UT AV KONTORET: Sosialt arbeid gir verktøy til å endre systemer og samfunn, og sosialarbeidere bør jobbe minst like mye med det som med mer individrettete tiltak, mener Kathrine Haugland  Martinsen. Bet betyr mer ut av kontoret, ut i den virkeligheten brukerne av tjenestene befinner seg i.

UT AV KONTORET: Sosialt arbeid gir verktøy til å endre systemer og samfunn, og sosialarbeidere bør jobbe minst like mye med det som med mer individrettete tiltak, mener Kathrine Haugland Martinsen. Bet betyr mer ut av kontoret, ut i den virkeligheten brukerne av tjenestene befinner seg i.

Tri Nguyen Dinh

Fikk drømmejobben

Å være sosialarbeider er noe grunnleggende politisk for Kathrine Haugland Martinsen. Det handler om å forandre verden, enten du er nyansatt på et Nav-kontor eller har drømmejobben i FOs ledelse.
01.03.2016
12:17
01.03.2016 12:17

solfrid.rod@lomedia.no

Den første sosionomjobben hadde Kathrine Haugland Martinsen på et sosialkontor der klientene ble invitert med som interiørkonsulenter. Det var tidlig på 2000-tallet, og den ferske sosionomen kom rett fra Diakonhjemmet høgskole. I en tid da mange kontorer hevet sikkerheten og gjemte de ansatte bak høye skranker og skuddsikre glass, valgte de her åpne løsninger. En av de ansatte var estetikk-sjef, klienter som tidligere hadde ramponert kontoret ble invitert med på gjenoppbyggingen.

Kontordøra stod alltid åpen, ingen trengte avtale for å få snakke med Martinsen og hennes kolleger.

En utmerket start på sosialarbeiderkarrieren, mener hun selv.

Naken fattigdom

Jobb nummer to var i barnevernet i en bydel i Oslo. En tøffere erfaring, som ga innblikk i onde sirkler av fattigdom, vold, rus og sykdom.

– Fattigdom er virkelig en av våre aller største utfordringer. En svensk forfatter har sagt noe om at fattigdom er å mangle gardiner på soverommet. Et godt bilde på innsyn i livet ditt; som fattig er du så veldig sårbar.

Martinsen er helt enig med dem som mener at fattigdom for ofte ender opp som barnevernssaker. Som samfunn må vi gå til roten av det onde, ikke bare dekke over symptomene, påpeker hun.

– I stedet for å drive med utleie av ski og akebrett til fattige familier, må vi myndiggjøre foreldrene og sette dem i stand til selv å skaffe barna sine det de trenger.

FORELDREANSVAR: – Vi har råd til å gi våre barn Uggs, men de har også råd til ikke å ha det.

FORELDREANSVAR: – Vi har råd til å gi våre barn Uggs, men de har også råd til ikke å ha det.

Tri Nguyen Dinh

Samfunnsarbeid

Empowerment, brukerstemmer og samfunnsarbeid har vært hennes faglige knagger, enten hun har jobbet i det offentlige hjelpeapparatet eller mer gatenært i Batteriet og Kirkens bymisjon.

Sosialt arbeid gir verktøy til å endre systemer og samfunn, og sosialarbeidere bør jobbe minst like mye med det som med mer individrettete tiltak, mener Martinsen. Det innebærer at de kommer seg mye mer ut av kontoret, ut i den virkeligheten brukerne av tjenestene befinner seg i.

– La oss si at du jobber med mennesker som bor i en kommunal bygård. Det er masse problemer der. Noen setter inn vektere. Kan vi tenke annerledes? Kan vi, i stedet for å lage regler for hvordan det skal være, heller spørre de som bor der: hva er en god nabo for deg? Vær til stede i den bygården, snakk med folka som bor der, oppfordrer Martinsen.

Drømmejobben

Da FOs valgkomités øyne falt på den da 41 år gamle sosionomen, visste hun innerst inne at hun kom til å si ja. Da sjefen hennes på Batteriet heiet henne fram og mannen hennes sa «Kjør på!», var det ingen tvil. 21. mars 2015 ble hun valgt til å sitte i FOs arbeidsutvalg og lede profesjonsrådet for sosionomer.

Som tidligere fagkonsulent på forbundskontoret og rådgiver for daværende forbundsleder Randi Reese var hun på ingen måte uforberedt på hva som ventet. Og det ble som hun trodde; drømmejobben.

– Ja, helt klart! Dette er drømmejobben for meg som er opptatt av fag og politikk. Å være sosialarbeider er veldig politisk. Jeg vil jobbe for at vi i større grad tar den påvirkningskraften vi har på alvor, sier Haugland Martinsen.

Hun har ikke angret en dag på at hun lot seg velge inn i FO-ledelsen.

– Det er mer sånn at jeg kan tenke; dette er en kjempeviktig jobb. Er jeg den rette til å fylle den?

God til å si nei

«Vi er ingenting aleine, det er fellesskapet som gjelder». Det er Martinsens mantra, som sosionom og privatperson. Strengt tatt er det liten forskjell på de to. Om hun er hjemme eller på jobben; hun snakker med folk, lufter egne ideer, etterspør andres, prøver å gjøre verden til et litt bedre sted å være.

– Hvor mange timer jobber du i uka?

– Hm, hva er å jobbe? Hue spinner hele tida, men jeg er ganske flink til å si nei. Jeg skal ha denne jobben i fire og et halvt år. Om jeg ikke får besøkt et årsmøte i år, så tenker jeg at det kommer flere sjanser.

Det er disiplinerende å ha en treåring i huset. Hadde det ikke vært for lille Laurits, hadde nok dagene på kontoret blitt lengre. For det er alltid mye å gjøre for en sosionom med et hjerte som banker for fattige og utstøtte og et hode som surrer og går hele tida.

Råd til å si nei

De tre barna har vært med på jobben, på møter og paroleverksteder siden de ble født, og de dukker stadig opp i mors innledninger og jobb-prat. Da hun holdt sy-kurs for romkvinner i regi av Kirkens bymisjon, gikk lille Laurits fra fang til fang mens hun jobbet.

Datteren på 13 sier hun er stolt over mamma og jobben hun gjør. Det same håper hun gutta vil si når de blir litt eldre.

Livets ulike sider må henge sammen, mener Martinsen. Det nytter ikke å holde flammende appeller om fattigdom, og så dra ut og kjøpe rådyre merkeklær til egne barn. Foreldre som henne, såkalt ressurssterke, må ta et større personlig ansvar for alle barn, for hvilke standarder som skal gjelde i barne- og ungdomsmiljøene, mener hun.

– Vi har råd til å gi våre barn Uggs, men de har også råd til ikke å ha det.

BEKYMRET: Jeg er bekymret for samfunnet. Hvem fant på dette? At fotballen deler inn i nivåer ned i 10 års alder? At barn skal måles og få poeng på alt de gjøre hele tiden?

BEKYMRET: Jeg er bekymret for samfunnet. Hvem fant på dette? At fotballen deler inn i nivåer ned i 10 års alder? At barn skal måles og få poeng på alt de gjøre hele tiden?

Tri Nguyen Dinh

Buffer mot perfeksjonismen

Som mor til barn i Oslo-skolen ser hun det som en av sine viktigste oppgaver å være et korrektiv til måleregimet der.

– Jeg sier ofte til mine barn at du er akkurat den samme i dag som du var i går, det er ikke det prøveresultatet som definerer deg.

– Jeg er bekymret for samfunnet. Hvem fant på dette? At fotballen deler inn i nivåer ned i 10 års alder? At barn skal måles og få poeng på alt de gjøre hele tiden?

Selv er sosionomen glad for at hun vokste opp i en mer avslappet tid. Riktignok nektet læreren henne å være med i juleskuespillet da hun kom flyttende til Bekkelaget i Oslo i andre klasse. Dialekten hun hadde med seg fa barndommen på Askøy utenfor Bergen var ikke til å forstå, mente læreren. Men jenta med dialekten fikk innpass og venner, og har fortsatt med det.

På hotell i hjembyen

Hun prøvde seg på piano, kor og håndball, men det har alltid vært det sosiale livet som har appellert mest, å være sammen med folk rett og slett.

– Alt blir bedre med folk rundt seg, ler hun.

– Du er ikke typen som tar en helg aleine på fjellet av og til?

– Nei, det måtte vært forferdelig. Jeg hadde sikkert hatt godt av det, men jeg hadde ikke likt det.

Hvis Terje hadde vært med, hadde saken stilt seg annerledes. Etter at fikk barn har de holdt fast på en helg i halvåret som bare er deres. Da økonomien var dårligere, kunne de gjerne ta buss til Gøteborg. Seinere ble økonomien romsligere og radiusen større. Nå er det tida som setter grenser. Løsningen er å ta t-banen fra rekkehusområdet på Oppsal inn til Oslo sentrum, skravle over en øl, spise en god middag og overnatte på hotell.

– Har dere aldri gjort det? ler Martinsen og ser på Fontenes to utsendte.

– Det er jo mye billigere. Og så har man kanskje bare barnevakt fra lørdag til søndag.

I OSLO: Når tida og barnevakten ikke rekker til storbyweekend, er løsningen å ta t-banen til sentrum, skravle over en øl, spise en god middag og overnatte på hotell, mener Kathrine Haugland Martinsen.

I OSLO: Når tida og barnevakten ikke rekker til storbyweekend, er løsningen å ta t-banen til sentrum, skravle over en øl, spise en god middag og overnatte på hotell, mener Kathrine Haugland Martinsen.

Tri Nguyen Dinh

Kjærlighetens rutiner

Moren var mye syk da Kathrine var liten. Tre eldre søstre og andre voksne stilte opp fordi det var nødvendig. En familietradisjon hun og mannen har videreført fordi de er overbeviste om at barn har godt av å ha mange voksne rundt seg.

Men det hjelper ikke å si at noe er viktig. Man må også legge til rette for det, fastslår Martinsen. Hun er overbevist om at fellesskap, vennskap og kjærlighet må støttes opp av kjedeligere ord som struktur og rutiner.

Derfor plottes vennefamilier systematisk inn i kalenderen og pleies med helgeaktiviteter for store og små. Best er det om lørdagen begynner med en skogstur, gjerne med pølsegrilling, før en vennefamilie eller to blir med hjem til rekkehuset i Svingen. Barna kan leke og spille spill, mens de voksne skravler.

– Vennefamiliene er så viktige i livene våre. Jeg vil ikke ofre dem for FO. Derfor legger jeg inn i kalenderen at vi skal treffes igjen om fire uker. Da blir det noe av.

En annen rutine er de to-tre faste telefonsamtalene med Terje i løpet av arbeidsdagen.

Terje jobber innen bygg og teknikk, og går tidlig om morgenen. Etter at Kathrine har fulgt i barnehagen, ringer han og spør hvordan morgenen har vært.

Over gjennomsnittet sosial

Terje har hun kjent siden 18-årsaldren. Først var de venner, bestevenner. Så ble de kjærester. I mai feirer de 17 års bryllupsdag. Terje er, ifølge sin kone, en jovial sørlending som er glad i folk og kan snakke med hvem det skal være. En egenskap som kommer godt med når Kathrine fyller huset med venner fra ulike jobber og miljøer.

– Når du tør å mikse folk fra ulike miljøer, skjer det noe. Hvis du gjør det mer enn en gang, så blir de kjent med hverandre, og sammen blir de en sterk maske i mitt nettverk.

En vårdag da nabolagspraten penset inn på sommerplaner, viste det seg at en av nabofamiliene ikke hadde noen ferieplaner. Kathrine inviterte dem like godt med til en lånt leilighet i Spania.

– Det er ikke mange jeg ikke kunne reist på ferie med. Jeg er nok over gjennomsnittet sosial. Det handler også om at Terje og jeg er et bra team. Vi har det fint sammen, og så er det jo enda mer gøy når vi er mange, forklarer Martinsen, straks på vei hjem for å lage chili con carne til de 11 damene hun har invitert hjem til seg denne fredagskvelden.

solfrid.rod@lomedia.no

Kathrine Haugland Martinsen

Yrke: Sosionom

Alder: 42

Bor: På Oppsal i Oslo

Sivil status: Gift med Terje, mor til Emma (13), Alfred (11) og Laurits (3)

Stilling: Sitter i FOs politiske ledelse

Hva gjør du om fem år?

Jobber med sosialt arbeid, vet ikke hvor.

Hvilken egenskap håper du at barna dine ikke har arvet?

De kan godt være litt mindre utålmodige enn meg. Og det er de jo.

Gir du til tiggere?

Noen ganger. Som mange andre har jeg fått en fast, han sitter under broa på Tveita-senteret.

Hva gir deg energi?

Å samle folk.

Hvis du skulle velge et annet yrke?

Hvis jeg kunne velge på øverste hylle; forfatter. Det måtte vært fantastisk å kunne skape historier og kunnskap gjennom bøker.

01.03.2016
12:17
01.03.2016 12:17

Kathrine Haugland Martinsen

Yrke: Sosionom

Alder: 42

Bor: På Oppsal i Oslo

Sivil status: Gift med Terje, mor til Emma (13), Alfred (11) og Laurits (3)

Stilling: Sitter i FOs politiske ledelse

Hva gjør du om fem år?

Jobber med sosialt arbeid, vet ikke hvor.

Hvilken egenskap håper du at barna dine ikke har arvet?

De kan godt være litt mindre utålmodige enn meg. Og det er de jo.

Gir du til tiggere?

Noen ganger. Som mange andre har jeg fått en fast, han sitter under broa på Tveita-senteret.

Hva gir deg energi?

Å samle folk.

Hvis du skulle velge et annet yrke?

Hvis jeg kunne velge på øverste hylle; forfatter. Det måtte vært fantastisk å kunne skape historier og kunnskap gjennom bøker.