Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

The Recovery Channel tar seerne med på en fiktiv nyhetssending, der alle innslagene handler om psykisk helse, tvang og menneskerettigheter.

Filmen har premiere torsdag under Oslo Pix Filmfestival. Dagen etter dukker det fiktive Klagebyrået opp i virkeligheten, nærmere bestemt på Grünerløkka i Oslo. Her sitter advokater som Mads Andenæs, Ketil Lund, Helge Hjort og Stine Moen klare til å hjelpe mennesker som ønsker å klage på feilbehandling. De vil dele ut en mal for klager til statsforvalteren og vise hvordan du kan få innsyn i egen journal eller komme i kontakt med kontrollkommisjonen for psykisk helsevern.

Klagebyrået er inspirert av kunstnerisk aktivisme, en aksjonsform som kombinerer kunstens evne til å berøre oss med en strategisk plan for å skape endring i samfunnet. Det er også inspirert av en virkelig sak, der en kvinne klagde til Sivilombudet og fikk medhold i at sønnen var feilaktig tvangsmedisinert.

– Hun sier selv at hun hadde ressurser nok og tilgang til advokat, og at det var derfor hun fikk gjennomslag. Slik er det ikke for alle, og forsøket på å klage kan strande i tungvint byråkrati. Derfor ønsket jeg å lage et lavterskeltilbud i form av et pop up-klagebyrå, sier Ugelstad.

Advokater skal innta disse stolene for å hjelpe mennesker å klage på feilbehandling.

Helen Wesnes

– Ikke en anti-tvangs-film

Aksjonen er et samarbeid mellom Ugelstad, Oslo Pix filmfestival og Landsforeningen We shall overcome (WSO)

– Mennesker som utsettes for tvang i psykiatrien opplever ofte stor avmakt og at de står veldig alene. Det er kun fem til åtte prosent som får medhold i klager på tvang i psykiske helsevern, og mange trenger rådgivning i hvordan man kan bruke klagesystemet, sier Mette Ellingsdalen, leder i WSO.

– Setter du likhetstegn mellom tvang og feilbehandling?

– Nei, dette er ikke en anti-tvangs-film. Noen ganger er det nødvendig å bruke tvang, men det brukes altfor mye. Tvangsbruken må reduseres. Tvang er veldig inngripende, vi må snakke mer om hva det gjør med mennesker. Det gjelder både i fagmiljøene og i den offentlige debatten.

– Et system uten framdrift

Et av de to nyhetsankrene i The Recovery Channel har en søster som er psykisk syk, og vi får innblikk i hennes liv utenfor TV-studioet. Her trekker Ugelstad på sin egen 30 år lange erfaring som pårørende til en bror som har schizofreni og mye erfaring med tvang. I en tidligere film, Indian Summer, dokumentere hun livet hans over en periode på sju år. i Making Sense Together utforsker hun makt og avmakt i psykiatrien.

– Alle mine filmer er både personlige og politiske, sier Ugelstad.

– Hva vil du oppsummere din erfaring gjennom disse 30 årene?

– Jeg har møtt mange flinke enkeltmennesker, men et system som ikke er tilrettelagt for omsorg. Et fragmentert system som ikke gir god informasjon, som ikke involverer pasienter og pårørende, som er byråkratisk og uten framdrift og deadlines.

Fremmedgjort

Moren til Ugelstad er sosionom og kjenner hjelpeapparatet godt. Faren, som døde to år etter at broren ble syk, var psykiater.

– Vår familie burde ha de beste forutsetninger for å kommunisere med systemet. Likevel oppleves det veldig fremmedgjørende. I løpet av 30 år har det knapt skjedd at systemet har spurt hva vi mener om hjelpetilbudet.

– Hvis filmen din kunne påvirke systemet, hvordan vil det se ut?

– Bare det å gi god informasjon ville være god omsorg. At hjelpen henger sammen, at du ikke sendes hjem til en tom leilighet, at du får mer individtilpasset aktivitet i behandlingen. Det handler om å snakke med pasienter og pårørende, å skrive journal sammen med dem, å gi muligheter for feedback.

– Hva er ditt budskap til fagfolk?

– Ta pasienter og pårørende på alvor! Snakk med dem på likeverdige premisser!

The Recovery Channel går i dybden på temaer som Ellen Ugelstad synes norske medier dekker på en stigmatiserende måte.

Kristoffer Archetti Stølen

Kritisk til mediene

Filmen vises på flere filmfestivaler utover høsten, og kommer på kino på nyåret. Ugelstad reiser gjerne rundt med filmen og bidrar med foredrag og et opplegg rundt visningen. Hun håper også at filmen blir pensum på utdanninger til helsevesenet og at den vil skape debatt.

– Jeg håper det ikke blir en debatt om frisk eller syk, men om menneskerettigheter.

Ugelstad er kritisk til mediedekning av psykisk helse, og det var slik hun fikk ideen om å lage filmen som en nyhetssending.

– Jeg lurer ofte på om journalistene egentlig har nok kunnskap, og jeg begynte å tenke: Hva hvis det fantes en kanal som virkelig gikk i dybden på psykisk sykdom, tvang og menneskerettigheter? Og så har jeg sett på TV Bra, en kanal av og for utviklingshemmede. De er veldig flinke.

Mediene bidrar til frykt og stigmatisering når de omtaler psykisk sykdom i forbindelse med drap og andre alvorlige hendelser, mener Ugelstad. Hun presiserer at det finnes hederlige unntak, men ønsker mer dyptpløyende journalistikk om sykdom og hjelpetilbud uavhengig av dramatiske enkelthendelser.

– Det står ofte i avisene hvor mange med psykisk sykdom som er voldelige. Men de skriver ikke hvor mange av oss andre som er voldelige. De skriver heller ikke at mennesker med psykisk sykdom har langt større risiko for å bli utsatt for vold enn resten av befolkningen, sier Ugelstad.