Det var ikke rusmidlene som skadet Otto, det var politiet, mener han. Nå kjemper vernepleieren mot straff

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I et villastrøk på Nesøya i Asker går en åtte år gammel gutt inn på kjølerommet. Der inne finner han alkoholen til foreldrene. Han tar en slurk. Og enda en til.

Dette er første gangen Otto Stormyr drikker seg full.

– Rusmidler funket for meg. Det kjente jeg på veldig tidlig, sier den nå 39 år gamle vernepleieren.

For tre år siden flyttet han til Brønnøysund med barn og kjæreste som er fra nordlandsbyen. Her på øya Toft, ti minutters kjøring fra sentrum, har han funnet den roen han er helt avhengig av for å fungere i hverdagen. Han inviterer Fontene med seg i båten, ut dit hvor han trives aller best.

Hanna Skotheim

Rus var utveien

I mange år gikk Stormyrs dager med til å ruse seg mest mulig, en gang nesten helt vekk fra livet. Noen dager kan fortsatt være vanskelige, men nå er ikke rusen lenger utveien.

Egentlig trodde Stormyr at han hadde lagt alt med rus bak seg. Det var helt til han skrev sin første kronikk om rusreformen i april 2021.

«Det var ikke rusmidlene i seg selv som skadet meg mest, det var hvordan samfunnet rundt meg reagerte på at jeg brukte rusmidlene», skrev han i Nettavisen. Stormyr trodde de fleste ville forstå ham. I stedet syntes noen at han bagatelliserte rusbruk. De sa at de som støtter rusreformen, gjør det for at de selv skal kunne ruse seg i fred uten innblanding fra politiet.

– Det var ikke meningen. De negative konsekvensene ved å bli tatt av politiet er i mange tilfeller verre enn de negative konsekvensene ved å ruse seg. Det var det jeg ønsket å løfte fram.

Ble fryst ut

I tiden etterpå har Stormyr fortsatt å løfte fram dette. Han har også delt av egne erfaringer i møte med politiet. Særlig en episode satte en støkk i ham.

16 år gamle Stormyr var på vei fra skolen og bort til butikken da en sivil politibil kom kjørende forbi. Den stoppet og ut kom det politifolk som ransaket ham. I lommene hans fant de hasj. Da ble han plassert på glattcelle helt til faren kom for å hente ham.

Da han kom tilbake igjen på skolen, ble han fryst ut. De andre i klassen hadde nemlig fått høre fra foreldrene sine at de måtte holde seg unna ham.

– Om jeg ikke hadde et stempel før det, hadde jeg det i hvert fall etter den episoden. Det var et skikkelig dytt ut i kulda.

Nei til straff

Både den gangen og alle de andre gangene Stormyr havnet i trøbbel, hadde han trengt noen som hjalp han med å forstå hvorfor han reagerte som han gjorde. Som hjalp han med å få meningsfulle relasjoner. I stedet havnet han utenfor. Samtidig ble behovet for rus større.

– Jeg synes politiet generelt gjør en god jobb i Norge. Men når det kommer til rus, mener jeg de kan trekke seg mer tilbake og heller la sosialarbeiderne ta seg av det.

– Bør ikke ungdom forstå at det de gjør er feil hvis de ruser seg?

– Jo, men se på røyking for eksempel. Dagens ungdom røyker lite sigaretter. Det har skjedd uten at vi har straffet dem for å bruke nikotin. Det finnes mange andre metoder enn straff.

Stormyr bærer noen kilo ekstra etter oppveksten og fant etter hvert ut at han måtte leve livet sitt på en måte som gjorde at han hadde det bra og at han hadde overskudd til å ta vare på barna sine.

Hanna Skotheim

Bak en fasade

Stormyr har alltid vært opptatt av å finne ut hva som er årsaken til at noen begynner å ruse seg. For hans egen del var foreldrene problemet. På utsiden så man to med gode jobber som bodde i et fint strøk. Innenfor husets fire vegger var virkeligheten en annen. Mens moren slet med spiseforstyrrelser, var faren mye borte på jobb. Når han var hjemme, hadde han nok med sitt.

Fram til tredjeklasse på barneskolen ble Stormyr beskrevet som en snill og nysgjerrig gutt. Men etter at han ble storebror, ble det vanskelig. Stormyr satte egne følelser til side for ikke å belaste moren enda mer og trippet rundt faren fordi han var redd for at han skulle bli sint.

– Vårt praktiske behov ble ivaretatt, men ikke våre emosjonelle.

Stormyr ble sendt til rektor gjentatte ganger, stakk ofte av og fikk med seg lite av det faglige. Han løy også mye til klassekameratene for å bli sett. Da det kom for en dag at det han hadde sagt ikke stemte, ble han mobbet i stedet.

– I dag kan jeg sette et fagbegrep på hva det var med meg på den tiden: Jeg var overaktivert. Nervesystemet mitt var i konstant beredskap. Jeg fikk aldri ro og dessverre ingen støtte i den situasjonen jeg sto i.

Derfor drakk Stormyr seg full den gangen for første gang som åtteåring. Alkoholen fikk han til å slappe av.

Skled ut

På et tidspunkt ble det for mye for foreldrene hans. Stormyr ble sendt til en barnevernsinstitusjon, deretter til et familiehjem og så til en hybelleilighet hvor han fikk oppfølging. I de årene var det flere lyspunkt, men da han flyttet inn hos en kompis i Oslo som 22-åring kom nedturene.

Stormyr ble raskt en del av det tunge rusmiljøet. Han husker godt måten politiet behandlet han på som rusavhengig. Særlig godt husker han de gangene politiet slo ned døra hans i leiligheten for å lete etter rusmidler. De episodene har gjort at Stormyr fortsatt kan være redd for politiet den dag i dag.

På et tidspunkt tenkte han at han kom til å dø.

Det gjorde han nesten også. Han våknet opp på sofaen hos farmoren sin etter to døgn. Idet han falt mot gulvet, tenkte han: «Nå gidder jeg ikke mer. Nå er jeg ferdig med rus».

Farligere enn å ruse seg

Stormyr myser utover Toftsundet som bader i septembersol. Før han gikk ut i pappapermisjon etter å ha fått sitt tredje barn, jobbet han i barnevernstjenesten Sør-Helgeland. Nå går formiddagene med til tid med datteren, bleieskift og turer i fjæra.

Hanna Skotheim

Til nå er ikke Stormyr helt fornøyd med egne formuleringer om hvorfor rusreformen og avkriminalisering er så viktig, men med en gang han setter seg bak spakene på båten er det som om tankene klarner.

– Jeg føler meg helt trygg på at avkriminalisering er veien å gå. Det er ikke bra for ungdom å bruke rusmidler, men konsekvensene av å bli tatt av politiet og stigmaet som følger med det, kan fort gjøre det verre.

Hanna Skotheim

Da Stormyr jobbet i et familienettverkstiltak for ungdom i Trondheim, snakket han med mange ungdommer med rusproblemer. I starten ville han bare si at de måtte slutte å ruse seg. Da han fant ut at det var mye mer effektivt å spørre ungdommen hvordan de opplevde å ruse seg og hva det ga dem, endret han strategi.

– Ungdommene opplevde at jeg lyttet til dem og at jeg var der på deres premisser. Det gjorde at de fortalte meg hva som var vanskelig i livet og tok kontakt hvis noe gikk galt.

I tillegg til jobben i barnevernstjenesten, har han startet opp det digitale samtaletilbudet «Familiesamtaler» for foreldre som har utfordringer med egne barn. Han er også straks klar med foredraget «Ungdom og rus, er det så farlig?».

Må få ungdom til å snakke

– Informasjonen ungdom får om rusmidler stemmer sjelden med det de ser på film og det de hører fra andre som har prøvd rusmidler.

Trusselen om sanksjoner er også en grunn til at det ikke finnes særlig rom for å snakke om rusmidler i dag, mener han.

– Vi må skape rom der ungdommen kan dele sine tanker og erfaringer om rusmidler på godt og vondt. Jeg har klokkertro på og erfaring med at ungdom er oppegående til å ta kloke valg for seg selv dersom de får muligheten til å ta valg basert på fakta.

– Jeg er stolt

Selv om livet har satt sine spor, kan også Stormyr føle seg lykkelig innimellom. Særlig når han er sammen med familien sin.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg har en så fin familie. Jeg så stolt av det jeg har fått til, og jeg er veldig stolt av barna mine. At jeg har det som skal til for å være en god pappa for barna mine til tross for alt det jeg har vært gjennom.

Så han har det stort sett ganske bra, Otto Stormyr. Men innimellom kan han fortsatt synes det er kaotisk å være menneske.

Hanna Skotheim