Den utenlandske studenten Mercy (37) finner trøst i datteren. Når hun får se sønnen sin igjen, vet hun ikke

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Fra baksiden av et hvitt hus et steinkast unna Universitetet i Stavanger, kommer en dame med et grønt hårbånd og flip flops. Hun viser vei inn en dør som leder til en dunkel gang. Her inne, i sokkelleiligheten utstyrt med to soverom, en stue og et kjøkken og bare lukkede gardiner, har Mercy Appiah-Akuetteh (37) tilbrakt store deler av koronahverdagen.

Her inne har de to afrikanske studentene tilbrakt mye tid de siste månedene.

Marie von Krogh

Alt av eksamensforberedelser er blitt gjort fra soverommet. Kun når det har vært nødvendig, har hun forlatt studentboligen.

Fra et av rommene høres lav babygråt. Appiah-Akuetteh forsvinner et øyeblikk og kommer tilbake til det som minner mer om et venterom enn en stue. I hendene holder hun fire måneder gamle Anne.

De to damene er glade i å lage mat. Sjokoladekaken laget de i forbindelse med Norges nasjonaldag som var dagen før Fontene kom på besøk.

Marie von Krogh

Hun ble født kort tid etter at Appiah-Akuetteh kom til Stavanger for å ta fatt på andre semester i masterprogrammet «Social Work with Families and Children». Å skulle balansere studie og et lite spedbarn, var krevende. Derfor ble Appiah-Akuetteh nærmest lettet da universitetet måtte stenge på grunn av koronaviruset.

– Jeg følte at jeg fikk puste igjen, sier hun.

Selv om pandemien på en måte kom på et gunstig tidspunkt, har Appiah-Akuetteh følt seg ensom. Med en mann i Tyskland og en fem år gammel sønn i hjemlandet Ghana, har det ikke vært lett.

På veggen har Appiah-Akuetteh hengt opp et bilde av sønnen.

Marie von Krogh

– Da pandemien kom til Europa, var jeg ikke så nervøs. Men da jeg så at koronaviruset hadde kommet til Ghana, var det tøft.

Mens Norge ser ut til å ha kontroll på viruset, øker antall smittede i hjemlandet.

– Jeg tror folk er mer disiplinerte her. Dere respekterer den sosiale distansen, sier hun.

Sover nesten ikke

Ghaneseren har også hatt selskap av nigerianske Queensley Idanwekhai (47), som hun kaller sin «søster». De to gikk på samme universitet i Ghana, men de ble ikke ordentlig kjent før de kom inn på samme masterprogram og flyttet inn på samme hybel i Stavanger.

– Det har vært tøft. Jeg finner trøst i babyen, sier hun og stryker lille Anne overhodet.

Idanwekhai har hatt like mye glede av den lille jenta som moren i den tunge tiden.

Marie von Krogh

Selv har Idanwekhai tre barn. Hun hadde aldri vært noe sted uten dem før hun tok fatt på mastergraden og tre semestre i Europa. Siden hun har fått besøke dem hvert halvår, har det gått fint. Og så nå etter eksamensperioden skulle hun ha reist til dem, men det ser foreløpig mørkt ut. De fleste internasjonale flyginger er kansellert og grensene til hjemlandet er stengt.

– Jeg må finne ut en måte jeg kan få sett min yngste sønn, sier Idanwekhai.

47-åringen sitter med tårer i øynene. Hun er sliten. Trøtt. Hele den usikre situasjonen og det intense savnet har gjort at hun nesten ikke sover.

De to damene får tiden til å gå med diverse huslige sysler. Her er Idanwekhai på vaskerommet.

Marie von Krogh

Hver dag ringes hele familien på FaceTime, og så ber de sammen. Når Idanwekhai ikke snakker med barna sine, ser hun mye på Netflix og går tur. Gjerne opp til skogholtet hvor det ligger noen dekk som hun løfter på. Og så lager hun mat sammen med sin «søster». På kjøkkenet under et plastlokk ligger smulene igjen av en hvit formkake. Ved siden av står en halvspist sjokoladekake. Bærende på Anna i den ene hånda, forsyner Appiah-Akuetteh seg av et stykke med den andre.

Når verden er tilbake til normalen, vil Idanwekhai hjem for å skrive selve masteroppgaven. Appiah-Akuetteh har imidlertid en drøm om å gjøre feltarbeidet i Norge. Og så bare bli. For som hun sier:

– I want to be Norwegian.

Appiah-Akuetteh trives i Norge og håper hun kan komme tilbake igjen. Hun har lært seg noen norske ord, som blant annet «hyggelig».

Marie von Krogh

Involverer seg i studentenes liv

I løpet av de rare månedene, har de to afrikanske damene hatt jevnlig kontakt med læreren sin, Elisabeth Enoksen.

– Elisabeth har vært helt fenomenal. Vi hadde ikke fått denne typen hjelp hvis vi hadde studert i hjemlandet, sier de to.

Appiah-Akuetteh og Idanwekhai er glade de har hverandre i den usikre hverdagen. Og de er glade for å ha hatt kontakt med lærer Elisabeth Enoksen.

Marie von Krogh

Enoksen, som er førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag på UiS, innrømmer at hun pleier å involvere seg mye i livene til de utenlandske studentene. Hun har blant annet trillet på lille Anna mens Appiah-Akuetteh gjennomførte eksamen. Og hun har satt av tid til å prate med Idanwekhai når hun har hatt behov for det.

Førsteamanuensis Elisabeth Enoksen har hatt mye kontakt med de to afrikanske damene. De beskriver Enoksen som «fenomenal».

Marie von Krogh

– Som utenlandsk student generelt og på et så krevende masterprogram som dette, har studentene mye å tenke på. For mange er masteren deres «golden ticket», og det gjør ikke situasjonen mindre stressende. Da koronautbruddet skjedde midt oppi det hele, ble det ekstra mye for dem, sier Enoksen.

– Dette er flinke studenter som vil opp og fram, men det er viktig å ikke glemme at også de er mennesker med følelser, legger hun til.