Blid og Bøs

Om tre uker er FO-kongressen i full gang. Kongressvertinnen lover å te seg som folk. Det oppfordrer hun delegatene til å gjøre også.
27.02.2015
14:54
27.08.2015 20:01

vibeke.liane@lomedia.no

Kongressvertinne Ingunn Strand Johansen skyver pommes fritten til side på tallerkenen. Ikke en potet skal komme mellom henne og den røde kjolen.Fylkeslederen i Akershus kjøpte kongresskjolen i København i fjor høst. FO-kongressen varer i fem dager på Gardermoen i mars. Det gir påskudd for mange innkjøp.

Venner forteller at hun er en lydhør vertinne som ser alle i selskapet. En krevende oppgave når nærmere 200 diskusjonsglade delegater setter seg til bords.

Strand Johansen vil ikke røpe andre detaljer om kjolen hun skal bære under kongressmiddagen enn at den er rød, en toastmaster må være synlig. Det er bare det at hun sluttet å røyke for fem måneder siden. Den slags legger seg på sidebeina.

– Dette er da ikke et intervju for Kvinner og Klær heller, avfeier hun maset om klær og kiloer.

Men 55-åringen vedgår at hun er mer enn gjennomsnittlig opptatt av klær.

Rød arv

Vi sitter på cafeen Dattera til Hagen vis á vis fylkesavdelingens kontor på Grønland i Oslo. Fontene har fått lov til å henge på slep en mandag i februar. Dagens habitt er et ullskjørt i moteriktig sort-hvitt hundetannmønster.

Ingunn Strand Johansen er kjent for å bite kraftig fra seg.

– Jeg vet at jeg kan virke skremmende på folk, men jeg er da tilsnakkendes.

Den taleføre damen vokste opp i Kristiansund, den rødeste byen på Nordmøre. Faren var Arbeiderparti-pamp i bystyret. Datteren ble med i Rød Ungdom. På gymnaset var hun med på å organisere sine første streiker. Den ene var for å bli kvitt nazirektoren Hoaaas i Nord-Norge.

– Den andre gangen streiket vi mot at gymnasene ble kjørt sammen med yrkesskolene til videregående skoler.

Hektisk studentliv

Etter videregående flyttet Ingunn til Trondheim for å studere historie.

– Jeg trodde jeg skulle bli lektor.

Men det var ekstravaktene ved beredskapsavdelingen på Klæbu pleiehjem, en sentralinstitusjon for utviklingshemmede, og festene på Studentersamfundet som tok det meste av tiden. Punkrocken hadde kommet til Trondheim, hippietiden var på hell. Ingunn Strand Johansen iførte seg sorte klær, runde briller og håndsydde brune boots fra Brasil. Det brune håret flommet til midjen. Kjærlighetslivet var hektisk.

– Det var en annen tid. Jeg prøver å fortrenge det. Det er nesten så det ikke har skjedd.

Skadet bulldoser

Etter et par år fikk hun nok av liksomstudiene og flyttet sørover for å jobbe på Dikemark sykehus i Asker hvor hun hadde fått full stilling på avdelingen for akuttpsykiatri. Hun iførte seg rutete flanellskjorter, som hun fant på vaskeriet, og klær fra loppemarked.

Ingunn Strand Johansen beskriver seg som en oppkjeftig medarbeider.

– Jeg er ikke redd autoriteter og har selv en naturlig autoritet. Jeg fikk tilnavnet bulldoseren.

Pasienten enset ikke autoriteten den morgenen i 1983 da hun gikk alene inn på den skjermede enheten. Nattevakten hadde nettopp gått av vakt. Den velvoksne karen overrumplet henne bakfra og tok kvelertak. Hun hadde ingen mulighet til å nå bort til alarmen som var festet til en metallstang på veggen.

– Jeg lå på magen og beskyttet halsen for å hindre ham i å stramme strupetaket.

Heldigvis kom to kolleger og fikk karen vekk.

Sprer velsmurte argumenter

Etter overfallet tok Strand Johansen en pause fra psykiatrien og begynte på Markedsakademiet på Økern i Oslo.

I fire år var hun salgsansvarlig på forhandlerleddet til møbelfirmaet Håg for Sør-Norge. Loppisklærne ble byttet ut med kjoler og drakter kjøpt i motebutikker. Salgsargumentene sitter spikret mer enn tjue år etter. Fylkeslederen fyrer av en tirade for hvorfor jeg bør velge stolen Balans for å ta vare på kroppen.

Hun mener salgserfaringene kommer godt med i møte med arbeidsgivere.

– Det handler om måten du selger inn argumentene på. Men du blir ingen god kommunikator hvis ikke du har tro på det du selger. Det budet gjelder også for tillitsvalgte.

Klokka nærmer seg tre på ettermiddagen. Strand Johansen tar på seg dynekåpa, triver den spesialsydde designerveska fra Split, og strener avgårde til Youngstorget for å møte Terje Kalheim i LOs Internasjonale avdeling. LO i Asker, som Strand Johansen leder, har et prosjekt i Palestina.

En time senere har hun spikret avtale om en reise til Ramallah i oktober. Bulldoseren fra Dikemark skal holde bøllekurs for de palestinske kvinnene.

– De palestinske kvinnene har fortalt oss at de ikke er vant til å be om bedre arbeidsforhold, eller be fagforeningen om å forhandle for dem. Det skal vi gjøre noe med.

Naturlig midtpunkt

Ingunn Strand Johansen strener i retning Oslo S. Hun er på vei til Sandvika hvor hun skal være diskret tilstede ved årsmøtet til FO-klubben i Bærum kommune.

For kontorstolselgeren slapp aldri taket i psykiatrien. I 1993 bestemte hun seg for at det var vernepleier hun skulle bli. Utdanningen tok hun på deltid på Emma Hjorts Hjem, i tradisjonen der adferdsanalysen har en sentral plass.

– Adferdsanalysen er et godt målverktøy. Det handler om å sette mål, dokumentere og evaluere hva man har oppnådd.

Etter utdanningen i 1997 fikk Strand Johansen jobb i Drammen kommune. Den taleføre vernepleieren havnet i konflikt med en leder. FOs tillitsvalgte kom på banen.

– De forhandlet fram en bra sluttpakke for meg.

Mer vil hun ikke si om den saken. Hun ødsler ikke kalorier på negative opplevelser i fortiden.

Livsfarlig rutinesvikt

Ikke alle var misfornøyde med Strand Johansen. Etter konflikten ble hun hentet til Drammen sykehus for å jobbe med akuttpsykiatrien der, seinere til Asker kommune for å bygge opp teamet som gir botilbud til psykiatriske pasienter. Deler av teamet begynte etter hvert å jobbe med tilbud til ungdom som kom fra barnevernsinstitusjoner.

– For en av ungdommene satte vi oss som mål at han ikke skulle skade seg selv eller andre under oppholdet hos oss. Det klarte vi.

Drapet på en sosionom ved Små Enheter i Asker i oktober i fjor har gått inn på fylkeslederen.

– Den gangen jeg ble utsatt for drapsforsøk på jobben var rutinene for håndtering av vold og trusler om vold ikke-eksisterende. Dette har FO og arbeidsgivere jobbet mye med. Det er ille at det ikke er på plass ennå.

Fra konflikt til barrikadene

Arbeidskonflikten på slutten av 1990-tallet brakte henne inn i rekken av FOs tillitsvalgte. Hun ble kasserer i styret i FO-Buskerud. Fylkesavdelingen har aldri hatt så dårlig økonomi som i de årene. Kassereren var raus.

– Ville Bjarne Gilje ha nye kontorstoler så fikk han det.

Siden den gang har Ingunn Strand Johansen styrt unna verv som innbefatter økonomiansvar. Som hovedtillitsvalgt for FO i Asker kommune gir hun alt i forhandlingene med kommuneledelsen.

– Under de siste lønnsforhandlingene blei jeg så forbanna at jeg nesten begynte å grine. Det rådmannen kom med gikk så på tvers med mitt verdisyn.

Kontinental eksosrype

Livet som tillitsvalgt gir ikke rom for datingvirksomhet. Samboeren Øyvind traff hun under et 1. mai arrangement i Drammen for ti år siden. Han hadde nettopp kommet tilbake fra ett års engasjement for Flyktninghjelpen i Hebron. Hun visste om ham fra før. Ingunn hadde vært samboer med broren hans noen år tidligere. Øyvind er av det slaget som springer i skogen.

– De første månedene hang jeg som en reim etter ham og gikk ned nesten 15 kilo. De er tilbake nå.

Når samboerparet skal slappe av bestiger de hans Suzuki og drar på tur rundt i Drammen og Europa. Ingunn overlater førersetet til samboeren. Fallet av en kjærestes motorsykkel i ungdommen, hvor hun pådro seg epilepsi, har ikke tatt fra henne gleden over å ligge over i svingene.

For arvepengene etter moren har Ingunn leid en gammel murvilla i Tresques i Provence i Frankrike. Huset har alt en nordmøring kan drømme om: Svømmebasseng, nærhet til havet og fjellene. I fire uker om sommeren samler vertinnen storfamilie og venner rundt seg.

– Det er på en vingård. Jeg sitter og fintenker mens resten av gjengen farter rundt.

Bordmanerer

Om knappe fire uker starter FO-kongressen. Kongressvertinnen lover å te seg som folk. Det oppfordrer hun delegatene til å gjøre også. Ingunn Strand Johansen mener organisasjonsdebatten og persondebatten rundt valgene har gått over alle støvleskaft.

– Det er andre ting som er viktigere. Spørsmålet er ikke hva FO kan gjøre for deg. Spørsmålet vi må stille oss er: Hva kan jeg gjøre for FO?

vibeke.liane@lomedia.no.

Jeg vet at jeg kan virke skremmende på folk, men jeg er da tilsnakkendes.

Yrke og verv: Vernepleier, Leder i FO-Akershus og LO i Asker

Alder: 55

Bosted: Drammen

Sivil status: Samboer med Øyvind Martinsen som er klubbforman på Aker, Tranby. Har fire bonusbarn og 6 bonusbarnebarn

Aktuell med: Vertinne på FO-kongressen

Hva jeg frykter mest: Jeg er veldig mørkredd. Særlig i skogen. Jeg har forsøkt med adferdsanalyse. Det har ikke virket.

Beste øyeblikk på talerstolen: Første gang jeg skulle holde innlegg på Trondheimkonferansen. Det satt 600 mennesker i salen. Jeg tenkte: Kan jeg gå ned, forsvinne? Det var ikke et alternativ. Jeg husker ikke hva jeg snakket om. Da applausen brøyt løs fikk jeg et voldsomt kick.

Leser utenom sakspapirer: Fafo-rapporten om Tisa og mengder av krim.

Ferdighet jeg ønsker meg: Å synge.

27.02.2015
14:54
27.08.2015 20:01

Yrke og verv: Vernepleier, Leder i FO-Akershus og LO i Asker

Alder: 55

Bosted: Drammen

Sivil status: Samboer med Øyvind Martinsen som er klubbforman på Aker, Tranby. Har fire bonusbarn og 6 bonusbarnebarn

Aktuell med: Vertinne på FO-kongressen

Hva jeg frykter mest: Jeg er veldig mørkredd. Særlig i skogen. Jeg har forsøkt med adferdsanalyse. Det har ikke virket.

Beste øyeblikk på talerstolen: Første gang jeg skulle holde innlegg på Trondheimkonferansen. Det satt 600 mennesker i salen. Jeg tenkte: Kan jeg gå ned, forsvinne? Det var ikke et alternativ. Jeg husker ikke hva jeg snakket om. Da applausen brøyt løs fikk jeg et voldsomt kick.

Leser utenom sakspapirer: Fafo-rapporten om Tisa og mengder av krim.

Ferdighet jeg ønsker meg: Å synge.