Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

I januar sa Politiets sikkerhetstjeneste (PST) at de ser radikalisering av barn helt ned til 13-årsalderen. På den tiden var 25 jenter mellom 13 og 21 år i full gang med å øve til forestillingen «Jenta med bombene».

De 25 rullerer på å spille rollen som jenta. Hun som ingen rundt forstår at planlegger å bombe skolen sin og et kjøpesenter. Hun som kan være hvem som helst. Hun ressurssterke som er med på fritidsaktivitet og er sosial med venner. Eller hun som sliter på skolen og som aldri er med venner, men er mest hjemme.

– PST sier ofte at de har en profil etter at terrorhendelsen har skjedd. Vi vet derfor aldri hvem det er snakk om, sier regissøren bak forestillingen Kjell Moberg.

I forestillingen møter publikum ti ulike jenter som alle kan være den antatte terroristen, men disse merkelappene rives i stykker gang på gang.

Stykket som er skrevet av den danske dramatikeren Tue Biering, skulle blitt vist på Vega Scene i Oslo fra 12. mars, men er nå utsatt på ubestemt tid.

Her er en av de ti som spille jenta i forestillingen "Jenta med bombene". Bilde er tatt i forbindelse med en prøveforestilling.

Erika Hebbert

Har ikke peiling

– Det som er interessant med tematikken radikalisering og utenforskap er at vi voksne ofte tror vi forstår, men så har vi ikke peiling på hvordan de unge egentlig har det. Det har gitt gjenklang hos meg som mor. Vi vil så gjerne at det skal gå bra, og vi gjør alt vi kan for at det skal gå bra, men så vet man aldri, sier skuespiller og kunstnerisk leder for teateret på Vega Scene, Hege Aga Edelsteen.

Hun spiller en av de voksne som ikke forstår. I en av scenene snakker hun om datteren som bare sitter alene på rommet sitt. Hun lurer på om hun bør være bekymret. Ikke fordi datteren er mye på internett, men fordi hun ikke lenger vet hva som foregår bak den lukkede døra. I løpet av stykket forstår hun hvor hjelpeløs hun som mor er. Dette mener regissør Moberg at er en viktig forståelse å ha.

– Det hjelper å ta innover seg at man er hjelpeløs som voksen, at man er utilstrekkelig, sier han.

Kjell Moberg har jobbet med ungdom i mange år. Både på og utenfor teaterscena.

Hanna Skotheim

Vi må vise at vi er der

I et par år følte Moberg seg utilstrekkelig med sin sønn. Han fikk ikke kontakt med sønnen og opplevde det som om han bare satt foran PC-en. Likevel kom sønnen ut på andre siden som den personen Moberg håpet at han skulle bli og med de verdiene han hadde lært ham.

– Men jeg tenkte i den perioden at det kunne gått begge veier.

Moberg oppfordrer foreldre til å lene seg inn i ungdommenes liv og utdyper:

– Selv om vi ikke forstår, må vi være til stede. Og selv om vi ikke klarer å ha en dialog med dem, må vi vise at vi er der. Forsøke å bryte den ensomheten og isolasjonen de kan oppleve uten å kreve at de alltid skal greie å sette ord på egne følelser.

For slike utfordringet vet både Moberg og skuespiller Aga Edelsteen at mange ungdom står i i dag. Flere undersøkelser tyder på det, men de har også fått vite det ved å prate med ungdommene som spiller i stykket.

– De er med som vitner, deltakere og veiledere for oss, sier Moberg.

Viktige samtaler med ungdommen

Ungdommene som er med i stykket går inn under kategorien ressurssterke som er med på fritidsaktiviteter. Men etter hvert som tiden har gått, har de åpnet seg opp om ulike utfordringer i livet.

– Selvskading, angst, spiseforstyrrelser og ensomhet kan ramme alle, også de som fremstår som ressursterke, sier Moberg.

– Samtalene med ungdommene er noe av det viktigste vi har gjort av research til stykket, legger Aga Edelsteen til.

Reflekterte, men lite bevisst

Så hva er det foreldrene ikke forstår? Moberg tror det handler om at ungdom på et tidspunkt er i ferd med å bli voksne selv.

– I denne fasen begynner bekymringene å komme. Det ungdommene trenger på dette tidspunktet, er å bli akseptert for hvem de er. Det kan være vanskelig for oss voksne fordi ungdommen ofte er på en helt annen planet, de roter mye og de går ikke inn i den tanken vi gjerne har om hvordan ting skal gjøres og hva som er rett og galt.

– Ungdommene som er med i forestillingen er nå i en fase hvor de er ekstremt reflekterte. Samtidig er de lite bevisst, legger Aga Edelsteen til.

Hadde gått verre uten de voksne

Selv om voksne og ungdom kan ha problemer med å forstå hverandre i en periode, tror Moberg at det hadde gått verre med ungdommen uten de voksne. Han sikter til hvor viktig det er med blant annet ungdomsarbeidere, barnevernsansatte og ansatte i BUP. Og fritidsklubbene da. Det å ha et sted å gå til, er noe av det ungdommene ofte trekker fram som en oppskrift for å hindre utenforskap.

– Det er så mange ungdommer som ikke ser noen utenfor organiserte aktiviteter. Er du da ikke med på en slik aktivitet, faller du ofte helt gjennom, sier han og legger til:

– Alt som gir mening i den tiden kan være den knaggen som får deg til å komme over kneika.

Både skuespiller Hege Aga Edelsteen og regissør Kjell Moberg tente på manuset til Jenta med bombene som er skrevet av den danske dramatikeren Tue Biering.

Hanna Skotheim

Psykolog: – Ingen foreldre er perfekte

I tillegg til å ha snakket med ungdommene og foreldre, har regissøren og skuespillerne også hatt jevnlig kontakt med en ressursgruppe bestående av en byråkrat fra Kunnskapsdepartementet med bakgrunn som religionshistoriker og sykepleieryrket og en pedagog fra Holocaust-senteret som leder den nasjonale Dembra-satsingen. Sistnevnte arbeider blant annet med forebygging mot rasisme, antisemittisme og gruppefiendtlige holdninger.

Og så psykolog Cathrine Moestue har vært med som rådgiver og ekspert med særlig kunnskap om vanskelige følelser, manipulasjon og hersketeknikk.

– Stykket speiler omsorgen, fortvilelsen, oppgittheten og avmakten vi voksne kan føle på, sier hun om forestillingen.

Selv om Moestue mener foreldre gjør så godt de kan, vet hun at mange foreldre har egne traumer de bærer på. Det gjør det nærmest umulig å møte de vanskelige følelsene barna deres har.

– Det er ikke deres skyld. Ja, det er kanskje deres ansvar, men ingen foreldre er perfekte, sier psykologen.

Psykolog Cathrine Moestue er blant dem som sitter i ressursgruppa til stykket Jenta med bombene.

Einar Aslaksen

Lytt og ta pulsen på ungdommen

Moestue mener vi som samfunn har det største ansvaret for inkluderingen, og synes det er bra at temaet radikalisering og voldelig ekstremisme har fått mer oppmerksomhet de siste årene.

– Vi er blitt flinkere til å samarbeide. Skolene er for eksempel mer bevisste på at utenforskap skjer, men det er viktig at det ikke ender med frykt, bekymring og avmakt. I stedet bør ansatte i skolene få økt kompetansen til å håndtere vanskelige situasjoner. Og så må verken ansatte i skolen eller foreldre være redde for å be om hjelp,sier Moestue og legger til:

– Det er vanskelig for oss. Vi tenker at vi skal forstå alt, men vi klarer ikke alt alene.

– Hvilke tegn kan voksne være oppmerksomme på hvis de mistenker at en ungdom er i ferd med å bli radikalisert eller har andre psykiske utfordringer?

– Det finnes ingen sikre tegn. Samtidig finnes det alltid noen tegn for de foreldrene som lener seg inn for å lytte og tar pulsen på ungdommen. Når ungdom isolerer seg, endrer apetitt, energinivå og rutiner, er dette røde flagg som det er viktig å være nysgjerrig på.

Sebastian Skytterud Myers er en av tre voksenpersoner i stykket. Her forsøker han å finne ut hva jenta planlegger og når.

Erika Hebbert

– Ikke døm

Bli mer bevisst på egne følelser og å validere, altså anerkjenne andre følelser fremfor å prøve å endre dem, er noe av det viktigste vi voksne gjør for å forebygge at ungdom havner utenfor, mener Moestue.

– Følelser sier noe om hva ungdommen trenger enten det er trøst, trygghet, bekreftelse eller å sette grenser for seg selv.

Moestue oppfordrer også voksne til å møte ungdommen uten å dømme dem, vise interesse og være nysgjerrig.

– Vi stiller ofte mange spørsmål, men ofte med en moralistisk tone kanskje fordi vi er redde.

– Hva er vi voksne så redde for?

– For egne følelser. Vi mennesker har flere vanskelige følelser enn gode.