Frihet til å handle

Her om dagen måtte jeg ringe Telenor på grunn av et teknisk problem hjemme. På forhånd forventet jeg at dette var noe som ville ta tid. I stedet kom jeg overraskende hurtig i kontakt med en telefonautomat som ba meg gjøre en rekke valg.
31.08.2005
13:19
15.12.2013 21:09

Jeg skulle ikke trykke alternative taster på telefonen, men bare svare ”ja” eller ”nei”. Når man har et teknisk problem som man nesten ikke klarer å formulere med ord, blir man usikker. Ikke fikk jeg problemet til å passe med de valgene jeg fikk heller. Jeg begynte å klø meg i hodet. ”Du svarer ikke. Svar ja eller nei”, kommanderte den mekaniske stemmen. Jeg fikk stotret fram et ”ja” og følte det som om jeg hoppet på en karusell i fart. Stemmen sa ”Okey”. Det var aldeles ikke okey.

Jeg er ikke blind. Heller ikke bevegelseshemmet. Jeg lider ikke av nevneverdige fobier eller har problemer med å orientere meg i det norske samfunnet. Jeg har høyere utdanning. Om jeg ikke er den første til å hive meg over tekniske finesser, inngår både internett og mobiltelefon som livsnødvendige arbeidsverktøy. Jeg bestiller flybillettene på nettet, betaler regningene mine og leverer selvangivelsen der. Jeg bruker nettet til å holde kontakten med venner og familie. Når jeg er i utlandet holder jeg meg oppdatert på nyheter via mobiltelefonen. Jeg er med andre ord i ferd med å bli et protesemenneske, som filosof Tore Frost kaller det. Så lenge de teknologiske hjelpemidlene fungerer er jeg i stand til å leve et ”normalt” liv.

Selvbetjeningssamfunnet kalles det når flere og flere tjenester gjøres selvbetjent. Med selvbetjening menes at man samhandler med en maskin uten at det finnes en tjenesteyter til stede. Dette er ikke noe nytt fenomen. Allerede i 1947 innførte en av butikkene til Oslo Samvirkelag selvbetjening. På den måten sparte kjøpmennene arbeidskraft, kunne selge varene billigere og lokke til seg nye kunder. Nærhet, vennlighet og den fortrolige samtale over disken var ikke viktig lenger. ”Den moderne forbruker er blitt en ensom astronaut med sin trillevogn i supermarkedets univers”, for å sitere Karsten Alnæs i ”Historien om Norge”.

Fordelene med å være ensom astronaut er mange. Flyselskap kan tilby billetter til spottpris fordi alle ”fordyrende mellomledd” er skåret inn til beinet. Du foretar selv en bestilling på nettet og henter for eksempel billettene på Narvesen. Jeg kan betale regningene mine eller ta ut penger i minibanken når det skulle passe meg, uavhengig av åpningstider. Med andre ord, jeg er en uavhengig forbruker som fritt kan shoppe tjenester når og hvor jeg vil – og samtidig tjene penger på det.

Men hva er så prisen for denne frihetsrusen? Norge er blant de land i verden med størst andel av befolkningen tilknyttet internett. Det samme gjelder omfanget av mobiltelefoner. Likevel vet vi at den økte friheten for noen er økt frustrasjon for andre som ikke har eller av ulike årsaker ikke klarer å betjene utstyret som trengs. Vi er mange som i møtet med en automat kunne ha trengt en personlig assistent! Det er også besnærende å tenke at drivkraften i denne utviklingen er min frihet til å handle. Men den underliggende drivkraften er virksomhetenes behov for å rasjonalisere og kutte i det de kaller fordyrende mellomledd for så å tilby billigste vare. Når vaktmesteren på skolen i Buskerud, som kjenner alle elevene og som fungerer som oppdrager, sjelesørger og sosialarbeider mister jobben og blir erstattet av et elektronisk nøkkelkort blir livene våre fattigere.

Vaktmesteren deler skjebne med 100.000 andre arbeidsledige her i landet. En sunn arbeidsledighet, som finansministeren kaller det. Og Norge er OECDs stjerne i god økonomi og advares nå mot å få flere i arbeid. Mange av dem som fungerer som smurning i livene våre er altså blitt rusk i maskineriet. Kanskje verdt å reflektere litt over neste gang man klikker seg inn på nettet, bestiller teaterbilletter og peker med musa hvor i salen man ønsker å sitte?

31.08.2005
13:19
15.12.2013 21:09