Kristina Johansen

Alle navnene i artikkelen er pseudonymer

Mirza, som kom som enslig mindreårig asylsøker til Norge for flere år siden, kjenner fortsatt på en viss usikkerhet, selv om han har fått oppholdstillatelse her i landet:

«Man må være sikker på at man skal være et sted. Det kan være et hus; det kan være et land; det kan være hva som helst (…) som sikrer deg. De fleste (…) av oss er fortsatt litt usikre … Denne usikkerheten gjør det vanskelig for alle. (…) Når man ikke har et permanent sted, hvor man vet hundre prosent at man skal bli, så blir det litt vanskelig. Selv om man ikke tenker veldig mye, men uansett, den følelsen [av usikkerhet] kommer alltid, på en eller annen måte, til hjernen og hjertet».

Utsagnet kan sees i lys av innstramminger i asylpolitikken de seinere årene, deriblant økende bruk av tidsbegrenset opphold, tilbakekallelse av oppholdstillatelser og statsborgerskap (Brekke et al., 2019; Garvik & Valenta, 2021; Lidén et al., 2017). Gammeltoft-Hansen & Tan (2017) omtaler slike politiske virkemidler som indirekte avskrekkingstiltak («indirect deterrence measures») med hensikt å demotivere asylsøknader eller omdirigere dem til andre land. Usikkerheten som ungdommen satte ord på bør altså ikke forstås bare som en subjektiv opplevelse, men sees i sammenheng med en villet politikk med intensjon om å skape tvil og usikkerhet og forhindre migrasjon. Det peker videre på sammenhenger mellom unge flyktningers psykososiale helse og samfunnsmessige forhold.

Historisk har det å forstå mennesker i et samfunnsperspektiv stått sentralt i sosialt arbeid (Levin, 2021). Den psykososiale helsen til mennesker på flukt er ofte sammenvevd med større sosiopolitiske forhold som politisk forfølgelse, krig og konflikt, grensekontroll og asyl- og integreringspolitikk. På tross av dette, blir flyktningers psykososiale helseutfordringer ofte redusert til individuelle lidelser (Brough et al., 2013; Chase et al., 2019). Det kan knyttes til en økende tendens til å individualisere sosiale problemer innen sosialt arbeid. Det innebærer at både problemforståelsen og løsningene kobles mer til enkeltindividet enn til samfunnsmessige forhold (Brodtkorp & Rugkåsa, 2015; Martinez & Fleck-Henderson, 2014).

Flyktningenes opplevelser

I denne fagartikkelen vil jeg argumentere for at sosialarbeidere bør adressere samfunnsmessige forhold som berører unge flyktningers psykososiale helse, deriblant asylpolitikk og innvandringskritiske diskurser. Jeg tar utgangspunkt i funn som nylig ble publisert i artikkelen Ambivalent recognition: young unaccompanied refugees’ encounters with Norwegian society (Johansen & Bendixsen, 2023).

Ungdommenes opplevelser blir her sett i lys av anerkjennelsesteori. Anerkjennelse kan deles inn i tre dimensjoner, noe Honneth (1995) omtaler som kjærlighet, rettigheter og solidaritet. «Kjærlighet» viser til nære relasjoner kjennetegnet av følelsesmessig tilknytning og kjærlig omsorg, og omfatter både vennskap, relasjoner mellom barn og foreldre og erotiske relasjoner. Det kan utvides til relasjonen mellom enslige mindreårige og offentlig ansatte omsorgspersoner (Paulsen et al., 2020). «Rettigheter» dreier seg om å bli anerkjent som et fritt og likeverdig menneske med like rettigheter. «Solidaritet» er knyttet til en sosial anerkjennelse av menneskers unike livshistorie, evner og potensielle bidrag til samfunnet. Warming (2015) velger å omtale de tre dimensjonene som emosjonell anerkjennelse, rettslig anerkjennelse og sosial anerkjennelse, og det er disse begrepene som vil bli benyttet her.

Ungdommene som deltok i studien, satte ord på blandede følelser overfor det norske samfunnet. På den ene sida var de takknemlige over å ha fått oppholdstillatelse, noe som utgjorde en beskyttelse mot vold og forfølgelse og ga dem rett til velferdstjenester som bolig, omsorg, skolegang og helsetjenester. De assosierte dette med glede, trygghet, aksept, rettferdighet og tilhørighet. Oppholdstillatelse og medfølgende rettigheter kan forstås som en form for rettslig anerkjennelse (Honneth, 1995; Warming, 2015). Det innebærer å bli anerkjent som likeverdige mennesker med like rettigheter.

På den andre sida var flere av ungdommene uten rett til familiegjenforening etter gjeldende lovgivning. Økende innstramming av asylpolitikken har gjort det vanskeligere for barn og unge å bli gjenforent med familien sin i Norge (Lidén, 2019). Jawad beskrev hvordan han opplevde dette:

«Jeg har fått opphold, (…) jeg har fått tillatelse til å gå på skolen, jeg får hjelp og jeg er takknemlig for dette, at jeg har de mulighetene som jeg har nå, men sannheten er at med denne situasjonen … Jeg bare overlever. (…) [F]or meg defineres livet som en familie (…) og jeg må tenke på hva som skjer (…) med familien min».

Dessuten hadde flere ungdommer venner og bekjente som hadde fått avslag på asylsøknaden. De opplevde altså at familie og venner ikke hadde samme muligheter som dem selv, enten de måtte bli værende i en livssituasjon kjennetegnet av fare, rettighetsløshet og uverdighet, eller de ble returnert til slike forhold. Dette bidro til bekymring, smerte, usikkerhet og ambivalens. Den restriktive familiegjenforeningspolitikken kan forstås som en manglende rettslig anerkjennelse av flyktninger, fordi retten til familieliv, som er nedfelt i internasjonal og regional rett, ikke blir fullt ut anerkjent.

I tillegg hadde flere av dem fanget opp stereotypiske og stigmatiserende utsagn i samfunnet, som at «flyktninger jobber ikke», «de kommer bare på grunn av pengene» og «det er vanskelig for Norge å ta imot alle flyktninger». Utsagnene kan knyttes til innvandringskritiske diskurser som stempler flyktninger som et problem og en byrde for samfunnet (Fangen & Vaage, 2018; Lems et al., 2020).

Vonde erfaringer

Et viktig bakteppe for å forstå ungdommenes psykososiale helse, er deres erfaringer med potensielt traumatiserende hendelser i hjemlandet og på flukt. Ungdommer fortalte om vold, utnyttelse, ydmykelse, mishandling, frihetsberøvelse og manglende tilgang til mat og vann (Johansen & Studsrød, 2019). Flere av dem hadde selv vært i livsfare, og hadde vært vitne til at andre mennesker ble rammet av bombeangrep, druknet på flukt, sultet i hjel eller ble voldtatt i fangenskap. Disse erfaringene ser ut til å gjenspeile grove menneskerettighetsbrudd og et fravær av rettslig anerkjennelse.

Etter at de var blitt bosatt i Norge, var det flere som opplevde en manglende forståelse, blant nordmenn, av hva det betyr å være en flyktning. De opplevde at det manglet forståelse av årsakene til at de måtte flykte, av dramatiske opplevelser på flukt og på asylmottak, og av deres positive innstilling og anstrengelser for å integreres i samfunnet. Manglende forståelse, kombinert med innvandringskritiske diskurser, kan sies å gjenspeile en manglende sosial anerkjennelse av flyktningers unike livshistorie, ressurser og bidrag til samfunnet (Johansen & Bendixsen, 2023).

Studien viste samtidig at sosialarbeidere og andre hjelpere, som kan sies å representere den norske velferdsstaten, på mange måter gjorde en kjempejobb for disse ungdommene. Når ungdommene ble møtt med forståelse, følelsesmessig involvering og kjærlig omsorg, bidro det til en emosjonell anerkjennelse som var viktig for mange. Dette kom i tillegg til praktisk hjelp, støtte og veiledning, som også var verdsatt.

«Hvis man skal hjelpe, må man hjelpe fra hjertet», sa Tesfaye. «Ikke på grunn av at det er en jobb. Derfor liker jeg Nina. Hun ringer meg også når hun ikke er på jobb. (…) Hvis jeg ringer, svarer hun. Hvis jeg har en dårlig dag, og ringer, hvis ingen svarer da, kan det bli problemer».

Utsagnet viser betydningen av oppmerksomhet og tilgjengelighet, og gir assosiasjoner til begreper som empati, medfølelse og kjærlighet. Imidlertid viste studien også at unge, enslige flyktninger til tider opplevde manglende omsorg, forståelse og anerkjennelse. Noen fortalte om å bli oversett, ikke bli forstått, og ikke vist den omsorgen de trengte.

Med andre ord: Selv om det å få oppholdstillatelse utgjør en fundamental trygghet for unge, enslige flyktninger, og kan forstås som en rettslig anerkjennelse, så bidrar en restriktiv asylpolitikk til det motsatte. Selv om deltakere fortalte om emosjonell anerkjennelse fra sosialarbeidere som hjalp «fra hjertet», beskrev de også opplevelser av manglende anerkjennelse i møte med hjelpeapparatet, asylsystemet og offentlig debatt. Dette innebar mangel på anerkjennelse av deres erfaringer og behov, av deres verdi og potensielle bidrag til samfunnet, og av deres dype behov for å leve med familien, noe som påvirket deres psykososiale helse negativt. Disse opplevelsene kan gjøre det vanskeligere å føle tilhørighet til det norske samfunnet. Ungdommenes motsetningsfylte møter med det norske samfunnet omtaler vi som en ambivalent anerkjennelse (Johansen & Bendixsen, 2023).

I møte med disse opplevelsene, gjorde ungdommene anstrengelser for å håndtere sin situasjon på ulike vis. Mange involverte seg i ulike typer relasjoner. De oppsøkte hjelp, både fra familie og sosialarbeidere, involverte seg i gjensidige støtterelasjoner med venner, engasjerte seg i gode gjerninger og solidaritet overfor fremmede, og hadde et sterkt ønske om å hjelpe familien (Johansen & Studsrød, 2019). De forsøkte å sikre framtida si gjennom studier og arbeid. Meningsskaping var også en måte ungdommer håndterte situasjonen på: Det vil si at de anstrengte seg for å forstå og gi mening til norsk asylpolitikk og politiske diskurser. Flere av dem viste også en evne til å reflektere kritisk rundt gjeldende asylpolitikk og politiske diskurser. Dessuten viste noen ungdommer sosialt engasjement. Noen ønsket å bidra til hjemlandet i fremtiden, mens andre ønsket å øke forståelsen av flyktninger i det norske samfunnet. Mirza forsøkte å skape større bevissthet, blant nordmenn, om enslige mindreåriges situasjon gjennom å uttale seg i media og delta i offentlige fortellerarrangement, og sa:

«Vi har et ansvar for samfunnet. Så jeg sa: ‘jeg må (…) sende et budskap’. Min fortelling betyr ikke bare min fortelling. Det er fortellingen til de fleste, som aldri ble hørt, eller som druknet i havet. (…) Jeg tenkte: ‘Jeg skal [snakke] på vegne av alle’».

Dette sosiale engasjementet kan forstås som en kamp for sosial anerkjennelse av flyktninger.

Empati og omsorg

Hva slags implikasjoner har studien for sosialfaglig arbeid? For det første peker funnene på hvor viktig det er at sosialarbeidere anerkjenner unge enslige flyktningers levde erfaringer og møter dem med emosjonell støtte, kjærlig omsorg og en vilje til å lytte til deres bekymringer. Selv om sosialt arbeid ikke bør reduseres til følelser, så har «hjelp fra hjertet» stor verdi for unge flyktninger. Juridisk kan dette blant annet knyttes til barn og unges rett til å bli «møtt med kjærlighet» (Barnevernsloven, 2021).

For det andre, viser studien at sosialt arbeid med unge enslige flyktninger ikke kan begrenses til mellommenneskelig arbeid, selv om dette er svært viktig. Både problemforståelse og løsninger bør ses i sammenheng med samfunnsmessige forhold (se også Brodtkorp & Rugkåsa, 2015; Martinez & Fleck-Henderson, 2014). Unge, enslige flyktningers dype tilknytning til sine kjære viser hvor avgjørende det er at deres rett til familieliv blir anerkjent. Dette krever endringer på politisk og rettslig nivå, slik at det blir enklere å oppnå familiegjenforening. Rettighetene til barn og unge med fluktbakgrunn må veie tyngre enn hensynet til innvandringskontroll.

Hva kan så sosialarbeidere gjøre med dette? Som Stang og Sveaass (2016) påpeker, utfører sosialarbeidere en rekke oppgaver som kan få betydning for ivaretakelsen av menneskerettigheter i Norge. Hvis man identifiserer mulige menneskerettighetsbrudd i egen arbeidshverdag, kan man komme med konkrete faglige innspill, for eksempel gjennom yrkesorganisasjoner, frivillige organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter eller statlige ombudsordninger.

Videre indikerer denne studien at det er behov for å motvirke stereotype og stigmatiserende innvandringskritiske diskurser, og erstatte mistillit og usynlighet med en sosial anerkjennelse av unge, enslige flyktningers levde erfaringer, evner og potensielle bidrag til samfunnet. Det framstår som avgjørende for å motvirke utenforskap og tilrettelegge for like muligheter for samfunnsdeltakelse.

Uansett er det viktig å bygge videre på ungdommenes egne måter å håndtere situasjonen på. Sosialarbeidere kan hjelpe dem til å mestre hverdagens utfordringer og gi mening til sin virkelighet, oppmuntre deres kritiske refleksjon og støtte deres sosiale engasjement. Det bør tilrettelegges for at ungdommer får mulighet til å delta og bruke sine ressurser aktivt. Hva unge, enslige flyktninger selv tenker om hvordan de har det, hvordan de opplever sine møter det norske samfunnet, og hva de ønsker seg i framtida, bør stå i sentrum når sosialarbeidere og myndigheter utformer og iverksetter sosialfaglige tiltak, lovverk og politiske retningslinjer overfor denne gruppa. Dette kan knyttes til barn og unges styrkede rett til medvirkning, noe som blant annet gjenspeiles i Barnevernsloven (2021).

Emosjonell, rettslig og sosial anerkjennelse framstår altså som avgjørende om man som samfunn vil fremme unge, enslige flyktningers psykososiale helse og integrering.