Heidi Lie Eriksen

Til tross for gode intensjoner, kan studentene oppleve både avvisninger, lite engasjement eller skremmende reaksjoner fra brukerne. Dette kan studenter oppfatte som at de gjør feil i utøvelsen av faget. Slike erfaringer gjør at studenter får reaksjoner på situasjoner og mennesker de møter og som bidrar til at de trolig blir mer bevisste på egne verdier og holdninger. Dette er verdifullt, og studenter lærer og utvikler seg i relasjoner med brukere. Erfaringene kan imidlertid være krevende og smertefulle, og studentene har derfor behov for å bli ivaretatt av sine praksisveiledere. Ved at veilederne bistår studentene med å forstå situasjonene og reaksjonene de kjenner på, kan utfordringene de møter bli konstruktive.

Praksisveilederen har en viktig rolle

En forutsetning for at studenter skal kunne bruke utfordrende erfaringer til noe positivt, er at de forstår situasjonene og relasjonene de har stått i. De fleste har behov for litt drahjelp for å snu vanskelige opplevelser til noe konstruktivt som de kan lære av. Derfor har praksisveiledere ansvar for studentene i det daglige og de skal hjelpe dem med å reflektere over faglige og etiske problemstillinger som oppstår i direkte kontakt med brukere (Universitetet i Stavanger, 2020). For at studentene skal dra nytte av hjelpen, er det en forutsetning at relasjonen til veileder oppleves som god. Dette ser ut til å ha stor betydning for hvordan studentene erfarer etiske utfordringer i praksis (Eriksen & Gradovski, 2020).

Som følge av endringer i organiseringen av velferdstjenestene, varierer det i hvilken grad studenter får muligheten til å inngå i relasjoner med brukere. Det er en tendens til at relasjonene er av kortere varighet og av mindre betydning enn tidligere (Nordstrand & Skjefstad, 2019). Dersom studenter ikke får muligheten til å utvikle relasjoner til brukere i særlig grad og dermed ikke får erfaringer med etiske problemstillinger, kan dette få konsekvenser for studentens utvikling som profesjonsutøvere. Det er derfor både ønskelig og nødvendig at studenter skal få «bryne seg litt» i praksis.

Brukermedvirkning – vanskeligere i praksis enn i teorien

Studenter i praksis får erfaringer med å formulere egne læringsmål i starten av praksisperioden. Det kan være krevende å sette gode mål for egen læringsprosess, og det kan variere hvorvidt studentene blir utfordret til å formulere realistiske mål som kan være nyttige og relevante. Men det kan være enda mer krevende for studenter å bistå brukerne med å formulere deres mål, ettersom disse skal utformes i samsvar med brukernes ønsker for sine liv og ikke ut fra beskrivelser av læringsutbyttet. Målene vil trolig variere ut fra hvilke livssituasjoner brukerne står i, og hvilke organisatoriske forhold studentene befinner seg i på de ulike praksisstedene. Det kan likevel være likheter rundt prosessene med å bistå brukere til å formulere og oppfylle mål.

Å formulere mål er også en naturlig del av sosialt arbeid med brukere i endrings- og utviklingsprosesser. Dette innebærer å bistå brukere i ofte svært krevende livssituasjoner, se håp i tilsynelatende håpløse situasjoner og å støtte brukerne på veien mot å nå målene. I slike prosesser er det brukerne som sitter i førersetet, og det er brukerne som skal ha et eierforhold til målene. Dette er i samsvar med brukermedvirkning i praksis, og dette vet studentene fra undervisningen før de starter. Til tross for at studentene har kunnskap om og anerkjenner brukernes rett til medvirkning, kan dette i autentiske brukermøter vise seg å være vanskeligere enn først antatt.

Brukernes rettigheter

Noen ganger klarer ikke eller ønsker ikke brukere å nå målene de har satt i samarbeid med studentene eller andre sosialarbeidere. Å akseptere at brukere ikke lengre vil nå et fastsatt mål eller at de vil endre et formulert mål er nødvendig for å ivareta brukernes rett til selvbestemmelse. Dette er en plikt i Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som er tatt inn i norsk lovgivning (Kultur- og likestillingsdepartementet, 2021). Dette utelukker likevel ikke at studenter kan ha samtaler med brukere hvor de motiverer til livsstilsendringer som studentene vet at brukerne opprinnelig ønsket seg. Motivasjonsarbeid fordrer en respekt for hva brukerne ønsker å arbeide mot og en åpenhet om at det er motivasjon en holder på med (Barth et al, 2013).

Til tross for at studentene har gode intensjoner og er åpne med sine brukere, er det ikke alltid slik at arbeidet fører til synlige endringer. Dette kan bli tydelig dersom relasjonen til en bruker av ulike grunner opphører og studenten vil oppsummere arbeidsprosessen. Når studenten forsøker å evaluere kan det være vanskelig å oppsummere hva som har blitt oppnådd. Det er kanskje ikke tydelige måloppnåelser å vise til fordi endringsprosesser kan være langtekkelige og vanskelige for mennesker som har svært krevende livsvilkår. Men dette trenger ikke bety at arbeidet har vært uten verdi for menneskene studenten har forsøkt å hjelpe.

Målbare resultater

Det å ha praksis i velferdsorganisasjoner som bærer preg av å være påvirket av nyliberal logikk, innebærer at studentene kan få inntrykk av at det foreligger forventninger om at godt sosialt arbeid er målbart og effektivt. Overgripende strukturer i organisasjonen hvor studentene har praksis, kan bidra til at de opplever en forventning om effektivitet, uavhengig av om dette er formidlet av veilederne direkte eller ikke. Det kan også være gode grunner til at veilederne mener at studentene skal lære seg å arbeide effektivt fordi de da kan få et mer realistisk bilde på hvordan det er å arbeide som sosialarbeider.

I vår studie fant vi at studenter opplevde at effektivitet og målbare resultater var viktige verdier i flere av organisasjonene hvor praksis fant sted, og dette var utfordrende for studentene å forholde seg til (Eriksen & Gradovski, 2020). Noen av studentene opplevde også at det å arbeide effektivt kunne gå på bekostning av å utøve godt sosialt arbeid. Og når studentene opplevde at veilederne forventet at arbeidet skulle utføres på en måte som studentene ikke mente var riktig, førte dette i noen situasjoner til etiske dilemmaer for studentene (Eriksen & Gradovski, 2020). Forklaringen på at studentene opplevde det som utfordrende å forholde seg til forventninger om å arbeide effektivt eller å akseptere at de ikke klarte å hjelpe brukerne til å nå målene sine, kan forklares med at det som ble opplevd som viktig på praksisplassen ikke var i tråd med det som hadde blitt vektlagt fra utdanningsinstitusjonens side.

Verdien av å arbeide effektivt og å nå mål har blitt introdusert av en nyliberalistisk, politisk ideologi, men slike verdier er ikke å anse som en del av verdigrunnlaget til profesjonen sosialt arbeid (Swift et. al, 2019).

Frykten for å feile

Når studenter vil hjelpe marginaliserte mennesker til å få det bedre, kan målene gjerne ende opp med å bli for ambisiøse. Noen ganger kan det vise seg at studenter har urealistiske håp for brukeres liv. Brukerne kan også velge å endre sine opprinnelige mål underveis i oppfølgingen fra studenten. Av ulike årsaker kan målene ende opp med ikke å bli nådd. Å erkjenne at målene må justeres til noen mindre ambisiøse enn det som var den opprinnelige planen kan være belastende for brukerne som målene var utformet for, men det kan også være krevende for studentene å erkjenne dette. Studentene kan i verste fall føle at de har feilet som profesjonsutøvere (Eriksen & Gradovski, 2020).

En mulig grunn til at målene ikke blir oppnådd kan være at studenter kan forveksle egne livsmål med brukeres livsmål. Dersom studenter ikke er tilstrekkelig bevisste på hvilke mål de formulerer og hvilke verdier som ligger bak disse, kan brukere ende opp med å måtte bære konsekvensene av dette. Dette kan skje dersom brukere får tilbud om løsninger eller tiltak som ikke er fundert på deres egne behov, men på studentenes behov (Urdang, 2010).

Dersom brukere vil endre sine mål eller kansellere det videre arbeidet mot et mål, kan studentene oppleve dette som svært krevende. Studenter har ofte store forventninger til hva de skal klare å oppnå sammen med brukerne, og som følge av den ujevne maktbalansen i forholdet til veilederen er det også naturlig at studenter vil tilstrebe å gi et best mulig inntrykk av hva studenten får til. Noen kan oppleve følelser som skuffelse fordi de verken fungerer i tråd med egne forventninger eller det de opplever som veiledernes forventninger (Eriksen & Gradovski, 2020).

Det å bli bevisst egne verdier og holdninger kan medføre etiske utfordringer for studentene (Eriksen & Gradovski, 2020). Jeg vil beskrive det som at studentene står i en spagat hvor de på den ene siden tilstreber å bevare egen profesjonell integritet og utøve det de oppfatter som godt, sosialt arbeid. På den andre siden kjemper studentene hardt for å respektere brukeres rett til selvbestemmelse, og dette kan i noen situasjoner innebære at en ikke når de målene som har blitt utformet. Det er heller ikke alltid at brukerne setter pris på den innsatsen studentene legger ned i relasjonsarbeidet, eller om brukerne gjør det, så kan noen av dem unnlate å gi uttrykk for det. Til tross for gode intensjoner, kan studentene oppleve både avvisninger, uvillighet, lite engasjement eller få skremmende reaksjoner fra brukerne. Dette kan studenter oppfatte som at de feiler ved utøvelsen av faget (Eriksen & Gradovski, 2020). Dette kan være skamfullt å skulle vedkjenne seg.

Skambelagte og ubehagelige

Noen studenter kan mene at de har fordommer mot grupper av brukere med sammenlignbare problemstillinger. Dersom veiledere hjelper studenter med å reflektere over hva fordommene egentlig handler om, kan det vise seg at disse handler om noe annet enn det studenten i utgangspunktet hadde trodd. En av studentene jeg intervjuet trodde hun hadde fordommer mot eldre mennesker og at det derfor ville være vanskelig for henne å arbeide med eldre basert på tidligere arbeidserfaringer. Gjennom veiledning kom studenten etter hvert selv fram til at ubehaget hun kjente på, handlet om å utføre stell. Dette var ikke en arbeidsoppgave hun som sosionomstudent skulle utføre på praksisplassen. Konklusjonen ble at fordommene mot eldre viste seg å være et ubehag rettet mot å utføre pleieoppgaver, og studenten hadde ikke utfordringer med å snakke med eldre i praksis (Eriksen & Gradovski, 2020). Dersom studenten ikke hadde fått hjelp til å reflektere omkring egne fordommer, kunne hun ha gått glipp av verdifull utvikling.

Studentene kan også frykte at brukere kan komme til å skade dem, og dette kan være vanskelig å innrømme overfor seg selv og andre (Eriksen & Gradovski, 2020). I stedet for å gi uttrykk for egen frykt og redsel, kan studenter derfor komme med bortforklaringer for å legitimere for eksempel det å fjerne seg fra en ubehagelig situasjon med en eller flere brukere. Dette er noe som veiledere bør være bevisste på og skape rom for refleksjon omkring i veiledningssamtalene. I noen situasjoner er det også forståelig at både kommende og erfarne sosialarbeidere kjenner på følelser som frykt. Dette kan være en naturlig forsvarsmekanisme i ubehagelige situasjoner, og det tragiske drapet på enda en NAV-ansatt sosialarbeider i fjor høst (NRK, 2021) er en vond påminner om at det kan være farlig å utøve sosialt arbeid i enkelte situasjoner. Dette bør praksisveiledere og utdanningsinstitusjoner tematisere og gi studenter rom for å reflektere rundt. Det kommer ikke nødvendigvis noe positivt ut av at studenter eller erfarne sosialarbeidere skjuler og skammer seg over følelser som ubehag og frykt. Dersom vi i stedet klarer å skape rom for samtaler om ubehag, frykt og redsel, kan studenter oppleve en anerkjennelse av at følelsene de har er akseptable å ha.

Veiledningssamtaler bak en lukket dør hvor en har satt av tid uten forstyrrelser kan føre mye godt med seg for studentene. De kan få muligheten til å bli mer klar over hvilke verdier og holdninger de selv har og som de har behov for å reflektere nærmere over. De kan også bli dyktigere når det gjelder å kjenne igjen hvilke behov og ønsker som er deres egne, og hvilke som er brukere sine. For at studentene skal oppleve verdifull læring om seg selv og dermed bli mer kompetente profesjonsutøvere, er det imidlertid en forutsetning at de får reflektere over fordommer og bekymringer som kan oppstå i autentiske, og til tider ubehagelige, brukermøter sammen med sine praksisveiledere.