Ragnhild Høgseth, familieterapeut

Illustrasjon: @Heiaklubben/Helene Brox

Det er ikke bare til jul at stallen er relevant. Gjennom mange år har vi hatt faste opplegg med bruk av hest for elever, barn og familier gjennom året. Rundt høykrybba blir lyden av gresset som tygges nesten en meditativ takt.

Da skolene stengte ned og barna måtte være hjemme, var tilbakemeldingen fra elever og foresatte at det var et stort savn å ikke få treffe hestene. På oppgaver fra lærerne om hva eleven savnet, var det flere som tegnet hestene og sendte via Teams. Vi fikk et innblikk i hva som er viktig for barn som har et tilbud i skoletiden med hest og dyreassistert terapi når tilbudet ble borte.

Siden 2008 har jeg utdannet meg innenfor hest og helse. Der mange finner stor glede i hest som hobby og sport, er vi nå mange fagfolk som har stort engasjement for å bruke hesten til helseformål. I 2015 tok jeg faget dyreassistert miljøterapi, og har anvendt både hest, hund og høns i samhandling på stallen. Gleden er stor når det stadig dukker opp relevante kurs innen psykoterapi og traumebehandling med bruk av hest. Det viser også at hestens relevans øker. Det er 10 år siden jeg startet min første bedrift med bruk av hest til helseformål, først med hestefaglig kompetanse og etterhvert også terapeutkompetanse. På dette tiåret har stallen som arena vokst kraftig til bruk i helseformål. Jeg vil belyse noe av grunnlaget for hesteassistert terapi både teoretisk og hvordan vi har jobbet i praksis.

Aktivitetsbasert behandling

Hesteassistert, terapi slik vi bruker den, legger miljøterapeutisk praksis til grunn. Miljøterapi som fellesnevner er en terapeutisk behandling som har eksistert i over 50 år, med utspring i psykiatriske institusjoner og virksomheter som arbeider med barn, unge og voksne. Hensikten er å fremme muligheter til læring, mestring og personlig ansvar. Å vise mennesker at utvikling er mulig er drivkraften i miljøterapi. Kommunikasjon og samhandling er et premiss i en miljøterapeutisk hverdag. Aktivitet er sentralt, og mange har godt utbytte av å lære å bruke kroppen på en god måte. Miljøterapi er aktivitetsbasert framfor samtalebasert, og handler om øvelse av ferdigheter og kunnskap for hvordan få hverdagslivet til å være tilfredsstillende for den enkelte og for omgivelsene. I miljøterapi vektlegges det terapeutiske samværet (Olkowska og Landmark 2009).

Gjennom mitt arbeid både alene og i samarbeid med min kollega som er organisasjonspsykolog, jobber vi med selvbilde, tilknytning og vanskelige følelser uten at samtalen får hovedfokus. Det unike for miljøterapiens form er mulighetene i det som skjer spontant i øyeblikket (Olkowska og Landmark 2009). Gjennom å jobbe med hestene forsterkes det spontane i øyeblikket på en helt særegen måte. Det som skjer kan ofte være like overraskende for terapeut som for klient. Emosjonsregulering, aktivitet og mestring henger tett sammen. Min oppgave er å være bevisst på Den andre som aktør i eget liv og bidra til støtte på en faglig måte. En viktig del er å ha tro på Den andre sine ressurser og muligheter til å faktisk finne løsninger. Med denne økte bevisstheten kan vi sammen gå inn i vanskelige samtaler ut fra det vi har opplevd. Den hesteassisterte delen skal være nært knyttet til realitetene og egen opplevelse av utfordringer og behov. Et spesielt viktig aspekt er overføringsverdien dette har til hverdagen, noe vi skal se på i neste avsnitt.

Kroppsforankret tilstedeværelse

Det ligger mange terapeutiske muligheter i stallen, og de realiseres kun gjennom bevisste holdninger til dem. Det er spennende å observere hvordan friluft og miljøterapi berører en krysning mellom kropp og sinn gjennom aktivitetene. Mange av oss har ikke en bevissthet om kroppsspråket vårt, men sammen med hestene er det nesten uunngåelig å ikke bli oppmerksom på dette. Vi blir kjapt avslørt om vi er oppriktig til stede eller ikke. Hesten er en likeverdig, men også spesielt viktig tredjepart som kan være med å tydeliggjøre språket mellom oss og skape en kongruent kommunikasjon. Ifølge Liat Shani innebærer dyreassistert terapi blant annet måter å fremme den reflekterende funksjonen og mentaliseringsevne, altså evnen til å forstå seg selv og andre «utenfra» (Shani 2016). Dette er ofte en bestilling for arbeidet vi gjør på vegne av skoleinstitusjoner. Dette beskrives på bakgrunn av to sentrale verktøy; terapeutens etiske holdning, som ser dyrene som likeverdige partnere i terapien, og den ikke-verbale kommunikasjonen som medvirker til en avkoding av kroppsspråket. Tilstedeværelsen av dyrene blir sagt å skape et levende utgangspunkt for kommunikasjon mellom de ulike relasjoner, som igjen stimulerer den reflekterende funksjonen og mentaliseringsevnen (Shani, Liat 2016). Et typisk eksempel på hvordan hestene virker til å måle tilstedeværelse, er at de ofte vender seg bort og går i det noen tar opp mobiltelefoner og skal knipse «et godt øyeblikk» men som faller ut av øyeblikket nettopp ved å skifte fokus.

Hesteassistert terapi i praksis

Hesteassistert terapi er kort sagt en form for terapi som bruker hesten og stallen som en del av følelsesmessig utvikling og vekst. Dette baserer seg på at båndet som vokser mellom menneske og dyr kan skape emosjonell og relasjonell heling og tilgjengelighet. Aktiviteter som involveres er ivaretakelse av dyret, stell og øvelser fra bakken tilrettelagt av en hestekyndig og terapeut/psykolog. Et konkret eksempel fra siste terapeutiske økt med klient var å børste hesten uten sko på beina. På den måten konfronteres klienten med en reell frykt for å bli tråkket på beina av et dyr på 500 kg. Frykten er ikke reell fra dagliglivet, men vi får mulighet til å jobbe med emosjonen. Det blir her en frykt vi tør møte, ta innover oss og kjenne på, ved siden av ønsket om å kunne gi hesten stell. Utfordringen er å validere et kroppsspråk som kommuniserer ønske om avstand, samtidig som klienten mentalt ønsker nærhet og å være avslappet. Dette kan starte mange prosesser og vil for klienten være enkelt å overføre til andre deler av hverdagen hvor frykten tar overhånd. Risikovurderinger tas alltid med tanke på utvalg av hest og klient. Det skal være balanse mellom hvor vi legger utfordringene i henhold til mulighetene for mestring og balansering av turbulente følelser. Gjennom hesten jobber vi sammen som et «vi», uten at det blir for personlig.

I terapi skal dyrene kunne håndteres løse, slik at alle parter har valgfrihet og kan håndtere situasjonen på egne premisser. Thodberg og Lidfors (2018:47) beskriver fra undersøkelser om hunder i terapi hvor det ble målt større belastning for hunder som arbeidet i bånd versus hunder som ikke arbeidet i bånd. Av erfaring er det sannsynlig at det samme gjelder for hestene. Bruk av hester under ikke-dominerende former formidler også et verdisyn som handler om tillit til hestene som partnere og deres valgmuligheter til interaksjon og samspill med mennesker. For mange er det en helt ny erfaring å møte løse dyr. Hestens språk og uttrykk er komplekse, samtidig som vi jobber midt i kompleksiteten av mennesker som ikke forstår hverandre. I det ordløse bygger vi ned kompleksiteten og søker å utkrystallisere det som ikke rommes med ord. Kanskje er det ordløse nærværet med hestene, hvor det verbale vies mindre plass enn tradisjonell terapi, i seg selv frigjørende og utviklende.

Utvalg av hester

Hvilke hester som velges til arbeidet er ikke tilfeldig. Det er vanskelig å generalisere hva en god terapihest er. Mange hester er i dag, på grunn av at de også brukes til hobby og sport, utsatt for ulike eiere og hjem. Det kan ha ført til ulike tilknytningsvansker, ettersom hestene er sosiale og relasjonelle dyr. Dette krever at håndtering og tilretteleggingen som gjøres for hestene, er viktigere enn rase og type hest. En hest som brukes i terapi bør ikke ha mange andre oppgaver som krever like mye som terapidelen. Vi forsøker å la hestene aktivt bevare sine uttrykk slik at de kan vise ærlig respons på omgivelsene. Dette er avgjørende for et godt terapeutisk opplegg. De skal også virke motiverte for oppgavene.

En utfordring vi møter er «stempelet» hesten har fått som ridedyr og som nyttedyr underlagt vår dominans – en vanlig oppfatning om hvordan vi skal være i møte med hesten. Etter hvert som antropologi, læren om samspill mellom menneske og dyr, også er blitt et voksende fagfelt, har det bidratt til økt anvendelse av dyr i helsesammenheng. Det skaper både muligheter og utfordringer med tanke på kompetanse. Ifølge Thodberg og Lidfors (2018) vil dyr som ukritisk tas i bruk til mennesker innen helse- og omsorgssektoren kunne få en rekke atferds- og fysiologiske stressreaksjoner av å bli brukt i terapi med for krevende aktiviteter. Stressede dyr inviterer ikke til samme type kontakt og vil i mye mindre grad fylle sin rolle i samspill med klienten. Dyrene må være trygge og avspente, og ha forutsigbare omgivelser. De må håndteres på en måte som utløser motivasjon framfor frykt, kunne gå bort dersom den er sliten eller blir redd (Thodberg og Lidfors 2018).

Hvis dyrevelferd ikke blir tatt hensyn til, vil det gå utover kvaliteten som vi tilbyr. Ikke minst vil trygge og motiverte hester øke muligheten for en autentisk og ektefølt opplevelse av tilstedeværelse.

Den eventyrlige hesten?

Vi kan tro at hesten er magisk når vi leser litteratur om hest og menneske. Kanskje er den også det for noen. Hesten som ikon og som medvirkende i prinsesseeventyr svekker ikke en slik tankegang. Dette trekkes også fram av terapeut Hannah Burgon i boka Equine-Assisted Therapy and Learning with At-Risk Young People. Hun beskriver motsetninger knyttet til å bruke hesten i terapi i et samfunn hvor dyr blir utnyttet, dominert, spist, brukt til sport og underholdning, som sirkus og dyrehager. Videre får vi et innblikk i flere studier og forskningsresultater som støtter opp om at hesten kan ha en sterk positiv innvirkning på barn og unge med læringsvansker og emosjonelle problemer (Burgon 2014). Kontakt med hesten kan også gi en beroligende effekt som er viktig for interaksjonen. Barn som fikk stelle hest fikk en nedgang i stresshormonet kortisol (Pendry et al. 2014). Det er grunn til å tro at hesteassistert terapi som fag har gjort oss modne for å se hesten som noe annet enn eventyrlig, og å ta innover oss hva dette fagområdet kommer til å bety i praksis.

Dersom noe skulle fortone seg som magisk er det ikke nødvendigvis hestens fortjeneste, men stallen som arena i seg selv og et samspill mellom flere parter; derav også menneskets kraft til endring. Min erfaring er at for mange barn og unge som sliter, skaper det å bli tatt ut av sin vanlige kontekst en endring i seg selv. Stallen blir videre en måte å komme ut av komfortsonen og få nye perspektiver på tillærte strategier.

Terapeutens oppgave er essensiell

Som terapeut er det min jobb å se muligheter og å legge til rette for opplevelser som kan støtte mennesker til selv å finne ut av og forstå hva som er vanskelig. Terapeut og hest er likeverdige partnere i arbeidet med nettopp det som utkrystalliserer seg. Ofte skjer dette noe raskere enn tradisjonelt arbeid innenfor skole eller barnevernstiltak. Den terapeutiske triangelen med terapeut, elev/klient og hest på gården, bringer mange muligheter til å skape trygghet, øke mentaliseringsevne og mestre erfaringer ute av komfortsonen. Dette resulterer i at man klarer å overvinne alt fra opplevelser av angst eller sosiale utfordringer til det å tørre å være seg selv her og nå, sammen. Psykolog Anna Brazier (2014) understøtter terapeutens innramming av opplegget og mener det er vel så essensielt for å beskrive hesteassistert terapi, som andre faktorer omkring hesten. I vårt arbeid har jeg også aktivt brukt metoder som mindfulness og stressmestringsteknikker inn i hesteassistert terapi. Jeg ser at det utgjør en viktig del av terapien når pusten får fokus, og vi finner tilstedeværelse i egen kropp.

Emosjonsregulering med hest

For en tid tilbake møtte jeg ei jente med en vond erfaring med en hest som viste seg å ligne vår hest av utseende. Dette trigget en angst i henne. Jenta ville ikke gå bak rumpa til hesten. Hun hadde tidligere lært om sikkerhet basert på frykt som «Ikke gå bak hesten – den kan sparke deg». I stedet kunne hun blitt forklart hvordan hestens synsfelt er, opplevelsen av å ha en blindsone og oppmuntret til å være rolig og nær for å unngå overrumplende situasjoner.

De fleste jeg møter har lignende erfaringer med mennesker, hvor angsten er lett tilgjengelig, knyttet til å forholde seg til andre mennesker. Det ligger uante muligheter til å jobbe terapeutisk i slike situasjoner og ta tak i følelsen som like gjerne kan trigges i situasjoner utenfor stallen. I dette tilfellet var forslagene at vi enten kunne gå sammen bak hvor jeg ville trygge opplevelsen, jeg kunne gå foran og hun like etter, eller hun kunne gå lenger ut og observere hvordan det kunne være å gå bak og inntil hesten med tillit. Hun ønsket ingen av delene der og da. Det blir for meg viktig å anerkjenne verdien av å sette egne grenser, og samtidig jobbe med frykten.

Har eleven trøbbel med å ta buss og trenger støtte, kan vi anvende denne erfaringen og overføre opplevelsen av frykt eller angst til å ta buss sammen på et senere tidspunkt eller overkomme andre hendelser som oppleves skremmende. Vi har da mestret utfordringer før, først sammen, så etter hvert alene men med den mentale støtten en slik erfaring gir. Etterhvert vil eleven dukke opp til timen ved å ta bussen som en naturlig del av opplegget: altså stor overføringsverdi. Med hesten blir det mindre krevende å komme inn i slike kjernesituasjoner. Det er ikke problemfokuserende, og slik kan vi få en dominoeffekt basert på mestring. I det nevnte eksempel bruker vi kanskje 3–4 runder før vi går forbi hesterumpa som symboliserer frykten. Vi er i prosessen, «being with» som vi bruker fra Trygghetssirkelen (COS-P).

Vi kan enes om at hesten ikke fordømmer, men den vil reagere på flere faktorer som for eksempel stressnivå. Dersom et barn kommer til en hest med en aggressiv holdning, vil hesten sannsynligvis vende seg bort og ikke ønske å være del av samspillet. Det gir muligheter til å jobbe med nettopp aggresjonen og finne alternativer til kontakt og samspill ved at hesten blir en «tredjepart» som er enklere å samtale omkring enn en avvisning fra et menneske. Mange av barna vil kunne få en raskere tilgang til å «tune seg inn» på omverden og hverandre, ved bruk av det vi lærer med hestene. Årsaken til en aggresjon, enten det er redsel for tilknytning, frykt for avvisning eller annen forsvarsmekanisme, avsløres lettere. Målet er ikke å fjerne aggresjon og følelser av frykt og skam, men å finne ut hva som ligger bak følelsene og møte det sammen med nærhet til øyeblikket.

Avslutning

Opplevelser som terapeut med hest gir meg en stor ydmykhet for alt det spontane som skjer i øyeblikket. Det er også noe av det mest spennende med hesteassistert terapi; å hele tiden være åpen for hva som kommer. Vi jobber med tilknytningssystemer, emosjonsregulering og mentalisering. Vi får tilbakemeldinger fra hesten. Mange artikler om hest sier at «hesten tar deg som du er, den godtar deg, dømmer deg ikke» og lignende. I min arbeidshverdag opplever jeg derimot også det motsatte. Hesten tar deg gjerne som du er, men den kan avvise samværet med mennesker som er avkoblet seg selv eller som ikke viser tilstedeværelse. Det er nettopp her hesten gir direkte og autentiske tilbakemeldinger som vi kan bruke for å være til stede i øyeblikket og øve på at hode og kropp samsnakker. Hesten påvirker mennesket til å «koble seg på» seg selv for å i det hele tatt kunne fange hestens oppmerksomhet.

I løpet av livet vil mange av oss trenge litt ekstra støtte, et push eller finne motivasjon til endring. Dette gjør hesten til en potensielt god partner, fordi den gir oss tilbakemeldinger på den vi er, uten at vi trenger å gå i forsvar for andres ord og meninger. Hestens måte å reagere i møte med mennesker virker å være mindre støtende. Hesteassistert terapi er sjelden noen «Quick fix», det forutsetter i stor grad terapeutens kompetanse til å kunne gripe de autentiske øyeblikkene til videre refleksjon, samt å se overføringsverdier. Det viser seg ofte at hestene i vårt terapeutiske arbeid går nokså konkret til kjernen av det vi jobber med, på mye kortere tid enn tradisjonell samtaleterapi.