Mona Langerud

Mona Langerud

Privat

Privat

Barne- og ungdomsarbeider, bachelor i sosialt arbeid, miljøterapeut på barnevernsinstitusjon

En dag kom min da fem år gamle datter til meg og sa med gråt i stemmen: «Mor, det er ingen av gutta i barnehagen som klarer å løfte meg». Det viser seg at de har en lek i barnehagen der gutta fanger jentene og løfter dem til «fengsel». Men ingen av gutta klarer å løfte min datter, dermed har de gitt opp, og hun blir utelatt fra leken. Allerede nå merker hun at hun er annerledes, at hun ikke stiller likt som de andre, og at hun ikke får være med. Vekten av skam og stigma ligger tungt på toppen av kiloene, og det begynner tidlig.

Eplet faller ikke langt fra stammen, heter det, og overvekt og fedme kan gå i arv. Jeg var også et stort barn, og har slitt med vekten mesteparten av livet. Min datter ble etter ovennevnte historie diagnostisert med barnefedme, jeg med alvorlig fedme. Som sosionomstudent opplever jeg at det skorter stort i helhetsperspektivet på overvekt og fedme i helsetjenestene. Når man sliter med overvekt, er det ikke bare de faktiske kiloene og eventuelle fysiologiske følgesykdommer som tynger hverdagen. Også de psykososiale konsekvensene ligger som murstein på skuldrene.

Holdninger, diskriminering og skam

Å leve med overvekt kan føles som en funksjonshemning på flere måter. Det synes veldig godt at kroppen er annerledes, og det er en del fysiske aktiviteter du ikke mestrer på samme måte som «normalvektige». I tillegg kan du møte på fysiske hindringer i omgivelsene, som smale stoler eller trange gangbaner i butikker. Noen mennesker du treffer gir deg spesielle blikk eller regelrett unngår deg, hvisker om deg eller kommer med direkte små stikk. Det å være annerledes, å bli utestengt og mobbet føles altoppslukende sårt både for barn og voksne. Og mennesker med overvekt blir utestengt og mobbet allerede fra barnehagen av. Jeg vet det, min datter vet det, og forskning viser dette (Helsedirektoratet, 2010a, s. 25; Malterud & Ulriksen, 2011; Aamo et al., 2019, s. 11; Øen, 2022, s. 24). Dessverre er ikke dette et fenomen som gir seg med alderen. Det sies at overvekt er det siste «tillatte» tabuet, der det er helt legitimt å gå rundt å snakke nedlatende både til og om disse menneskene.

Vi finner disse holdningene over alt, rundt middagsbordet, på treningssenteret, på skole og jobb, i butikker og ikke minst i helsetjenestene. Overvektige forteller om dårlige karakterer på skolen, avslag i arbeidslivet, tapt mulighet til å adoptere barn med mer (Puhl & Brownell, 2001, s. 1). Dette fører til en skam og en stigma som mennesker med overvekt må bære på toppen av kiloene, og kan lede til en rekke psykososiale konsekvenser som blant annet depresjon, angst og isolasjon. Det å føle på skyld og skam over en situasjon du ikke klarer å gjøre noe med er både negativt og energikrevende, og vil gjøre det enda vanskeligere å gjennomføre livsendringer (Hansen & Grung, 2019, s. 130; Øen, 2022, s. 165).

Dersom man kjenner på uberettiget skyld og skam over tid kan det manifestere seg i din opplevelse av deg selv, altså ditt selvbilde. Du kan internalisere en følelse av at du er mindre verd, at du er lat, og dum, og at du ikke fortjener bedre. «Hovedbudskapet i undertrykkelsens psykologi er at negative holdninger fra omgivelsene internaliseres av den som blir utsatt for dem, og kan medføre destruktiv atferd mot seg selv og andre, noe som igjen forsterker undertrykkelsesprosessen.» (Hansen, 2017, s. 83). Det er slikt som kan føre til ovennevnte psykososiale følger, og ikke minst til trøstespising. For mange med overvektsproblematikk er nettopp mat en måte å håndtere negative følelser på, noe som lindrer smerten, nesten som et dop (Hansen & Grung, 2019, s. 130; Wilkinson & Pickett, 2019, s. 122). Slik vil skyld og skam kunne dytte mennesker med overvekt inn i en spiral av enda større overvekt.

Et sosialt problem

Sosialarbeidernes yrkesetiske grunnlagsdokument sier blant annet at «Profesjonsutøverne skal unngå og bekjempe urimelig forskjellsbehandling av mennesker på grunnlag av […] funksjonsnedsettelse […] og andre vesentlige personforhold.» (FO, 2023, s. 4). Når vi da ser at mennesker med overvekt systematisk blir undertrykt i samfunnet, er det vår plikt å ta ansvar for å bedre deres situasjon. Jeg mener at overvektsproblematikken trenger sosialt arbeid. Vår ekspertise i å se hele personen i hele sin situasjon vil kunne bidra til å finne helhetlige løsninger både for individ, familie og samfunn. For å virkelig forstå et menneske er det viktig å se hen i forhold til sitt miljø og sine relasjoner. Selve utgangspunktet for sosialt arbeid er å forstå hvilke sosiale prosesser og interaksjoner som skaper vansker i menneskers liv (Ellingsen & Levin, 2015, s. 63).

Gjennom vår utdanning har vi lært at individ og samfunn er gjensidig avhengig av hverandre, at mennesket er grunnleggende sosialt, og at det er i samhandling med hverandre at vi utvikles som mennesker. (Gulbrandsen, 2017, s. 265). Vi har lært om alle de aspekter av et menneskes liv som til sammen utgjør det hele menneske, og hvordan disse er i en kontinuerlig og dynamisk prosess med hverandre. Det er dette helhetssynet som kjennetegner sosionomer, og som jeg mener overvektsproblematikken har et stort behov for i dag og i fremtiden.

Mange brikker

Det har i mine øyne vært et individrettet fokus på overvektsproblematikken i altfor lang tid, og ansvaret har i stor grad blitt lagt på enkeltpersoners evne til å styre sin egen energibalanse (Helsedirektoratet, 2010b, s. 10). Energibalansemodellen går på mat som energi inn og aktivitet som energi ut. Dersom du klarer å holde en balanse i dette forholdet, vil du holde en «normal» vekt. Og det er ikke noe feil med en slik påstand, det er faktisk helt sant. Men, det viser bare én del av puslespillet. Andre brikker som må på plass for å se hele bildet er blant annet «kombinasjoner av genetiske, metabolske, hormonelle, psykologiske, atferdsmessige, miljømessige, økonomiske og sosiale faktorer.» (Hall et al., 2018, sitert i Øen, 2022, s. 26). Vi må erkjenne at det store antallet samt den raske økningen av overvekt og fedme i befolkningen ikke kan forklares ved personlige forhold alene (Helsedirektoratet, 2018, s. 72). Det er nemlig ikke mennesket, men samfunnet som har endret seg drastisk de siste noen-og-hundre årene.

Begrepet «det fedmefremmende samfunnet» har vokst fram som en forklarende faktor på kompleksiteten i fedme- og overvektsproblematikken. Det legger til grunn at parallelt med utviklingen av overvekt i befolkningen, har samfunnet endret seg til et sted der man sjeldent må bevege seg, og der søt, salt og fet mat er lett tilgjengelig (Wilkinson & Pickett, 2019, s. 116; Vik, 2019, s. 128; Øen, 2022, s. 88). Pål Kraft viser i sin bok om selvregulering i det moderne samfunnet til at vår biologi er ganske lik i dag som den var i steinalderen, da mat var vanskelig å komme over og faren var langt større for å dø av sult enn av overvekt. Han påstår at vi er utviklet over tusenvis av år for nettopp å hvile når vi kan og bevege oss når vi må. Det samme er vår evne til å fråtse når muligheten byr seg, slik at vi kan lagre fett til dårlige tider. I tillegg er vi «programmert» til å foretrekke feit, salt og søt mat, da dette var sjelden kost i tidligere tider (Kraft, 2014, s. 134, 137-138, 140). Det er ikke vanskelig å tenke seg at denne «gammeldagse» biologien sammen med et moderne og fedmefremmende samfunn fører til nettopp en fedmeepidemi.

Hva tilbyr helsetjenestene?

Overvekt og fedme er definert som vår tids største folkehelseproblem, og Norge er en «versting» (Aamo et al., 2019, s. 3). Dette er ikke ny kunnskap. Likevel har vi ikke klart å snu trenden, og det pekes på at dagens tilbud og tiltak for mennesker med overvekt ikke er tilstrekkelig (Aamo et al., 2019, s4). Regjeringen utviklet i 2010 nasjonale retningslinjer for både barn, unge og voksne (Helsedirektoratet, 2010a; 2010b), men disse ser verken ut til å bli tilstrekkelig implementert i helsetjenestene eller ha nevneverdig effekt der de blir implementert (Helsedirektoratet, 2018, s. 71; Øen, 2022, s. 118). Folkehelsemeldinga Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar slår også fast at «[…] det er for låg kapasitet i primærhelsetenesta til å tilby den rettleiinga og tette oppfølginga som er nødvendig for å lykkast.» (Meld. St. 15, (2022-2023), s. 63).

Min opplevelse før jeg satte i gang med denne artikkelen var at hjelpen til mennesker med overvekt enten var «gode råd» på den ene siden eller medisinsk/kirurgisk behandling på den andre, noe som ser ut til å stemme (Helsedirektoratet, 2018, s. 72). Jeg mener det mangler noe veldig vesentlig mellom disse rådene og denne medisinen, nemlig de psykososiale og de sosioøkonomiske årsaksforklaringene og konsekvensene, noe som gjenspeiles i flere nasjonale dokumenter (Helsedirektoratet, 2010a, s. 23; 2010b, s. 40; Helsedirektoratet, 2018, s. 73; Meld. St. 15, (2022-2023), s. 64). Noen spørsmål som overses er blant annet grunnene til at folk «foretrekker en stillesittende livsstil og spiser usunn mat, hvordan denne atferden gir trøst eller status, hvorfor det finnes en sosial hellingsgrad for fedme, og hvordan depresjoner og stress har betydning.» (Wilkinson & Pickett, 2019, s. 128). Svarene på disse finner vi et sted mellom individ og samfunn, og mellom både biologiske, psykiske og sosiale faktorer.

På individ- og gruppenivå

Skal vi klare å få bukt med overvektsproblematikken må det jobbes helhetlig, både med individer, familier og samfunnet, lokalt, nasjonalt og globalt. Forebygging er veldig viktig, men den store andelen med overvekt i befolkningen trenger hjelp nå. De trenger hjelpere som ser deres behov, som tar de på alvor og som møter dem med anerkjennelse og respekt. Vårt ansvar som sosialarbeidere er for det første å utøve gode holdninger overfor mennesker med overvekt uansett hvor vi befinner oss i vår yrkesutøvelse. Helt sikkert er det nemlig at vi vil møte på mennesker med overvektsproblematikk uansett hvor vi arbeider, for vi er allerede flere med overvekt enn normalvekt i befolkningen (Helsedirektoratet, 2018, s. 72). Psykoedukative tiltak vil kunne virke positivt for mange, da kunnskap om egen tilstand kan hjelpe med å eliminere noe av den skylden og skammen det bæres rundt på. Kunnskapsberikelse er nødvendig også på systemnivå. «Psykoedukasjon er en behandlingsform hvor pasienter og deres pårørende får kunnskap og informasjon omkring en spesifikk diagnose.» (Oslo-universitetssykehus, u.å.). Mennesker er nemlig ikke overvektige noe mer enn at en kreftsyk er kreft, en holdning som må internaliseres fra topp til bunn i samfunnet, fra nasjonale og lokale politikere, til ledere og frontlinjearbeidere, og videre til «hvermannsen» rundt middagsbordet.

For det andre trenger mennesker med overvekt reelle, håndfaste både lav- og høyterskeltilbud der de er, i kommunene. For oss som frontlinjearbeidere vil det være viktig å se og anerkjenne alle aspekter i et menneskes liv som kan føre til at de har en vanskeligere jobb enn andre når det gjelder å endre sin livs- og vektsituasjon. Det betyr ikke at vi skal synes synd på dem eller lage unnskyldninger for dem, men at vi bistår dem i en myndiggjøringsprosess slik at de lettere kan ta kontroll over egen hverdag. Alle elementer som kan minske opplevd stress vil være hjelpsomt, som økonomiske bekymringer, jobb- og bosituasjon, samt å styrke sosiale nettverk. Det er mitt håp og min oppfordring til styresmaktene både lokalt og nasjonalt at sosialarbeidere får en selvsagt plass i kommunale tverrfaglige team, dedikerte til å skreddersy tilbud og tiltak til mennesker med overvekt på individ- og familienivå (Øen, 2022, s. 79, 111-112).

Det er liten tvil om at mennesker med overvektsproblematikk har behov for bistand fra flere profesjoner og tjenester for å få helhetlig hjelp med sine komplekse utfordringer. Både fastleger, sykepleiere, psykologer, fysioterapeuter, ernæringsfysiologer, vernepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer vil være en naturlig del av slike team for å sikre at både fysiologiske, psykososiale og sosioøkonomiske forhold blir dekket. Av alle disse profesjonene kan det argumenteres for at sosionomen har en særstilling i lys av sitt kunnskapsgrunnlag i å se helhetsbildet, og vil kunne være et naturlig bindeledd mellom profesjonene som koordinator i slike team (Willumsen, 2015, s. 167).

Et samfunnsansvar

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at dersom vi skal se reelle endringer i samfunnet må det politisk vilje og engasjement til. Som sosialarbeidere har vi også et ansvar på systemnivå, og må jobbe for å få politikerne til å anerkjenne og forstå at det haster å finne gode løsninger på problemet. De nå 14 år gamle nasjonale retningslinjene beviser at det ikke er kunnskapen som mangler, så hvorfor fortsetter forekomsten av overvekt og fedme å øke? Som komplekse problemers natur vil det ikke finnes ett enkelt svar på dette. Min opplevelse er likevel at det ofte koker ned til penger og prioriteringer. Kan det være at dagens økonomisk drevne resultat- og målstyrte ideologi synes at langvarig og helhetlig behandling er for dyrt og ineffektivt? Menon Economics har i en rapport forsøkt å estimere de samlede samfunnskostnadene forbundet med fedme ved å analysere tall for helsetjenestekostnader og produksjons- og skatteinntektstap. Konklusjonen er et estimat på «56-92 milliarder 2018-kroner.» (Aamo et al., 2019, s. 32). Når vi da ser at overvektsproblematikken fortsetter å øke, og at dagens tiltak ikke på langt nær er nok, er det kanskje ikke så samfunnsøkonomisk dumt å tenke nytt?!

Ulikhetens pris, en bok av Wilkinson og Pickett, begrunner hvordan økonomiske ulikheter skaper mistillit og uhelse i samfunnet, og at dette er både ujevnt og urettferdig fordelt. Boken har dedikert et eget kapittel til nettopp fedme, hvor de blant annet konstaterer at «utbredelsen av fedme har en tendens til å være lavest i land der inntektsforskjellene er små», og «at folk i samfunn preget av ulikhet spiser mer og mosjonerer mindre enn i andre samfunn.» (Wilkinson & Pickett, 2019, s. 121). Folkehelsemeldinga stadfester også at «Arbeidet med å jamne ut sosiale forskjellar er sentralt.» (Meld. St. 15, (2022-2023), s. 63). Det viser seg også at dødelighet (og uhelse) på grunn av ulikhet er samfunnsskapt og kan forhindres (Heggebø & van der Wel, 2024, s. 7). I lys av dette blir det viktig å jevne ut ulikhetene i samfunnet, slik at de som lider under stort press kan få det lettere i sin hverdag, og dermed frigi energi til andre oppgaver. Dette må starte på topp, med politisk vilje og engasjement til å skape endring.

Temaet overvekt og fedme er enormt, og mye har ikke kommet med i denne artikkelen. Men mitt ønske er å belyse hvor kompleks overvektsproblematikken er, og hvordan det ikke lenger holder mål å legge ansvaret for dette til individene selv. Det er på tide å legge skylda på hylla, en gang for alle! Samtidig er det mitt håp at dette er et tema som kommer på dagsorden for alvor, og ikke bare som «pene ord på pene papirer»! Politikere både nasjonalt og lokalt må anerkjenne og prioritere faktiske tiltak på alle nivåer.

Jeg kan fortsatt kjenne på en skam over å gå på Wegovy, at jeg ikke har klart å få bukt med min fedme på naturlig vis. Samtidig kjenner jeg på en stolthet over å ha snudd en trend for mine barn, og oss som familie. Likevel er det ingen tvil om hva oddsen er for å endre sine helse- og sosioøkonomiske utsikter, og de fleste vinner altså ikke. Derfor må vi endre kurs, skifte strategi og bruke den kunnskapen og de ressursene som er tilgjengelige for oss. Vi må balansere vektskåla, slik at alle har en reell mulighet til å finne en balanse i sine liv, og dermed også en bedre balanse i samfunnet.