Lise M. Engemyr Songe

Forestill deg at du er ny i Norge, alt er nytt, fremmed og du forstår ikke språket. Du er et barn, og har flyktet fra krigen og forlatt alle du er glad i. Du er i trygghet, men helt alene i et fremmed land.

Jeg var så heldig å få være med på å starte opp et helt nytt mottak for enslige mindreårige asylsøkere (EM) med 27 gutter fra Afghanistan. Mottaket ble en ubetinget suksess og en mal for hvordan andre EM-mottak bør være etter UDI sine egne ord. Det var en fantastisk lærerik og fin reise jeg fikk være med på. I denne artikkelen vil jeg belyse årsakene til at dette mottaket fungerte så bra uten vold, tagging og trusler.

Husmøter

Før mottaket åpnet hadde vi ansatte møter med ledelsen flere ganger i uka for å bli kjent, lage gode rutiner og retningslinjer og snakke om hvordan vi ønsket mottaket skulle fungere. Vi besluttet at vi skulle tiltale hver enkelt ved navn, slik at de følte seg sett. Vi hadde bilder av dem med romnummer på kontoret og pugget alle navnene. Vi handlet inn og skrudde senger og sofaer, vi kjøpte ting og tang for å gjøre stedet til et godt sted å være. Vi snakket mye om å lage et godt og trygt hjem der både guttene og vi i personalgruppen kunne trives. Larsen og Andersen (2011) har kommet fram til at hvordan rommene og interiøret er innrettet kan ha en helsefremmende effekt. For å unngå at guttene gikk til byen og «hang» ønsket vi å gjøre det attraktivt å være hjemme i helgene. På møtene før guttene flyttet inn hadde vi stort fokus på at de skulle føle seg sett og hørt og gi dem trygghet. Vi var alle enige om at brukermedvirkning måtte være styrende, og vi ønsket å bygge tillit som skapte gode relasjoner. Vi lagde noen få regler som måtte overholdes og avtalte å ha husmøter sammen med guttene, dette innebar brukermedvirkning. Vi hadde også faste personalmøter annenhver uke.

Read, Skjerve og Linderoth (2014) skriver at brukermedvirkning ofte kan være en utfordring å få til på individnivå selv om det er lovpålagt. Det er brukeren som i praksis opplever hvordan tjenestene fungerer på egen kropp. Etter ønsker fra guttene selv endret vi flere regler og oppgaver etter oppstart. Vi ansatte hadde vurdert det annerledes fordi vi ikke «visste hvor skoen trykket».

Ansatte med egen erfaring

Personalgruppen besto av 16 totalt, ti menn og seks damer, alle var voksne og flere var av utenlandsk opprinnelse og hadde erfart å være på flukt selv. Personlighetene våre var ulike og bar preg av stor variasjon i erfaringer. Vi ble oppmuntret til å bruke våre egne ressurser på jobb. Vi snakket mye om å støtte hverandre og å overholde reglene slik at det ble trygt for ungdommene og for å unngå den «snille» og den «strenge». I tillegg hadde vi en del møter med guttene om det å være presis, holdninger til jenter, skikk og bruk, personlig hygiene, se hverandre og mye mer. Vi fikk tannpleiere til å komme og demonstrere i boligen, og helsesøster snakket med dem om seksualitet. Jeg tenkte da og jeg tenker fortsatt at erfaringskompetansen var helt avgjørende for at dette mottaket fungerte så bra. Min oppfatning er at det ga både ekstra trygghet og håp for guttene at det var noen som hadde vært gjennom det samme selv, og ikke minst kunne språket. Slik Jensen og Weber (2015) ser det, er det godt for ungdommen å møte ansatte som har vært «i samme båt». De har dermed en annen forståelse og fokus enn fagfolk generelt.

Tilgjengelige ansatte

Vi hadde et lite personalkontor i midten av bygget like ved inngangen. Når vi satt og jobbet her skulle døra være åpen for at personalet alltid var tilgjengelig. Papirarbeid kunne vente om guttene hadde behov for å snakke eller trengte hjelp til lekser. Vi i personalet skulle oppholde oss i fellesstua sammen med guttene når vi var på jobb. Vi fikk ikke bruke Facebook eller annet på mobilen/PC i arbeidstiden, men skulle være til stede for ungdommen med hele oss.

Det var kort vei til ledelsen fysisk, og de var lett tilgjengelige. De jobbet også med åpne dører og tilgjengelighet for alle asylsøkerne i kommunen. Atmosfæren i bygget var god og det var mye latter i gangene, noe som også ble bekreftet av dem som var innom mottaket og guttene selv. Larsen (2015) angir at for at stedet skal være godt å være, må menneskene kjenne seg inkludert, noe guttene selv fortalte at de ble. Hun skriver også at dersom noen sliter med psykiske problemer vil et godt sted å høre til være av betydning for å få det bedre.

Tankekart

Vi fikk tidlig inn RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) og ble kurset om traumebevisst omsorg (TBO). Dette kom godt med for å forstå guttene bedre. Samarbeidet med RVTS utviklet seg, og de ønsket å få fram ungdommens stemmer gjennom blikk på livet. Guttene ble delt i grupper med et tankekart som inneholdt spørsmålene: Hva er bra i livet ditt? Gøy? Ok? Hva er vanskelig i livet ditt? Problemer? Og hva håper du skal skje framover? Ønsker? Håp? Drømmer? Formålet med tankekart var å få fram deltakernes felles livsvilkår, både det som fungerte bra og det som var vanskelig, samt håp og drømmer for framtida. Mange flyktningbarn er dominert av historier om flukt og krig, ensomhet og savn. I tankekartet blir vi opptatt av hele mennesket, ikke bare det vonde og vanskelige. Her kom det fram mye vondt og vanskelig og samtidig mange gode ting. Jeg og en kollega fikk i oppgave å lede et fotoprosjekt, der vi lærte guttene å ta bilder av følelser med tekst til bildene. For eksempel: Frihetsbilde av en fugl som flyr, tårer av lykke-nærbilde av et blad med regndråper, etter mørket kommer lyset – en mørk tunnel med lys i enden. Bildene ble videre utviklet til et hefte som heter Unge blikk.

Trygge relasjoner

Etter en stund startet noen av personalet å gi klemmer til beboerne og hverandre i vaktskiftet. Dette utvikler seg etter kort tid til å bli en standard ved hvert vaktskifte, og hver gang ungdommen gikk og kom hjem. Guttene begynte også å kalle oss mamma og pappa. Aamot (1997) skriver at for å oppnå en god samhandling er det viktig at de ansatte får en god forståelse av ungdommens situasjon. Empati og respekt er nødvendig for at ungdommen skal ha tro på de ansatte for dermed å bygge opp en bærende relasjon. En relasjon begynner ikke av seg selv, den er et resultat av samhandling mellom flere personer. En god relasjon hviler på en samhandlingsprosess som skaper trygghet, tillit og en følelse av tilknytning og troverdighet.

Schriever (2011) mener at tilhørighet, trygghet og nære relasjoner til forskjellige sosiale nettverk er det viktigste for enslige mindreårige i deres nye tilværelse for å oppnå god psykisk helse. Personalet som likte idrett av ulike slag brukte mye av tiden på jobb til å være sosiale og ta guttene med på fotball, cricket, biljard mm. De lagde turneringer både lokalt og på tvers av fylker for guttene og var pådrivere til å integrere guttene på mottaket. Guttene begynte etter kort tid på skolen og var med på flere ulike aktiviteter ut ifra egne interesser.

Noen trakk seg unna

Guttene så ut til å trives og viste en enorm glede og takknemlighet for å bo på dette mottaket. Det ligger som tidligere nevnt sentralt, så de var mye i sentrum, og tilbakemeldingen vi fikk fra lokalbefolkningen var at tenåringene på mottaket var meget høflige. Sa hei til alle de møtte, smilte og så oppriktig glade ut.

Jeg føler vi virkelig skapte et godt og varmt mottak som ga guttene den tryggheten de trengte. Det var et godt sted å være og både personalet og guttene ga mye av seg selv. Etter hvert så jeg at det var noen gutter som skilte seg litt ut. Trakk seg tilbake, unngikk å gi klem, gikk ikke på skolen, kranglet med hverandre og var sure. Spesielt en gutt opplevde jeg som lite samarbeidsvillig og innesluttet. Han hadde en negativ tone, var avvisende og skjøv meg og de andre fra seg. Han ville være alene på rommet mye av tiden, unngikk både personalet og de andre guttene. Jeg oppdaget at de andre i personalgruppen også bemerket dette. Vi diskuterte om han virkelig ønsket å være i fred eller om vi feiltolket signalene hans. Kanskje var det akkurat det å bli sett av oss voksne han trengte? Kanskje noen fikk mye oppmerksomhet på bekostning av andre? Det er så mye lettere å gi oppmerksomhet til dem som er åpne og gir mye tilbake.

Moen og Larsen (2013) viser til Torpor sine intervjuer som viser at når vi liker noen godt kan det gi en entusiasme i relasjonen som gjør at vi strekker oss lenger og gir mer av oss selv. Det var vondt å se at han trakk seg mer og mer tilbake. Så jeg undret meg over hva det må gjøre med en ung gutt helt alene i en fremmed verden uten noen kjente. Kanskje han sørget og hadde opplevd mye traumatisk? Var han på vei inn i en depresjon? Mulig at tapet og smerten han hadde ble ekstra vanskelig når han ikke hadde noen å støtte seg til. Hva om nesten hele personalgruppen hadde samme tanker om han? Oppfattet han som vanskelig, negativ og lite samarbeidsvillig. Hva gjorde dette med han? Etter min erfaring kan slik negativ atferd få oss til å sette han i en bås. Jeg mener det var mitt/vårt ansvar som personal å finne en måte å nå inn til gutten slik at han følte seg trygg, sett og hørt og opplevde at vi brydde oss om han. I arbeid med mennesker må vi være til stede i øyeblikket, ha god tålmodighet og evne til å veilede framfor å belære. Jeg minnes Kirkegaard, som mener at for å kunne hjelpe et annet menneske må man finne ut hvor han er, og begynne der.

Kartla holdninger

En kusine av meg som driver en barnehage har tidligere pratet om noe hun kalte å fargelegge barna, der personalet kartlegger sine holdninger og følelser overfor hvert barn gjennom et enkelt skjema. Det er ingen tvil om at ungdommen sto i fokus i denne personalgruppa, men jeg kom fram til at det kan være nyttig om vi kunne bli enda mer bevisst våre egne holdninger. Jeg mener vi må se på oss selv, mine/våre holdninger og hva grunnen er til at jeg reagerer som jeg gjør. Uten refleksjon er det vanskelig å bli bedre. Jeg fant noe teori om emnet i Fra plan til praksis (Pape, 2008) og antok at å kartlegge anonymt personalets holdninger og følelser overfor den enkelte ungdom kunne være hensiktsmessig. Dette tilpasset jeg ungdommen på mottaket og la så saken fram på personalmøtet.

Personalet gjennomførte skjemaet på to ark, et for eget bruk og et til opptelling. Vi satt kryss i ruten med riktig fargeblyant, rød, grønn eller sort farge på hver ungdom. Jeg beskrev mer konkret hva hver farge betyr, men kort fortalt er rødt for de barna som du har god relasjon til, hjertebarna. Grønt for de du har ok kontakt med, de som blir sett og hørt på en grei måte. Sort for de du sjelden eller aldri har skikkelig kontakt med, de usynlige.

Kartleggingen hjalp oss i arbeidet med å avdekke ungdom som fikk lite og mye oppmerksomhet fra personalet. Sett i lys av min tolkning var det bevisstgjørende og en tankevekker at det er meg/personalet som må gjøre noe med mine/våre holdninger og følelser til hver enkelt ungdom på mottaket. Jeg var meget spent på denne ene ungdommen om han fikk mange svarte. Det viste seg at han var en av dem som fikk mest svart, av sju personer. Det var heldigvis færre enn jeg hadde fryktet. Etter vi hadde gått gjennom resultatet ba jeg alle være seg bevisste relasjonene til alle beboerne. Vi avtalte at hele personalgruppen skulle være ekstra oppmerksom på dem med flest svarte. Bruke tid på å få til en god relasjon og bygge tillit og la dem bli sett som personer. Forsker Nissen-Lie (2011) har kommet fram til at terapeuter må jobbe mer med seg selv. En norsk studie hun har gjennomført tyder på at personlige egenskaper kan ha større betydning for behandlingen enn valg av ulike metoder og skolering. Den danske filosofen Løgstrup mener at «vi holder noe av den andres liv i våre hender» i menneskelige relasjoner. Vi har dermed alltid makt over hverandre (Ulland, Bøe og Sæther, 2013).

Færre svarte kryss

Det som så skjedde etter litt tid var at gutten jeg var mest bekymret for begynte å bli mer kontaktsøkende. Han oppholdt seg mer og lengre i fellesområdene og han ble med på ulike aktiviteter uten all verdens overtalelser. Han var mye lettere å få opp om morgenen og gikk på skolen igjen stort sett hver dag. Men det beste av alt var at han fikk en annen glød i ansiktet, han så slik jeg oppfattet det mer ut til å ha det godt. Han smilte mer og kom og ga klemmer uoppfordret til personalet. Karlsson og Borg (2013) skriver at anerkjennelse, det å bli sett, hørt og respektert, er noe av det viktigste innen psykisk helse, noe jeg virkelig har fått oppleve i praksis. Jeg kjenner det ennå godt i mitt «mammahjerte» at han ble mer sett og hørt av personalet. Kollegaene mine sa de var glade for å se hvilken påvirkningskraft hver enkelt av personalet har og å bli ansvarliggjort virkningen av vår egen relasjon til ungdommen.

Etter ca. to måneder hadde vi samme kartlegging igjen, og resultatet ble at enda flere ungdommer ble rød og grønne, og mindre svarte. Han som jeg i utgangspunktet var mest bekymret for fikk halvert sine svarte kryss. Hva sier dette om min bevisstgjøring som miljøterapeut? Jeg mener at jeg som fagperson hele tiden må tenke at ferdig utlært, det blir jeg aldri.

Jeg har vist til at personalets egenskaper har stor betydning for å skape gode relasjoner i arbeidet med mennesker. Vi bør reflektere over hvordan vår kompetanse kan bli bedre, og sist men ikke minst å ikke stoppe opp, men være i stadig vekst og utvikling. Dessverre la UDI ned mottaket av økonomiske årsaker, og guttene ble spredt rundt om i Norge. Jeg håper jeg var med på å lære dem gode relasjoner, en trygg havn med mye omsorg og kjærlighet og ikke minst håp. Så nå er det opp til ungdommen selv å ta sine valg framover.