Lotte Lilleeng-Steimler og Emmanuel Aoudi Chance

Tverrprofesjonelt samarbeid i utdanningen er avgjørende for å forberede vernepleiere og sykepleiere på et effektivt og helhetlig arbeidsliv i helsevesenet. Gjennom øving på samarbeid på tvers av profesjonsutdanninger utvikler studentene viktige ferdigheter og kompetanse i form av rolleforståelse, tverrfaglig kommunikasjon, tverrprofesjonelle verdier, koordinering og felles beslutninger, refleksivitet og teamarbeid (Iversen & Hauksdottir, 2020). Dette gir dem et bredere og helhetlig perspektiv på tjenestemottakeromsorg og gjør dem bedre rustet til å møte utfordringene i et dynamisk og komplekst arbeidsmiljø. Tverrprofesjonelt samarbeid gir dermed bedre individuell behandling og profesjonell utvikling, og er en nødvendighet for fremtidens helse- og omsorgsarbeidere.

Lotte Lilleeng-Steimler

Privat

Høyskolelektor og vernepleier, VID Vitenskapelige Høyskole, Bergen

kathe.lilleeng-steimler@vid.no

Emmanuel Aoudi Chance

Privat

Førsteamanuensis og sykepleier, VID Vitenskapelige Høyskole, Bergen

emmanuel.chance@vid.no

Innledning

Tverrprofesjonelt samarbeid er sentralt i helse- og sosialfaglig utdanning, og det er stadig mer ansett som en nødvendighet for å forberede studenter på de krevende, dynamiske arbeidsforholdene som preger helsetjenestene. Målet er å skape og tilby best mulig tjenester ved å jobbe sammen på tvers av profesjoner, samt å samarbeide med tjenestemottakere og pårørende (Willumsen & Ødegård, 2023). Tjenestemottakere brukes som en felles betegnelse for mennesker som mottar ulike helse- og omsorgstjenester, og omfatter for eksempel pasient, bruker og klient. Tverrprofesjonelt samarbeid er aktuelt for flere helse- og sosialfaglige profesjonsutdanninger, og i denne artikkelen vektlegges samarbeid mellom vernepleie og sykepleie.

I Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning (2019) og Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning (2019) konkretiseres læringsutbytter knyttet til tverrprofesjonelt samarbeid og samhandling i utdanningene. For sykepleiere og vernepleiere er evnen til å samarbeide på tvers av profesjoner en viktig ferdighet, ettersom helse- og omsorgstjenester ofte krever koordinert innsats fra ulike yrkesgrupper for å møte og ivareta tjenestemottakerne og pårørende og deres behov. Dette er også spesifisert i nasjonale føringer. I Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 løftes tverrprofesjonelt samarbeid fram som en sentral strategi for å møte utfordringer i helsetjenesten. Planen erkjenner at mange tjenestemottakere har komplekse og sammensatte behov som krever innsats fra flere faggrupper og tjenestenivåer. Planen fremhever betydningen av å utvikle tverrprofesjonelle helseteam i kommunene, og slike team skal bestå av ulike faggrupper. Derfor er det avgjørende at helsepersonell samarbeider tett – på tvers av profesjoner og sektorer – for å sikre helhetlige og sammenhengende tjenester.

I tverrprofesjonelt samarbeid er det viktig å ha inngående rolleforståelse, som innebærer forståelse og kunnskap om egen rolle og ansvar, samt kunnskap og forståelse om samarbeidsprofesjonenes kompetanse og rolle (Iversen & Hauksdottir, 2020, s. 14). Profesjonsutøveren må være bevisst på profesjonens kompetanse, tjeneste og relevante bidrag i de ulike situasjonene, samtidig som en har kjennskap til og forståelse for andre profesjoners kompetanse og tjenester, slik at det helhetlige omsorgs- og tjenestetilbudet blir best mulig (Willumsen & Ødegård, 2023). Denne artikkelen forsøker å vise likheter og ulike styrker ved sykepleie og vernepleie, og hvordan vi kan komplimentere hverandre i utdanning og arbeidsfeltet for å bidra til bedre utvikling og tjenester for våre tjenestemottakere.

Ulike mennesker og ulike kompetanseområder

Alle personer er forskjellige – og det gjelder også de profesjonelle. En sykepleier kan inneha mye kompetanse og erfaring fra et tradisjonelt vernepleiefaglig arbeidsfelt og være godt kompetent til å utføre oppgaver, ta avgjørelser og vurderinger som tradisjonelt kunne tilhørt en vernepleier. Og en vernepleier med erfaring og kompetanse fra hjemmesykepleie kan ha samme helsefaglige tyngde som sykepleierne i forhold til arbeidsoppgavene og fagkunnskapen som er relevant. Den personlige kompetansen en profesjonell har med seg inn i arbeidet vil påvirke hvilken kompetanse en har og arbeidsoppgaver en kan utføre. Mennesker med samme utdanning kan ha ulik kompetanse avhengig av erfaring, interesse og fordypning.

Arbeidsplasser og samarbeid med andre

Å kjenne til vernepleiernes og sykepleiernes sammenfallende kompetanseområder og ulike styrker er viktig da de møtes og samarbeider i arbeidslivet. De har flere felles arbeidsplasser, som sykehjem, psykisk helse og psykiatri, hjemmesykepleie, skole- og utdanningsinstitusjoner, barne- og ungdomsomsorg og habilitering. Arbeidsplasser som bofellesskap, avlastningshjem, miljøterapi, habilitering og atferdsmodifikasjon har ofte hatt flest ansatte vernepleiere, men stillinger på somatiske sykehus, kirurgiske institusjoner og helsestasjoner og lignende har hovedsakelig hatt flere sykepleiere ansatt. Men vi finner begge profesjonene på flere av disse arbeidsstedene.

Sykepleiere og vernepleiere er sentrale aktører i tverrprofesjonelt samarbeid. De koordinerer omsorgen og jobber sammen med leger, ulike terapeuter, sosialarbeidere og annet helsepersonell for å sikre helhetlig og samordnet behandling. Deres evne til å kommunisere, observere og vurdere tjenestemottakernes behov gjør dem til en uvurderlig del av helsevesenet. I tillegg til at det er viktig med gode samarbeidsevner, samhandling og mulighet for å etterspørre kompetanse fra andre, er det også veldig viktig å kunne jobbe individuelt. I arbeidshverdagen er de profesjonelle ofte alene og skal bistå tjenestemottakere med gjøremål og hjelpebehov selvstendig. Det innebærer at de må ha god kunnskap til individet, sykdom, fagfelt, utformede planer og retningslinjer, og kunne tilpasse det for å møte vedkommende der den er. De observerer personens tilstand, tolker symptomer og responderer raskt på endringer. Dette krever faglig innsikt, erfaring og evne til å ta selvstendige beslutninger når situasjonen krever det.

Sykepleie er en helsefaglig profesjon som har eksistert i mange år og i mange land. Sykepleiernes målgruppe er syke mennesker som trenger behandling og oppfølgning (Heggestad, 2018). I Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning (2019, §3) står det at kompetanseområdene i sykepleierutdanningen er helse, sykdom og sykepleie, sykepleierprofesjonen, etikk, kommunikasjon og samhandling, vitenskapsteori og forskningsmetode, faglig ledelse, kvalitet og pasientsikkerhet, tjenesteutvikling og innovasjon, og teknologi og digital kompetanse. For vernepleie er kompetanseområdene tverrprofesjonelt og tverretatlig samarbeid, miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, helsefremming og helsehjelp, tilrettelegging, inkludering og deltakelse for personer med kognitive funksjonsnedsettelser og sammensatte bistandsbehov, og innovasjon, dokumentasjon og kvalitetssikring (Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning, 2019). Det er mye sammenfallende mellom disse kompetanseområdene, med noen ulike styrker og fokusområder.

Vernepleie som helse- og sosialfaglig profesjon kom først på 1960-tallet og utdanningen finnes kun i Norden. Vernepleiere sin målgruppe er mennesker med bistandsbehov i ulik grad og av ulik karakter, noe som ikke bare begrenser seg til mennesker med funksjonshemning (Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning, 2019). Et av de mest sentrale trekkene ved vernepleie er fokuset på personer med bistandsbehov, enten disse er fysiske, psykiske, sosiale, seksuelle eller kognitive, og hvordan oppfølgning eller behandling de trenger for å få en bedre og mer meningsfull hverdag. Vernepleiere ser ikke bare på sykdommen, tilstanden og/eller funksjonsnedsettelsen isolert, men vurderer personen i en bredere kontekst, der de tar hensyn til individuelle ønsker, behov og muligheter for deltakelse i samfunnet. Denne helhetlige tilnærmingen gjør det mulig å skape løsninger som ikke bare fremmer helse, men også trivsel, psykisk velvære, økt livskvalitet og sosial inkludering (Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning, 2019). Forskriften tydeliggjør særlige oppgaver vernepleiere har, som å bidra til likeverd og likebehandling, og ivaretakelse av særlig sårbare grupper i alle livssituasjoner.

Helhetlig omsorg og helse

Sykepleie har også en helhetlig tilnærming til omsorg, hvor de i tar hensyn til hele tjenestemottakeren som et menneske med fysiske, psykiske, sosiale og emosjonelle behov. Denne helhetlige tilnærmingen handler om mer enn bare å behandle sykdom, som å støtte vedkommendes mentale helse og sosiale situasjon. Å se mennesket i sammenheng med deres livserfaringer, kulturelle bakgrunn, individuelle behov, verdier og preferanser er grunnleggende i både sykepleierens og vernepleiernes arbeid (Iversen & Hauksdottir, 2020; Brask et al., 2016; Damsgaard, 2010). Tjenestemottakerens selvbestemmelse er ytterst sentralt i alt vernepleiefaglig arbeid, som at tjenestene skal utformes i samråd med og etter personens ønsker så langt det lar seg gjøre.

Sykepleiere og vernepleiere har også et sterkt fokus på forebygging og opprettholdelse eller forbedring av helse (Iversen & Hauksdottir, 2020). De bistår ikke bare med behandling, men også å forebygge sykdom, fremme helse og gi opplæring i egenomsorg. Gjennom helseopplysning og veiledning kan de hjelpe mennesker til å ta gode valg som opprettholder/styrker helsen og reduserer risikoen for sykdom og uhelse. Tradisjonelt har sykepleie jobbet ut fra et patologisk perspektiv, hvor en enten er syk eller frisk. Og dette perspektivet står sterkt ulike steder, som for eksempel på somatiske sykehus hvor du kun får behandlingstilbud hvis en har gitte sykdommer eller bistandsbehov. Men sykepleiere har også inntatt en salutogen og helsefremmende tilnærming, som ikke bare anser noen som syk eller frisk, men at en kan befinne seg mellom disse (Lindström, 2015). En salutogen tilnærming har lenge vært sentral i vernepleiefaglig arbeid, hvor en diagnose eller sykdom ikke definerer hele vedkommendes helsestatus, men hvordan en oppfatter sin egen helse og hvordan en burde jobbe for å forbedre helsetilstanden (Mittelmark et al., 2022).

Både sykepleiere og vernepleiere har inngående helsefaglig kompetanse og begge har samme helsefaglig autorisasjon. Autorisasjonen gir vernepleiere og sykepleiere mulighet til å utføre de samme prosedyrene, så lenge de har tilstrekkelig opplæring, enten den er gitt gjennom utdanningsløp, gjennom kurs eller på arbeidsplassen. Det er virksomhetsleder som bestemmer hvem som kan gjøre hva, og lokale forskjeller finnes.

Willumsen (2023) skriver at faget til sykepleierne er sykepleievitenskap, som består av blant annet anatomi og fysiologi. Patologi og medikamentregning inngår også i faget til sykepleierne. Som helse- og sosialfaglig profesjon er dette sykepleiefaget også en stor del av vernepleierutdanningen og -arbeidsfeltet. Vernepleierutdanningen innehar blant annet anatomi, fysiologi, patologi, medikamenthåndtering og helsefaglige prosedyrer som gjør vernepleiere kompetente til å utføre vurderinger og prosedyrer i tråd med tjenestemottakerens behov. Selv om vernepleierne innehar mye kompetanse på området, så innehar sykepleierutdanningen enda mer, noe som gjør dem godt kompetente til å arbeide på for eksempel somatiske sykehus, i ambulanser og på kirurgiske avdelinger.

Sosialfaglig kompetanse, etikk og lovverk

I tillegg til det helsefaglige har vernepleiere også sosialfaglig kompetanse, som består av blant annet sosialpolitikk, juss, sosiologi, psykologi, kommunikasjon og etikk (Willumsen, 2023). Og miljøterapi står sentralt i vernepleie, og innebærer å skape endrings- og utviklingsprosesser i samspill mellom tjenestemottaker, miljø og den profesjonelle (Ellingsen et al., 2024). Vernepleieren skal tilrettelegge for utvikling og/eller opprettholdelse av ferdigheter med utgangspunkt i tjenestemottakerens egne ressurser og ressurser i miljøet. Det gjør opplæring, veiledning, habilitering, rehabilitering og tilpasning for å styrke mulighetene, mestring og selvstendigheten. Sykepleierne har også noe kompetanse knyttet til dette, som vil bli brukt i ulik grad avhengig av arbeidsoppgaver og situasjon.

For begge profesjoner er etikk og lovverk sentralt. I arbeidslivet møter de etiske problemstillinger knyttet til tjenestemottakerens autonomi, tvang og makt, avslutning av behandling, og prioritering av tid og ressurser (Heggestad, 2018; Aadland, 2018). Etikk påvirkes av verdier, og gjennom utdanning blir studenten preget og påvirket av de fagkulturelle fellesverdiene som ligger til grunn i profesjonen og faget (Aadland, 2018). Det kan medføre at profesjonsutøvere reagerer ulikt og velger forskjellige handlingsalternativer i samme situasjon, da deres verdier og etiske vurderinger er ulike. Felles er at de handler ut ifra hva de mener er best basert på profesjonens verdier. Etiske hensyn er spesielt viktig når en arbeider med tjenestemottakere i sårbare grupper, da de er i sårbare situasjoner hvor de er avhengig av andre for å mestre hverdagen.

Lover og juridiske bestemmelser danner grunnlag for hvilke tjenester som gis, til hvem, på hvilken måte, med hvilke føringer og hvem som kan utføre dem. Noe som er sentralt for både vernepleiere og sykepleiere i arbeidet er taushetsplikten som reguleres av Kapitel 5 og §21 i Helsepersonelloven (1999) og dokumentasjonsplikten som reguleres av Kapittel 8 i samme lov. Hvilket lovverk som er gjeldende avhenger av hvor en jobber. Noen lover gjelder for all utøvelse av helse- og omsorgstjenester, som for eksempel Pasient- og brukerrettighetsloven (1999) og Helsepersonelloven (1999). Mens Helse- og omsorgstjenesteloven (2011) er gjeldende når en arbeider i kommune, og Spesialisthelsetjenesteloven (1999) i spesialisthelsetjenesten. Tjenestemottakerens rett til å medvirke i tjenesteutformingen er nedfelt i Kapittel 3, §3-1 i Pasient- og brukerrettighetsloven (1999).

Mulighet for videreutdanning og spesialisering

Bachelorutdanningene i vernepleie og sykepleie danner et godt grunnlag for å kunne bistå mennesker til bedre helse og bedre liv. Noen ganger er det i tillegg nødvendig med videre utdanning og spesialiseringer. Sykepleie har store muligheter for både videreutdanninger, mastergrader og andre spesialiseringer innenfor helse- og sosialfaglige utdanningstilbud, for eksempel innenfor helsesykepleie, kirurgi, intensivsykepleie og akuttsykepleie. Vernepleiere har snevrere muligheter for videreutdanning og mastergrad, men det finnes tilbud innen blant annet psykisk helse, miljøterapeutisk arbeid, sexologi, spesialpedagogikk og eldreomsorg.

Like og ulike styrker ved profesjonene

Vernepleiere og sykepleiere deler målet om å støtte mennesker med helsebehov, selv om de har ulike faglige fokus og roller. Deres unike kompetanse gjør dem forskjellige og verdifulle for tverrprofesjonelt samarbeid i møte med tjenestemottakerne. Profesjonskompetansen en får gjennom utdanning og arbeidserfaring dannet godt grunnlag for å møte ulike mennesker med ulike bistandsbehov i ulike situasjoner. Den personlige kompetansen profesjonsutøveren har med seg er også svært viktig for profesjonsutøvelsen og møtet med arbeidsfeltet. Vernepleiernes og sykepleiernes profesjon krever både faglig dyktighet, emosjonell styrke og genuin interesse for mennesket.

Konklusjon

Rolleforståelse er en grunnleggende forutsetning for vellykket tverrprofesjonelt samarbeid mellom vernepleiere og sykepleiere. Gjennom utdanningen bør studentene få teoretisk og praktisk erfaring med samarbeid på tvers av profesjoner for å utvikle nødvendig kompetanse i kommunikasjon, koordinering og felles beslutningstaking. Dette styrker ikke bare deres profesjonelle identitet, men gir dem også et mer helhetlig perspektiv på tjenestemottakeromsorg.

For å sikre et velfungerende tverrprofesjonelt samarbeid i fremtiden, bør utdanningsinstitusjoner investere mer i felles læringsarenaer og praktiske treningsformer som speiler arbeidslivet. Det er også behov for klare retningslinjer og strukturer i helsetjenestene som aktivt fremmer samarbeid mellom profesjoner. Ledelsen i utdanningsinstitusjonene har en sentral rolle i å tilrettelegge for slike samarbeidskulturer, både i utdanningen og i praksisfeltet. Langsiktig vil en sterkere integrering av tverrprofesjonelt samarbeid i utdanningen bidra til bedre individuell behandling, økt sikkerhet for tjenestemottakerne og mer bærekraftige helsetjenester. Fremtidens helsepersonell må være rustet til å jobbe i komplekse, dynamiske omgivelser – og det starter med utdanning som speiler virkeligheten de skal møte. Et helhetlig samarbeid er ikke bare en fordel, men et krav jamfør nasjonale føringer og en nødvendighet for en bærekraftig helsetjeneste.