Av Therese Dahl

I boken «Den lille prinsen» snakker prinsen og reven om å ha bruk for hverandre og om å knytte bånd. Å knytte bånd er noe som krever tålmodighet, forteller reven. Ordene er nemlig opphavet til all misforståelse (Saint-Exupéry 2003).

Som hjelpere må vi være bevisste på at språk skaper oppfatninger, er meningsbærende og former holdninger. Dermed har vi et ansvar ikke bare for hva vi kommuniserer, men også hvordan vi kommuniserer og hvilke ord vi velger å bruke i vår kommunikasjon. Både når vi snakker med brukerne, og når fagfolk imellom snakker om pasientene. I størst grad bør vi imidlertid snakke med pasientene, og ikke om dem. I mange tilfeller er det slik at den viktigste personen, nemlig pasienten selv, brukes det minst tid sammen med.

To ulike løsninger

To hendelser fra min tid som student har hengt med meg i mange år. Jeg hadde praksis på et behandlingssted, og oppdaget at to lignende situasjoner ble møtt på to vidt forskjellige måter. I begge situasjonene handlet det om at en pasient ute på en kafe ble urolig, begynte å vri seg på stolen og viste tydelig ubehag i situasjonen.

I det ene tilfelle ble han møtt med ordene «Har du russug?» Pasienten bekreftet dette og den ansatte responderte med «Da er det best vi får deg ut i bilen igjen og tilbake før du går i sprekk».

Fagpersonen brukte her to begreper som ofte benyttes i rusfeltet, russug og sprekk. Begrepene brukes av både av fagfolk og pasientene selv. Men hva betyr de egentlig? Og var det virkelig slik at fagpersonen her forsto hva pasienten slet med? Hun definerte med disse to ordene hvordan han hadde det, uten å sjekke nærmere ut hva vedkommende opplevde. I tillegg valgte hun løsning for ham: å få han ut i bilen slik at han ikke gikk i sprekk, med andre ord valgte å dempe ubehaget ved å bruke rusmidler.

I det andre tilfellet ble pasientene møtt med ordene «Ser du vrir deg på stolen, er det ubehagelig for deg å være her nå? Hva skjer med deg?»

Pasienten fortalte da at det var en ny situasjon for han å være på kafe uten å bruke rusmidler. Han kjente på mange følelser og tanker. Til forskjell fra den første situasjonen fikk pasienten her mulighet til selv å uttrykke hva han kjente i situasjonen og velge løsningen selv. Hvis fagfolk definerer observerbart ubehag hos pasienter som russug, fratar vi dem samtidig mulighet til å si noe om hva som er vanskelig i situasjonen. Hvilke følelser som oppstår og hvilke tanker de har om det. I en situasjon definert som russug finnes kun to løsninger. Å komme seg unna situasjonen, eller å bruke rusmidler. Får man tak i hva det er pasienten sliter med, åpner det opp for mange flere muligheter og løsninger på situasjonen.

Kunnskaper, ferdigheter og holdninger

Kompetanse er et vidt begrep som ikke bare omfatter kunnskaper, men også ferdigheter og bevissthet om egne holdninger. Profesjonell kompetanse erverves gjennom utdannelse og erfaring, og beskrives også som innholdskompetanse. Profesjonell kompetanse som praktiseres i møte med pasienter betegnes som relasjonskompetanse. (Ekeland 2006). Emosjonell kompetanse er en helt nødvendig ferdighet for å ha en hjelpefunksjon. En emosjonelt kompetent hjelper fanger opp pasientens følelser gjennom intuisjon og kommunikasjon og viktigst av alt, justerer sine egne følelser på en hensiktsmessig måte (Guy mfl. 2010). En emosjonelt kompetent hjelper er også bevisst på hva han formidler og hvordan han formidler det. Jeg vil også påstå at en god hjelper er bevisst at vi gjennom språket formidler og former holdninger.

Jeg har flere ganger fått spørsmålet: «Jobber ikke du med narkomane?» Jeg svarer nei på det spørsmålet. Jeg jobber med mennesker som av ulike grunner har utviklet rusmiddelproblemer. Som en kvinne sa: «En narkoman er lite verdt og for evig bærer av stempelet».

Begrepet narkoman er stigmatiserende og lite nyansert. Det samme er begrepet alkoholiker. Begge begrepene gjør personen om til en tilstand (Løvaas og Dahl 2013). Som om personen er problemet sitt og bare det. En som røyker blir, i alle fall ikke per i dag, omtalt som røykoman. En som overspiser blir heller ikke kalt matoman. Som fagfolk bør vi unngå å bruke begreper som omgjør personens problem til en tilstand. Da signaliserer vi at personen er problemet sitt og kun det (Dahl mfl 2011). Faren er også at vi tilslører forståelsen av underliggende psykisk problematikk. Alkoholikerbegrepet opprettholder også myten om at det finnes noen få som ikke tåler alkohol, som er helt ulik alle oss andre i samfunnet (Lossius mfl. 2012).

Uklare grenser mellom bruk og misbruk

Et annet hyppig brukt begrep er rusmisbruk og rusmisbrukere. Altså at noen bruker rusmidler mens andre misbruker rusmidler. Det er imidlertid ikke klare grenser for når man beveger seg fra bruk til misbruk. All bruk av illegale rusmidler er per definisjon i Norge å regne som misbruk, fordi vi har en politikk om et narkotikafritt Norge. I den sammenheng vil en som bruker et illegalt rusmiddel en gang i måneden komme i kategorien misbruker, mens en som bruker alkohol ikke vil det. Når det gjelder narkotika skiller man altså ikke mellom mengde, situasjoner og hyppighet slik man i større grad gjør ved alkohol. Hvor faglig og logisk dette er, kan diskuteres.

I stedet for å fokusere på skillet mellom bruk og misbruk er det mer hensiktsmessig å fokusere på hvilken funksjon bruk av rusmidler har for den enkelte. På konsekvenser av rusmiddelbruken, og hvilke innvirkning rusmiddelbruk har i den enkeltes liv.

Fra 2006 har begrepene rusmiddelmisbrukere og rusmisbruker imidlertid blitt lite brukt i offentlige dokumenter, og er i hovedsak erstattet med begrepet rusmiddelavhengige. Ikke alle som bruker rusmidler på en problematisk måte, heller ikke alle som bruker illegale rusmidler, vil fylle kriteriene for en avhengigshetsdiagnose. Et annet problem er at begreper som narkoman, russug, alkoholiker og rusmisbrukere brukes om hverandre som om alle skulle forstå det på samme måte. Som om vi kun trenger disse ordene for få en forståelse av personen i situasjonen.

Språk formidler holdninger

Vi både formidler og former holdninger gjennom språket. Heldigvis møter vi som fagpersoner kloke mennesker som justerer oss. I møte med studenter som stiller nysgjerrige spørsmål kan vi som fagfolk løfte oss ut av hverdagen og se hva vi gjør med andre øyne. Og pasientene har mye å lære fagfolk. Det er blant annet gjennom møte med pasienter vi utvikler oss som hjelpere og som organisasjon. En klok mann sa: «Hvorfor snakker dere bare om rusfrihet? Det er ikke frihet fra rus jeg vil oppnå, men å bli rusmiddelproblemfri». Rusfrihet er også sjelden et mål i seg, men mer et middel for å oppnå det man ønsker i livet, som har vært forstyrret av rusmiddelbruken.

En annen pasient spurte en nyansatt på et behandlingssted hvorfor hun ville jobbe akkurat der. Hun svarte da at hun alltid hadde hatt lyst til å hjelpe de svake i samfunnet. Pasienten ble både forundret og irritert og sa: «Sier du at vi som er innlagt her er svake? Jeg ser i alle fall ikke meg selv slik».

En annen pasient fortalte at han en kveld på et behandlingssted møtte en ny ekstravakt som dukket opp i døren inn til stuen hvor han satt. Hun sa først hei, deretter: «Jeg skal bare ta en vareopptelling jeg».

Disse historiene viser at det som kanskje er ment som hverdagslig prat kan oppfattes som krenkelser eller ubetenksomhet av mottakeren. Det er ikke sikkert den nyansatte mente at alle som har rusmiddelproblemer er svake. Og underforstått at hun som hjelper er den sterke. Den andre ansatte så nok heller ikke pasientene som en vare eller en ting. Samtidig gir slike uttalelser lite grobunn for gode relasjoner, og i verste fall er de uttrykk for underliggende negative holdninger til pasientene.

Vi preges av kulturen

Alle organisasjoner har to sett regler: de som følger av den formelle strukturen og de som følger av den mer uformelle kulturen. Kulturen er det som sitter i veggene, en underforstått regelbok som styrer og regulerer de følelsesmessige og kognitive aspektene i organisasjonens liv (Svedberg 2012).

Moralske antagelser, vurderinger og valg uttrykkes sjelden eksplisitt i en organisasjon. Heller ikke av de ansatte. De er mer usynlig flettet inn i kulturen og rutinene. På den måten kontrollerer de også ansattes handlinger (Hasenfeld 2012).

En klassisk studie av Roth (1972) viser at responsen de ansatte ga pasientene i stor grad var influert av hvordan de ansatte så pasientgruppens sosiale verdi. De fant blant annet at yngre hadde høyere sosial verdi enn eldre, og mennesker med rusmiddelproblemer ble ansett å ha generelt lav sosial verdi.

Uformelle regler har en tendens til å leve sitt eget liv, også etter at de ikke lenger har noen mening. På en behandlingsinstitusjon var et rom forbudt område for pasientene. Det var ikke i bruk lenger, og pasientene spurte fra tid til annen hvorfor det var slik, og hadde forslag til hva det kunne brukes til. Når de spurte hvorfor de ikke kunne bruke det, hadde personalet vansker med å svare. Etter lang tid kom det fram at overlappingsmøtene mange år tidligere hadde vært holdt på rommet som lå ved siden av. Det var svært lytt, og derfor innførte man en regel som tilsa at pasienter ikke kunne benytte rommet.

Men overlappingsmøtene var flyttet for lenge siden, og rommet var blitt tatt i bruk av pasienter. Likevel holdt man fast på at rommet som sto tomt ikke kunne benyttes av pasienter.

Vi oppdaget på mitt arbeidssted for en tid tilbake at det sto «kun for personalet» på noen av toalettene. Gamle merkelapper med slik tekst ble raskt fjernet. Hvorfor gjorde vi det? Jo, fordi vi som organisasjon ikke vil forfekte en holdning om at pasientene er så annerledes fra oss at vi ikke en gang kan dele toalettfasiliteter.

Bli med på en språklig dugnad!

Moralske antagelser og vurderinger er som nevnt ofte flettet inn i rutiner, uten at det er uttrykt eksplisitt. En setning jeg har hørt mange ganger i den senere tid er: «Han må kvalifisere seg før han kan få flytte til annen bolig». Jeg har lurt på hva det egentlig betyr å kvalifisere seg for mer hensiktsmessig bolig. Og hvordan gjør man det når man nettopp har gjennomført rusbehandling og skal flytte tilbake til et uhensiktsmessig bosted, hvor de fleste naboene er rusmiddelbrukere? Fra de instanser som kan svare på et slikt spørsmål har vi fått til svar at pasientene må kunne vise til dokumentert rusfrihet over en periode, det vil si via urinprøvekontroll. Å kvalifisere seg for en mer hensiktsmessig bolig hvor pasientene har større mulighet for å lykkes i sin rehabilitering betyr altså at de etter døgnbehandling og en periode uten bruk av rusmidler, må bo der de har bodd, og vise at de klarer å bo der over tid, før de kan få en bolig som er mer tilpasset deres behov. En slik kvalifiseringsrunde kan nok oppleves av mange som strafferunder.

På mitt arbeidsted oppdaget en nyankommet pasient et smilefjes på døren sin. Han spurte en ansatt hva det handlet om og fikk til svar: «Jo, det var romsjekk her i dag og da liker de som er her å få en lapp med smilefjes på døren som gest for at de har gjort det bra». Det var også en situasjon som førte til endring ved mitt arbeidssted. Ukentlig romtilsyn ble iverksatt tiår tidligere i en spesiell situasjon hvor det ble ansett som nødvendig. Situasjonen var helt annerledes på det tidspunktet, likevel hadde ordningen fått leve i lang tid, selv om den ikke lenger var meningsfull. Helt til en pasient stilte spørsmål ved det.

Jeg oppfordrer til en språklig dugnad hvor fagpersoner rydder bort stigmatiserende begreper fra sitt vokabular og hjelper hverandre med ryddejobben, i rett dugnadsånd. Stigmatiserende begreper trenger vi neppe, og aller minst de som bærer dem med seg i livet. Begynner vi med å lytte, ja virkelig lytte til de mange kloke ordene pasientene formidler, er det en start. Vi kan i tillegg ta et grundig blikk på egen organisasjon, og kanskje spesielt den uformelle kulturen, og stille spørsmålene «Hvorfor gjør vi det slik? Hva er meningen med det? Hvem er det nyttig for?» Hvis det ikke er nyttig for pasientene, så bør en kanskje endre praksis.