Berit Anette Somby

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Ofte gjentas det et ønske om økt kunnskap om samiske forhold til befolkningen generelt, samt til fagpersoner. Lovverket legger føringer for likeverdighet og nulltoleranse for diskriminering, og det er velkjent at «alle innbyggere i Norge har rett til et tilbud om likeverdige helse- og omsorgstjenester». Allerede i 1995 kom Norge ut med statlige rapporter med nasjonalt fokus på den samiske befolkningens tilbud om likeverdige helsetjenester. Den gang, for snart 30 år siden, ble det synliggjort to viktige ting; at den samiske befolkningen ikke har et tilpasset og likeverdig helsetilbud sammenlignet med resten av befolkningen, og at det er for lite forskningsbasert kunnskap om helsesituasjonen deres. (NOU 1995:6)

Og hvor er vi i dag? Ofte fremstår det som om man tenker at likeverdighetsprinsippet handler om å gi lik tilgang til samme tjenester for alle. Det er i beste fall naivt, i verste fall diskriminerende. Likebehandling er ikke det samme som likeverdighet da det ikke finnes noen vei til likeverdighet som går utenom individuelle tilpasninger. Rapportene som kommer ut på løpende bånd viser nedslående fakta, vi er langt fra der at vi kan si vi har et samfunn hvor det er tilrettelagt for, og skapt rom og aksept for mangfoldet. For min egen del tror jeg rapporten som kommer ut i juni i år blir en øyeåpner: Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som beskriver kommisjonens granskingsarbeid om fornorskningspolitikk og urett som er gjort, og gjøres, ovenfor blant annet samer her i landet.

Lite kunnskap fortsatt?

Jeg har jobbet i hele landet og på tvers av landegrenser med samiske pasienter og med samiske saker i over 15 år nå, som ansatt ved spesialisthelsetjenesten og SANKS (Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus). SANKS er opprettet av myndighetene med tanke på å utvikle og spre kunnskap og kompetanse innen samiske forhold og samisk psykisk helsevern på nasjonalt nivå med mål om at kompetansen skal gi økt kvalitet og pasientsikkerhet for samiske pasienter. Den manglende kunnskapen mange pasienter og brukere må oppleve i møte med tjenestene rundt om er fortsatt synlig, enten det framkommer som vedtak eller holdninger hos enkeltindivider og grupper. Det som er underlig er at jeg ofte får høre fra andre minoritetsgrupper at de opplever omtrent de samme utfordringene med tjenestene her i landet. Jeg ser det også når jeg er i møter med forskjellige utvalg fra departementene og leverer inn muntlige høringsinnspill for SANKS, de av oss som snakker om manglende kulturkompetanse og forståelse for kontekstuelle forhold er ofte representanter for forskjellige minoritetsgrupper.

Vi er altså mange som har tro på at blant annet fagpersoners arbeidskvalitet ville vært bedre og skapt bedre behandlingsallianser hvis fagpersoner hadde hatt mer kultursensitiv tilnærming og mer kunnskap om kulturbakgrunnen til sine pasienter og brukere. I en rekke studier fremkommer det blant annet at samene opplever at tjenestene har lavere kvalitet enn majoritetsbefolkningen, og mange peker på at manglende kompetanse i samisk språk og kultur er utslagsgivende (Sørlie og Nergård, 2005; Nystad et al., 2006; Mehus et al., 2018; Mehus et al., 2019).

Uvitenhet har mye bagasje med seg, blant annet mobbing, hets, diskriminering, trakassering og rasisme. Særlig to forskningsrapporter fra 2021 og i 2022 viser omfanget av dette som samisk befolkning opplever nå i nyere tid. Mental helse Ungdoms kartlegging i 2021 gjort av Hansen og Skaar om unge samers psykiske helse forteller at å leve med diskriminering og fordommer kan føre til blant annet både utenforskap og dårligere helse. Tallene deres viser at nesten alle av de som svarte har opplevd fordommer og diskriminering på grunn av sin samiske bakgrunn og de fleste forteller at det påvirker dem negativt. I tillegg fremkom det at 11 prosent av de som hadde opplevd fordommer hadde opplevd dette blant offentlige tjenester (Hansen og Skaar, 2021). En tilleggsfaktor her er andre passivt ser dette foregå. Det beskrives ofte av den utsatte som «usynliggjøring», og gir dem opplevelsen av lite validering, lite støtte, lite forståelse fra de passive observatørene.

Rapporten fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), som i 2022 avslørte omfattende samehets her i landet, beskrev også det samme: 58 prosent av de som observerer hets og diskriminering gjør ingenting for å stoppe dette. Derimot fremkommer det i rapporten at omtrent halvparten ønsker at myndighetene gjør noe for å bekjempe hatytringene. Rapporten bekrefter videre at mange mangler grunnleggende kunnskap, halvparten av alle som svarte oppga blant annet at de lærte ingenting/svært lite om samer på skolen (Rapport NIM-R-2022-006). På lanseringen av rapporten sa Dagfinn Høybråten, leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen, at forsoning ikke vil skje så lenge kunnskapsnivået ikke økes. Han har også uttalt til media at fornorskningen ikke bare er noe som tilhører historien, men at den foregår fortsatt i dag og at landets befolkning ikke har peiling på hvor alvorlig historien faktisk er (VG 03.02.2023). Det Høybråten sier er av signifikant betydning fordi kommisjonens agenda også er å se etter tiltak som bidrar til forsoning, og det som er kommet ut i offentligheten de siste årene om samiske forhold har vist at storsamfunnet har stor mangel på kunnskap. Ironisk nok avslørte NRK hemmelige notater som viste regjeringen overhodet ikke ønsket å danne kommisjonen fordi det ville «føre til forventninger om tiltak» (NRK 27.03.2017). Logisk nok stilles det spørsmål om ikke dette sier noe om det generelle forholdet den norske stat har til sine minoriteter og urbefolkning. Bør man ikke heller anerkjenne at med økt kunnskap om samiske forhold, herunder både sosiale, historiske og kulturelle, så ville vi kunne ha sikret et bedre utgangspunkt for både likeverdighet og fremtidig forsoningsarbeid? Jeg har stilt dette spørsmålet før; hvem har ansvaret for å øke din kunnskap så det kommer til nytte for en samisk bruker? (Fontene 9/22, s. 52)

Vil holdningsskapende arbeid øke brukeres tillit til myndighetene? Myndighetene har lagt føringer med et helt lovverk som skal hindre diskriminering hvor det også tydelig fremkommer at det er forbudt å trakassere. Loven definerer trakassering som handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017).

Videre følger det av menneskerettighetene at statene ikke bare forplikter seg å forby diskriminering og trakassering, men de skal også få i gang effektive tiltak for å forebygge og bekjempe dette.

De fleste saker henlegges

Det er stor enighet om at samehets og diskriminering er et samfunnsproblem, at det krever felles innsats, og det oppfordres til å anmelde. Likevel erfarer flere utsatte at den lovgivende makt ikke snakker samme språk som den dømmende makt, så de fleste saker blir henlagt og dermed er det vanskelig å få fastsatt prejudikater. Hvordan tenker man da at det skal bli mulig å få igangsatt tiltak som har presedens til å endre et stort samfunnsproblem? Og hva gjør dette med tilliten de utsatte både ønsker og også burde ha til myndighetene?

Vi har et behov for å styrke og øke tilliten en skal ha til myndighetene og offentlige etater. De nevnte rapportene viser blant annet at holdningsskapende arbeid er høyst nødvendig, også i offentlige etater. Tillit er avhengig av hvilke erfaringer man har med for eksempel offentlige etaters holdninger til og ivaretakelse av de behov man har. Dette gjelder spesielt der man i utgangspunktet er i en sårbar posisjon (Grosse, 2012). Eksempelvis i minoritetsbefolkningsundersøkelser fremkommer det at tilliten til barnevernstjenestene er lavere enn blant befolkningen for øvrig (Dalen m.fl. 2022, Berg m.fl. 2017, Fylkesnes m.fl. 2015).

Kanskje ville et større forskningsprosjekt gjort på majoritetens eget syn på seg selv i sin maktposisjon bidratt til Sannhets- og forsoningskommisjonens videre arbeid? For det er interessant at det finnes studier hvor fagpersoner beskriver eget arbeid som av god kvalitet, mens brukere sier de opplever både kommunikasjonsvansker og at ekspertene ikke anerkjenner den enkeltes bakgrunn, verdier, og normer.

Påvirkes vår helse av erfaringer med storsamfunnet? Pasientenes og brukeres behov skal vektlegges og deres autonomi skal være retningsgivende for behandling (Nymo, 2020). Jeg tenker at autonomiprinsippet er skapt grunnet det man har sett av misbruk av makt fra eksempelvis offentlige etater og man har skjønt at ved å trekke inn brukermedvirkning så vil det bidra til å tone ned blant annet fagpersoners ekspertrolle ovenfor pasienten og brukeren.

Hjernen kan skades

Selv om brukere har en lovfestet rett til å medvirke og tjenestene har plikt til å involvere brukere, så tenker jeg det er lov å si høyt at det fortsatt eksisterer et gap mellom hva som behøves og hva som gjøres i storsamfunnet i dag.

Et eksempel er Folkehelseinstituttet som publiserer en nyhet på egen nettside (fhi.no 08.09.2022), der de skriver at selv om de som opplever rasisme og diskriminering (les: brukere) beskriver flere psykiske plager enn de som ikke opplever diskriminering, og selv om forskning gjort i andre land viser at minoriteter lider på grunn av diskriminering, så er det ikke nok forskningsbasert kunnskap til å slå fast at minoritetsbefolkning her i landet lider på grunn av rasisme og diskriminering. Jevnfør uttalelsen med NOU 1995:6 som jeg startet artikkelen med, forskningsbasert kunnskap her i landet er mangelvare til å kunne gjøre noen fornuftige helsefremmende tiltak hvor forskning validerer og støtter opp om valgene og tiltakene våre, akkurat som for 30 år siden. Det er bekymringsverdig.

Mitt standpunkt er at å legge til rette for gode utviklingsforhold for god psykisk helse er et samfunnsansvar. Det innebærer at særlig vi som jobber med mennesker vet at når man har kunnskap om psykisk helse må man også ha kjennskap til hva skaper god psykisk helse. Forskning viser at trygg etnisk og kulturell identitet skaper de beste føringer, særlig når det kommer til resiliens (Hansen 2015). Ungar (2013) beskriver i tillegg sosial støtte som en av de viktigste resiliensfaktorene. Og la oss ikke glemme Honneth (1996) sin modell for sosial rettferdighet hvor anerkjennelse legges som grunn til god identitetsutvikling, og motsatt at samfunnets manglende anerkjennelse påvirker identitetsutvikling negativt. Jeg synes det er viktig å ha i mente at det ikke er det å være samisk som knyttes til psykisk uhelse, det er hvordan man blir møtt som samisk minoritet som har betydning for den psykiske helsen.  

Vi som jobber med mennesker og myndigheter som legger føringer for samfunnet bør være godt klar over at om vi anerkjenner problemet og jobber samlet mot rasisme, hets og diskriminering i samfunnet så vil dette ha positiv virkning på urfolks og minoritetsbefolkningens psykiske helse. Hjernen vår er avhengig av kontinuerlige gode stimuleringer for å utvikle seg rett. Det betyr at på andre siden av skalaen kan hjernen skades av dramatiske og dårlige erfaringer. Kulturkompetanse tenker jeg kan forstås og brukes som «metode» for å støtte opp om eksempelvis barn og ungdoms identitet, dette innebærer også at vi har kunnskap om at for dem med samisk bakgrunn kan ikke identitet kun sees i lys av dagens situasjon.

Historiens bakteppe av betydning i dag?

Vi som jobber med pasienter innenfor psykisk helsevern er godt kjent med generasjonstraumer og «arvesynd». Mye av den nyeste forskningen viser også at traumer (skade på kroppen ofte av psykisk karakter etter langvarig stress) kan overføres videre til neste generasjon grunnet biologiske mekanismer, såkalt epigenetikk, noe som skjer i tillegg til genetikken hvor eksempelvis foreldres traumer påvirker neste generasjons genaktivitet. Forskning på overlevende etter Holocaust viste at deres etterkommere var overrepresentert i psykiatrien. (Yehuda, et al. 2015.)

Bronfenbrenner (2005) sier at kontekstualitet skal vektlegges når en ser på hele sykdomsbildet. Kontekstualitet handler i hans kjente utviklingsøkologiske modell om at det nære miljøet, samfunnet og betydningsfulle hendelser fungerer som kontekst for personens sosialisering. Bronfenbrenner understreker at historiske hendelser som har betydning for en persons livshistorie også er med på å forme en. Eksempelvis så deler mange urfolksgrupper en felles historie relatert til en påtvunget koloniserings- og assimileringsprosess. Det å ha kulturkompetanse er å kunne omsette forståelsen av konteksten til praktisk arbeid. Implisitt snakker jeg om at når vi skal jobbe med å bistå og legge til rette for å bedre minoriteters helse og tilværelse i dag, må vi også ha kompetanse i hvordan historiske hendelser påvirker folkegrupper i dag. I arbeid med de som har samisk bakgrunn er fornorskningspolitikken en slik historisk hendelse som har betydning.

Historiske traumer er psykologiske sår som en bærer med seg grunnet uløst sorg og stor skam, som fagpersoner tenker jeg det er vår plikt å både å forstå og å jobbe med disse vanskene. Jevnlig systematisk undertrykkelse fra storsamfunnet i hundrevis av år, utøvd med både lovverk, diskriminering og med vold, er noe annet enn engangshendelser. Når du systematisk er forsøkt utryddet, når hele din identitet og kultur ønskes usynliggjort og utryddet, så påfører det deg enorm maktesløshet som eskalerer i traumer. En definisjon er: Historiske traumer forstås som hendelser rettet direkte mot en gruppe mennesker og deres miljø som deler en bestemt gruppeidentitet hvor hensikten er folkemord eller utslettelse og brudd i gruppas levemønster, kultur og identitet (Walters, et al. 2011).

Det beskrives alvorlige konsekvenser av historiske traumer i forskning gjort på andre urfolkssamfunn. Woods m.fl. beskriver blant annet at blant urfolkssamfunn i Alaska har det betydelige kulturelle tapet og traumene knyttet til slike opplevelser sammen med opplevelser av nåtidens rasisme og diskriminering ført til mange forskjellige konsekvenser, slik som høy forekomst av depresjon, alkoholisme, psykiske plager, selvmord og andre psykiske problemer (Woods, et. al. 2012)

Avslutning

Det eksisterer så mye forskning på at historien vår har betydning for oss som mennesker og vår fungering, men når det gjelder vår egen urbefolknings historie her i landet, virker det ofte som om denne konteksten glemmes eller usynliggjøres. Det sies at for å forstå i dag må man søke i går, fordi en må ha kunnskap om hvordan fortiden preger samtiden. Så vi bør ikke bagatellisere og minimalisere de historiske traumer vårt eget folk her i landet har opplevd. «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet», sa nobelprisvinneren Elie Wiesel. Han vet hva han snakker om, som overlevde fangenskapet i Auschwitz. En vei mot å oppnå forsoning og likeverdighet er kanskje nettopp det å begynne å ta innover seg at Norge har påført eget urfolk alvorlig traume og forferdelig stygg smerte, og traumers ringvirkninger kan påvirke en i flere generasjoner.