Aleksandra Bartoszko

Artikkelen er basert på foredraget «Political grief and the politics of grief: On how mediated mourning complicates the object of grief» under 17. Biennial Conference of European Association of Social Anthropologists Belfast, juli 2022.

12. september 2021 dør legen Sverre Eika. Media skriver om en lege som i årevis har trosset autoriteter og kliniske retningslinjer for å hjelpe mennesker som er avhengige av illegale rusmidler. Sverre Eika blir kalt «narkomanes lege» og vi leser om desperasjon og redsel i «et helt rusmiljø i sorg». «Nyheten som kom i helgen om Sverre Eikas bortgang, smalt som en bombe (…) I mellomtiden har jeg snakket med brukere, klinikere og politikere som er sterkt preget av sjokk og vantro, vi er mange som deler på en dyp sorg». Det skriver Arild Knutsen, leder i Foreningen for en human narkotikapolitikk, i et minneord til Sverre Eika (Vårt Oslo 15.9.2021).

Mens sorgen ble formidlet til offentligheten og gjennom mangfoldige stemmer, ble sorgens objekt kontinuerlig omformulert. Vi hører om mange som satt hjemme og gråt eller som «går rundt i gatene og er helt fortvila fordi nå får de ikke tak i den medisinen allikevel». Vi hører ord som «katastrofe» og «krise» som inntraff med hans død, for feltet og enkeltpersoner. Mange opplevde å miste «sitt siste halmstrå». Vi leser om bekymring for at hans død ville påvirke overdosestatistikken «om ikke noe drastisk blir gjort i den forbindelse».

Journalister intervjuer og siterer sørgende aktivister og fagpersoner som advarer om situasjonen. Politikere og interesseorganisasjoner krever akutte tiltak mens de tar til orde for rusreformen under bisettelsen. En av hans samarbeidspartnere sier i et intervju til VG dagen etter bisettelsen: «Det var så mange pasientliv som var avhengig av at han levde. Nå som han er borte, frykter jeg at flere liv vil gå tapt. Det skal jeg ta opp i et avtalt møte med [helseminister] Bent Høie på mandag, som i utgangspunktet skal handle om overdosedødsfallene». (Advokatfullmektig Synne Bernhardt til VG.no)

Utvider forståelsen av sorg

Det umiddelbare objektet for sorg var Sverre Eika – en lege, en far, en kollega, et menneske som var elsket og som nå er borte. Den kollektive og individuelle sorgen var preget av dystre forventninger om framtida og med utsikt til fremtidige tap av medisin, behandling og respekt. Sorgen over Eika inkluderte sorgen over en varslet død: sin egen eller noen man kjenner. Pasienter uttrykte at «Det er en dødsdom».

På bisettelsesdagen etter seremonien ble jeg overrasket over at aktivister og politikere snakket pragmatisk om nødvendige løsninger og akutte tiltak. Først oppfattet jeg det som ufølsomt. Men en av Eikas tidligere pasienter reagerte på min reaksjon: «Ja, fordi endring er nødvendig. Spesielt nå. Ellers vil vi dø alle sammen».

Noen dager senere delte jeg min observasjon med en aktivist mens jeg grublet over det eksplisitt politiske innholdet i de ulike minnetalene. Han sa: «Du vet, vi kan ikke sitte og vente på at folk skal dø som fluer».

Hans kommentar ga resonans til det gamle aktivistslagordet «Dont’ mourn – organize!» og som viser de tilsynelatende motsetningene mellom minne og avslutning, og sorg og politikk. En slik bekymring over konsekvenser av Eikas død for flere hundre pasienter, uttrykker en intens mangel på tillit til systemet. Eikas død representerte derfor et ødelagt omsorgssystem, en umenneskelig ruspolitikk og de «rusmisbrukerne» som ingen sørger over.

Harris (2022) påpeker at politisk sorg er unik ved at «opprinnelsen til tapet ligger i de overordnede sosiale og politiske strukturene, men virkningen er dypt personlig og smertefull» (2022: 587). Hans fokus på tap utvider forståelsen av sorg (som ikke er dødsrelatert) og begrenser den (til politikk). De sentrale elementene ved politisk sorg er her knyttet til direkte tap som oppleves av enkeltpersoner som et resultat av ideologier og undertrykkelse på sosiopolitiske nivåer.

I denne teksten skiller jeg imidlertid videre mellom to begreper. Politisk sorg (political grief) anvendes ofte i diskusjoner og analyser av både politisk sorg (political grief/mourning) og sorgpolitikk (politics of grief). Disse begrepene brukes også ofte om hverandre selv om de berører ulike fenomener og forståelser av «det politiske». Jeg argumenterer for at selv om de som oftest henger sammen, gir de ulike innganger til å forstå sorgens sosiale og politiske dynamikk. Politisk sorg – slik jeg foreslår – gjelder den offentlige sorgen som fører til politiske endringer/bevegelser, slik Pool (2021) teoretiserer den i sin bok Political Mourning: Identity and Responsibility in the Wake of Tragedy. Mens sorgpolitikk handler om hvordan de kulturelle og politiske normene styrer hvem vi tar vare på og sørger over og hvordan vi gjør det, som teoretisert av Butler (2016) i hennes bok Frames of War When Is Life Grievable? Denne teksten er et forsøk på å rydde i dette begrepsparet og aktualisere disse perspektivene i det sosialfaglige og rusrelaterte feltet i Norge.

Politisk sorg – å mobilisere for en human ruspolitikk

Pool (2021) har utviklet en prosessuell teori om politisk sorg som kartlegger hvordan noen dødsfall fungerer som triggere for politisk endring. Men som hun påpeker; «å si at all død er politisk er å gjøre 'det politiske' så bredt at det er meningsløst» (2021: 11). Derfor er konteksten Eikas død befinner seg i, avgjørende for å kunne forstå dødsfallets betydning og sorgens karakter: den nåværende rus- og behandlingssituasjonen, den ødelagte rusomsorgen. Metaforer i minnetaler, nekrologer og mediedekning gir verdifull innsikt i dette landskapet:

«Da jeg traff Sverre Eika første gang, trodde jeg knapt mine egne øyne. Med glattbarbert hode, militærbukse, knyttnevehilsen og T-skjorte fra kampsportmerket Fighter, fremsto han mer som en soldat enn en lege. Det skulle vise seg at han på mange måter var begge deler. For der andre leger ville ha gitt opp i møte med systemet, gikk Sverre i krigen for alle som trengte hjelp. Og når systemet nektet å hjelpe, hjalp han dem selv». (Ina Roll Spinnangr i NRK ytring)

Ordfører i Oslo, Marianne Borgen, minnet Eika slik: «Sverre var ikke bare en kriger på feltet, han var en stridsvogn». En tidligere pasient sa: «Man vet at man ikke kommer til å bli likt om du har kontroversielle meninger om medisiner og rusmisbrukere. Men han tok den kampen for oss alle». Disse metaforene beskriver den avdøde og i hvilken kontekst han arbeidet i.

Andre beskrev ham i relasjon til den konteksten. Vi leser: «Sverre Eika er en veldig, veldig respektert og anerkjent lege som har vært selve manifestasjonen og håpet for veldig mange som det offentlige apparatet ikke greier å hjelpe» og «Sverre Eika var legen som tok sine pasienter på alvor og ga den hjelpen de trengte når det offentlige helseapparatet kom til kort». De sørgende og medias fokus på Eika som annerledes og et positivt avvik, ga et urovekkende bilde av normen innen rusfeltet. Han ble stadig fremstilt som en opponent til resten av behandlingsapparatet. Når han ble beskrevet som «aktiv og ubyråkratisk», fremsto systemet som lammet, rigid og altfor byråkratisk. Helseministeren var eksplisitt: «Han så muligheter og ressurser der andre valgte å se bort». Det ble videre uttalt: «Han var positiv til og god på smertebehandling av LAR-pasienter, der det offentlige var negative eller bare kunnskapsløse», «hadde genuint ønske om å hjelpe folk som», «han var virkelig de narkomanes lege. Det er ikke noe mer å si om det» og «hva skal pasientene hans gjøre nå? Det er en krise ganske raskt. Det er ingen der». Gjennom en slik relasjonell anerkjennelse ble han verdsatt og hedret, men anerkjennelsen var preget av sinne, skuffelse og sorg over et inkompetent system.

Bisettelse som politisk begivenhet

For å forstå påstanden om at et bestemt dødsfall er politisk viktig, må vi ifølge Pools prosessuelle teori (2021) følge omstendighetene før selve hendelsen. Sorgen over Eika belyste den sterke mistilliten til systemet, der personer som brukte ulovlige rusmidler ikke får forsvarlig omsorg. Vi leser i en nekrolog:

«Akkurat som i rusreformdebatten, er også medisinsk behandling av rusavhengige sterkt preget av moralisme og ideologi. Og av meningsløs kategorisering av ‘forsvarlig praksis’ på den ene siden og ‘liberal forskrivning’ på den andre. Sverre Eika gikk lenger enn de aller fleste, men det dreide seg ikke om liberal forskrivningspraksis, det dreide seg om konstruktiv behandling der pasienten endelig ble tatt på alvor! Det gikk ingen grenser for hvilke medisin han mente burde tilbys, derimot for hvilke lidelser og fare for død som folk skulle utsettes for». (Arild Knutsens minneord/Vårt Oslo).

De sørgende ønsket ikke at kontroversene rundt Eika skulle definere hvordan han ville bli husket, og de understreket dette ved flere anledninger. En, på et vis, teknisk informasjon i minnetalen – «Sverre var ikke en som skrev ut avhengighetsskapende medisiner til alle» – gjorde bisettelsen til en politisk begivenhet, en arena hvor begreper som «forsvarlig behandling» ble diskutert. Ved å lese opp den hippokratiske ed – legenes etiske ideal – forsvarte de sørgende ham selv etter hans død mens de sørget for hans ettermæle. De utfordret den kliniske virkeligheten og oppfordret til politisk endring. Uten denne sosio- og helsepolitiske konteksten som Eika jobbet og døde i, ville det vært vanskelig, om ikke umulig, å forstå måten brukere, klinikere, politikere og journalister sørget og formidlet sorgen på. I Pools (2021) teori er det denne spesifikke konteksten, som går forut for dødshendelsen, som gjør sorgen politisk. Systemet fremstår som så skadet at en persons død forårsaker slik kollektiv fortvilelse. Slik sett var det et dødsfall som ellers ville gått politisk ubemerket. På grunn av denne konteksten overskred sorgobjektet individet som døde, og ble til sorg over adekvat, human og verdig helsehjelp.

Minnetaler som politiske handlinger

Krigsmetaforene som ble brukt i beskrivelsene av Eika var ekspressive og konstituerende, og fungerte som modeller for handling etter hans død. Å løfte døden for å mobilisere til spesifikke, konkrete, politiske endringer er et annet element av politisk sorg. En av avisene valgte følgende tittel til en artikkel om Eika: Rusmiddelreformen i to sko, og utvidet dermed sorgobjektet videre. Eikas død mobiliserte til en ny runde om rusreformen, som ble nedstemt noen måneder tidligere. En av politikerne, Carl-Erik Grimstad, sa i sin tale under bisettelsen:

«Tre optimistiske år tilbrakte vi sammen på denne måte – i et felles arbeid mot det som kunne ha blitt den største sosialpolitiske reformen på mange tiår. En reform der de som var vant med å sitte nederst ved bordet, som noen liker å uttrykke det, skulle flyttes fremst. Vi var klar for en fest – inntil noen kom og trakk vekk duken etter at vi hadde satt oss til bords. Vi har gått på en dobbelt smell – vi som har troen på et verdig liv for alle. Først rusreformens begravelse og nå du, Sverre!»

Nekrologer og minnetaler som politiske handlinger er form for sosial minnedannelse, men også for fremtidig handling. Journalister var raske til å ta tak i dette omformulerte sorgobjektet og satte søkelys på reformen, etablering av ny lavterskelklinikk og revisjon av behandlingsretningslinjer.

Pool beskriver det slik: «Etter et tap engasjerer samfunn seg ofte i (...) en refleksjon over hvem vi er og hva vi politisk skylder hverandre. Denne refleksjonen kan bane vei for bestemte politiske handlinger som svar på tapet og anerkjenne eller utvide grensene for vårt kollektive ansvar for rettferdighet.» (2021: 9). I sorg og raseri jobbet rusfeltets fagpersoner og aktivister for å forbedre brukernes situasjon, og i tillegg kanaliserte de følelsene sine til nye handlinger. Beveget av intensiteten i sorgen, har de brukt den til å få gjennomslag for sine egne agendaer (jf. Holst-Warhaft, 2000). Slik mobilisering av personlige og politiske mekanismer illustrerer at noen dødsfall kan forme politiske utfall, noe som gjør sorg til mer enn et affektivt fenomen.

Sorgpolitikk: å anerkjenne de ikke-sorgbare

For mange betydde tapet av legen et tap av medisin, men også tap av stemme, agency, verdighet, trygghet, håp og kanskje liv. Når folk gråt over Eika, gråt de over hundrevis av stille dødsfall forårsaket av omsorgssvikt, feilbehandling og kriminalisering; menneskeliv som er «systematisk feid under teppet» i «et perfekt bybilde uten skitne narkomane som kaster sprøyter rundt», som en av pasientene skrev. Sorgen over Eika ble en anledning til sorg over de som ellers ikke er sorgbare – de som ingen sørger over (ungrievable, Butler 2016). I mediedekningen ble han et symbol på de andres død. Eika var virkelig, og sorgen over ham gjorde dødsfallene vi bare kjenner som tall, virkelige og synlige. Som en av Eikas tidligere pasienter sa: «Vi må vise at han tok vare på oss som ingen bryr seg om. Når jeg dør er det ingen som bryr seg. Men han brydde seg. Og alle må forstå det».

Butler betrakter sorgbarheten (grievability) som en betingelse for at livet skal kunne regnes som et liv som betyr noe (2016: 14). Mens Eikas pasienter sørget over ham, sørget de over seg selv, deres prekære liv, usynlighet og kanskje deres fremtidige død. Butler definerer preparatet som «den politisk tilstanden der visse befolkningsgrupper lider av sviktende sosiale og økonomiske nettverk av støttespillere og er ulikt utsatt for skade, vold og død» (2016: 25). Ved å formidle sin sorg i det offentlige rommet skapte disse menneskene rom for anerkjennelse av sin eksistens og den uretten de møter som sjelden blir sett av andre. Deres usynlighet kan forstås ut fra Butlers resonnement om sorgpolitikk, der sorg ikke er privatiserende. Tvert imot, sorg er dypt politisk ettersom den formes av normer for hvem sitt liv det er verdt å huske og sørge over. Personer som bruker illegale rusmidler, de som bor på gata, de som bruker lavterskeltilbud, de som Eika tok seg av opplever og erfarer at de ikke er sorgbare (Bartoszko 2021a, 2021b, Fraser, Farrugia & Dwyer, 2018; Zigon 2018). Ikke anerkjent i egenskap av å være mennesker, er de tall i overdosestatistikken. Som Butler påpeker, «problemet er ikke bare hvordan man inkluderer flere mennesker innenfor eksisterende normer, men å vurdere hvordan eksisterende normer fordeler anerkjennelse forskjellig» (2016: 5). Eika var «anerkjentbar» på vegne av de hundrevis av prekære liv han brydde seg om, og som nå gjennom formidlet sorg forsøkte å bli anerkjent selv.

Sorg som politisk ressurs

Sorgpolitikk synliggjør erfaringene til mennesker som har blitt brakt til taushet og usynliggjort, i motsetning til en rent emosjonell forståelse av sorg (Park, 2015; Butler 2016). Deres sorg må snarere forstås som en politisk ressurs som krever en agenda for strukturell rettferdighet, human helsehjelp og ruspolitikk. Sorgens kapasitet til endring manifesterte seg da sorgobjektet ble omformulert overfor dem som ble etterlatt: «Spørsmålet vi som samfunn må stille oss etter Eikas bortgang, er om vi skal la systemet fortsette å beskytte seg selv, eller kreve at det endelig stiller opp for dem Sverre risikerte levebrødet sitt for å holde i live. Det er lett for politikerne å si at vi skal gjøre det siste, men for dem som nå har mistet sin beskytter, er fallhøyden ved tomme løfter uendelig stor». (Ina Roll Spinnangr, leder Tryggere Ruspolitikk/NRK).

Mens sorgen over Sverre Eika ble formidlet, ble mange sorgobjekter tydeligere for offentligheten, og to sorgrelasjoner ble etablert. Den ene er relasjon mellom Eikas død, ruspolitikk og behandlingspolitikk i Norge, og som mobiliserte til en politisk handling. Den andre er mellom Eikas død og dødsfallene til de menneskene han hjalp. Den første, presiserer jeg, skal sees på som politisk sorg. Den siste handler om synet på sorgpolitikk og normer for hvilke liv som er anerkjent og verdt å sørge over. Ved å inkludere det politiske, og i dette tilfellet det helse- og sosiopolitiske, i forståelse av sorg, berikes de individuelle, eksistensielle og sosiopsykologiske tilnærminger anvendt i sorgstøttearbeid og annet arbeid med mennesker i sårbare situasjoner. Samtidig som skillet mellom politisk sorg og sorgspolitikk gir tydeligere konseptuelle verktøy til analytisk, politisk og kanskje også terapeutisk arbeid framover.

Dette diktet ble postet av en av Eikas pasienter på hans minneside:

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje –

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa –

at draumen skal opna seg,

at me ei morgenstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge