Dorte Walstad

Dorte Walstad

Dorte Walstad

Mentaliseringsbasert pedagogikk og miljøterapi bør ha sin plass i norsk barnevern

Mentaliseringsbasert teori og metode er en hensiktsmessig tilnærming overfor unge som strever med atferdsutfordringer. Essensielt i mentaliseringstradisjonen er å se menneskelige handlinger som uttrykk for indre tilstander.
13.02.2019
10:25
10.04.2019 20:37

Jørgen bor for tiden i en barnevernsinstitusjon. Det har han gjort de siste seks månedene etter at moren hans selv formidlet til barnevernstjenesten at hun ikke lenger maktet å ha Jørgen boende hjemme.

Det er ettermiddag og Jørgen, hans tre medbeboere og to miljøterapeuter har akkurat avsluttet middagen. Jørgen går inn på rommet sitt for å starte på leksearbeid. Etter få minutter kommer han stormende ut og knuser i forbifarten et bilde som henger på veggen i gangen. En av de andre ungdommene roper til Jørgen at han skal skjerpe seg. Jørgen tar en lysestake som står på stuebordet og kaster mot den andre ungdommen.

Hvordan forstå atferd?

Barn og unge med atferdsutfordringer er en gruppe som uroer og berører. Deres handlinger og atferdsuttrykk kan forstås og forklares på ulike måter. Teoretisk kunnskap og faglig ståsted vil være med på å bestemme perspektiv, forståelse og hvordan vi forholder oss til de ytre handlingene. Tiltak og metoder fundert på kognitiv atferdsterapi og sosial læringsteori har stått sterkt i norsk barnevern i en årrekke, både når det gjelder hjemmebaserte tiltak og innen institusjonsomsorg- og behandling (Mørch, 2011; Nielsen, 2004). De siste årene har ny forståelse gjort seg gjeldende gjennom innføring av traumebevisst omsorg i møte med utsatte barn og unge (Jørgensen & Steinkopf, 2013). Noen vil kalle det et paradigmeskifte, andre omtaler dreiningen i mer moderate ordelag.

Hva er mentalisering?

Mentalisering dreier seg om å være opptatt av sinn og indre tilstander – «holding mind in mind», som det gjerne uttrykkes i engelskspråklig litteratur (Bateman & Fonagy, 2012; Rydén & Wallroth, 2011). Essensielt i mentaliseringstradisjonen er å se menneskelige handlinger som uttrykk for indre tilstander.

I all samhandling med mennesker mentaliserer vi. Mentalisering handler om å fortolke og forstå. Vi gjør oss mer og mindre bevisste fortolkninger og refleksjoner basert på det samlede inntrykket vi får i situasjonen. Gjennom det forsøker vi å forstå og skape en mening i andres handlinger.

Mentaliseringsteorien er nært knyttet til teori om tilknytning. Fokuset er i første rekke rettet mot båndene som oppstår og utvikler seg mellom et lite barn og dets omsorgsperson(er) (Brandtzæg, Smith, & Torsteinson, 2011; Perry, 1999). Gjennom samspill og markert speiling lærer barnet sitt eget sinn å kjenne. Foreldre med gode mentaliseringsferdigheter rommer barnets følelsesmessige tilstander, leser barnet og responderer på barnets signaler på en utviklingsfremmende måte. Dette legger til rette for trygg tilknytning hos barnet og bereder grunnen for barnets mentaliseringskompetanse.

Mentalisering retter oppmerksomhet mot og gir innsikt i selvet, sinnet og indre tilstander, herunder følelsene. Å kunne kjenne følelser og reflektere rundt dem medfører større kontroll over dem. Således fører god mentalisering til god følelsesregulering (Jon G. Allen, 2003; Vrouva & Midgley, 2012). Motsatt vil sviktende mentalisering kunne føre til redusert regulering.

Med en mentaliseringsbasert tilnærming forstås negativ atferd som mangel på følelsesregulering som følge av sviktende mentalisering. Den ønskede effekten av tiltakene vi setter inn blir da nettopp å styrke mentaliseringsferdighetene.

Tilbake til Jørgen, som vi ble kjent med innledningsvis. Gjennom å arbeide målrettet for å styrke Jørgens mentaliseringsferdigheter vil hans kjennskap til egne følelser øke, følelsesreguleringen bli bedre og negativ atferd reduseres. I utgangspunktet høres dette enkelt ut, men det er hardt arbeid og en møysommelig prosess, både for Jørgen og de voksne som skal hjelpe ham på veien.

Mentaliserende holdninger

En grunnleggende holdning i mentaliseringstradisjonen er at ingen med sikkerhet kan vite hva som rører seg i en annens sinn. Vi kan ha antagelser og vi kan gjette, men vi kan ikke vite sikkert. Det å møte en annen med en ikke-vitende og ydmyk holdning er en av grunnsteinene i mentaliseringsbasert tilnærming.

Av dette følger genuin og ekte nysgjerrighet. Nysgjerrighet fører til spørsmål og undring i den hensikt å få en bedre forståelse av ungdommens sinnstilstand.

Humor og lekenhet er en anbefalt holdning innenfor mentaliseringstradisjonen. Livet kan være svært så alvorlig, men det er ikke nødvendigvis slik at det gir positiv endring å møte dette kun med rasjonalitet og like stort alvor. Overfor ungdom kan bruk av humor og lek være både effektivt og forløsende (Jacobsen & Guul, 2015; F. Skårderud & Sommerfeldt, 2013).

En mentaliserende holdning preges av større fokus på følelser og sinn enn konkrete hendelser. Utforskning av hvilke følelser som var og er i sving og hvordan disse kan sees i sammenheng med atferd er det sentrale. Konkrete situasjoner er gode utgangspunkt for samtaler, men det er ikke et mål å detaljbeskrive hendelser og hendelsesforløp. Indre tilstander og følelser må identifiseres, navngis og reflekteres rundt. Det er kjernen i det mentaliseringsfremmende arbeidet (Hagelquist & Skov, 2014).

I etterkant av Jørgens utagering vil ikke hovedpoenget være å utforske nøyaktig hva som skjedde og hvorfor, men hvordan det kjentes ut for ham. Hensikten er å skape undring og samtale rundt hvilke følelser Jørgen kan ha kjent på og hvilken sammenheng det kan ha med reaksjonene hans.

Mentaliseringsbasert arbeid betinger aktive, ærlige og modige terapeuter. Mentalisering handler om «vi», ikke «dem og oss». Relasjon og allianse er viktige begreper og miljøterapeutrollen er ikke kun en profesjonell rolle. Miljøterapeutene skal framstå som transparente og dele egne fortolkninger, egne følelsesmessige reaksjoner og gi ærlige svar på spørsmål. Mot til å innrømme misforståelser og feilgrep er svært viktig.

I alle relasjoner oppstår det uoverensstemmelser og vansker fra tid til annen. I møtet med atferdsutfordrende ungdom er det fare for at det kan skje både titt og ofte. Det er mentaliseringsfremmende å kunne sette ord på dette i etterkant, sammen reflektere over hva som skjedde og be om unnskyldning.

Uoverensstemmelser og maktkamper er ikke til for å vinnes, men er ypperlige anledninger til å sette i gang mentaliserende prosesser. Det oppstår alltid rifter og brudd i relasjoner. Like sentralt som å hindre at skader skjer er å reparere dem i ettertid (Brandtzæg et al., 2011; Finn Skårderud & Duesund, 2014). Reparasjonsarbeid er terapeutisk arbeid som bidrar til mentalisering.

Jørgens utagering kan føre til ulike reaksjoner hos miljøpersonalet. I en del tilfeller vil det ikke være til å unngå at de voksne må gripe inn fysisk. For å opprettholde et mentaliseringsfremmende miljø vil samtale og refleksjon rundt hvordan hver enkelt opplevde situasjonen være sentralt. Her er alle involvertes bidrag nødvendig. Både ungdommer og voksne må dele tanker og refleksjoner for å øke forståelsen av hverandres sinn og hvilken sammenheng dette kan ha med deres reaksjoner og handlinger. Refleksjon og prosess er viktigere enn konkret innsikt. Kommunikasjonsprosessen som finner sted mellom Jørgen og miljøterapeutene blir derfor et mål i seg selv.

Når kan vi mentalisere?

Mentaliseringsevne er ikke en statisk tilstand. Vi vil alle oppleve grader av mentaliseringssvikt fra tid til annen. Det er et sentralt moment i mentaliseringsbasert teori å tilpasse mentaliseringsarbeidet til egnet nivå. Når følelsene er ute av kontroll, hodet koker og intensiteten i de indre tilstandene er overveldende, er det ikke mulig å mentalisere godt. Mentaliseringslitteraturen henviser til «å smi mens jernet er lunkent», ikke når det er overopphetet eller kaldt. Følelsene må med andre ord være passe aktivert for at gode mentaliserende samtaler skal kunne finne sted (Jacobsen & Guul, 2015; F. Skårderud & Sommerfeldt, 2013). Det nytter lite å snakke til fornuften når fornuften er satt ut av spill. Hjernen svikter som reguleringssystem når påkjenninger og stress når et visst nivå. Innenfor mentaliseringsteori snakker vi om «switch point» når hjernen skifter fra prefrontal fungering med kontrollert mentalisering til at indre hjernedeler overtar med automatiserte og instinktive ikke-mentaliserende reaksjoner (Bateman & Fonagy, 2012).

Det er med andre ord nødvendig at miljøpersonalet hele tiden tilstreber å tilpasse sine intervensjoner til ungdommens sinnstilstand og aktiveringsnivå. Svært aktiverte ungdommer vil ikke kunne nyttiggjøre seg annet enn støtte og empati. Avklaring og undersøkelser av følelser og begynnende mentaliserende samtaler vil ikke være mulig før ungdommen er passe aktivert eller «lunken» (Hagelquist & Skov, 2014).

Jørgen er ikke mottakelig for spørsmål og undring når han står midt i situasjonen. Kanskje er ikke miljøterapeutene i stand til det heller. Noe av det særegne med mentaliseringstradisjonen er fokuset på hjelperens egen evne til mentalisering og dets betydning i møte med andre. Den selvrefleksive komponenten, å ha kontinuerlig blikk rettet mot egen mentalisering, anses helt nødvendig. Det er ikke mulig å bistå andre i deres mentaliseringsarbeid hvis vi selv har mentaliseringssvikt.

Metodiske grep

Mentaliseringstradisjonen har ulike metodiske innfallsvinkler. Psykoedukasjon er et slikt metodisk grep. Psykoedukasjon handler om pedagogisk arbeid og opplæring. Generelt er vi innenfor mentaliseringsbasert arbeid opptatt av pedagogiske innfallsvinkler og delt kunnskap. Dette hjelper ungdommene til å forstå sine egne utfordringer og se sine muligheter for utvikling. De forstår bedre hvordan indre tilstander og atferd henger sammen. Miljøterapeut og ungdom snakker blant annet om følelser, hvilke begreper vi setter på følelsene og i hvilken kategori de hører hjemme.

Innenfor faglitteraturen er det beskrevet en rekke aktiviteter og øvelser som kan benyttes (F. Skårderud & Sommerfeldt, 2013). Her ligger mye godt mentaliseringsfremmende materiale kombinert med mulighetene for bruk av lek og humor. Film er et egnet medium. Små Youtube-snutter eller klipp fra DVDer vil både kunne fenge interesse og legge grunnlaget for samtaler og refleksjon blant ungdommer og miljøpersonalet.

Gjennom å dele slik kunnskap som det her er tale om opparbeider ungdom og voksne et felles språk rundt temaene. Dette vil være nyttig i det daglige miljøterapeutiske arbeidet. Felles forståelse og språk gjør det enklere for miljøterapeutene å være «bremser» og påminnere i forkant når de ser at ungdommen strever med regulering og det bygger seg opp mot utagering.

Kriseplan er et annet metodisk grep. I all type relasjonelt arbeid vil det være fare for at kriser oppstår underveis til tross for hjelpearbeidet som foregår. Å lage en kriseplan innebærer å finne fram til mulige utløsere av kriser, hvilke handlinger dette i neste runde kan føre til og hva som kan gjøres for å unngå destruktive handlinger i denne forbindelsen. Arbeidet med en kriseplan er i seg selv mentaliserende. Å lage og anvende en kriseplan krever imidlertid tålmodighet. Det er ikke sikkert ungdommen klarer å benytte planen og dens handlingsrepertoar i første omgang. Ikke i andre omgang heller. I etterkant gir imidlertid dette muligheter for å utforske hva som gikk galt, hvordan dette kan gå bedre neste gang og om det er behov for å endre punkter i kriseplanen.

Gjennom samtaler og felles utforsk-ning kan Jørgen og miljøpersonalet utarbeide en kriseplan. Planen beskriver hva Jørgens kriser består i. Utagering og uønsket atferd vil trolig være et sentralt punkt på planen. Videre må den inneholde en beskrivelse av hvordan Jørgen skal kjenne igjen og registrere at en krise er i ferd med å oppstå. Til sist må planen gi konkrete beskrivelser av hva Jørgen skal gjøre når han registrerer at han er i ferd med å miste kontrollen og utagere. Hvilke handlingsalternativ tror han vil fungere? Hvem kan hjelpe ham? Planen må være enkel og tilgjengelig slik at Jørgen kan benytte den når han trenger den som mest. Å ha den lagret på mobiltelefonen er for mange et godt alternativ.

Mentaliseringsbasert miljøterapi handler om å bruke hverdagens små og store hendelser aktivt og bevisst. På en institusjon oppholder ungdom og voksne seg sammen store deler av døgnet. Mye av dagliglivets aktiviteter skjer i nærkontakt med andre. Dette byr på både relasjonelle utfordringer og unike muligheter til å arbeide målrettet og bevisst for å øke ungdommenes mentaliseringsevne og sosiale kompetanse. «Reflekter og reparer» er å anse både som sentrale holdninger innenfor mentaliseringsbasert tilnærming og som verktøy og metodisk grep (Jacobsen & Guul, 2015).

Mentalisering er ingen trylleformel hvor positiv atferdsendring vil komme raskt og uten komplikasjoner. Det kreves tid og tålmodighet. Vold og utagering må tas på alvor. Det er ikke slik at vi kan akseptere all type atferd selv om den kan verbaliseres, forstås og mentaliseres i etterkant. Konsekvenser er en naturlig bestandel av all barneoppdragelse, men også det kan settes inn i en mentaliseringsbasert ramme (Jacobsen & Guul, 2015).

Gammelt eller nytt?

Mange vil stille spørsmål om hva som egentlig er nytt i mentalseringsteorien. Det nye ligger, slik jeg vurderer det, i å benytte mentalisering som et overordnet teoretisk rammeverk for hele den miljøterapeutiske innsatsen, den struktur og de rammer som preger en institusjonshverdag. Det unike består i integreringen av ulike og til dels kjente teorier og tradisjoner til en helhetlig teori med mentaliseringsfremmende intervensjoner i fokus. Slik sett framstår det som en ny idétradisjon med klare distinksjoner til andre retninger og med sitt unike særpreg (Jon G. Allen & Fonagy, 2006; Fonagy & Bateman, 2007; Rydén & Wallroth, 2011; F. Skårderud & Sommerfeldt, 2013). Mentalisering er med andre ord både gammelt og nytt.

Økt forståelse av sammenhengen mellom indre tilstander og atferd, forbedret evne til mentalisering og følelsesregulering vil være det overordnede målet for institusjonsbehandlingen. Berøringspunktene mellom traumebasert omsorg og mentaliseringstradisjonen er åpenbare. Tilnærmingene har imidlertid ulike ambisjoner for sin praksis. Traumebevisst omsorg er å anse som en forståelsesramme for omsorgspersoner som skal ivareta krenkede og sviktede barn og unge (Jørgensen & Steinkopf, 2013). Mentaliseringstradisjonen har ambisjon om være en overordnet teori (Fonagy & Allison, 2012; F. Skårderud & Sommerfeldt, 2013). Et institusjonstilbud fundert på en mentaliseringsbasert teoriplattform vil legge godt til rette for en traumebevisst forståelsesramme i den daglige kontakten med ungdommene.

Mentalisering skaper involvering i eget liv og egen situasjon og tilbyr et nytt og utvidende perspektiv i innsatsen overfor ungdom med atferdsproblemer. Jeg mener det er grunn til å hevde at utprøving og implementering av mentaliseringsbasert pedagogikk og miljøterapi burde ha sin plass innenfor norsk barnevern.

Det å møte en annen med en ikke-vitende og ydmyk holdning er en av grunnsteinene i mentaliseringsbasert tilnærming.

Om forfatteren

Privat

Helen Graarud er sosionom med mastergrad i sosialfaglig arbeid med barn og unge. Hun har jobbet i kommunalt barnevern og som seniorrådgiver i Bufetat, region Øst. Graarud er nå høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold, avdeling helse og velferd.

Referanser:

Allen, J. G. (2003). Mentalizing. Bulletin of the Menninger Clinic, 67(2: Special Issue), 91-112.

Allen, J. G. & Fonagy, P. (2006). Handbook of mentalization-based treatment. Chichester: John Wiley.

Bateman, A. W. & Fonagy, P. (Eds.). (2012). Handbook of Mentalizing in Mental Health Practice. Washington DC, London England: American Psychiatric Publishing, Inc.

Brandtzæg, I. Smith, L., & Torsteinson, S. (2011). Mikroseparasjoner (2 ed.). Bergen: Fagbokforlaget.

Fonagy, P. & Allison, E. (2012). What is mentalization? In N. Midgley & I. Vrouva (Eds.), Minding the child (pp. 10-34). East Sussex: Routledge.

Fonagy, P. & Bateman, A. W. (2007). Mentalizing and borderline personality disorder. Journal of Mental Health, 16(1), 83-101. doi: doi:10.1080/09638230601182045

Hagelquist, J. Ø., & Skov, M. K. (2014). Mentalisering i pædagogik og terapi (Vol. 1). København: Hans Reitzels Forlag.

Jacobsen, M. N. & Guul, M. A. C. (2015). Mentaliseringskompetence i professionel praksis med børn, unge og familier. Fredriksberg C, Denmark: Frydenlund.

Jørgensen, T. W. & Steinkopf, H. (2013). Traumebevisst omsorg, teori og praksis. Tidsskriftet Fosterhjemskontakt, 1, 10-17.

Mørch, W.-T. (2011). Kognitiv atferdsterapi for barn med atferdsvansker. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48(1), 40-45.

Nielsen, G. H. (2004). Ny giv i arbeidet med atferdsvanskelige barn og unge. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 41(6), 445-446.

Perry, B. D. (1999). Bonding and attachment in maltreated children: Consequences of emotional neglect in childhood. 1(3). https://childtrauma.org/wp-content/uploads/2013/11/Bonding_13.pdf

Rydén, G. & Wallroth, P. (2011). Mentalisering. Å leke med virkeligheten (L. Nygaard, Trans.). Oslo: Pax forlag.

Skårderud, F., & Duesund, L. (2014). Mentalisering og uro. Norsk pedagogisk tidsskrift, 98 ER(03).

Skårderud, F. & Sommerfeldt, B. (2013). Miljøterapiboken. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Vrouva, I. & Midgley, N. (2012). Minding the child: mentalization-based interventions with children, young people, and their families. London: Routledge.

13.02.2019
10:25
10.04.2019 20:37

Om forfatteren

Privat

Helen Graarud er sosionom med mastergrad i sosialfaglig arbeid med barn og unge. Hun har jobbet i kommunalt barnevern og som seniorrådgiver i Bufetat, region Øst. Graarud er nå høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold, avdeling helse og velferd.