Marie-Lisbet Amundsen, Professor, Universitetet i Sørøst-Norge, Marie.L.Amundsen@usn.no

Per E. Garmannslund, Dosent, NLA høyskolen, Per.Garmannslund@nla.no

Friomsorgskontorene og Konfliktrådet i Sørøst Norge har gjennomført et pilotprosjekt der domfelte for seksuelle lovbrudd følges opp med faste samtaler med en veileder under soningsperioden. Samtalene har som målsetting å fremme personlig vekst og utvikling, og i perioden 1921 til 1922 deltok 15 gutter. Flere av disse påpeker at de har fått større kunnskap om grensesetting og grenseoverskridende atferd, noe som tyder på at målsettingen er oppnådd. Det er likevel verdt å merke seg at flere sier det er vanskelig å forstå alt som blir sagt, noe som indikerer at samtalene ikke er godt nok tilpasset unge med kognitive vansker.

Samtaler som del av ungdomsstraff

I Norge kan unge lovbrytere som var under 18 år da lovbruddet ble begått, dømmes til ungdomsstraff. En viktig del av straffegjennomføringen for ungdom som er domfelte for seksuelle lovbrudd, er samtaler med en veileder i Kriminalomsorgen eller Friomsorgen. Veileder er gjerne vernepleier eller sosionom.

I et pilotprosjekt fra januar 2021 til mai 2022 deltok 15 gutter som var idømt ungdomsstraff. I denne artikkelen har vi fokus på hvordan guttene opplever samtalene med de ansatte. Samtalene har som målsetting å fremme personlig vekst og utvikling, samtidig som man arbeider med dynamiske risikofaktorer (Ward, Yates & Willis, 2012).  

Hensikten med samtalene skal være å prøve å omsette guttenes verdier og ønsker til konkrete mål og handlinger. Samtalene bygger på et humanistisk menneskesyn, rettssikkerhet og likebehandling, og holdningen om at en har gjort opp for seg når straffen er sonet.

Gutter med skadelig seksuell atferd

Ifølge KRIPOS (2016) har det i Norge vært en markant økning i antall mindreårige som ble anmeldt for seksuelle handlinger med barn under 14 år. I hovedsak er de anmeldte mindreårige gutter og 30 prosent var under 15 år (altså under strafferettslig lavalder). I de fleste tilfellene var den anmeldte jevngammel med den fornærmede, men det er også en høy andel som er anmeldt for overgrep mot mindreårige.

Barbarene og Marshall (2006) konkluderer med at 85 prosent av guttene som dømmes for seksuelle lovbrudd er sosialt isolerte i forhold til sine jevnaldrende, noe som samsvarer med at Seto og Lalumiere (2001) finner at sosiale vansker og atferdsvansker kan være risikofaktorer. Dette støttes også av Worling og Curwen (2000).

Jensen et al. (2016, side 271) viser til at 45 prosent av de som begår seksuelle overgrep mot andre barn evnemessig ligger innenfor normalområdet (IQ høyere enn 85), 43 prosent er i nedre grense (IQ 70-85), mens tolv prosent skårer under 70, noe som betyr at de har en kognitiv utviklingshemming. Videre finner de at sju av ti begikk lovbruddet før fylte 15 år, og tre av ti før fylte 13 år. Dette samsvarer med Långström (2000) som finner at de fleste begår sitt første overgrep før fylte 15 år.

Burton (2000) konkluderer i en litteraturstudie med at mellom en tredjedel og halvparten av alle seksuelle overgrep utføres av personer under 18 år. I denne forbindelse er det verdt å merke seg at Barbaree og Marshall (2006) viser til at mellom 30 og 70 prosent av barn som begår seksuelle overgrep selv har opplevd vold- og overgrepsproblematikk i tidlig alder. Dette samsvarer med at også Långström (2000) finner at mellom 20 til 50 prosent av de som begår seksuelle overgrep selv har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, og dette gjelder spesielt gutter.  

Overgriper er ofte selv offer

Siden minst tre av ti av de som begår overgrep selv er offer, er det viktig å ha kunnskap om hva som kjennetegner gutter som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Når Holms (2008) finner at bare to av tre menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep definerer det som har skjedd som overgrep, kan dette forklares med at de ikke har god nok kunnskap, at de er redde for å bli anklaget for å være medansvarlige, eller at de skammer seg over det som har skjedd.

Skam påvirker menneskets integritet og selvfølelse, og kan være svært destruktivt for personlighetsutviklingen. Tangney og Fischer (1995) viser til at skam avhenger av en eller annen form for indre årsaksforklaring. Konsekvensen av at gutter og overgrepsproblematikk fortsatt er et tabubelagt tema, er at mange overgrep mot gutter ikke avdekkes. Dette fører til at guttene det gjelder ikke får mulighet til å bearbeide traumehistorien med en profesjonell samtalepartner, noe som igjen kan være årsak til at de tror de er medansvarlige for det som har skjedd. I en studie basert på intervju med åtte gutter som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, framkom det at de slet med skamfølelse selv om de var bevisste på at de selv ikke hadde ansvar for det som skjedde. De sier offerrollen harmonerer dårlig med forventningene om at gutter og menn skal være sterke og tøffe, og påpeker at dersom de hadde hatt større kunnskap om gutter og overgrepsproblematikk som barn, hadde skamfølelsen kanskje ikke vært så vanskelig å leve med (Amundsen, 2018).

Metode og analysetilnærming

Utgangspunktet for studien er følgende problemstilling: Hvordan opplever gutter som er domfelte grunnet skadelig seksuell atferd, obligatoriske samtaler i regi av kriminalomsorgen?

Studiens målgruppe er unge menn fra 16 til 25 år. Tillatelse til å gjennomføre studien er klarert med Kriminalomsorgen Region Sørøst og SIKT. Tre av guttene ønsket å gjennomføre intervjuene med oss, mens de andre ble intervjuet av veilederne som de allerede hadde et forhold til. For å sikre struktur og kvalitet på intervjuene, utarbeidet vi en detaljert intervjuguide som veilederne benyttet i intervjuene. De tolv intervjuene ble gjenstand for tematisk analyse (Clarke & Braun 2017).

Tabell 1 Eksempel innledende koding

Tabell 1

Resultater og diskusjon

Det har i gjennomsnitt gått omtrent to år fra domfellelse til gjennomføring av ungdomsstraffen. Guttene hadde en gjennomsnittsalder ved oppstart av samtalene på 19,4 år. De fleste hadde sammen med veileder gjennomført sju til åtte samtaler. De fleste samtalene ble gjennomført på kontoret til veileder, men det var også gjennomført digitale møter. I tillegg hadde noen av samtalene i innledende fase foregått andre steder, som for eksempel på kafé eller på domfeltes arbeidsplass. Det sistnevnte hadde ofte sin årsak i at det har vært vanskelig å få tilrettelagt møtet på annen måte grunnet domfeltes funksjonsnivå eller forpliktelser i forhold til arbeidsplass.

Intervjuguiden er i forkant strukturert over noen tema som: deltakernes motivasjon for å delta, utbytte av samtalene, og relasjon mellom deltaker og veileder. Tre tema står igjen som overordnede i informantenes fortellinger: Varierende motivasjon for og utbytte av samtaler, straff eller behandling, og til sist opplevelse av isolasjon og skam, jf. tabell 2.

Tabell 2 overordnede tema, deltema og eksempler koder

Tabell 2

Motivasjon 

For de som mener de er uskyldige i det de er domfelte for, er det lett å forstå at samtalene kan oppleves som vanskelige eller meningsløse. Når det gjelder spørsmål om motivasjon, er alle opptatte av at dette er noe de er pålagt å gjennomføre, fordi det er en del av dommen. Innstillingen er tydeligvis fra guttenes side at det er like greit å bli ferdig med det. Men til tross for at dette tydeligvis oppleves som en plikt, gir de fleste av informantene likevel inntrykk av at samtalene var greie, selv om de oppgir at nytteverdien var varierende. En av guttene sier det slik:

«Jeg følte det som en plikt, men det var egentlig ikke så ille.»

Samtidig er det tydelig at jo lengre tid det går fra lovbrudd og dom til iverksetting av straffegjennomføring, desto vanskeligere oppleves det å starte opp med samtalene.

Det er jo mørke ting dette her, som jeg ikke er helt sikker på at jeg har noe spesielt behov for å gå inn i, gjennom disse samtalene. Samtalene kommer sent, lenge etter dom og det er det mye som er skjedd i mellomtiden. Jeg har jo stått i dette i halvannet år før jeg fikk straffen. Samtalene kommer for sent. 

En annen deltaker oppgir at samtalene var lite nyttige. På spørsmål om hva han mente om innholdet, svarer han at de var «helt surrete og tullete». Men på spørsmål om han likevel opplever å ha lært noe, og hvordan han i så fall vil bruke dette videre, svarer han følgende:

«Jeg har lært å sette grenser, og å spørre om tillatelse.»

Flere av informantene forteller at de har lært noe om grensesetting og grenseoverskridende atferd. En forteller at han har snakket med sine foreldre om innholdet i samtalene, noe om kan bety at han har reflektert over innholdet i samtalene i ettertid. Samtidig tyder dette på at han har en god relasjon til sine foresatte, noe som ikke er tilfelle for alle. Denne ungdommen sier følgende:

«Jeg opplever at jeg har tett kontakt med foreldrene mine, også når jeg har gått igjennom i dette. De har jeg snakket mye med om alt som skjedde da, og det som har skjedd etterpå. De har støttet meg hele veien.»

En av de som sier han er uskyldig dømt, ser ut til å være en av de mest motiverte for samtalene. Noe av bakgrunnen for dette er at han har fått kjæreste, og han sier samtalene hjelper ham til å forstå hvordan han skal opptre i det nye parforholdet for å ivareta sin partner på best mulig måte. Fremtidsrettede samtaler er tydeligvis også en positiv trigger for noen av de andre deltakerne, men det er verdt å merke seg at disse befinner seg blant de som ikke har kognitive vansker.

Noen av guttene påpeker at tilbudet om oppfølging kommer for sent, for de har allerede fått samtaler med profesjonelle fagpersoner tidligere, og om dette sier en:    

«Jeg har jo nå måttet finne ut av tingene selv, og sammen med psykologen. Psykologen er nå en del av gruppen som skal følge meg opp.»

Det er forståelig at det oppleves meningsløst å måtte gjennomføre pålagte samtaler når det har gått forholdsvis lang tid siden handlingen fant sted. Det er grunn til å tro at mens noen etter så lang tid har prøvd å legge det som skjedde bak seg, har andre gjort som gutten ovenfor, og bearbeidet det som skjedde sammen med en psykolog. Om dette sier en av informantene:

«Det er mye jeg opplever at jeg har snakket med psykologen om, som jeg nå må ta opp igjen gjennom ungdomsstraffen. Det blir litt dobbelt opp. Jeg kjenner at dette ikke er bra for helsen min. Jeg kjenner det rett og slett i kroppen at dette ikke er bra. Men slik er det bare. Jeg må jo igjennom det, så det er lite jeg kan gjøre.»

Gutter med kognitive vansker

Stigma kan være en konsekvens av at gutter og overgrepsproblematikk fortsatt er et tabubelagt tema i dagens samfunn. Mangel på åpenhet og kunnskap om tema fører til at gutter ofte engster seg for å snakke om egen overgrepshistorie (Amundsen, 2018). Samtidig ser vi i denne studien at flere av guttene er kognitivt svake, og at noen har en nevrodiagnose. Flere har også en problematisk skolehistorie, og det er vanskelig for dem å forstå sammenhenger. Kognitive vansker kan være årsaken til at guttene har vansker med å forstå utfordringer relatert til frivillighet og samtykke, noe som også vanskeliggjør evne til refleksjon og tankeeksperiment. Til tross for dette tyder funnene på at alle har utbytte av samtalene, og en sier følgende:

«Det var veldig lærerikt. Jeg fikk vite mye som jeg ikke lærte på skolen.»

Dette er kanskje spesielt viktig siden både nasjonal og internasjonal forskning konkluderer med at personer med kognitiv funksjonsnedsettelse er overrepresenterte i straffesakskjeden (Friestad et al., 2020; Jones, 2007; Søndenaa et al., 2008). Av denne årsak er det også en utfordring at det ofte går flere år fra ugjerningen fant sted til straffetiltak settes inn.

Selv om de som har kognitive vansker eller nevrodiagnoser har ulike ståsted, er det grunn til å anta at de har det til felles at de ville hatt utbytte av et mer konkret opplegg med støtte i film, bilder, gjenstander eller rollespill. Dette er noe flere av veilederne selv påpeker (Amundsen & Garmannslund, 2023).

Studier fra Skottland og Australia konkluderer med at manglende identifisering av kognitive vansker hindrer effektiv deltakelse i rettsprosessen (Baldry, 2015; Gormley & Watson, 2021). Det sier seg selv at dette også vil være en hemmende faktor i forhold til gjennomføring av samtaler om det som har skjedd. Kognitiv kapasitet, selvregulering og emosjonsregulering kan korreleres med risiko for skadelig seksuell atferd (Willis & Levenson, 2021), noe som igjen lett knyttes opp mot identitet og selvbilde.

Skal man berøre så sårbare tema som dette på en konstruktiv måte, vil det derfor for noen kreve tettere oppfølging over en lengre periode enn det man kan tilby gjennom disse samtalene. Spørsmålet er om dette kan bli mulig i framtida dersom straffegjennomføringen gjennomføres på et tidligere tidspunkt enn i dag.

Skam og sinne

Som tidligere nevnt er seksuelle overgrep ofte tett relatert til opplevelse av skyld og skamfølelse. Mens skyldfølelse i større grad handler om å erkjenne av at man er skyldig i det man dømmes for, knyttes skamfølelse i større grad opp mot identitet og selvfølelse. Isdal (2006: side 192) viser til at skam er knyttet til ydmykelse, og dermed også til truet selvaktelse, truet egenverd og følelse av avmakt. Han påpeker at mens kvinner i større grad tenderer til å vende skammen innover i form av aggresjon mot selvet, vender menn den oftere utover i form av aggresjon mot andre, selv om de også kan vende aggresjonen innover seg selv.

Farstad (2016: side 194) viser til at identitetsarbeid handler om å identifisere, evaluere og ta stilling til ulike omskrivinger, og de man forkaster må man finne troverdige og gode erstatninger for. En skambelagt identitet oppstår når skamfølelsen er internalisert i så stor grad at det blir destruktivt, og hun viser til at mange mennesker med en slik skambelagt identitet, bærer på livserfaringer hvor grensene deres er overtrådt grunnet vold eller krenkelser (Farstad, 2016: s. 198).

Flere av guttene mener de er urettferdig behandlet i rettsapparatet. I en sak hvor informanten sier det ikke foreligger bevis, påpeker han at det er urettferdig at jentas versjon ble vektlagt i retten på bekostning av hans. En slik opplevelse fører til opplevelse av avmakt:

«Jeg kjenner at det er vanskelig både å snakke om det som skjedde, og å stole på noen. Jeg forstår nå at jeg må være svært forsiktig på hvem jeg slipper innpå meg. Jeg vet ikke om jeg kan stole på noen etter dette.»

Gutten forteller at selv om begge var svært beruset, og det ikke var konkrete bevis for at jenta snakket sant, ble hennes versjon vektlagt i retten. Resultatet for ham er et voldsomt sosialt stigma og sosial ekskludering. En annen opplevde også at han ble utstøtt av vennekrets og skolekamerater.

«I åtte måneder satt jeg helt alene på rommet mitt. Da var det noen barndomsvenner som syntes dette var helt feil, og mente at det som skjedde ikke var riktig. Så de har tatt meg under vingene, og har tatt seg litt av meg. Jeg har fått noen nye venner gjennom dette. I nærmiljøet og særlig på skolen har praten gått om saken.»

Denne type problematikk skjer aldri i et vakuum. Større innsikt i årsaksforklaringer og sammenhenger kan føre til større forståelse, noe som igjen kan bidra til å forebygge sosial ekskludering og ulike former for stigmatiseringsprosesser, slik flere av guttene har opplevd.

Avslutning

I en studie blant fosterforeldre til gutter med problematisk seksuell atferd som er under kriminell lavalder, etterlyser fosterforeldrene et helhetlig og tverrfaglig hjelpeapparat, og de påpeker behovet for å bli fulgt opp av fagpersoner med spisskompetanse på området (Amundsen, 2018 b). Det etterlyses også større kunnskap om hvordan en kan tilrettelegge for konstruktive samtaler med et innhold som når inn til de det gjelder. Dette samsvarer med det veilederne opplever (Amundsen & Garmannslund, 2023), noe som tyder på at det er behov for et supplement i form av bilder, tegninger, figurer og annet konkret støttemateriell som kan bidra til bedre forståelse, refleksjon og læring for de som har kognitive vansker.

Når Friomsorgskontorene i Norge pålegger domfelte gutter over 16 år å gjennomføre samtaler med sine veiledere, er dette et positivt tiltak som på lengre sikt forhåpentligvis kan redusere overgrepsstatistikken, fordi det reduserer risiko for gjentakelsesfare. Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at informantene sier de gjennom disse samtalene har lært noe om grensesetting og grenseutprøvende atferd, noe som betyr at målsettingen med tiltaket langt på vei er oppnådd. Likevel er det behov for bedre individuell tilrettelegging med tanke på alder, forhistorie, personlighet og sosial og kognitiv modenhet.

Det bør etter vår mening vurderes om denne type samtaler skal pålegges alle som begår seksuelle overgrep, selv om de er under kriminell lavalder når overgrepet skjer. Dette vil i så fall være et tiltak som i enda større grad kan bidra til å redusere overgrepsstatistikken på lengre sikt. Men det er viktig at de som skal ha et slikt ansvar er helse- og sosialarbeidere som også har kunnskap og erfaring med barn og ungdom med kognitive vansker.