Ingrid Marie Kolltveit Heimdal

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO

Under sykehustalen 16. januar i år sier helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol at «mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer skal få et bedre behandlingstilbud» (Kjerkol, 2024). Dagen etter utlyser Helse Sør-Øst sitt anbud, hvor det blir lagt opp til blant annet et kutt på langt over hundre behandlingsplasser i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og behandlingstiden i døgnbehandling vil bli redusert fra tolv til ni måneder (Helse Sør-Øst RHF, 2024). Etter at anbudet ble utlyst, har Kjerkol fått kritikk fra flere organisasjoner på rusfeltet (Rusfeltets hovedorganisasjon, 2024b; RIO, 2024), og spørsmål fra stortingsrepresentanter som forventer at hun tar grep når hennes krav ikke blir fulgt opp av foretakene (Stortinget, 2024). Hennes svar tyder på at hun ikke har planer om å stille tydeligere krav, men heller at hun stoler på helseforetakets egne vurderinger. Hun svarer også at endringene er «i tråd med den faglige utviklingen på feltet».

1. februar i år avholdt brukerorganisasjonen RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon) en debatt om fremtiden for rusbehandlingen i sørøst (RIO, 2024). Her ble Helse Sør-Øst sitt anbud diskutert og hvilke konsekvenser det vil ha for tilbudet til rusavhengige framover. Jan Gunnar Skoftedalen, leder av Rusfeltets hovedorganisasjon, sa det godt under debatten: «Politikk eller økonomi, forkledd som kunnskapsbaserte beslutninger – det kan du få billig av meg!» Det er nemlig svært lite som tyder på at dette er kunnskapsbaserte endringer. Det finnes per nå ingen studier som viser at kortere tid i døgnbehandling gir likt eller bedre behandlingsresultat. Derfor fremstår dette grepet som kun begrunnet med økonomiske prioriteringer.

Hva sier forskningen og pasientene selv?

Helse- og omsorgsministeren forsvarer endringene med å forklare at kortere behandlingstid fører til flere i behandling og kortere ventetid, og dermed vil tilbudet bli styrket (Stortinget, 2024). Denne argumentasjonen er en enorm forenkling av hva det innebærer å være i behandling for rusavhengighet. Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO) har intervjuet unge voksne ved Fossumkollektivet, og flere av dem problematiserer for kort behandlingstid. En av dem svarer: «Jeg har vært i behandling før i ni måneder, men rakk ikke å jobbe med alt jeg burde. Nå er jeg her og har 12 måneder og syns til og med det er kort. Du må få tid til å gjøre de tingene i praksis som du lærer i behandling. Du blir ikke frisk etter tre måneder» (Rusfeltets hovedorganisasjon, 2024c). I forbindelse med helseforetakets kutt i behandlingstilbudene har RHO kommet med et innspill til Helse- og omsorgsdepartementet hvor de oppsummerer kunnskapsgrunnlaget som foreligger om tid i rusbehandling. Her er det samlet ulike studier som peker på tid som et av flere avgjørende momenter for god rusbehandling – blant annet en nasjonal brukerundersøkelse om erfaringer med døgnbehandling, en ti år lang oppfølgingsundersøkelse av rusavhengige i behandling, samt den omfattende Stayer-studien (Rusfeltets hovedorganisasjon, 2024a).

Dersom man også ser nærmere på innholdet i behandlingen og hva det krever av både pasienten, institusjonen, hjemkommunen og andre relevante instanser, bør det være tydelig hvorfor behandlingstilbudet vil svekkes kraftig ved kutt i behandlingstiden.

Psykisk og fysisk helse

Vi vet at rusavhengighet og psykiske lidelser henger tett sammen, og samtalebehandling med en terapeut vil ofte være en del av rusbehandlingen. Mange mennesker med rusavhengighet har vært utsatt for traumatiske opplevelser, og i tillegg kan et liv med rusavhengighet gi økt risiko for å bli utsatt for nye traumer. Derfor har flere behov for traumebehandling som et ledd i behandlingen. Dette krever mye av pasienten, og det er nødvendig med trygghet, støtte og god tid. Det er viktig å etablere gode relasjoner til både behandler og miljøpersonale for å føle seg trygg nok til å ta tak i det vonde sammen. Dersom pasientene opplever å ha for dårlig tid i disse prosessene, kan det skape en frykt for å bli skrevet ut for tidlig mens man er i en sårbar tilstand, og dermed hindre dem fra å tørre å ta tak i og bearbeide det de har behov for.

Samtidig er det også mange pasienter som kommer inn til behandling med dårlig fysisk helse. Sammenlignet med den øvrige befolkningen er det vist at rusavhengige blir mindre undersøkt, kommer til behandling på et senere tidspunkt, og de får sjeldnere kirurgisk eller medikamentell behandling (Firth et al., 2019). Flere har gått med udiagnostiserte sykdommer lenge, og ofte er innleggelse den beste muligheten til å få nødvendig behandling. En døgninstitusjon vil tilby tryggheten og rammene som trengs, blant annet ved at sykdomstilstander lettere oppdages, lege og annet helsepersonell er mer tilgjengelig og pasientene opplever mindre stigmatisering i møte med dem. I tillegg får de bistand og støtte til å møte opp til nødvendig behandling utenfor institusjonen. Det samme gjelder tannbehandling, som kan være viktig for mange å gjennomføre. Dårlig tannhelse kan både føre til sykdom og sterke smerter, samt dårlig selvbilde og tilbaketrekning fra sosiale arenaer.

Full tannbehandling kan ta lang tid. Noen klarer av ulike grunner ikke å ta imot tilbud om tannbehandling før litt utover i behandlingen. For flere kan tannbehandlingen innebære en rekke avtaler hos tannlege som strekker seg over et helt år. Inntil nylig har LAR-pasienter og ruspasienter i institusjon med et opphold på minst tre måneder hatt rett til gratis tannbehandling. I revidert nasjonalbudsjett gis rusavhengige i institusjon utvidede rettigheter til tannbehandling, ved at de beholder tilbudet fra tannhelsetjenesten i inntil 6 måneder etter utskrivelse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2023). Likevel er rammene som døgnbehandling tilbyr, viktige for at pasientene skal kunne nyttiggjøre seg av tilbudet om tannbehandling. Det kan være vanskelig for mange pasienter å følge opp behandlingen på egen hånd etter utskrivelse. En studie utført av Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst på oppdrag fra Helsedirektoratet viste at når pasientene med rusavhengighet først oppsøkte tannlege, planla tannlegene som oftest kun det mest grunnleggende av behandling (Karlsen et al., 2015). Prosjektleder bak studien sier at en av årsakene til dette kan være at tannlegen har vurdert at pasienten ikke er i stand til å vedlikeholde en mer omfattende behandling. Dette kan forhindres under en lengre innleggelse, slik at pasientene kan få den tannbehandlingen de ønsker og har behov for.

Ulike liv

Helse- og omsorgsministeren mener at mer poliklinisk og ambulerende behandling skal veie opp for kortere tid i institusjon. Dette kan være god og tilstrekkelig behandling for mange, men det er også en stor andel pasienter som ikke har mulighet til å nyttiggjøre seg et slikt tilbud. Det er viktig at de som skal bestemme over de rusavhengiges behandlingstilbud kan sette seg inn i hva slags liv mange lever og hvor ulike forutsetninger de har. Det er mange pasienter som har relativt stabile liv med bolig og godt nettverk, som klarer å stå opp om morgenen og møte til avtaler. Samtidig er det en god del som bor ute på gata eller på hospits, har svært dårlig fysisk helse, og ikke har noen nære venner eller familie. Det er et bredt spekter av ulike livssituasjoner hos pasientene, som behandlingstilbudet må imøtekomme. En viktig del av behandlingen ved en døgninstitusjon er å arbeide for at livssituasjonen etter behandling skal bli mer stabil, trygg og positiv. Det kan være helt avgjørende for muligheten til å fortsette å være rusfri eller ha et lavere rusforbruk og bedre livskvalitet etter utskrivelse.

Noe av det viktigste og mest tidkrevende i dette arbeidet er å skaffe en egnet bolig som er klar ved utskrivelse. Det er viktig at bosituasjonen er stabil, forutsigbar og har en tilfredsstillende standard, og gir mulighet til å trekke seg unna rusmiljøet. Det er vanlig at pasienter har behov for bistand fra kommunen til å skaffe seg bolig, og det er lang ventetid for kommunal bolig i de fleste kommunene i landet. Blir en pasient skrevet ut fra institusjonen tidlig og må tilbake på hospits noen måneder før boligen er klar, kan tilbakefall være nærstående. I tillegg til å skaffe bolig, er det viktig å få hjelp med å få orden på økonomi og gjeld, skaffe seg en form for arbeid eller aktivitet og fellesskap, og arbeide med relasjoner og nettverk. Dette er også tidkrevende arbeid som må gjøres i fellesskap, med både pasient, institusjon og kommune.

Risikoen for tilbakefall er også høyst til stede under selve behandlingen, og motivasjonen vil for de aller fleste gå mye opp og ned. Motivasjonen avhenger av en lang rekke ulike faktorer, og flere vil oppleve perioder med lav motivasjon og flere tilbakefall, og kan bruke lang tid på å hente seg inn igjen. Det er viktig at behandlingsforløpet har tid til å møte kompleksiteten av prosessene man går gjennom som pasient. Det er ikke alltid stødig progresjon, noen ganger er det ett skritt fram og to tilbake.

Lagt opp til å mislykkes?

En risiko ved å legge opp til kortere behandlingsforløp er at pasientene kan få behov for flere runder i behandling, dersom de ikke får tilstrekkelig behandling i første omgang. Det er allerede mange som har behov for flere opphold i døgnbehandling, men dersom flere opplever å bli skrevet ut for tidlig, vil enda flere måtte komme tilbake senere. Slik situasjonen er i dag, hvor helseforetakene har et sterkt fokus på både økonomisk innsparing og mest mulig poliklinisk behandling, finner vi en rekke eksempler på pasienter som avvises rett til døgnbehandling på bakgrunn av for mange tidligere mislykkede opphold. Behandlingen vurderes da som ikke nyttig eller kostnadseffektiv. I seg selv er dette svært negativt for mange rusavhengige som sliter med å komme seg gjennom behandling eller ikke har fått riktig tilpasset behandling for sine behov, og derfor trenger flere «forsøk». Enda verre er det dersom flere vil bli avvist på grunn av for mange runder i behandling når årsaken er at de aldri får nok tid til å nyttiggjøre seg av den. Dette vil være å legge opp til at de skal mislykkes gang på gang.

Konklusjon

Helse- og omsorgsministeren hevder altså at disse endringene er «i tråd med den faglige utviklingen på feltet». Hvis man lytter til menneskene som er eller har vært i rusbehandling, og ser nærmere på hva behandlingen innebærer og krever, vitner dette om noe helt annet. I løpet av et behandlingsforløp skal man først lande på institusjonen, bli kjent, og stabiliseres. Man skal bli kjent med sin behandler og bygge en trygg nok relasjon til å ta tak i sitt innerste og vondeste. Gjennom denne prosessen blir det gjerne flere opp- og nedturer man må forholde seg til. Mange trenger tid til å ta tak i sin fysiske helse, med utredninger og prøver, justering av medisiner, behandlinger ved sykehus og behandlinger hos tannlege. Andre forhold spiller også inn, avhengig av hvilken institusjon man er på. Kanskje skal man bruke mye tid i gruppeterapi- og undervisning, arbeidstrening, fysisk aktivitet eller mindfulness. Samtidig skal man forsøke å sortere og rydde opp i livet sitt utenfor, og forsøke å skaffe seg en bolig, få orden på økonomien, finne en jobb eller en form for aktivitet og fellesskap, og kanskje jobbe for å gjenoppta kontakt med familie og venner. Alt dette er svært viktige ting som det bør gis god tid til.

Det er viktig at både helseforetakene og helse- og omsorgsministeren tar seg godt med tid til å lytte til de rusavhengige selv og fagfolkene som jobber med dem. Vi som samfunn kan ikke akseptere at rusavhengiges muligheter til hjelp skal avgjøres av økonomiske prioriteringer framfor fagkunnskap og erfaring.