Ingrid Marie Heimdal

Illustrasjon: Øivind Hovland

Artikkelen er også publisert i Fontene 5-2024, s. 48-53

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO

Ingrid Marie Heimdal

Privat

Sosionom med erfaring fra kriminalomsorgen, psykisk helsevern og TSB – tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Å sitte i fengsel er å være fullstendig prisgitt andre. Store deler av ens eget liv ligger i andres hender; fengselsbe-tjentene, avdelingslederen og fengselets jurister. Alt fra hvorvidt dine menneskerettigheter blir ivaretatt, til de små tingene i hverdagen. Kriminalomsorgen utøver samfunnets kraftigste maktmiddel – frihetsberøvelse – og dette er et ansvar som forplikter. Risikoen for vold og maktmisbruk vil alltid være høye i lukkede institusjoner som har adgang til å bruke tvangsmidler. For å minimere risikoen for maktmisbruk, må det være ekstern kontroll og en våken offentlighet som får tilstrekkelig innsyn i fengslene. Kriminalomsorgen må arbeide aktivt for å fremme humanistiske verdier og etterstrebe høy etisk standard blant de ansatte.

Asymmetriske maktforhold

Innsatte i fengsel er en utsatt og sårbar gruppe. Flere undersøkelser tyder på at de har levekårsproblemer på mange områder, blant annet dårlig fysisk og psykisk helse, lavt utdanningsnivå og yrkesaktivitet, dårlig økonomi og lav selvopplevd sosial status (Revold, 2015; Cramer, 2014). Innsatte har en særskilt risiko for selvmord, både under soningen og etter løslatelsen. Yngve Hammerlin er dr.philos., forsker og forfatter, og har vært ansatt som forsker i kriminalomsorgen i nær førti år. Gjennom forskningen har han sammenfattet det han kaller «fangenes tapsliste», som er en oversikt over skadevirkninger fengsling har på innsatte. Her nevnes blant annet tap av selvbestemmelse, fremmedgjøring, ydmykelse, maktesløshet, tvang til uønskede sosiale forhold, og svekkelse av personlig integritet.

Maktforholdet mellom fengselsbetjent og innsatte er grunnleggende skjevt. De fysiske forholdene i fengselet understreker de innsattes underordning, med store nøkkelknipper, metalldetektorer og overvåkingskameraer. Særlig høysikkerhetsfengslene har utpregede former for sikkerhet, disiplinering og kontroll. Fengselet har makt til å utelukke innsatte fra fellesskap, innvilge eller avslå søknader, flytte innsatte til en ny avdeling eller nytt fengsel. Fengselsbetjentene forvalter innsattes mulighet å dekke daglige behov, og i mange fengsler med høy sikkerhet må de innsatte be om lov til å dusje, snakke med helsepersonell eller betale regningene sine. Det er generelt svært lite de innsatte selv har råderett over. Deres identitet blir forskjøvet fra å selv vurdere, handle og ta avgjørelser i eget liv, til å bli en gjenstand for andres vurderinger, anbefalinger og avgjørelser. Et så grunnleggende asymmetrisk maktforhold mellom fengselsbetjent og innsatt skaper i seg selv risiko for krenkelser og maktmisbruk.

Maktmisbruk

VG skrev i 2021 om en innsatt i Oslo fengsel som ble etterlatt naken på en sikkerhetscelle i fem timer (Røyne, 2021). Han samarbeidet ikke og ble oppfattet som truende i forbindelse med en nakenvisitasjon, og ble dermed plassert på sikkerhetscelle. Det tok fem timer før han fikk utdelt underbukser, og åtte timer før han fikk joggedress og astmamedisinene sine. I klagen han skrev etter han ble sluppet ut av sikkerhetscellen, forteller han: «Jeg har aldri blitt utsatt for noe så brutalt og nedverdigende noensinne. Dette overgrepet her skremmer meg med tanke på hvor mange andre som har opplevd det og ikke tør å si ifra eller klage.» Klagen ble først behandlet av fengselet selv, og ble ikke tatt til følge. Han fikk senere medhold av Kriminalomsorgen region øst. Medholdet fikk ingen konsekvenser for fengselet eller den innsatte, annet enn en konstatering av at fengselet hadde brutt lovverket.

Adresseavisen kunne i 2016 fortelle om en innsatt i Trondheim fengsel som ble utsatt for vold av flere fengselsbetjenter da han skulle nakenvisiteres (Vikan & Rabaas, 2016). Han opplevde situasjonen som nedverdigende og motsatte seg visitasjonen. Han forteller at han ble dratt opp av sengen, og ble tatt kvelertak på og slått før han ble båret til en sikkerhetscelle. Her ble han etterlatt naken med kun et lite teppe. I den innsattes helsejournal er det rapportert om synlige merker på kroppen og blødende sår. Den innsatte anmeldte betjentene for å ha utøvd vold mot ham.

En annen sak fra samme fengsel omhandler en innsatt som ble dyttet av en fengselsbe-tjent slik at han falt på gulvet og ødela tenner, forslo låret, og fikk et blodig kutt over øyet (Lervik, 2016). Han fikk hjelp av en annen ansatt i fengselet til å ta bilder av skadene og politianmelde betjenten, men ifølge den innsattes advokat nådde verken bildene eller anmeldelsen noen gang fram til politiet. Den innsatte ba om videoopptakene av hendelsen, men disse hadde blitt slettet manuelt etter to dager. Dette til tross for at opptakene skal lagres i sju dager og inntil 30 dager dersom innholdet kan vise hendelser som vil bli etterforsket. Hans advokat sier det fremstår som «mistenkelig og alvorlig at det eneste mulig tekniske beviset blir slettet.»

I Sivilombudets besøksrapport fra Bredtveit fengsel (2023) trekkes det fram flere hendelser hvor innsatte har blitt utsatt for klart uforholdsmessig fysisk maktbruk og bruk av tvangsmidler som trusler og straff. Under besøket ble ombudet kjent med et tilfelle hvor en innsatt ble plassert på sikkerhetscelle i åtte døgn, og de tre første døgnene fikk hun ingen madrass å sove på. Hun ba gjentatte ganger om madrass og klagde på at hun var kald og hadde vondt i kroppen av å sove rett på betonggulvet. I journalen ble det notert fra fengselet: «Innsatte etterspør madrassen og får beskjed om at dersom hun oppfører seg kan det vurderes om hun får inn madrass etter hvert». Sivilombudet skrev at forholdene fremsto som uverdige og med høy risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling.

Alvorlige konsekvenser

Altså er det ingen tvil om at vold og maktmisbruk forekommer i fengsler i Norge. Noe som gir enda større grunn til bekymring, er alle hendelsene det ikke rapporteres om. De som aldri har sagt ifra eller aldri blitt hørt. Det er grunn til å anta at det er mørketall når det gjelder slike saker, som vi ser hos andre institusjoner med stor skjevfordeling av makt. Selv har jeg snakket med flere innsatte eller tidligere innsatte som har opplevd vold og maktmisbruk under fengsling. Jeg har fått høre om bruk av sikkerhetscelle som straff, trusler og vold i forbindelse med bruk av tvangsmidler eller som straff. De fleste av dem jeg har snakket med har latt være å anmelde eller klage. De opplever at det sjeldent fører fram, men heller leder til negative konsekvenser for dem selv. I tillegg oppleves det så vondt og frustrerende å ikke bli trodd eller tatt på alvor, at det føles tryggest å la det være.

Mange innsatte bærer med seg relasjonelle traumer fra oppveksten. I en undersøkelse om innsattes levekår utført av SSB oppgir fire av ti innsatte å ha blitt mishandlet i oppveksten (Revold, 2015). Det å på nytt bli utsatt for vold, nedverdigelse og undertrykkelse i voksen alder kan både retraumatisere og påføre nye traumer. I en barndom preget av omsorgssvikt er man prisgitt voksne som på en eller annen måte behandler en dårlig. I fengsel er man like prisgitt dem som jobber der, og man har like liten mulighet til å forsvare seg eller komme seg unna. Følelsen av å bli straffet, å kjenne seg grunnleggende utrygg og forsvarsløs, og at andre ikke vil en vel, er smertefull og nedbrytende.

Mange innsatte sliter med dårlig selvfølelse som følge av omsorgssvikt, traumer, og stigmatiseringen som mange opplever både i og utenfor fengselet. Å bli utsatt for vold og nedverdigende behandling kan gi økt opplevelse av å være mindre verdt – spesielt om de i tillegg opplever å ikke bli tatt på alvor og at det ikke får konsekvenser for de som er ansvarlige.

Hva slags vern har de innsatte?

Dersom innsatte har blitt utsatt for vold eller noe annet straffbart av en ansatt, kan de levere en anmeldelse til politiet. Skader bør da dokumenteres av helsepersonell og tas bilder av. Innsatte kan be om innsyn i eventuell videoovervåking av hendelsen. Her sitter de innsatte selv med bevisbyrden. Dette kan være svært utfordrende, spesielt fordi det ofte blir ord mot ord og mange har ikke råd til advokat. I juni i år foreslo SV for Stortinget å opprette et prøveprosjekt med gratis advokat-ordning for innsatte i fengsel, hvor jurister kan bistå dem i saker knyttet til straffegjennomføringen (2023). Denne bistanden kan være av stor betydning for om ulovlige og straffbare handlinger mot innsatte får de nødvendige konsekvensene. På steder hvor det er stor risiko for svikt i rettssikkerheten og lite offentlig innsyn, bør rettshjelp være lett tilgjengelig.

Om innsatte mener å ha blitt utsatt for maktmisbruk eller krenkende atferd fra en ansatt, kan de legge inn en klage til fengselet. Det finnes interne rutiner for håndtering av slike klager, men ingen offentlig tilgjengelig informasjon om hvordan man kan klage på ansatte eller hvordan behandlingen av slike klager foregår. Til sammenligning har politiet på sine nettsider en utførlig veiledning til hvordan du kan klage på ansatte i politiet for kritikkverdig oppførsel, hvem som svarer deg og når, og hva du kan gjøre videre dersom du er uenig i svaret. De forteller også hvordan du går fram dersom du mener at politiet har brutt loven i tjeneste. Dette er viktig for å sikre åpenhet og tillit til en maktutøvende etat, og burde også gjelde for kriminalomsorgen. De innsattes klagemuligheter bør gjøres mer oversiktlige og tilgjengelige, slik at de får en reell mulighet til å ivareta sine rettigheter.

Offentlige organer og roller med mye makt må underlegges sterk kontroll for å forhindre maktmisbruk. Kontroll og mulighet for negative konsekvenser virker forebyggende på norm- og regelbrudd. Tilsynsrådet skal føre tilsyn med hvordan de innsatte behandles, og kontrollere at deres rettigheter blir ivaretatt. De kan påpeke feil og mangler til ledelsen i fengselet, eller til regionalt nivå i kriminalomsorgen. Hvert år sender rådet ut en årsrapport om arbeidet de har gjort. Sivilombudet har påpekt at tilsynsrådet har manglende uavhengighet og få og upresise retningslinjer som tolkes ulikt (Sivilombudet, 2021). I mange fengsler har det kun vært overfladiske tilsyn og manglende rapporter i etterkant. De uttrykker behov for å omlegge ordningen slik at rådet utfører systematiske og jevnlige tilsyn i tråd med internasjonale menneskerettsstandarder.

Regjeringen har kommet med forslag til et nytt tilsynsråd, hvor blant annet mandatet skal bli tydeliggjort, og de vil få full tilgang til nødvendige dokumenter i fengslene for å kunne utføre nøye tilsyn (Prop. 46 L (2022-2023)). Likevel skiller tilsynet med kriminalomsorgen seg ut fra andre tilsynsordninger ved at de ikke kan treffe rettslig bindende vedtak dersom de oppdager regelbrudd eller avvik. Det er vanskelig å finne noen begrunnelse for hvorfor det ikke skal stilles like strenge krav til kriminalomsorgen som til andre offentlige etater. For eksempel kan Statens helsetilsyn og statsforvalteren gi pålegg til helsepersonell om å motta veiledning eller andre kompetansehevende tiltak ved tilfeller av pliktbrudd. På samme måte bør tilsynet med kriminalomsorgen kunne gi faglige pålegg til en ansatt som bryter tjenesteinstruksen, for å sørge for at alle forholder seg til de etiske retningslinjene for etaten.

Institusjonskultur

Like viktig som overvåking og kontroll, er holdningsarbeid fra innsiden. Innsatte skal behandles humant og verdig som et grunnleggende prinsipp, og ikke kun fordi man blir kontrollert og kikket i kortene. Derfor bør vi også se disse utfordringene i lys av institusjonskultur. Kulturen i fengslene gir mulighet til å enten være et uunnværlig redskap i kampen mot vold og maktmisbruk, eller det kan skape en stor risiko for nettopp dette.

I Sivilombudets årsmelding fra 2016 fremheves det noen trekk ved institusjonskultur som kan utgjøre en risiko for krenkelser. Det trekkes fram at en «oss/dem-holdning» blant ansatte i en maktutøvende institusjon kan føre til økt tvangsbruk og risiko for krenkelser. I tillegg kan fengsler med høyt fokus på kontroll og statisk sikkerhet føre med seg holdninger om at tvang og maktbruk er normalt og nødvendig. Dette gjelder også hvor ansatte opplever at de ikke har mulighet til, eller kunnskap om, alternative løsninger på konflikt. Dersom ledelsen ikke er tydelig på sine holdninger og verdier, og holder ansatte ansvarlig for krenkende praksis, vil det gi en stilltiende aksept og signalisere at slik praksis ikke fører til konsekvenser.

En institusjonskultur som derimot er preget av åpenhet, høy etisk standard, og kritisk refleksjon rundt egen praksis, kan bidra til å forhindre krenkelser. En slik kultur krever at de ansatte har det bra og føler seg trygge på jobb. Arbeidshverdagen til svært mange fengselsansatte består av høyt arbeidspress og krevende oppgaver uten nødvendig støtte og hjelp. Resultatet blir lite aktivisering og menneskelig kontakt for de innsatte, som igjen leder til frustrasjon, økt psykisk uhelse, og mer utagering mot ansatte. Utryggheten mange ansatte føler kan gjøre at de ønsker en større emosjonell avstand fra de innsatte, og holdningene til innsatte kan endres.

God varslingskultur er også avgjørende for muligheten til å avdekke og stanse vold og maktmisbruk. Fafo gjennomførte i 2022 en undersøkelse om varsling i arbeidslivet. Omtrent halvparten av de ansatte som deltok svarte at de har vært vitne til, avdekket eller opplevd kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, uten å varsle. Blant årsakene som ble hyppigst oppgitt, var at de opplevde at det ikke ville gjort noen forskjell, og at ubehagelighetene ville ha blitt for store. De siste årene har vi sett en rekke varslingssaker fra enkelte fengsler, hvor flere av varslerne har blitt møtt med gjengjeldelse i etterkant (Olsen & Hopperstad, 2023; Foss, 2022; Svellingen, 2016). Dersom man skal kunne avdekke vold og maktmisbruk på arbeidsplassen må de ansatte være trygge på at varsling ikke vil skade deres trivsel og videre karriere.

Kollegial lojalitet spiller også en viktig rolle, og uansett hvor godt ledelsen tilrettelegger for varsling, er det belastende å varsle mot en kollega. Fengselsbetjenter må ofte stå i svært krevende situasjoner og arbeidspresset er høyt. Samhold og støtte mellom kolleger blir da uunnværlig for å klare å stå i jobben. Å varsle om tjenesteforsømmelse fra en av sine kolleger krever mye mot, og det kan være enklere å snu ryggen til.

Konklusjon

I denne artikkelen har jeg rettet søkelyset mot vold og maktmisbruk i fengsel. Risikoen er svært høy, og derfor mener jeg at dette er et tema det er viktig at vi snakker mer om og at det ikke forties. Vi er nødt til å ivareta de innsatte og beskytte dem mot krenkelse, fordi konsekvensene er store for de som rammes. Det er viktig at en etat som utøver så stor makt, er underlagt sterk kontroll, og konsekvensene av maktmisbruk mot innsatte bør være større enn de er i dag. Disse utfordringene kan ikke utelukkende løses ved hjelp av overvåking og kontroll, det bør også arbeides for en kultur i fengslene hvor alle jobber med et felles fokus på å behandle innsatte med verdighet. Etisk bevissthet og kritisk refleksjon bør ha høy prioritet på et overordnet nivå og på den enkelte arbeidsplass.

Framfor alt må vi alle være flinke til å lytte til dem som forteller om vold og maktmisbruk, og tørre å stå opp for dem.