Bolig med oppfølging er blant de mest brukte ettervernstiltakene. Men ungdom med barnevernserfaring trenger, som alle andre unge, hjelp til smått og stort i hverdagen, skriver Beate Heide i denne fagartikkelen.

Bolig med oppfølging er blant de mest brukte ettervernstiltakene. Men ungdom med barnevernserfaring trenger, som alle andre unge, hjelp til smått og stort i hverdagen, skriver Beate Heide i denne fagartikkelen.

Colourbox

Ettervern: Den dagen du står helt alene skal du stå godt

Mange ungdommer er redde for at ettervernet skal avsluttes før de er i stand til å ta vare på seg selv, og de føler seg til bry når de ber om noe. Fordi det tar så lang tid før saksbehandler svarer, blir de gående med en klump i magen.
20.04.2021
15:20
20.04.2021 15:19

I Norge er modellen for barn som av ulike grunner ikke kan vokse opp hos biologiske foreldre at de plasseres i fosterhjem. Denne ordningen opphører når ungdommen blir 18 år, og går fra barn til voksen i juridisk forstand. Fosterhjem kan videreføres, men da som en tjeneste for ungdommen. Alle tiltak fra 18–25 år er klassifisert som ettervern, i erkjennelse om at det er behov for tiltak også inn i overgangen til voksenlivet.

Helsetilsynets rapport fra 2020 En dag – så står du der helt aleine er en oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2019 med ettervern og samarbeid mellom barnevernet og Nav. Sammen med rapporten Ettervern – en god overgang til voksenlivet? som NTNU og UiT har gjort for Barne- og familiedirektoratet i tidsrommet 2014–2020 gir den ny og god innsikt in barnevernets tiltak ettervern.

I Ettervern har forskerne intervjuet 70 ungdommer og deres kommuner. Ettervern ses i denne konteksten som en helhetlig tilnærming med fokus på blant annet ungdommenes behov, barnevernets tiltak og hvordan det går med ungdommene i voksenlivet.

Erkjennelsen av at all ungdom har en gradvis løsrivingsprosess fra foresatte når de flytter ut av foreldrehjemmet, og at de ofte flytter litt fram og tilbake, er også erkjennelsen av at ungdom trenger praktisk hjelp og psykologisk bistand i denne fasen av livet.

I en evaluering av Navs utviklingsarbeid med særlig utsatt ungdom som ble gjort ved 15 Nav-kontor og omfattet ca. 2.100 unge, kom det fram at ca. 20 prosent av de unge som ble fulgt opp av Nav-kontoret hadde eller hadde hatt tiltak fra barnevernstjenesten. Dette er således å regne som en sårbar gruppe ungdommer som trenger tjenester fra det offentlige for å greie overgangen til voksenlivet. De drar altså med seg problematikk fra en trøblete oppvekst til de får fotfeste i voksenlivet.

Ettervern

Ettervern kan tilbys fram til den unge er fylt 25 år. Barnevernsloven (§ 1–3 annet ledd) sier: «Når ungdommen selv samtykker til tilbudet om ettervern, skal tiltak som er iverksatt før barnet fylte 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak fram til den unge har fylt 25 år».

Målet med ettervern er å gi ungdommen hjelp på veien til selvstendighet, slik biologiske barn får fra sine foresatte i overgangen til voksenlivet. Ettervern er således et strategisk viktig virkemiddel for at ungdommer som har hatt tiltak i barnevernet, skal bli trygge og selvstendige voksne. Ettervernet kompenserer for den rollen biologiske foreldre har for sine ungdommer. Vi har lenge visst, uten å ha det dokumentert, at mange ungdommer er frustrert over måten ettervern håndtere. Ungdommene har påpekt at det er store forskjeller fra kommune til kommune i hvordan ettervern praktiseres. Helsetilsynet beskriver arbeidsmetoden i ettervern slik:

«Barnevernstjenesten skal i god tid før ungdommen fyller 18 år forberede og planlegge ettervernet i samarbeid med han/henne. Ungdommen skal informeres om retten til ettervern og hva dette kan innebære. Barnevernet skal utrede og vurdere behovet for ettervern. Dette må gjøres gjennom en individuell og konkret vurdering der den unges synspunkter skal veie tungt. Barnevernet bør også kontakte ungdommen etter et år og gjenta tilbudet om ettervern» (Helsetilsynet, 2020, s 16).

I 2018 var det 7.469 unge i alderen 18–22 år som hadde tiltak fra barnevernet, såkalt ettervern. Dette utgjør om lag 22 prosent av dem som hadde omsorgstiltak før fylte 18 år.

I boka Ettervern – en god overgang tilvoksenlivet? skriver Paulsen med flere: «Altså er det en relativt lav andel av dem som potensielt kunne mottatt ettervern, som mottar ettervern. Dette på tross av at ansatte beskriver at stadig flere ønsker ettervern og ungdommene selv ofte etterspør lengre oppfølging og er bekymret for hvordan det skal gå når ettervernet avsluttes. Det kan være ulike årsaker til at relativt få mottar ettervern, men analysene gir tydelige indikasjoner på at mange ettervernstiltak avsluttes uten en grundig vurdering av behov og at tiltak ofte avsluttes på grunn omliggende årsaker, heller enn en grundig vurdering av behov og barnets beste» (Paulsen m. fl., 2020).

Siden ettervern besluttes før fylte 18 år, legges det, i tråd med Barnekonvensjonen, til grunn at det foretas en vurdering av barnets beste. Når forskningen finner at det ofte er omkringliggende forhold som bestemmer avslutningen av ettervern, heller enn hensynet til barnets beste, er det grunn til å se på hvordan forvaltningen forstår dette begrepet.

Hvordan organiseres ettervern?

De mest brukte ettervernstiltakene er bolig med oppfølging og/eller økonomisk støtte. Pulsen med flere finner at det er andre tiltak ungdommene selv opplever at de har behov for:

«Det er imidlertid en utfordring å sikre den emosjonelle oppfølgingen og omsorgen. De som har tett oppfølging i boligen, miljøterapeut som følger dem tett eller fosterhjem/institusjon som følger dem i overgangen til voksenlivet opplever slik støtte, men dette er tiltak som benyttes til relativt få – og som ofte avsluttes når ungdommene er rundt 20 år». (Paulsen m.fl., 2020, s 13).

I familier er det nettopp den emosjonelle oppfølgingen som blir godt ivaretatt. Dersom det ikke er gode nok ordninger i det offentlige ettervernet, betyr det muligens at det verken er ressurser eller kompetanse til å fylle denne rollen av ettervernet?

Å greie seg i livet

Mange unge med barnevernserfaring greier seg bra videre i livet. Likevel viser forskning at på gruppenivå kommer de dårligere ut enn andre på samme alder på viktige livsområder som utdanning, inntekt og arbeidsdeltakelse. Selv om dette jevner seg noe ut etter hvert, drar mange med seg utfordringer resten av livet. En undersøkelse har vist at bare fire av ti personer med barnevernserfaring i aldersgruppa 30–42 år hadde fullført videregående utdanning, mens i kontrollgruppa hadde mer enn åtte av ti gjort det samme. Forskning har også vist at de som tar imot ettervern, greier seg bedre enn de som ikke får ettervern (Helsetilsynet, 2020).

Helsetilsynets rapport En dag – så står du der helt aleine er basert på fylkesmennenes tilsyn i 2019. Det ble gjennomført 33 tilsyn, og avdekket lovbrudd i 22 av dem, det vil si i 55 prosent av tilfellene. 49 kommuner og 37 Nav-kontor var omfattet av undersøkelsen. Helsetilsynet delte tilsynet inn i tre spørsmål:

1. Om barnevernet forberedte, gjennomførte og avsluttet ettervern på en forsvarlig måte

2. Om Nav sørget for forsvarlige kartlegginger og individuelt tilpasset tjenester for unge som har hatt barnevernstiltak

3. Om de to tjenestene samarbeidet og samhandlet på en forsvarlig måte

Brukermedvirkningen ble også undersøkt.

Svikt i brukermedvirkning

Både barnevernet og Nav er lovpålagt å sørge for at ungdommene får reell brukermedvirkning. Det er en forutsetning for medvirkning at det gis tilstrekkelig og tilpasset informasjon til den enkelte, og at ungdommen gir samtykke til eventuelt samarbeid med andre tjenester (Helsetilsynet, 2020, s 8).

Begge tjenestene skal innhente, vurdere og legge vekt på ungdommenes synspunkter. Fylkesmennene skriver ofte i rapportene at det er manglende eller mangelfull dokumentasjon etter at de har gjennomgått saksmapper. Dermed blir det vanskelig å vurdere hvorvidt praksis er forsvarlig eller ikke (Helsetilsynet, 2020, s 18).

Ungdommene de snakket med var stort sett fornøyde med oppfølgingen, men de hadde også mange eksempler på at verken Nav eller barnevernstjenesten var så tilgjengelig som de skulle ønske. Ungdommene rapporterte at det var vanskelig å få tak i sine veiledere, og at det tok for lang tid før de ringte tilbake. Det ble oppdaget lovbrudd i begge tjenestene. Statens helsetilsyn mener de har avdekket en alvorlig situasjon.

I mange kommuner oppfyller ikke barnevernet og/eller Nav lovkravene. Verken hver for seg eller i samhandlingen mellom tjenestene gjør de det som kreves for at unge får tilstrekkelig og koordinert hjelp og oppfølging i overgangen til voksenlivet. Som velferdssamfunn kan vi ikke rolig se på at sikkerhetsnettet svikter sårbare unge på denne måten. Det er derfor viktig at kommunene lærer av funnene. Det er kommunene som skal sikre at tjenestene er innrettet slik at de møter de unges behov på forsvarlig måte og slik at hjelpen hjelper (Helsetilsynet, 2020, s. 5)

Paulsen med flere finner at de fleste barnevernstjenestene sliter med å finne nok tid til å jobbe med ettervern og at dette ofte er et område som nedprioriteres. Egne team eller egne ansatte som jobber med ungdom og ettervern ser ut til å gjøre det letter å prioritere denne oppgaven. (Paulsen m.fl., 2020, s 13).

Annen type kunnskap med brukermedvirkning

Helsetilsynets rapport peker på at det finnes gode eksempler på at tjenestene barnevernet og Nav gir er koordinerte og gode. De peker blant annet på Forandringsfabrikken som en aktør det går an å samhandle med, og som kan gi kunnskap om hvordan samhandle for å få fram ungdommers perspektiv. De har samlet inn en annen type kunnskap enn den vi til vanlig baserer beslutninger på.

I mer enn 10 år har de hentet inn oppsummert kunnskap fra barn om hvordan hjelpesystemer og skole oppleves for dem. Forandringsfabrikken hevder at deres innsikt kan brukes som kilde på lik linje med forskning og erfaringskunnskap, fordi det i Norge er bred enighet om at offentlige tjenester skal utvikles bygget på tre typer kunnskap:

1. Forskningskunnskap

2. Praksiskunnskap

3. Brukerkunnskap.

Forandringsfabrikken definerer kunnskap fra barn slik: Når mange barn, fra ulike deler av Norge, gir uttrykk for sammenfallende synspunkter, snakker Forandringsfabrikken om oppsummert kunnskap.

Svarene kobles ikke til teori eller analyseres av voksne.

Forandringsfabrikken hevder at barn i barnehage, skole, rettsapparat, psykisk helsehjelp, barnevern og andre hjelpesystemer har kunnskap om hvordan det er å møte disse systemene.

Forandringsfabrikken bruker metoden Participatory Learning and Action (PLA). Den er et sett av ulike perspektiver og metoder som brukes for å utvikle lokalbefolkningens muligheter til å dele, samle inn og analysere egen kunnskap om eget liv og livsvilkår. PLA anvender i stor grad visuelle metoder for å kompensere for eventuell manglende kommunikativ kompetanse eller skrive- og leseferdigheter (Forebygging.no)

Systematisk forskjellsbehandling gir følgefeil

I flere rapporter er det beskrevet at barnevernstjenestene ikke gir ettervern til unge som «bare» har hatt frivillige hjelpetiltak hjemme. Helsetilsynet konkluderer slik: «Når vi vet at det er tre ganger så mange unge som får hjelpetiltak sammenlignet med antall unge som har omsorgstiltak og bor i fosterhjem, betyr det at en stor del av barnevernets unge blir avskåret fra muligheten for å få hjelp fra barnevernstjenesten» (Helsetilsynet, 2020, s. 18)

Nav omtales i samme rapporten slik: Unge med barnevernserfaringer har ofte et mindre robust privat nettverk å støtte seg til. Derfor er det viktig at Nav er særlig oppmerksom når disse kommer og søker hjelp, slik at andre og bakenforliggende behov kan avdekkes. Det må både informeres om den unges rett til å få vurdert behovet for tjenestene opplysning, råd og veiledning, og om økonomisk stønad.

Det betyr i praksis at det er Nav som skal ha kunnskap om hvordan de snakker med ungdommer på en slik måte at de får avdekket de faktiske behovene.

I oppsummeringen konkluderes det med:

Dette tilsynet har satt søkelyset på en liten, men sårbar gruppe, og vi har sett at de som skal utgjøre sikkerhetsnettet, svikter mange steder. Barnevernstjenestene og Nav-kontorene skal yte tjenester og hjelp til unge med barnevernserfaring i overgangen til et selvstendig voksenliv på egne bein. I fellesskap er det vårt ansvar å forberede og støtte unge slik at den dagen de står alene – ja, da står de! (Helsetilsynet, 2020).

Det er avdekket at sikkerhetsnettet til en utsatt gruppe ungdommer i mange tilfeller svikter. Hva er så veien videre for å få på plass gode og likeverdige tiltak?

La oss se på hva forskerne på NTNU konkluderer med:

«Funnene i denne studien viser tydelig at det er behov for å styrke ettervernstilbudet og oppfølgingen av ungdom med barnevernserfaring i overgangen til voksenlivet. Vi anbefaler også at det utarbeides en nasjonal plan for barnevernets ettervernsarbeid, for å sikre et likeverdig, helhetlig og godt oppfølgingstilbud for ungdom med barnevernserfaring

(Paulsen m. fl., 2020, s. 14)

Her foreslås det konkret en nasjonal plan for ettervern som sikrer at det blir likeverdighet i behandlinger av barn som har vært under barnevernstiltak.

Navlestrengen

Mange ungdommer jeg møter føler at de er på «nåde» i sine ettervernssaker. De er redde for at ettervernet skal avsluttet før de er i stand til å ta vare på seg selv, og de er redde for å be om ytterligere hjelp dersom det skjer uforutsette ting i livene deres.

Ungdommene begrunner sin frykt med at de føler seg nedprioritert av saksbehandlere, fordi de ikke tar kontakt tilbake så raskt som ungdommene ønsker. Denne følelsen av å være en av mange, og dermed ikke så viktig, trigger ofte følelsen av å være alene. De følelsene ungdommene har påvirker både hvordan de tenker og agerer i hverdagen, og ikke minst hvordan de lærer.

Slike følelser følges gjerne av en følelse av hjelpeløshet. Ungdommene har ofte i utgangspunktet liten tiltro til voksne, og de kjenner seg fort overlatt til seg selv. De sammenligner seg med andre ungdommer de kjenner som har en mor og far som støtter og følger dem over i voksenlivet. Navlestrengen strekkes hos dem som har biologiske foreldre, før den unge voksne tar fullt ansvar for eget liv. Like viktig som omsorg, i form av telefoner og middagsinvitasjoner, er at familien sørger for et sosialt nettverk som gir ungdommen trygghet. De vet også at de kan få økonomisk støtte om de har behov for det.

Ungdommene på ettervern sier at de føler seg til bry når de ber om noe ekstra, og at det tar så lang tid før saksbehandler svarer at de blir gående med en klump i magen. «Når jeg ber om hjelp, er det krise, og da kan det gå flere dager før de svarer, og det blir jeg oppgitt over», sier en av ungdommene.

Ungdommene etterlyser større relasjonsfokus i ettervernet slik at saksbehandler kan gå inn som drøftingspart i de store spørsmålene om hvordan ungdommene skal nå sine mål. Alle ungdommer trenger en heiagjeng rundt seg; noen som trøster når det går saktere enn forventet og noen som er oppriktig glade når ungdommene når sine delmål.

I skriftlig korrespondanse opplever ungdommene at språket ikke er tilpasset deres nivå, slik at de har problemer med å forstå innholdet.

Ungdomstiden er tøff for alle, men ungdommer på ettervern har en ekstra utfordring på grunn av sin start på livet. Derfor trenger mange god hjelp inn i voksenlivet. Dette er de samme som det rapporteres om i rapportene.

Både rapporten fra Helsetilsynet og rapporten fra NTNU viser behovet for å få en mer helhetlig tilnærming til begrepet ettervern, slik at utsatte grupper i større grad kan få den hjelpen de sårt trenger for nettopp å stå stødig den dagen de står alene.

Beate Heide

Privat

Tidligere fosterhjem, faglig interessert i fosterhjemsarbeid, har jobbet med ungdommer videregående skole og BUP, master i faglitterær skriving

Referanser

Barnevernsproffene (2020) Kunnskapssentret, www.forandringsfabrikken.no/article/om-kunnskapssenteret

Bufdir: Ettervern, bufdir.no

Forebygging.no: PLA (Participatory Learning and Action) forebygging.no/Ordbok.

Helsetilsynet (2020). En dag – så står du der helt aleine. Oppsummering av landsomfattende tilsyn 2019 med ettervern og samarbeid mellom barnevernet og Nav. Rapport fra Helsetilsynet nr. 2/2020.

Paulsen, V., Wendelborg, C., Riise, A., Berg, B., Tøssebro, J. og Caspersen, J. (2020). Ettervern – en god overgang tilvoksenlivet? Helhetlig oppfølging av ungdom med barnevernserfaring, NTNU Samfunnsforskning.

20.04.2021
15:20
20.04.2021 15:19

Beate Heide

Privat

Tidligere fosterhjem, faglig interessert i fosterhjemsarbeid, har jobbet med ungdommer videregående skole og BUP, master i faglitterær skriving