Med denne fagartikkelen ønsker vi å undersøke hva Bergen Uavhengige Sosialrådgivning (BUS) betyr som læringsarena for bachelorstudentene i sosialt arbeid ved Høgskulen på Vestlandet. Vi ønsker å sette studentenes erfaringer med å være BUS-medarbeidere inn i en faglig og teoretisk sammenheng, der vi ser nærmere på studentenes opplevelse av eget læringsutbytte i forbindelse med arbeid og veiledning i BUS. For å belyse disse spørsmålene, har vi tatt kontakt med tidligere medarbeidere i BUS, og bedt dem om å svare på spørsmål om sine erfaringer med BUS som læringsarena. Vi har sitert utdrag fra svarene. Informantene er anonymisert og har fått fiktive navn: Bjørg, Una, Sabina og Hilde.

BUS er en rådgivningstjeneste som skal bistå mennesker som av ulike årsaker ikke når fram i hjelpeapparatet med å fremme sine rettigheter. BUS drives av sosionomstudenter i andre studieår, der studentene arbeider frivillig og ulønnet i ett eller to semester ved siden av studiet. BUS er et supplerende tilbud til det eksisterende hjelpeapparatet, og har tid som sin hovedressurs. BUS yter ikke økonomisk hjelp, og kontrollaspektet blir derfor av mindre betydning. I stedet kan medarbeiderne legge hovedvekten på rollen som hjelper.

Aina Helen Løberg, sosionom, sosiolog, førstelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Institutt for velferd og deltaking, veileder i BUS fra 2014 til 2021. ahl@hvl.no

Privat

Inger Helen Midtgård, sosionom med master i samfunnsarbeid, førstelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Institutt for velferd og deltaking, koordinator i BUS fra 2017 til 2024 ihmi@hvl.no

Privat

Karen Reimers, jurist/lektor på Høgskulen på Vestlandet, underviser i emner ved bachelor i sosialt arbeid og vernepleie, master i barnevernsarbeid og videreutdanningen for helse- og velferdsforvaltning, tidligere veileder i BUS. Karen.Reimers@hvl.no

Privat

Unni Myklebust Ådland, sosionom med mange års erfaring fra praksisfeltet, nå høgskolelærer ved Høgskulen på Vestlandet, Institutt for velferd og deltaking, veileder i BUS fra 2001, koordinator fra 2024  Unni.Myklebust.Adland@hvl.no

Privat

BUS tar imot klienter fra Bergen og omegn, og har åpent fire ettermiddager i uken (mandag-torsdag). Tjenesten tar imot klienter som et lavterskeltilbud, men har også som formål å drive oppsøkende virksomhet og representere et sosialpolitisk korrektiv. I 2023 hadde BUS henvendelser fra 147 personer.  

Forfatterne av denne fagartikkelen er nåværende og tidligere veiledere og koordinatorer i BUS. Koordinator har ansvar for å sikre kontinuitet og kvalitet i driften av BUS. Vi er alle ansatt ved Høgskulen på Vestlandet, der vi underviser på bachelorutdanningen i sosialt arbeid.

Historikk 

BUS startet som et studentinitiativ i 1998, og ble vedtatt opprettet av styret ved daværende Høgskolen i Bergen. Den gang var det flere tilsvarende rådgivningstjenester knyttet til andre sosionomutdanninger i Norge. Ved utgangen av 2024 er det bare BUS igjen. På bakgrunn av finansielle utfordringer i universitets- og høgskolesektoren, er også BUS i skrivende stund truet av nedlegging. 

Etableringen av BUS var kunnskapsbasert. Forskning hadde vist at det var et dokumentert underforbruk av sosiale tjenester i Norge. Dette var både et tilgjengelighets- og et informasjonsproblem (Rønning, 1996, s. 42-47), og kan oppsummeres med at velferdstjenestene ofte er minst tilgjengelig for dem som trenger det mest. En undersøkelse fra Helsetilsynet i 2020/2021, viser at manglende tilgjengelighet fortsatt er en utfordring (Helsetilsynet 2022, s. 39-41). 

BUS som læringsarena 

Erfaringsbasert læring (Dewey, 1938) kjennetegner BUS som læringsarena. I BUS må medarbeiderne skaffe seg bred kunnskap om ulike deler av hjelpeapparatet og være kreative og løsningsorienterte. De får god anledning til å videreutvikle sine kommunikasjons- og relasjonsferdigheter, erfaring med skriftlig og muntlig saksbehandling og mengdetrening i å anvende lovverket på flere fagområder. I BUS blir medarbeiderne kjent med hjelpesøkernes perspektiv, inkludert deres opplevelser i møte med det offentlige hjelpeapparatet. Gjennom sitt arbeid ønsker BUS å bidra til at enkeltmennesker får hjelp til å løse sosiale problemer og fremme sine ønsker og behov overfor det eksisterende hjelpeapparatet.

BUS har to hovedmålsettinger: BUS skal være brukerorientert og læringsorientert. For medarbeiderne i BUS innebærer det å være brukerorientert å tilstrebe god tilgjengelighet og å arbeide i henhold til FOs sentrale prinsipper i sosialt arbeid, som sosial rettferdighet, respekt for menneskerettigheter, mangfold og solidaritet (FO, 2023).  

I arbeidet med enkeltsaker får medarbeiderne øvelse i å innhente den informasjonen som er nødvendig for å hjelpe, og for å forstå klientenes situasjon. Selvstendig arbeid med klienter og eksterne samarbeidspartnere gir nyttig kunnskap og læring om arbeidsfeltet og nødvendige ferdigheter. Arbeidet kvalitetssikres gjennom ukentlig veiledning. Integrering av teori og praksis skjer ved at medarbeiderne lærer å se de ulike problemstillingene i lys av teori. 

BUS er studentdrevet, det innebærer at medarbeiderne selv driver kontoret. Medarbeiderne organiserer, planlegger, gjennomfører møter og tar beslutninger. BUS gir dem erfaring med å utvikle og delta i et demokratisk arbeidsfellesskap. Tidligere koordinator i BUS Anne Karin Larsen framhever i sin rapport Læringssamfunn eller lekegrind? disse kvalitetene i BUS: «Det sosiale fellesskapet blir understreket som en viktig side av BUS. Teamarbeidet er av stor betydning både fordi det gir støtte og trygghet, men også fordi det gir muligheter for meningsutvekslinger, veiledning og læring …». (Larsen, 2003, s. 104)

Metode 

I vårt arbeid med artikkelen valgte vi en narrativ tilnærming, fordi narrativ er en grunnleggende og allmenn måte å presentere sine erfaringer på, like dagligdags som livet selv (Riessman 2008, s. 3-4).  

Vi stilte tidligere medarbeidere i BUS følgende åpne spørsmål for å legge grunnlag for deres fortellinger:

1) Hvordan har du opplevd BUS som læringsarena?

2) Hva har du lært om sosialt arbeid og deg selv i rollen som sosialarbeider gjennom arbeidet i BUS?

3) Hvilken betydning har veiledningen i BUS hatt for deg personlig, for deg som student og for deg som sosialarbeider? 

Informanter ble tilfeldig trukket ut fra eksisterende lister over BUS-medarbeidere i perioden 2000–2022. Lister for koronarårene fra og med våren 2020 til og med våren 2022 ble ikke tatt med i trekningen, da vi vurderte disse årene som lite representative med tanke på restriksjoner som digitale veiledninger, perioder med utelukkende digitale møtepunkt og perioder hvor BUS-kontoret var stengt.

Undersøkelsen er godkjent hos SIKT. Det var 235 tidligere BUS- medarbeidere med i trekningen. Vi sendte skriftlig forespørsel til seks informanter, der vi ba dem om å svare på de tre spørsmålene innen en tidsfrist. Etter at fristen var gått ut, og vi ikke hadde mottatt svar fra alle, henvendte vi oss til ytterligere seks informanter med samme forespørsel. Etter flere purringer var det fire tidligere BUS- medarbeidere som svarte. Vi er oppmerksomme på at flere informanter kunne gitt større variasjon i svarene. Vi vurderte å innhente flere svar. Men siden det på dette tidspunktet var blitt kjent at BUS var truet av nedlegging, valgte vi å ikke forespørre nye informanter, fordi nedleggingsfaren kunne påvirke svarene informantene ga. Det at vi som spurte om deltaking er veiledere og koordinator i BUS, kan også være en mulig feilkilde og kan ha påvirket svarene fra de tidligere BUS- medarbeiderne. Samtidig er det slik at vi i kraft av vår rolle i BUS, var en døråpner som sikret deltaking.

Artikkelforfatterne har fra seks til 23 års arbeidserfaring fra BUS. I tillegg til svarene de fire tidligere BUS-medarbeiderne ga, har vi i arbeidet med artikkelen nyttiggjort oss av vår erfaring som veiledere og koordinatorer i BUS. Evaluering fra veiledning er anonymisert og brukt som del av vårt kunnskapsgrunnlag i artikkelen. 

Erfaringsbasert læring

«I hear and I forget, I see and I remember, I do and I understand.» (Confucius) 

Den erfaringsbaserte læringen i BUS tar utgangspunkt i den pedagogiske tilnærmingen som ofte oppsummeres som «Learning by doing». Erfaringsbasert læring understreker betydningen av praktisk erfaring og refleksjon som en del av læringsprosessen (Dewey, 1938). Svinicki & Dixon (1987, i Radovic, Hummel & Vermeulen, 2021) har utdypet Dewey’s påstand om at all læring kommer fra erfaring. Svinicki & Dixon (1987) understreker at læring blir erfaringsbasert bare hvis den opprinnelige erfaringslæringen prosesseres for å skape forståelse. Ifølge Radovic, Hummel & Vermeulen (2021) er det tre overordnede momenter som fremmer erfaringsbasert læring: autentisitet, samarbeid og refleksjon.

Autentisitet innebærer å relatere læringen til den «virkelige» verden utenfor klasserommet, og å speile kompleksiteten og begrensningene i profesjonelt arbeid. Bjørg, Sabina og Hilde ga alle uttrykk for sin opplevelse av BUS som arena for autentisk læring: 

«BUS har gitt meg en unik innsikt i hvordan livet som sosialarbeider kunne være.» (Bjørg)

«Gjennom BUS har jeg lært at sosialt arbeid er komplekst og krever helhetlig forståelse av et menneske og hvilket samfunn vi lever i. Noe av det som har gjort mest inntrykk er hvor sårbart et menneske kan være. Med dette mener jeg at jeg fikk oppleve ulike situasjoner og kriser brukerne sto i på nært hold, og hvor lite makt brukerne opplevde at de hadde i sitt eget liv.» (Sabina) 

«BUS var en av de første arenaene der jeg fikk møte ekte mennesker med deres utfordringer, og (…) fikk et innblikk i hvordan det kunne være å jobbe innen sosialt arbeid (…) Det var et svært stort spenn når det gjaldt tema for samtalene.» (Hilde) 

 Hilde forteller videre om hvordan hjemmebesøk ga henne en innsikt det ville vært vanskelig å tilegne seg på andre måter:

«I min periode som BUS-medarbeider, fikk jeg reise på flere hjemmebesøk. Dette ga meg en enda større innsikt i hvordan hjemmemiljø vil ha en stor påvirkning på livskvalitet, og hvordan dårlige bosteder kan forsterke sosiale problemer.» (Hilde)

Samarbeid består av situerte læringsaktiviteter som kommuniseres og videreformidles i en sosial kontekst, og er en viktig forutsetning for å fremme erfaringsbasert læring. Sitatene under gjenspeiler Sabina sin opplevelse av samarbeidets betydning for læring:

«Det å arbeide som par, sammen med andre medstudenter/medarbeidere opplevdes nyttig. Det var stort fokus på læring og gjøre hverandre gode ved å utfordre hverandre, lære av hverandres saker og diskusjon i etterkant om hvordan utviklingen i arbeidet gikk. Dette oppleves som positivt og var en viktig motivasjon for å lære mer av hverandre og utvikle oss som både studenter og fremtidige sosionomer.» (Sabina)  

Refleksjon innebærer å støtte studentene i å konstruere mening og å reflektere kritisk over det gjensidige forholdet mellom kunnskap og erfaring. Una formulerte refleksjon som: «Det å være komfortabel i rollen som lytter uten nødvendigvis å ha svarene, søke videre råd og ikke ta forhastede avgjørelser, var nok det som ble de viktigste erfaringene fra BUS.» Refleksjon som del av erfaringsbasert læring utdyper vi nærmere i avsnittet om veiledning. 

Veiledning

Teslo (2006, s. 22) definerer veiledning som en systematisk faglig og personlig læringsprosess hvor kunnskap, erfaring, visdom og klokhet er hjelpemidler til reflektert erkjennelse. I et anerkjennende felt legges grunnlaget for å innfri kandidatens ønske om å bedre sine handlingsmåter som fagperson. Veiledningen i BUS inneholder, i tillegg til erfaringsbasert læring, elementer fra det Lauvås & Handal (2014, s. 131-132) beskriver som handlings- og refleksjonsmodellen. I handlings -og refleksjonsmodellen er det mer sentralt å hjelpe fagpersoner til å bli klar over hva fagets kunnskap og verdier hviler på, framfor å formidle såkalt riktig fagutøvelse eller riktig kunnskap. Vi som er veiledere i BUS legger vekt på å invitere medarbeiderne til å reflektere over mulige framgangsmåter og kommunikasjon med klientene, som er i tråd med sentral kunnskap og verdiene i sosialt arbeid. I tilknytning til veiledningen i BUS er det likevel noen ganger situasjoner hvor det vurderes som riktig og viktig å gi medarbeiderne konkrete råd om framgangsmåte for at klientene skal få best mulig hjelp.

Teslo (2006, s. 24) påpeker at refleksjon over praksis må foregå i et klima av anerkjennelse for å kunne føre til erkjennelse. En trygg atmosfære i veiledningssituasjonen er en forutsetning for å få til fruktbare samtaler og refleksjoner. Medarbeiderne i BUS skal ha tillit til at de kan snakke åpent og gå i seg selv, samt å se på ulike faglige og etiske sider av samhandlingen med klientene i konkrete saker.  

Hilde og Bjørg beskriver sine opplevelser av og erfaringer fra veiledning slik:

«Veiledningen la på mange måter en ramme rundt arbeidet (…) det er alltid fint med nye øyne på en sak, og ofte fikk vi en ny innfallsvinkel i saker, der man selv ikke visste helt hvordan man skal komme seg videre.» (Hilde)

«Etter jeg har blitt ferdigutdannet har jeg tatt med meg veiledningen fra BUS videre i tidligere og nåværende jobb. Den har gjort meg mer nyansert, og reflektert. Den har gjort meg bevisst på min rolle som sosialarbeider, og har hjulpet meg til å sette ulike situasjoner i perspektiv.» (Bjørg)

Veiledning i BUS foregår ukentlig, der teamene samles sammen med to faste veiledere. Teamene gir i forkant av veiledning en skriftlig presentasjon av aktuelle saker. I tillegg presenterer medarbeiderne sakene muntlig i selve veiledningen. Hvert semester blir det også fokusert spesielt på journalskriving og prosessveiledning i en eller flere veiledningstimer. 

Hovedfokus i veiledningen ligger på prosess, refleksjon og det å lære av hverandre, og ikke nødvendigvis å finne «rett svar». I evalueringer har medarbeiderne blant annet trukket fram at veiledningen har innfridd forventningene, ved at de har fått anledning til å jobbe sammen, involvere hverandre, og ikke fått «servert» alle svarene fra veilederne med en gang. Medarbeiderne trekker videre fram som positivt at de i veiledningen har fått anledning til å reflektere, og at veilederne forsøker å trekke inn innspill fra og involvere det andre teamet i diskusjoner av sakene. Samtidig har det i evalueringer kommet fram ønske om enda bedre tid til å fokusere på selve prosessen.

I tillegg til erfaringsbasert læring, kan konfluent pedagogikk være et utgangspunkt for å belyse og forstå læringsprosessene som finner sted gjennom arbeidet og veiledningen i BUS. Hovedinnholdet i konfluent pedagogikk kan kort forklares og oppsummeres i setningen «Å lære er å oppdage». I konfluent pedagogikk legges det vekt på både intellektuell aktivitet (resonnering, analyse og logiske slutninger) og på hvordan en gjennom andre innfallsvinkler kan finne bidrag til å belyse problemet: Følelsene, fantasien, kroppen og ikke minst varierte måter å stille spørsmål på, kan hver på sin måte gi informasjon som kan kaste lys over det aktuelle problem (Grendstad, 1986, side 33).  

Una gir her blant annet uttrykk for betydningen av å stille spørsmål:

«Jeg fikk stor ydmykhet for hjelperrollen, for mennesker i utfordrende livssituasjoner og for hvor vanskelig det kan være for oppegående mennesker å navigere i velferdssystemet vårt. Jeg lærte å stille de viktigste spørsmålene, og jeg lærte at jeg sjelden satt på svarene uten selv å søke råd.» (Una) 

Noen avsluttende refleksjoner

Det som først og fremst slår oss når vi leser fortellingene om BUS, er hvor like de er. Historiene forteller om de gode og nyttige læringsprosessene studentene erfarte da de var i BUS, om hvordan veiledningen, samarbeidet i teamene, i interne møter, i møter med klienter og samarbeidspartnere farger medarbeiderne som ferdig utdannede sosionomer.   

Fortellingene viser hvordan BUS skaper trygghet. Gjennom veiledning og arbeid i team, der de alltid er to i hver samtale, møter de kompleksiteten i sosialt arbeid. BUS er en øyeåpner for studentene og et sted der de oppdager det sosialfaglige arbeidets mangfold og utfordringer. Studentene lærer ved å utføre sosialt arbeid innenfor trygge rammer, noe som er en viktig forutsetning for erfaringsbasert læring. Å gå på hjemmebesøk kan noen ganger innebære å se, oppdage og oppleve hvordan dårlige boforhold kan forsterke sosiale problemer, slik også konfluent pedagogikk vektlegger; vi lærer ved å oppdage.   

I BUS opparbeider studentene en unik erfaring og kunnskap som de ikke kan tilegne seg ellers i studiet. Arbeidet i BUS gir personlig utvikling og mestring, opplevelse av fellesskap, og erfaring i å bidra til et bedre samfunn. 

Gjennom arbeidet i BUS lærer studentene at det er viktig at de er trygge og opplever at de mestrer rollen som sosialarbeider. Det innebærer at det å lytte til klienten er av større betydning enn nødvendigvis å ha alle svarene. I BUS lærer studentene å prioritere tid til samtaler. Mange av klientene opplever ensomhet, og har et stort og udekket behov for noen å snakke med. Det at noen tar seg tid til å høre deres historie betyr mye for dem.

For BUS-medarbeiderne bidrar kollegastøtte, det å bruke teamet og ressursene rundt seg i arbeidet som sosialarbeider, til opplevelsen av å ikke stå alene i tunge og krevende saker og avgjørelser. Disse momentene har stor innvirkning på deres opplevelse av BUS som læringsarena. Det påvirker kvaliteten på hjelpen BUS gir, og gjør BUS til en unik læringsarena for fremtidige sosionomer.