Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Cossy Mutamba er fra Rwanda og kom til Norge som flyktning da hun var 26 år gammel, via FN.

– Jeg kom til Norge uten familien min. Jeg skulle ønske noen sosialarbeidere hadde spurt meg mer om hvordan det var, sier hun.

Hun er samfunnsviter med master i velferdspolitikk og jobber som veileder i Nav Porsgrunn.

Hun mener sosialarbeidere i Norge kan bli enda mer oppmerksomme på at flyktninger trenger hjelp til å snakke om det de har opplevd. Selv bodde hun over to år i et hus i Uganda uten å kunne gå ut, verken til kirke eller marked, før hun flyktet.

– Hvordan vil nordmenn takle å være flyktninger?

– Det vil være et sjokk for nordmenn å oppleve krig. Hvis nordmenn må flykte, vil det gå dårlig, for å si det sånn. Nordmenn flest har ikke opplevd å gå uten sko eller mangle mat. I Rwanda spiste vi kokt mais. Hvordan vil nordmenn klare seg uten kjøttpålegg og luksusmat?

– Hva er rådet ditt til folk dersom det skulle bli en alvorlig krise i landet?

– Gjør det beste ut av det, ta vare på barna og de eldre.

Dora Poni Loro opplevde krig i hjemlandet Sør-Sudan og kom til Norge i 1999. Da søkte hun asyl. Hun er sosionom med master i barnevern og ansatt i barnevernstjenesten EMF i Bergen som har ansvar for enslige mindreårige flyktninger. Hun er også med i internasjonalt utvalg i FO.

Dora Poni Loro er sosionom og kommer fra Sør-Sudan.

Inger Paulsen

– Jeg er mest redd for hva redsel kan gjøre med folk. Når vi blir polarisert i holdninger, kan vi bli skeptiske mot hverandre, og hatprat og diskriminering kan øke. Krig er mer enn bomber og våpen, det er også krig i holdninger og verdier og hvordan vi behandler hverandre.

– Hvilke erfaringer har du som vi kan lære av?

– Norge er blitt et flerkulturelt land. Det er viktig at informasjon i en krise kommuniseres på språk så alle forstår. Jeg husker fra krigen i Sør-Sudan hvor viktig det var å lytte til informasjon på radio, så vi kunne gjemme oss før bombing. Representanter med ulik kulturell bakgrunn og religiøse ledere bør bli involvert i planer med beredskap. Vi må også være klar over hvilke barrierer som kan oppstå i en situasjon hvor nordmenn må flykte. Da er jeg redd for at ingen vil huske meg som sosialarbeider Dora, men en som har brun hud. I en situasjon med krig, taper vi kontroll og folk blir redde. Vi kan bli det beste og det verste.

Narges Pourzia kom som flyktning fra Iran til Norge i 1986 med barn og daværende mann. Hun er sosionom og jobbet mange år i flyktning- og inkluderingstjenesten Rælingen kommune. Nå er hun pensjonist.

Narges Pourzia er sosionom og fra Iran.

Privat

– Det var krig mellom Iran og Irak. Jeg husker godt følelsene og fasene jeg gikk gjennom da jeg kom til Norge. Jeg var trist, men samtidig glad for å komme til et trygt land. Det var sjokk og glede samtidig.

– Hvordan vil nordmenn takle å være flyktninger?

– Som alle mennesker vil nordmenn også intuitivt finne ressurser i seg selv. Men velferden nordmenn er vant til kan bli en utfordring. Kanskje vil man også kjenne på hvordan det er å måtte være avhengig av andre? Det vil merkes i stoltheten.

– Hvilke erfaringer har du som vi kan lære av?

– I et nytt land kan man føle seg udugelig og verdiløs, som en tom flaske. Man trenger hjelp til å se ressursene man har og bli møtt med kjærlighet og interesse.