Camilla Vår Birkeland

– Flere sentre må bake kaker og holde kakelotteri for å sørge for at alle voldsutsatte skal få det tilbudet de har krav på, sier Smaadahl.

For selv om kommunen har ansvaret, er midlene som bevilges ikke øremerkede.

Ikke alle kommuner er like opptatt av kvinnespørsmål. Bare 32 har laget handlingsplaner om vold mot kvinner og barn. Det er uvisst hvor de blir av. Smaadahl mistenker at de havner i en skuff.

Tar dobbel pris

Små krisesentre blir lagt ned på grunn av stramme kommunebudsjetter, slår Smaadahl fast.

Hun mener det er uheldig når det er svært langt til nærmeste senter. Kvinner og barn skal ha mulighet til å fortsette med sine daglige aktiviteter som skole og jobb.

Loven slår fast at det skal være fritt valg av krisesenter. Slik er det ikke i praksis, ifølge Smaadahl.

Hun minner også om at ikke alle har en kommunetilhørighet.

– Særlig utsatte blir ofrene for menneskehandel. De har også krav på å få hjelp. Men i mange tilfeller har de ingen reell muligheter. Når det er betalingsordninger på krisesentrene, har de ofte ikke sjansen til å benytte tilbudet, fastslår Smaadahl.

Krisesentrene har anledning til å kreve inn selvkost for mat, men ikke mer. Likevel er det noen sentre som legger seg på det dobbelte av hva maten koster på grunn av stramme budsjetter.

Kneblet

På grunn av ressurssituasjonen ser endel kommuner seg nødt til å kreve at krisesentre dropper medlemsavgiften til paraplyorganisasjonen. Da forsvinner også organisasjonen som talerør for brukerne.

– På denne måten har loven kneblet de krisesentrene som driver kommunalt, hevder Smaadahl.

Ifølge Smaadahl må de være lojale mot ledergruppa i kommunen og gå tjenestevei. Loven legger opp til et organisert tilbud om hjelp. Men mange steder er det ikke på plass. Kompetansen om vold i hjelpeapparatet er fortsatt mangelfull. Dermed blir hjelpen ofte personavhengig og tilfeldig, avslutter Smaadahl.