Eirik Dahl Viggen, Fontene

edv@lomedia.no

Hvis vi ser bort fra helseforetakene, var 796 000 personer i fjor ansatt i offentlig sektor. Rundt 70 prosent av dem kvinner. La oss si at de fordeler seg jevnt på yrkesgruppene i offentlig sektor. I en slik tenkt situasjon fyller alle yrkesgruppene Likelønnskommisjonens definisjon av kvinnedominerte yrker: at to tredjedeler av ansatte er kvinner.

Hvis vi nå deler den foreslåtte «kvinnepotten» (3 milliarder kroner) på ansatte i offentlig sektor, altså unntatt helseforetakene, tilsvarer det et lønnsløft på rundt 3 770 kroner per ansatt i offentlig sektor, eller litt mer enn et barns månedlige kontantstøtte. Teller vi med arbeidsplasser i helsevesenet styrt etter foretaksmodellen, som omfatter blant annet landets sykepleiere, blir dette «kvinneløftet» langt mindre.

LOs største forbund, Fagforbundet, krever at kvinnepotten fordeles på alle kvinnedominerte arbeidsplasser i offentlig sektor. Forbundet har ikke spesifisert om de regner med helseforetakene, men uansett blir det ikke store penger å snakke om.

Likevel har forslaget om offentlig kvinnepott satt sinnene i kok i Fellesforbundet, som organiserer 160 000 arbeidstakere hovedsakelig innen norsk industri. De frykter at kvinnepotten skal bli lønnsdrivende og svekke konkurranseevnen til norske bedrifter.

Er dette reellt? Frykter Fellesforbundet virkelig at et «lønnsløft» på et par tusenlapper i offentlig sektor skal tvinge norsk industri i kne?

I fjor tjente offentlig ansatte i gjennomsnitt 30 700 kroner måneden, ifølge SSB. Privat ansatte lå på noe over 32 800 kroner. Med den foreslåtte størrelsen på kvinnepotten, vil den kunne løfte gjennomsnittslønna i offentlig sektor opp på privat nivå – i sju uker.

Da står «kvinneløftet» uten finansiering i 40 uker (ferieuker ikke inkludert). Likevel vil det, ifølge Fellesforbundet, bli så attraktivt å jobbe i offentlig sektor (sykehjem, skoler, barnevern, sosialkontor) at industrien må skru opp lønningene noe kraftig for å tiltrekke seg unge, fortrinnsvis mannlige arbeidere. Så mye at industribedriftene konkurrerer seg ut av markedet og må legge ned.

«Frykt for lønnsøkning» og «svekket konkurranseevne». Det er ikke en NHO-leder som spiller ut denne gangen. Hva har skjedd med de norske industriarbeiderne?

Istedenfor å øke lønna noe i offentlig sektor, har Fellesforbundet et alternativt forslag: Holdningsskapende arbeid. Det skal få unge kvinner til å velge tradisjonelt mannsdominerte yrker, hvor lønna allerede er stabilt høy. Fint for industriarbeiderne, forresten, som i så fall tjener nok. Det får bli opp til enkeltindividet å velge seg et yrke hvor en tjener bra, mener forbundet. Er du misfornøyd med det du tjener på sykehjemmet, er det jo bare å ta et fagbrev i sveising og bygge torpedobåter. La jentene velge med lommeboka. For Fellesforbundet betyr det i beste fall flere medlemmer.

Lærdommen for kvinnene er som følger: Vær frisk og sterk, gå inn i et mannsyrke. For all del unngå å føde barn som gjør at du må ut i permisjon og jobbe deltid i nærheten av barnepassere (besteforeldre) og ikke kan ta skiftarbeid.

Forhandlingssystemet har ikke jevnet ut ulikheten mellom manne- og kvinnelønn. I fjor var kvinners lønn 84 prosent av menns. Det er ikke sikkert en lusen kvinnepott er veien å gå for å heve lønna i «kvinneyrkene». Men å argumentere overfor resten av fagbevegelsen med at du må finne deg noe annet å gjøre hvis du er misfornøyd med lønna, er lite egnet til å heve noe som helst, annet enn øyenbryn.