Eva Mona Malm

Det har alltid vært frivillige organisasjoner i fattigomsorgen. I middelalderen var det særlig kirken og klostrene som stod bak enkle tilbud, men også private ga almisser. På begynnelsen av forrige århundre ble sosialt arbeid et spirende fag best kjent fra USA. Det nyttet å drive community work med grupper av fattige. Også i Norge fikk man tro på dette nye faget. Det ble på slutten av 1960-tallet gitt statsstøtte til kommunene for å ansette fagfolk: Utdannede sosialarbeidere skulle ansettes for å forebygge fattigdom og hjelpe dem som hadde falt utenfor. De skulle drive både individuell behandling og samfunnsarbeid.

Flokker av entusiastiske sosialarbeidere befolket kontorene rundt om i det ganske land. De skulle bemyndige de fattige, legge til rette for dem i lokalsamfunnet, peke på skjevheter i utviklingen og tette igjen huller i sikkerhetsnettet. Dette var sosialt arbeids glanstid. Sosialarbeiderne hadde status, yrkesstolthet og ganske bra arbeids- og lønnsforhold, på linje med de kommunalt ansatte ingeniørene. Siden den gang har mye skjedd på kunnskapsfronten og med metodeutvikling i sosialt arbeid. Men har det hjulpet noe på fattigdomsfaktorene at vi vet enda mer om hvorfor folk blir fattige?

Det er mange slags folk som oppsøker sosialkontorene. De fleste får den hjelpen de trenger for å komme seg ut av systemet igjen. Men noen blir, år etter år. En endring skjedde i løpet av 1980- og 90-årene. Den blå politikken bredte seg også til røde politikere. Det ble satt trangere rammer for arbeidet. Ideologien om at folk selv hadde stort ansvar for sin situasjon og sine valg vokste seg stor. Det er godt og riktig for folk å kjenne ansvar, het det. Og hvilken sosialarbeider kan si nei til det som er godt for folk? Kritikken om at sosialtjenesten sydde puter under armene til folk ble et munnhell. Sosialarbeiderne ble kanskje etter hvert snillere og tammere, ikke mot klientene men mot politikerne?

Slagordene ble kontroll, målstyring og kvalitetssikring. Alt handlet om økonomi. Det førte til et voksende byråkrati med skjemaer på alle bauger og kanter. Mange omorganiseringer har også slitt på personalet, og nå står den største omorganiseringen for tur: Nav i hele landet.

De siste årene er sosialkontorene en del steder i ferd med å bli en selvmotsigelse der klientene møter seg selv i døren på vei ut igjen uten å ha fått det de trodde de skulle få. De blir møtt av formaninger om at alle andre (fantasifulle) utveier skal være prøvet. Mange gode sosialarbeidere er slitne av ikke å kunne hjelpe folk slik de trodde de skulle. Og mange, mange hverdagshelter holder likevel ut, fordi de ser at det nytter å hjelpe noen, om ikke alle.

Men hva hjelper all kunnskapen som samles om hva som hjelper, når det nesten ikke finnes ressurser til det? Sosialt arbeid tar tid. Alle vet at penger ikke er alt. Mye av fattigdommen handler om manglende nettverk. På 1980- og 90-tallet vokste nettverksbyggende metodikk fram, men der ingen har tid til å bygge, skjer det ikke noe.

Det sier seg selv at mange av sosialkontorenes brukere er ressurssvake. Noen er aggressive, noen er rusmisbrukere og noen er psykisk syke. Noen mangler sosiale evner til å klare seg i et komplekst samfunn. Sosialkontorene sliter med mange av dem. Nesten alle sosialkontor har en eller flere brukere som aldri synes å få nok, selv om de får utporsjonert hjelpen hver uke. Vi håper Nav tar høyde også for dem.

I «gamle dager» gikk sosialarbeiderne ut av kontorene for å møte folk der de var. Det har man lite tid til i dag. Det er blitt en skrivebordsjobb å være sosialarbeider mange steder. Grunntanken i sosialt arbeid er i ferd med å svekkes: Å møte mennesket.

Det er for noen blitt så vanskelig å få hjelp at de frivillige organisasjonene har funnet en ny oppgave: Å megle brukerne inn i hjelpeapparatet. Ofte handler det om at en kommunikasjonssvikt har oppstått. Både Frelsesarmeen og Fattigorganisasjonene melder dessuten om at flere og flere står i kø for matutdeling.