Verdier i barnevern – en nyttig bok om et viktig tema

Anmeldt av
Elisabeth Backe-Hansen

Forsker I, emerita ved NOVA/OsloMet.
ebha@oslomet.no

Om boka

Halvor Nordby & Astrid Halsa (red) (2020). Verdier i barnevern. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Det har vært en glede å lese en bok om barnevern som tar utgangspunkt i verdier som er sentrale i barnevernets arbeid, og diskuterer hvordan disse influerer på avveiningene som må foretas. Som redaktørene framhever helt i starten (s. 9): «Når det gjelder profesjonelt barnevernsarbeid….så er et spesielt trekk ved dette arbeidet at det i særlig stor grad har verdiladede kjernebegreper». Arbeidet skal også styres av en rekke normative prinsipper, som hensynet til barnets beste, det biologiske prinsipp og det mildeste inngreps prinsipp. Målet med boka er å utdype noen av de mest sentrale måtene barnevernet er forankret i normative verdibegreper på, med ulike teoretiske og empiriske utgangspunkt.

Boka består av i alt ti kapitler, inklusive en innledning fra redaktørene som skisserer rasjonalet bak boka, hva som er hovedbudskapene og hva de enkelte kapitlene handler om. Alle forfattere arbeider ved Høgskolen Innlandet, og representerer stor faglig bredde, fra jus via medisin, psykologi, sosiologi, sosialantropologi og sosialfag til språkvitenskap og filosofi. Mange av forfatterne bruker også plass på å beskrive sine teoretiske utgangspunkt, noe som bidrar til å løfte boka fordi dette viser hvordan refleksjon over verdier og verdikonflikter kan ha nytte av flerfaglighet. Denne tverrfagligheten gir et ekstra løft til diskusjonene om bokas to hoveddeler. Den første hoveddelen (kapittel 2-6) beskriver hvordan ulike fagdisipliner kan bidra til å belyse hvordan barnevernet er verdiladet, og viser fram grunnleggende utfordringer. Den andre delen (kapittel 7-10) knyttes til «case» eller typiske situasjoner der ulike verdier kommer i spill, og bygger i større grad på empirisk kunnskap.

Innledningen berører mange viktig temaer, blant annet om verdiladet skjønn. Vi vet at skjønnsanvendelse er nødvendig og viktig, at barnevernets praksis og dermed også skjønnsanvendelse er verdiladet, og at det ideologiske grunnlaget for arbeidet skifter – tidvis i form av pendelsvingninger. En slik pendelsvingning ser vi kanskje tegn til nå i form av hvordan feltet i vid forstand håndterer de nylige dommene mot Norge i Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen. Ellers tar forfatterne opp verdiladede begreper i barnevernet, som verdiladede grunnbegreper knyttet til barns behov, brutale avgjørelser og maktutøvelse og et arbeid preget av skiftende ideologier. Dessuten omtales kjernebegreper som samfunnsverdier, kulturelle verdier og personlige verdipreferanser. Forfatterne bretter dermed ut et ganske stort lerret, som legger grunnlaget for å diskutere verdier på en annen måte enn i form av posisjonering av foreldrevern versus barnevern eller medvirkning versus beskyttelse.

Bokas første hoveddel inneholder fem kapitler. Kapittel 2 er skrevet av Camilla Bennin, og handler om barnets beste som juridisk argument for begrunnelser og beslutninger i barnevernet. Kapittel 3 er skrevet av Grethe Netland og handler om å balansere mellom barnevernets prinsipper, som til tider kan virke motstridende. Kapittel 4 er skrevet av HalvorNordby og handler om verdier og kommunikasjon i konfliktsituasjoner, som alltid vil oppstå i barnevernets arbeid. Kapittel 5 er så skrevet av Mari Rysst og diskuterer barnets beste ut fra et kulturelt perspektiv, i den forstand at ulike kulturelle verdier gjerne inneholder ulike forståelser av hva barnets beste er. Det siste kapitlet i denne delen, kapittel 6, er skrevet av Lene Nygaard Solli og fordyper seg nærmere i et vanlig spenningsforhold mellom to sentrale verdier i barnevernet: barnets rett til deltakelse og til beskyttelse. Hun bru-ker forskning om familieråd som eksempel.

Kapittel 2 diskuterer det juridiske grunnlaget for å forstå hva hensynet til barnets beste innebærer. Grete Bennins mål har vært å se nasjonale regler i sammenheng med menneskerettigheter. Her har dommene i den europeiske menneskerettighetsdomstolen hatt betydning, også for den pågående revisjonen av vår barnevernlov. Forfatteren gir en grundig gjennomgang av norske lover og regler, og diskuterer spesielt fire rettigheter i tilknytning til disse: Retten til omsorg og beskyttelse, retten til familieliv, at barnets beste skal ligge til grunn i avveiningen mellom omsorg og beskyttelse og familieliv, og at barnet har rett til å medvirke til disse avveiningene.

I kapittel 3 diskuterer Grete Netland nærmere det å balansere mellom barnevernets prinsipper. Dette er et viktig spørsmål fordi balansegangen er vanskelig, og det ofte kan oppstå konflikter knyttet til avveiningen mellom dem. Hun bruker filosofen John Rawls til å argumentere for at hvis et prinsipp tillegges for stor vekt på bekostning av de andre, blir lett løsningen ikke til barnets beste. Man bør ikke bare balansere prinsippene, men søke en sammenhengende balanse mellom prinsippene, personers moralske intuisjoner og hva som er praksis.

Kapittel 4 handler eksplisitt om konflikt, og Halvor Nordby diskuterer verdier og kommunikasjon i konfliktsituasjoner. Et viktig poeng er her å skille mellom oppfatninger og verdier fordi barnevernet er gjennomsyret av normativitet, som i seg selv kan gjøre kommunikasjonen vanskelig, særlig når kontakten med barnevernet i seg selv gjør foreldrene engstelige. Et annet viktig poeng er at barneverntjenesten har et betydelig ansvar for å kommunisere rundt verdimotsetninger tidlig i forløpet. Her blir formidling av kunnskap på en forståelig måte viktig, ved siden av en reflektert holdning til egne verdier og preferanser. I og med at konflikt nesten er en uunngåelig del av barnevernets arbeid, blir det viktig å finne konstruktive måter å arbeide med ulike verdier og preferanser.

Kapittel 5 er viet kulturelle verdier og barnevernet, og løfter fram hvordan ulike forståelser av barnets beste også er kulturbetinget, og hvordan ulike verdier kommer til syne når barneverntjenesten møter familier fra andre kulturer. I disse møtene må barneverntjenesten trekke på både profesjonelle og personlige erfaringer. Mari Rysst bruker begreper og perspektiver fra psykologisk antropologi for å kaste lys over disse prosessene, fordi disse perspektivene viser hvordan ideer og erfaringer internaliseres og kroppsliggjøres. Dermed kan risikoen for en «etnosentrisk» praksis økes fordi norske verdier nærmest ubevisst presenteres som bedre enn andre kulturers.

Kapittel 6 avslutter denne hoveddelen med å reflektere over det som ofte diskuteres som et spenningsforhold mellom barns rett til beskyttelse og barns rett til medvirkning. Lene Nygaard Solli bruker her forskning om familieråd som eksempel ut fra en Foucault-inspirert tilnærming, og er særlig opptatt av den skjulte maktbruken som svært ofte kan være til stede i kommunikasjon mellom barnevernansatte og deres klienter. Mye av forskningen om familieråd kan kritiseres for at dette perspektivet ikke er til stede. Forfatteren argumenterer for at det er behov for å inkludere et perspektiv på makt som relasjonell og kan åpne for motstand. Dette perspektivet kan romme både beskyttelse og medvirkning som er sentrale verdier, og det kan oppstå dilemmaer når disse verdiene skal forenes, som imidlertid er noe annet enn å måtte velge mellom dem.

Den siste hoveddelen av boka inneholder fire kapitler. Kapittel 7 er skrevet av Kerstin Söderström, og handler om posisjoner, verdikonflikter og spenninger i tverrfaglig arbeid når en sak gjelder mulig omsorgsovertakelse ved fødsel. Kapittel 8 er skrevet av Astrid Halsa, og handler om den motsatte siden av spekteret, det vil si ungdommers erfaringer med barneverntjenesten når mor eller far har rusproblemer eller alvorlige psykisk helseproblemer. De to siste kapitlene handler i større grad om tiltak i verdimessig utfordrende situasjoner. Kapittel 9 er skrevet av Kerstin Söderström og Anders Sandvig jr. og handler om en modell for simulering av tverrfaglig samarbeid i verdiladde og sårbare situasjoner, eksemplifisert med vurderinger i forhold til nyfødte. Det siste kapitlet, kapittel 10, er skrevet av Liv Randi Roland og handler om verdimøter i Nattergalen, et mentorprosjekt for barn med innvandrerbakgrunn.

Kapittel 7 handler om en konkret sak, gravide «Maria», der utfallet ble at hennes barn ble tatt under omsorg ved fødsel. Veien dit var imidlertid kompleks, og Kerstin Söderström bruker såkalt posisjoneringsteori for å vise handlinger og tenkemåter i helsevesenet og barnevernet, og analysere hva som ligger bak spenningene som ofte oppstår i denne typen samarbeid. Forfatteren påpeker hvordan helsepersonell og barnevern har ulike forventninger til hverandre både når det gjelder deres rolle og deres handlingsalternativer, og kan være ganske kritiske til hverandres antatte tenke- og handlemåter. Det kommer fram hvordan spenninger oppstår som resultat av ulike posisjoner og faglige posisjoner på tvers av systemer og nivåer, der løsningen ble åpne samtaler som fikk fram barnets langsiktige behov. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å bare se etter systemsvikt, som ofte blir løsningen.

Kapittel 8 tar utgangspunkt i kvalitative intervjuer med 32 ungdommer som alle hadde vokst opp i familier der mor og/eller far hadde alvorlige rusproblemer eller psykiske problemer. Astrid Halsas hensikt var å utforske deres fortellinger om den kontakten de hadde hatt med barnevernet. Som mange andre i liknende situasjoner hadde de vært bekymret for foreldrene sine, og dessuten opplevd å være omsorgspersoner selv foruten emosjonell omsorgssvikt, stigmatisering, hemmeligholdelse og angst. De arbeidet dessuten hardt for å holde familiesituasjonen skjult for andre. Samtlige hadde dog hatt kontakt med barnevernet i oppveksten, men ingen hadde noe positivt å si om kontakten. Forfatteren diskuterer resultatene i lys av tenkning om den emosjonelle betydningen av familiebånd og det å være en integrert del av en familie, som uttrykkes gjennom en rekke idealiserte verdier i vår kultur. Verdikonflikten her er mellom hvordan det burde være i en familie, som vi alle mer eller mindre tar for gitt, og hvordan det faktisk var for ungdommene. Og de ble i alt for stor grad overlatt til seg selv i prosessen med å skulle hanskes med denne virkeligheten.

Kapittel 9 bringer oss tilbake til verdikonflikter og dilemmaer knyttet til mulig omsorgsovertakelse ved fødsel. Her diskuterer imidlertid Karin Söderström og Anders Sandvig jr. et mulig tiltak i form av simulering av tverrfaglig samarbeid i verdiladde og sårbare situasjoner. Deltakerne var bachelorstudenter og ferdig utdannede profesjonelle som deltok i ca. 30 smågruppesimuleringer. Simuleringen ga deltakerne anledning til å trene på å gjennomføre akutte, verdiladde og potensielt konfliktladde barnevernsintervernsjoner, og de fikk snakket sammen med utgangspunkt i et simulert, konkret hendelsesforløp alle hadde vært involvert i. Simuleringsstruktur, fasilitering og sterk vektlegging av likeverdig deltakelse så ut til å etablere en trygg arena for både profesjonelle og studenter. Trygghet og likeverd anses som spesielt viktig på grunn av det spesielt krevende og etisk utfordrende ved å skulle ta omsorgen for et barn ved fødsel, kombinert med stor utskifting av personale og ulike og til dels konfliktfylte oppfatninger av hverandre.

Kapittel 10 avslutter boka med å reflektere over Liv Randi Rolands erfaringer fra det såkalte Nattergalprosjektet, som har vært implementert i Norge siden 2008. Her fungerer studenter i barnevern og sosialt arbeid som mentorer for barn med innvandringsbakgrunn mellom åtte og 12 år gjennom ukentlige møter i løpet av et skoleår. Prosjektet skal bidra til inkludering av barn med annen kulturbakgrunn, og være et læringsprosjekt for kommende profesjonsutøvere. I kapitlet diskuteres dette som verdimøter fordi samhandlingen gir studentene muligheter for å utforske egne, personlige verdipreferanser og bli bevisste på hva som oppleves som godt eller viktig hos seg selv og «de andre». Dette er viktig læring for studenter som senere skal ut i praksis, og som med høy sannsynlighet vil møte foreldre fra mange ulike kulturer.

Avslutning. Boka har ikke noe avslutningskapittel. Selv om innledningen gir en nyttig innramming av bokas kapitler gjennom sin mer overordnede diskusjon av verdier i barnevernet, kunne det vært interessant med en helhetlig diskusjon av hva de ulike kapitlene har gitt av ny kunnskap gjennom å samle disse verdidiskusjonene på ett sted. Hva tenker redaktørene og forfatterne er den viktigste lærdommen fra boka?

Hensikten med en bok som dette er ikke å komme med absolutte svar, men å oppfordre til kritisk refleksjon. Vi må leve med at det vil være verdikonflikter i synet på barnevernets arbeid, og at vektingen mellom ulike verdier vil endres ut fra samfunnsmessige, politiske og ideologiske endringer. Vi må leve med at barnevernet fungerer normativt, og lære oss til å diskutere hva dette betyr i praksis og når det er nødvendig å ta et skritt tilbake og tenke annerledes. Noe som kunne vært interessant å diskutere i et avsluttende kapittel, er følgelig betydningen av klasse og kjønn – ettersom barnevernet i stor grad er befolket av særlig etnisk norske kvinner med middelklassebakgrunn.

Noen kritiske merknader til tross – boka er absolutt lesverdig!