Ungdoms fritid ved opphold i barneverninstitusjon

Gro Ulset

Cand.polit. med hovedfag i sosialantropologi, forsker ved NTNU Samfunnsforskning, Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge

gro.ulset@samfunn.ntnu.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Det foreligger en betydelig mengde nasjonal forskning og litteratur som omhandler barn og unge i skolen. Forskning og litteratur som omhandler barn og unges fritid er ikke like omfattende. Av nyere publikasjoner som behandler dette temaet kan nevnes Sandbæk og Einarsson (2008), Øksnes (2008), Strandbu og Øya (2007), Mjaavatn og Gundersen (2005), Säfvenbom (2005) og Ingebrigtsen og Sæther (2005). Svært få studier berører fritiden til barn og unge som bor i barneverninstitusjoner. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) gjennomførte en brukerundersøkelse i norske barneverninstitusjoner i 2005/2006 (Gautun, Sasaoka og Gjerustad 2006), men denne fokuserte i liten grad på beboernes fritid. Utover NOVAs undersøkelse er det gjort en studie av fritiden og aktivitetsmønstrene til utsatte ungdommer i Oslo, deriblant beboere i ungdomshjem (Säfvenbom 1998) og det er gjennomført et hovedfags-arbeid som belyser barneverninstitusjoners bruk av aktivitet (Studsrød 2000). Dette arbeidet baserte seg på kvalitative data fra seks langtids barneverninstitusjoner for ungdom. Studsrød begrenset sitt fokus til å favne om institusjonens forming av beboernes fritid, eller kanskje riktigere: hvordan relasjonene mellom ungdommene og de ansatte påvirket valg av fritidsaktiviteter og forming av fritid. Om en ser på stortingsmeldinger, veiledere og Norges offentlige utredninger (NOU-er) som omhandler fritid og oppvekstmiljø for barn og unge i Norge, så viser disse at så godt som ingenting er skrevet spesifikt om og for barn og unge som bor i barneverninstitusjoner. Dette er noe overraskende med tanke på den spesielle situasjon disse barna er i hvor staten, representert ved barnevernet, har ansvar for å dekke de behov og å gi den omsorg som den enkelte trenger og har krav på.

Bakgrunn

I en kvalitativ studie som omhandlet barn og unges medvirkning i barneverninstitusjon (Tjelflaat og Ulset 2007) ga beboere uttrykk for at noen burde studere fritiden deres, fordi de opplevde ulike problemer og utfordringer knyttet til denne. Mange mente at det var vanskelig å styre og forvalte fritiden på egenhånd. En god del ungdommer fortalte at de foretrakk spontane, uorganiserte fritidsaktiviteter framfor planlagte og organiserte, og at de i denne forbindelse var på kollisjonskurs med institusjonen og de ansatte, som ønsket mest mulig organisering og planlegging. De signaler som ble gitt i medvirkningsstudien tydet på at en fritidsundersøkelse blant beboere i barneverninstitusjon burde gjennomføres. Barnevernets utviklingssenter (BUS) ved NTNU Samfunnsforskning gjennomførte derfor en studie i 2008 og 2009 (Ulset 2009), hvor hovedmålsettingen var å kartlegge barn og unges fritid/fritidsbruk i barneverninstitusjon, samt å få kunnskap om hvilke faktorer som var med på å forme denne. Sekundær målsetting var å belyse beboernes muligheter til medvirkning i tilknytning til fritiden samt institusjonenes vektlegging av mestringstenkning/mestring i forbindelse med fritid.

Denne artikkelen engasjerer seg fremfor alt i barn og unges rettigheter knyttet til fritid og lek, og barns medvirkning anvendes som innfallsvinkel når sentrale funn fra den ovennevnte studie behandles. Dette gjøres for å belyse og kommentere forholdet mellom barn og unges fritid ved opphold i barneverninstitusjon, perspektivet på barn og unge som subjekter og aktive deltakere i eget liv, deres rettigheter knyttet til lek og fritid i barndommen generelt og ved oppvekst i barneverninstitusjon spesielt. I samband med indre og ytre organisatoriske og strukturelle trekk ved institusjonene diskuteres de ansattes tenkemåter knyttet til fritid. I tillegg belyses forholdet mellom fritid og mestringsopplevelser og institusjonenes satsning på dette området. Artikkelen innledes med en grundig redegjørelse av utvalg og metode som også innbefatter informasjon om type data og hvordan materialet ble behandlet.

Utvalg og metode

Fritidsundersøkelsen rettet seg mot både statlige og private barneverninstitusjoner i fylkene Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal og ble på forhånd tilrådet av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS (NSD), personvernombudet for forskning. Studiens informantgrupper var ungdom mellom 13 og 18 år og barn mellom 7 og 12 år som bodde i barneverninstitusjoner samt ansatte som arbeidet ved dissel). Det ble sendt ut tilpassede informasjonsskriv om undersøkelsen til henholdsvis ledere/ansatte i barneverninstitusjoner, beboere og foreldre/foresatte/barneverntjeneste. Samtykkeerklæringer for innhenting av skriftlig samtykke ble lagt ved informasjonsskrivene til alle beboere og til de foreldre/foresatte som hadde barn under 16 år plassert i institusjon, som barnevernet ikke hadde overtatt omsorgen for. For de beboere under 16 år hvor barnevernet hadde overtatt omsorgen ble det sendt ut informasjonsskriv og samtykkeerklæring til ansvarlig barneverntjeneste. Ungdom over 16 år kunne samtykke til deltakelse på selvstendig basis uten med-samtykke fra foreldre/foresatte/barneverntjeneste. Institusjonslederne fungerte som et bindeledd i informasjonsprosessen ved at de sendte/delte ut skriv og erklæringer, og mottok og oppbevarte de skriftlige samtykkene. Dette var en hensiktsmessig framgangsmåte både rent praktisk og i forhold til å ivareta kravet om anonymitet på en best mulig måte.

Det ble brukt både spørreskjema og semistrukturert intervju som metodisk verktøy i fritidsundersøkelsen. Intervjuene tilførte spørreskjemaene nødvendig substans; ved å møte informantene ansikt til ansikt fikk vi noe mer utdypende informasjon som fortalte oss mer om bakgrunnen for og meningen bak de enkelte «utbredelsessvar» som ble gitt i spørreskjemaundersøkelsen. Spørreskjemaundersøkelsen ble gjennomført høsten 2008, intervjuene ble utført i etterkant av denne. En slik framgangsmåte gjorde det mulig å bruke interessante funn fra de ulike temadeler i spørreskjemaene og gå videre med disse for å få mer utfyllende svar i intervjuene. Det gjorde det også mulig å validere usikre funn og tolkninger fra spørreskjemasvarene, fordi en kunne ta opp ulike spørsmål på nytt og få dobbeltsjekket disse. Svarene som framkom i spørreskjemaene kunne også utløse noen nye spørsmål som var essensielle, og som en hadde mulighet til å stille i forbindelse med intervjuundersøkelsen.

Som informanter i spørreskjemaundersøkelsen ønsket vi beboere som var plassert i langtids barneverninstitusjoner, fordi prosjektets tema krevde at informantene hadde noe erfaring med å bo og leve i en institusjon. Utover dette ble ungdom med vedtak etter både omsorgs- og atferdsparagrafer invitert til å delta. Datamaterialet viste at et stort flertall av beboerne som svarte på spørreskjemaet var plassert etter § 4-4, 5. ledd og § 4-12 i Lov om Barneverntjenester. Det vil si frivillige hjelpetiltak og omsorgsvedtakll). Hovedårsaken til dette flertallet var mest sannsynlig at et langt høyere antall av de barn og unge som bodde i institusjonene var plassert etter hjelpe- og omsorgstiltak, enn etter atferdstiltak.

Vi mottok spørreskjemabesvarelser fra informanter ved 10 av de 20 institusjonene som ble invitert til å delta i undersøkelsen. I alt 28 ansatte, 14 kvinner og 14 menn, ved ti institusjoner, både statlige og private, svarte på spørreskjemaet. 16 beboere, ni jenter og sju gutter, ved sju institusjoner gjorde det sammelll). Ni ansatte og elleve beboere ved fem av de ti institusjonene ble i tillegg intervjuet. De sju institusjonene, som var representert i datamaterialet fra beboerinformantene, var også representert i datamaterialet fra de ansatte. Nesten halvparten av informantene hadde bodd i barneverninstitusjon i over ett år på det tidspunkt de deltok i undersøkelsen. To hadde bodd i samme institusjon i overkant av fem år. Tre hadde hatt opphold i trekvart år. De øvrige i et halvt år eller kortere enn dette. Oppholdstiden blant informantene varierte, men mange hadde lang erfaring med å bo i institusjon. Noen hadde opplevd å bo i mange forskjellige institusjoner, andre hadde opplevd å bo både i fosterhjem og i institusjon. For enkelte var institusjonen blitt et «varig» hjem, og de visste at de skulle bo der frem til myndighetsalder.

Spørreskjema og intervjuguide til ungdomsinformantene ble utformet med tanke på å fange opp deres fritid/fritidsbruk før (opphold i institusjon) og nå (under oppholdet). I tillegg var vi opptatt av å få kunnskap om deres fritidsønsker. En slik utforming la til rette for sammenligninger mellom fortid og nåtid og kunne avdekke eventuelle endringer i ungdommens fritid/fritidsbruk. Den kunne også fortelle noe om forholdet mellom ungdommenes faktiske fritid/fritidsbruk og ungdommenes fritidsønsker. Til ansatteinformantene utformet vi spørreskjema og intervjuguide slik at vi kunne få opplysninger om institusjonenes tenkning rundt – og satsing på fritid og mestring, i hvilken grad de ansatte oppfattet at beboerne var med på å forme sin fritid og hvilke ønsker de hadde for beboernes fritid.

Hvert enkelt intervju ble gjennomført uforstyrret i institusjonene; informant og forsker ansikt til ansikt uten andre personer til stede. Intervjuene varte i alt fra 30 minutter til i overkant av 60 minutter, og i samråd med den enkelte informant ble det tatt lydopptak av disse. Materialet ble hørt gjennom i etterkant, og det ble nedtegnet fyldige notater fra hvert enkelt intervju. Slik ble dataene klargjort for analyse. Klassifikasjon og seleksjon av materialet ble foretatt av samme person som foretok datainnsamling. Vedkommende var innforstått med settingen, noe som ofte er en forutsetning for å kunne gjøre fruktbare klassifikasjoner (Repstad 1998).

I analyse-, tolknings- og rapportskrivingsarbeidet ble det tatt hensyn til informantenes egne fortolkninger. Disse ble til en viss grad justert – og utrustet med et samfunnsvitenskapelig perspektiv og samfunnsvitenskapelige begreper. I realiteten viste det seg å være glidende overganger mellom informantenes og forskerens forklaringer på ungdommenes faktiske fritid/fritidsbruk. Pål Repstad (1998) har tidligere belyst denne myke overgangen mellom «folk flests» og samfunnsforskeres forklaringer på væremåter og samfunnsfenomener og dermed korrigert Cato Wadels (1983) mer kategoriske skille mellom disse. Repstads betraktningsmåte har mye for seg, og den anskueliggjør på mange måter det analyse- og tolkningsarbeidet som ble gjort i fritidsundersøkelsen.

Fritid og lek – barns rettigheter

Barn og unge som barnevernet plasserer utenfor foreldrehjemmet har i tillegg til de rettigheter som står nedfelt i FNs konvensjon om barnets rettigheter (1989) og Lov om Barn og foreldre (1981), spesifikke rettigheter som formidles i Lov om barneverntjenester (1992). I Norge ble barnekonvensjonen ratifisert i 1991, og den ble norsk lov gjennom inkorporering i Lov om menneskerettigheter i 2003. Menneskerettsloven sier at konvensjonens bestemmelser skal gå foran annen lov ved motstrid, noe som gir den stor juridisk makt. Lucy Smith (2008) hevder at inkorporasjonen har hatt stor signaleffekt i Norge, og at barns interesser i dag er på den offentlige agenda i større utstrekning enn tidligere.

Barnekonvensjonen definerer alle under 18 år som barn, og den kan ses på som et redskap som skal brukes for å fremme alle barns velferd og livskvalitet (Kjørholt, 2008). Konvensjonens artikkel 31 «Lek og fritid» anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer til barnets alder. Barnet har videre rett til å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet. Det heter at retten til lek og fritid skal respekteres og fremmes. Retten til deltakelse og å bli hørt, som kan ses i sammenheng med artikkel 31, omtales i konvensjonens artikkel 12. Denne artikkelen garanterer barns rett til å gi uttrykk for egne synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og den sier at dets meninger skal tillegges behørig vekt i samsvar med alder og modenhet.

Barn og unges behov og perspektiver skal også ivaretas når de, i regi av stat og barnevern, er plassert utenfor foreldrehjemmet. Lov om barneverntjenester, som kan sies å gjenspeile både premissene for hvordan barn skal forstås samt de konkrete bestemmelser i barnekonvensjonen, har et eget kapittel (5) om barneverninstitusjoner. Barn og unges rett til medvirkning ved opphold i institusjon fastsettes i § 5-9. Her står det at institusjonene skal drives på en slik måte at beboerne selv har mulighet til å bestemme i personlige spørsmål, og at beboerne har rett til å bevege seg både i og utenfor institusjonsområdet. Sentrale forskrifter, som omhandler barn og unges fritid og medvirkning under opphold i institusjon, er forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (2002), og forskrift om krav til kvalitet og internkontroll i barneverninstitusjoner (2008).

Med de begrensninger som fastsettes i § 5-9 i barnevernloven heter det i rettighetsforskriftens § 5 at det skal legges til rette for at beboere i institusjon skal få delta i utformingen av det daglige liv. I tillegg står det at de skal gis anledning til å dyrke sine personlige interesser og fritidsaktiviteter. Videre presiseres det under

§ 6 at beboeren i størst mulig grad skal få nyttiggjøre seg lokalsamfunnets skole- og fritidstilbud. Kvalitetsforskriftens § 4 sier at skole- og barnehagetilbud, leke- og fritidsmuligheter, arbeidsmuligheter og offentlig kommunikasjon bør ligge gunstig til i forhold til institusjonen. Unntaket er dersom institusjonens målgruppe og målsetting forutsetter en annen lokalisering. Endelig sier § 9 i samme forskrift at: «Beboerne skal sikres deltakelse og innflytelse i saker som gjelder institusjonens daglige rutiner og gjøremål, felles fritidsaktiviteter og lignende». Mange av de lovpålagte bestemmelser som er nevnt her vil bli referert til senere i artikkelen, i forbindelse med presentasjon av empiri.

Rett til medvirkning – barnets perspektiv

§ 31 i Barneloven er den sentrale bestemmelsen i norsk rett om barns rett til å bli hørt innen det treffes avgjørelser som angår dem. Denne bestemmelsen gjelder overfor foreldre, domstoler, helsetjenester, sosiale tjenester og også barnevernet. De endringer som er blitt gjort i Barneloven og Barnevernloven de senere årene har hatt som mål å gi barnet en utvidet rett til medvirkning. Dette synliggjøres blant annet ved at barnets rett til å få informasjon og til å uttale seg om egen sak har blitt satt ned fra 12 til 7 år. I tillegg synliggjøres det i § 6-3 i barnevernloven at barn som er yngre enn 7 år, og som er i stand til å danne seg egne synspunkter, også innehar denne retten. At barnet i dag betraktes som et subjekt kan også spores i andre bestemmelser i loven; blant annet knyttet til ytringsfrihet og vern om personlig integritet (Tjelflaat og Ulset, 2008). En anerkjennelse av barn som selvstendige individer innebærer at de har rett til å komme til orde i alle saker som har betydning for dem. Barn skal ha anledning til å påvirke de avgjørelser som tas i forbindelse med spørsmål som angår dem selv. Seim (2007) hevder at barnets perspektiv i tilknytning til undersøkelser om barnevernet ofte er en nødvendighet om en ønsker å få frem et realistisk bilde av hvilke behov for hjelp de har og hva slags løsninger som fungerer best. Dette vil også gjelde for barn og unge som, i kortere eller lengre perioder av oppveksten, bor i barneverninstitusjon.

Ett av de tre grunnleggende prinsippene som barnevernloven bygger på er «barnets beste»lV). Å la barn få gi uttrykk for sine synspunkter i saker som angår dem anses som helt nødvendig for å kunne [be]gripe barnets perspektiv i de enkelte saker og komme fram til hva som er barnets beste. Det anses også som nødvendig å la barn komme til orde for å ivareta deres verdighet, integritet og for å vise dem respekt. Synet på barnet som et aktivt, handlende subjekt er i tråd med den nye barndomssosiologien som ble lansert på 1990-tallet. Den framsto som en klar motsats til utviklingspsykologenes syn på barn som passive mottakere, som forklarte sosiale forhold ved hjelp av biologiske fakta (Sandbæk, 2004).

«Medvirkning kan forstås som et relasjonelt begrep; en gjør noe sammen som fører til noe, en virkning» (Ulset 2010, viser til Sandvik 2007 og Bae 2006). Å bli hørt, sett, delta aktivt sammen med andre og å ha innflytelse i saker som angår en selv beskrives som reell medvirkning. Men, det å få lov til å definere, eller være med på å definere, sin egen hverdag og fritid må nødvendigvis innebære en myndighet og frihet til å velge mellom flere mulige alternativer eller løsninger. Skivenes (2007), som skriver om barns rett til medbestemmelse i fritiden, understreker betydningen av at voksne inviterer barna inn og slipper dem til når avgjørelser skal tas. På denne måten blir barna aktive deltakere. Også i tilknytning til barn og unge som bor i institusjon fordres en slik innstilling blant de voksne ansatte. Om beboerne skal være aktive deltakere, og oppleve at de er med på å forme og bestemme sin egen fritid/fritidsbruk må det inviteres til og tilrettelegges for dette.

Fritid! Tid fri?

Øksnes (2008) peker på at det har skjedd en utvisking av skillet mellom fritid og arbeid og at vi i dag, i stadig større grad, velger våre aktiviteter ut i fra om vi oppfatter dem som nyttige eller ikke. Det handler mye om alvorlig fritid, mindre om lek. Voksnes «alvorlige» perspektiv lokaliseres også i barns fritid; leken og fritiden deres styres, den har gjerne en retning, et mål – instrumentelle formål. Vi sier at barn i dag skal lære av leken. Når voksne styrer og (over)organiserer barns livssituasjon mer og mer, og på denne måten institusjonaliserer barndommen, så påvirker dette selvfølgelig også barns frihet til selv å velge. Sagt på en annen måte: mange innordninger begrenser friheten, også den som er forbundet med fritid og lek. Men, det er ikke slik at frihet nødvendigvis handler om fravær av begrensninger. Sinding-Larsen (2007) mener at det handler om eierforholdet til begrensningene, snarere enn fraværet av disse. Om et barn, en ungdom eller en voksen oppfatter begrensningene som sine egne og ikke kun andres, så vil de sannsynligvis også oppleve å ha en viss frihet.

Kjørholt (2008) er opptatt av sammenhengene mellom en god barndom, frihet og fri tid. «En god barndom forbindes i en nordisk kontekst blant annet med frihet og rikelig fri tid. Barndom er sett som en tid der barn kan engasjere seg i aktiviteter og lek med jevnaldrende ut fra egne interesser og behov», skriver hun (:222). På den annen side poengterte Beck (1990) for et par tiår siden at barn og unge faktisk bruker mer og mer av sin tid på å omgås ansatte med pedagogiske kvalifikasjoner, motiver og målsettinger. Deres hverdagsliv pedagogiseres og overorganiseres, slik at den frihet de står overfor til å velge ut fra egne interesser, behov og ønsker begrenses i betydelig grad. Dette er et viktig og interessant poeng, ikke minst i samband med barn og unge som opplever å bo i barneverninstitusjon. De er i den spesielle situasjon at de omgås ansatte med pedagogiske kvalifikasjoner døgnet rundt, både hjemme, i skolen og også ofte i fritiden.

Fritid og skoletid

Å ha fri tid innebærer at en også har en tid for arbeid. I forbindelse med barn og unges hverdag og fritid i Norge anvendes ofte den samme type dikotomisering, men i deres tilfelle erstattes arbeidstid med skoletid. Også Olsen og Dahl (2008) avgrenser barns fritid i Danmark til «[…] primært at være den tid, de tilbringer udenfor skolen» (:22, 23). Skolen inntar «rollen» som arbeid, og det dannes en avgrensning mellom skoletid og fritid. Säfvenbom (2005) ønsker ikke å avgrense eller å sette en endelig definisjon på hva fritid er. Han mener at den kan betraktes på flere ulike måter; fritid kan forstås som den tid som kommer etter/går utover skole og arbeid, eller den kan forstås som en midlertidig tilstand som oppleves både i arbeids- og skoletiden samt i tiden etter at skole og arbeid er avsluttet. Men, selv om Säfvenbom velger å fremheve betydningen av de ulike betraktningsmåter, så ser han at hverdagen til voksne og barn splittes opp i produktive og ikke-produktive deler. Denne artikkelen tar utgangspunkt i – og støtter seg til den avgrensning av fritid som Olsen og Dahl (2008) gjør, og som ungdommene som deltok i vår undersøkelse også la til grunn. Likevel anses det som viktig å være klar over, slik Säfvenbom bemerker, at betraktningsmåtene kan variere.

For barn og unge representerer ofte skoletiden den produktive delen, mens den øvrige tiden de har til rådighet, utenom skole og skolearbeid, representerer den ikke-produktive delen. Mange forbinder skoletid med arbeid og fritid med forventninger om det å kunne ta for seg av livets gode sider. I fritiden står en ikke nødvendigvis overfor en rekke obligatoriske oppgaver, slik en gjør det i arbeids- og skoletiden. Hva som anses å være det gode liv varierer fra person til person. I denne forbindelse er Säfvenbom (2005) spesielt opptatt av fritiden til utsatte barn og unge. Han mener at deres fritidsforventninger og perspektiver på det gode liv ofte ikke innfris, og at dette fører til etablering av mangler i kunnskapen rundt opplevelsen av det gode liv.

Forståelse av fritid og fritidsbruk i barneverninstitusjon

I vår studie refererte både beboere og ansatte til skolebegrepet, når de skulle redegjøre for ungdommenes fritid. De fleste ungdomsinformantene mente imidlertid at all den tid som kom etter eller gikk utover skole og lekser burde kunne betraktes som fri. Ansatteinformantene delte som regel ikke denne oppfatningen. De mente at det var noe mer, utover skolen, som bestemte hvilken tid som kunne betraktes som fri. Blant annet nevnte de ulike gjøremål i institusjonen, organiserte aktiviteter som institusjonen arrangerte for beboerne samt diverse institusjonell, bunden møtevirksomhet. Dette var foreteelser som de, ved siden av skole og lekser, mente var med på å definere beboernes fritid. Ungdommene oppfattet det slik at disse foreteelsene skjedde i den tiden som egentlig var fri, eller som det i det minste var naturlig å betrakte som fri.

Selv om fritid i utgangspunktet kan betraktes som fri og åpen, foreligger det ofte forventninger om at den skal fylles med meningsfulle aktiviteter. Hvilke som framstår som fornuftige, sunne og givende varierer fra person til person; ikke minst mellom ungdom og voksne. Kategorier av fritidssysler som ble presentert i vår undersøkelse var; organiserte aktiviteter (idrett/fysisk aktivitet og kultur/annet), uorganiserte aktiviteter (idrett/fysisk aktivitet og kultur/annet) og sosialt samvær med venner (innenfor og utenfor institusjonen). Datamaterialet viste at det var ulike uorganiserte aktivitetsformer som særpreget beboernes fritid. Dette gjaldt både for fysiske og kulturelle aktiviteter. Materialet viste også at mange ungdommer tilbrakte mye av fritiden sin innenfor institusjonsområdet. Enkelte var sammen med venner utenfor institusjonsområdet i fritiden, men vennebesøk i institusjonene var lite utbredt. Om lag 30 prosent av samtlige beboere som var plassert i de ti langtids barneverninstitusjonene deltok i faste, organiserte aktiviteter utenfor institusjonsområdet i fritiden. I NOVAs brukerundersøkelse (Gautun et.al. 2006), hvor man i tillegg til en omfattende spørreskjemaundersøkelse gjennomførte intervjuer av tolv ungdomsbeboere i sju forskjellige barneverninstitusjoner, fant man også at kun tre av tolv deltok i faste fritidsaktiviteter én eller flere kvelder i uka. Selv om forholdsvis få beboere deltok i organiserte aktiviteter, ga de fleste ungdommene i vår studie uttrykk for at de ønsket en fritid som innbefattet både organiserte og uorganiserte aktiviteter. På den annen side sa mange at de, om de måtte velge, foretrakk en åpen fritid. De favoriserte en uformell og leken fritid framfor en formell og planlagt. Dette kom tydelig fram både i spørreskjemasvarene og i intervjuene.

De fleste ansatte som deltok i undersøkelsen ønsket at beboerne skulle bedrive mer organiserte aktiviteter. De mente at den enkelte burde planlegge mer av fritiden, og fylle den med fornuftige og nyttige aktiviteter. Forklaringen på beboernes faktiske fritid/fritidsbruk ble delvis eller helt knyttet til deres personlige egenskaper (moralsk); at de ikke var i stand til, maktet eller rett og slett ikke orket å planlegge fritiden sin. En del hevdet at deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter fremsto som mer formålstjenlig enn deltakelse i uorganiserte aktiviteter, både i forhold til den indre strukturen i hverdagen, logistiske utfordringer (i de tilfeller hvor institusjonen var avsidesliggende), læringsaspektet i tilknytning til planlegging og gjennomføring av faste aktiviteter samt i forhold til de andre beboernes planer og ønsker i fritiden. Ved et par institusjoner pekte ansatte på at det også var formålstjenlig sett i forhold til arbeidstidsordning.

Fritidsbruk, fritidsønsker og tilfredshet

Ungdommene formidlet at de ønsket å tilbringe mest mulig fritid sammen med venner. Det viste seg imidlertid at mange opplevde fravær av venner, og flere ungdommer ga uttrykk for at de levde et liv uten nære vennerelasjoner. En særlig årsak til dette var plasseringsstedet. De fleste bodde i institusjoner utenfor hjemkommunen, gjerne langt fra hjemstedet sitt. De var ikke fortrolige med nærmiljøet og lokalbefolkningen, og de var forhindret i å opprettholde tett kontakt med tidligere venner. Om de ønsket å være sammen med venner i det daglige måtte de utvikle nye vennerelasjoner. Dette arbeidet kunne være vanskelig, det tok tid og det var ikke alle beboerne som lyktes like godt. Undersøkelsen viste også at flere ungdommer tilbrakte mer av sin fritid «hjemme», det vil si innenfor institusjonsområdet, sammenlignet med før plassering.

Halvparten av ungdommene sa at de var misfornøyde eller svært misfornøyde med institusjonsoppholdet, og det viste seg at disse også var misfornøyde med fritiden sin. Det syntes altså å være en sammenheng mellom grad av tilfredshet med opphold og grad av tilfredshet med fritid. De viktigste forskjellene med hensyn til fritidsbruk blant ungdommene som deltok i undersøkelsen fant vi i den tiden som ble tilbrakt innenfor institusjonsområdene; de fornøyde beboerne bedrev et bredere spekter av aktiviteter innenfor området, sammenlignet med de misfornøyde. Dette gjaldt spesielt for uorganisert fysisk aktivitet. De tilfredse rapporterte også at de hadde venner, at de kunne ha besøk av venner i institusjonen og at de pleide sosial omgang med andre beboere i institusjonen. Fritiden til de tilfredse beboerne syntes å være mer allsidig og mindre fastlåst enn det som var tilfellet for de øvrige beboerne. De fleste hadde også mulighet til å komme seg til og fra fritidstilbud i nærmiljøet på egen hånd; de var ikke alltid avhengige av skyss fra ansatte. Enkelte av disse ungdommene var dessuten plassert i institusjoner som gjorde det mulig for dem å avlegge regelmessige besøk i sin hjemkommune, slik at de kunne opprettholde kontakt med familie og/eller venner.

Beboere som opplevde en fritid som samsvarte dårlig med den de ønsket, pekte på årsaker til dette som var knyttet til indre og/eller ytre forhold ved institusjonen. Noen formidlet at institusjonens avsidesliggende lokalisering hindret dem i å realisere fritidsønskene. Andre hevdet at indre institusjonsforhold – for eksempel regler og rutiner knyttet til møtevirksomhet, innetider, fastlåste aktivitetsdager og stilletid – begrenset mye i det daglige. Enkelte ga også uttrykk for at de mistrivdes i selskap med andre beboere som de var tvunget til å leve sammen med, og at dette påvirket hverdagen og fritiden negativt. Dette gjaldt spesielt for de ungdommene som var plasserte i avsidesliggende institusjoner. Disse ungdommene benyttet sosiale forklaringer på sin fritid/fritidsbruk; deres handlinger i fritiden var preget av institusjonsstrukturer, sosial situasjon og sosiale relasjoner.

Mening og mestring for ungdommene

I sin studie av fritiden til utsatte barn og unge i Oslo fant Säfvenbom (1998) at ungdom med problematiske oppvekster ikke var så opptatte av mestringsaspektet i betydningen å prestere noe. Meningsfulle fritidsaktiviteter var ikke uløselig knyttet til fremgang og prestasjon, men mer til det å slippe å forholde seg til hverdagens problemer. De meningsfulle aktivitetene måtte ha en slags frigjørende effekt som avfødtes fra opplevelsen. Denne effekten kunne innby til mer involvering. Opplevd mestring handlet ikke om mål på dyktighet og prestasjon i forhold til andre; det handlet om å oppleve og å nyte. Undersøkelsen viste videre at opplevelsen av frihet var viktig for ungdommene. Det var ikke de instrumentelle aktivitetene, forbundet med rutine og kjedsomhet, som var ønskelige. De frigjørende aktivitetene ble foretrukket framfor de instrumentelle. Videre fant Säfvenbom at ungdommene ønsket å oppleve sosial støtte i forbindelse med fritiden, men de poengterte at denne ikke måtte virke kontrollerende.

Funn fra vår undersøkelse viste noen felles trekk med Säfvenboms studie. Blant annet ga mange av våre ungdomsinformanter uttrykk for at de foretrakk ikke-instrumentelle fritidsaktiviteter. Videre fortalte flere at de ønsket en fritid som var åpen og fri; den skulle ikke fylles opp med bundne, organiserte aktiviteter. Ingen ga uttrykk for at det var viktig for dem å delta i aktiviteter hvor de måtte prestere i forhold til andre. De fleste var opptatt av å ha en fritid som var meningsfull for dem, og hvor de i stor grad fikk lov til å definere innholdet selv. Videre formidlet informantene at gode opplevelser i fritiden var viktig. De gode opplevelsene var gjerne forbundet med vennesamvær og ulike fysiske og kulturelle uorganiserte aktiviteter: For eksempel hytteturer, friluftsliv, treningssenter, uorganisert fotballspilling, kino og bowling. Også TV og internettbruk framsto som givende fritidssysler for mange. Ut over dette assosierte en del ungdommer meningsfylt fritid med det å oppleve å være en del av et sosialt fellesskap, hvor en har glede av hverandre og hvor en blir sett, hørt og anerkjent for den en er. På spørsmål om det var ønskelig med oppmuntring og støtte fra ansatte i forbindelse med fritid/fritidsbruk var beboernes oppfatninger delte. Noen sa at de ønsket voksne ansatte som motiverte og veiledet, som brydde seg og viste en sann interesse for deres fritid. Andre syntes det var mer enn nok kontroll fra institusjonens side fra før og ønsket å bestemme over sin egen fritid. Disse ungdommene ønsket minst mulig innblanding fra de ansatte.

Ufri fritid

Som nevnt tidligere ga intervjuene oss mer utfyllende svar på noen av de spørsmål som først ble besvart i spørreskjemaundersøkelsen. Gjennom intervjuene fikk vi blant annet vite at en god del ungdommer følte seg noe ufrie i hverdag og fritid, samt at institusjonens beliggenhet og/eller dens regler og rutiner kunne begrense livsutfoldelsen i betydelig grad. Noen fortalte at livet som beboer i institusjon føltes unormalt, og at de så fram til den dagen oppholdet tok slutt. Undersøkelsen viste at enkelte institusjoners indre strukturer og rammer begrenset beboernes frihet og fritid betydelig. Tidfestet og fastlåst møtevirksomhet mellom ansatte og mellom ansatte og beboere, praktisering av «stilletid» etter middag, faste vaskedager og faste institusjonsdager hvor beboerne måtte være til stede på ettermiddag og kveldstid, var eksempler på dette.

Også i danske barneverninstitusjoner er «den ufrie fritid» blitt registrert. Olsen og Dahl (2008) fant at hverdagen og fritiden til beboerne i stor grad var voksendefinert og planlagt. Det ble gitt lite tid og rom til spontane fritidssysler, og beboernes fritid ble ikke karakterisert som selvvalgt, men tilrettelagt i forhold til institusjonsstrukturene. Aktivitetene måtte passe inn i forhold til indre og ytre rammer. Dette førte til at mange beboere ikke så lett ble integrert i lokalmiljøet, og at de opplevde fritiden som lite lystbetont. Funnene som knyttes til institusjonsstrukturene, og hvordan disse påvirket og begrenset beboernes fritid, er i overensstemmelse med deler av vårt materiale. Responsen fra en del danske og norske beboere er altså sammenfallende; blant annet følte de at fritiden bar preg av en viss kontroll og ufrihet sammenlignet med andre ungdommers fritid. Dette kunne frembringe mistrivsel under institusjonsoppholdet og en ytterligere motstand, avstandstaken og vegring mot å knytte seg til voksenpersoner.

Fritid, mestring og marginalisering

For barn og unge som bor i institusjoner kan mestringsopplevelser bero på de ansattes genuine opptatthet av beboernes fritid; at forholdene legges til rette, at ansatte evner å se muligheter fremfor begrensninger, at beboerne oppfordres til medvirkning og at en følger opp spontane, uorganiserte aktivitetsønsker så vel som planlagte og organiserte. Vedeler (1980) har presisert viktigheten av at institusjoner ikke kun vektlegger planlegging, men også verdsetter spontaniteten og evner å se og utnytte de spontane episoder som skjer i dagliglivet.

Én institusjon som deltok i vår undersøkelse skilte seg noe fra de andre med hensyn til tenkning rundt – og satsing på mestring og mestringsopplevelser. Institusjonen fremhevet betydningen av å legge til rette for at beboerne kunne oppleve mestring i fritiden, og ansatte formidlet at de så svært mange muligheter og få begrensninger med hensyn til valg av aktiviteter. I tillegg poengterte de viktigheten av at de, som voksne hjelpere, var i stand til å ta ting på sparket; de fremhevet betydningen av å kunne følge opp beboernes fritidsforslag raskt. Deres erfaring var at om de ventet i mange dager eller en hel uke for å vurdere en eventuell gjennomføring av forslaget, så mistet gjerne beboeren både motivasjonen og det ønsket han/hun i utgangspunktet hadde. En slik fremgangsmåte, hvor beboerne måtte «vente og se» fordi alt skulle planlegges og avpasses i forhold til mange institusjonelle ytre og indre faktorer, resulterte gjerne i at både hverdag og fritid ble assosiert med noe negativt. Institusjonen ønsket å unngå dette, og ansatte fremhevet i denne forbindelse betydningen av å skape en hverdag og fritid som framsto som så normal som overhode mulig. Det viste seg at mange ansatte var spesielt interessert i friluftsliv og ulike aktiviteter knyttet til fritid, og de fortalte at de selv opplevde stor glede når de fikk delta aktivt sammen med ungdommene på diverse fritidssysler, turer i naturen og så videre. Beboerne i denne institusjonen, som deltok i undersøkelsen, ga uttrykk for at de var fornøyde med fritiden sin. Årsaken til dette mente de var at institusjonene og de ansattes la til rette for såpass mange og varierte aktiviteter. Ungdommene opplevde å ha en rekke valgmuligheter, de opplevde at alburommet var stort og i tillegg kunne de som regel komme seg til og fra ulike aktiviteter på egen hånd.

Ansatte ved de øvrige institusjoner som deltok i undersøkelsen fant det ofte vanskelig å redegjøre for hvordan og/eller hvorfor mestring ble vektlagt i forbindelse med deres tenkning rundt – og satsing på fritid. Begrepet mestring var kjent, og de fleste hevdet at institusjonen koblet dette til beboernes fritid, men de syntes det var problematisk å svare på spørsmål om hvordan og/eller hvorfor de gjorde dette. Vår undersøkelse antyder derfor at kunnskap om sammenhenger mellom fritid og mestring, fritidsaktiviteter og mestringsopplevelser foreligger i de fleste institusjoner, men at denne kunnskapen ikke nødvendigvis kan spores i de handlinger som foregår i hverdag og fritid. Tvert imot synes fritidstenkning og praksis i en del institusjoner å være formet av en innordning og tilpasning i forhold til konvensjonelle strukturer, rammer og begrensninger i hverdagen, heller enn å være formet av en oppriktig interesse for muligheter og mestring i tilknytning til denne.

Heggen m. fl. (2003) beskriver marginalisering som en prosess hvor det foregår en utstøting eller tilbaketrekking av for eksempel ungdom fra arenaer hvor det forventes at de skal kunne delta. Når barn og unge som bor i barneverninstitusjon holdes tilbake eller hindres i å delta på naturlige fritidsarenaer, kan dette forstås som en form for marginalisering. En slik situasjon vil også ha konsekvenser i forhold til beboernes mulighet til å oppleve mestring. Heggen og Øya (2005) presiserer at det er å forvente at mestring og mestringsopplevelser kommer til uttrykk gjennom sosial integrasjon, og at mangel på mestring og mestringsopplevelser kommer til uttrykk gjennom marginalisering.

Institusjonens beliggenhet og dens betydning for fritidspraksis

Det er ikke tvil om at beboernes fritid formes av den enkelte institusjons indre og ytre strukturer og rammer. Institusjonsansatte forholder seg til, utøver og «representerer» på mange måter strukturene og rammene; dette betyr at deres tenkning rundt fritid på sett og vis er vevd sammen med disse. For eksempel vil institusjonens fysiske beliggenhet påvirke både fritidstenkning- og praksis; den vil for eksempel ha betydning i forhold til hva de ansatte oppfatter som gjennomførbart i forbindelse med beboernes fritid.

Vår undersøkelse viste at i de tilfeller hvor institusjonens lokalisering var svært avsidesliggende, og hvor beboerne ikke hadde mulighet til å komme seg til og fra ulike aktiviteter på egen hånd, så ble beboernes fritidsønsker vanskeligere å imøtekomme sammenlignet med institusjoner hvis beliggenhet var mer sentral. I følge ansatte som arbeidet i avsidesliggende institusjoner kunne det kreve omstendelig planlegging å få gjennomført fritidsønsker; spesielt de uorganiserte og spontane. Dersom en av ungdommene ønsket å tilbringe fritid i nærmiljøet/sentrum måtte dette blant annet planlegges og avpasses i forhold til de andre ungdommene og i forhold til transporthensyn. Fritidsønsker måtte også utsettes dersom det foregikk overlappingsmøter mellom ansatte som gikk av vakt og ansatte som gikk på vakt. I de tilfeller hvor beboere ytret ulike ønsker på samme tidspunkt måtte de ansatte ofte velge å støtte opp om én av dem på grunn av personal- og/eller transportmessige hensyn. I de mer sentralt beliggende institusjonene var beboerne mer selvstendiggjorte i fritiden, og det krevdes mindre planlegging knyttet til gjennomføring av ulike fritidssysler. Beboerne var ikke avhengige av hjelp fra ansatte for å komme seg til og fra ulike aktivitetstilbud i nærmiljøet. Verken overlappingsmøter eller andre beboeres ønsker/planer for fritiden hindret den enkelte i å gjennomføre egne aktiviteter.

Ivaretakelse av rettigheter og kvalitetskrav

For å synliggjøre hvilke kvalitetskrav som stilles til institusjoner i dag og som berører beboernes fritid, samt hvilke rettigheter beboerne har som knytter an til deres fritid, må man se på Lov om barneverntjenester med tilhørende kvalitetsforskrift og rettighetsforskrift.

§ 4 i kvalitetsforskriften tilknyttet Lov om barneverntjenester, sier blant annet at institusjonen bør ligge gunstig til i forhold til skoletilbud, leke- og fritidsmuligheter og offentlig kommunikasjon såfremt ikke institusjonens målgruppe og målsetting forutsetter annen lokalisering. I rettighetsforskriften står det at beboeren skal kunne nyttiggjøre seg de skole- og fritidstilbud som finnes i lokalsamfunnet i størst mulig grad. Flere institusjoner som deltok i fritidsundersøkelsen i Midt-Norge lå slik til at beboere, som verken hadde rusproblemer eller var plassert på atferdstiltak, men derimot på hjelpe- og omsorgstiltak, var avstengt fra kontakt med lokalsamfunnet dersom ansatte ikke hadde tid og/eller ressurser til å kjøre dem. Beliggenheten til et par av institusjonene var så avsidesliggende at det heller ikke var lokal kollektivtransport i området. For disse institusjonene var det verken mulig å imøtekomme kvalitetsforskriftens krav til lokalisering eller rettighetsforskriftens krav om at beboere skal kunne nyttiggjøre seg fritidstilbud i lokalsamfunnet. Ut fra et rettighets- og medvirkningsperspektiv er det utilfredsstillende at barneverninstitusjoner begrenser beboernes frihet, livsutfoldelse og fritidsmuligheter samt deres muligheter til medvirkning og selvbestemmelse i forbindelse med egen fritid og dermed ikke ivaretar de rettigheter og krav som står nedfelt i lovverket.

Arbeidstidsordningens betydning for fritidspraksis

I fritidsundersøkelsen fant vi også at institusjonenes arbeidstidsordninger påvirket beboernes fritid. En del ansatte arbeidet i institusjoner som praktiserte vanlig turnus; det vil si tre arbeidsskift i døgnet. De mente at denne ordningen påvirket både tenkning om fritid og praksis negativt. Turnusen var ikke tilrettelagt for ungdommene og deres behov, muligheter og ønsker knyttet til fritiden. Det viste seg at institusjoner som praktiserte vanlig turnus sjelden gjennomførte turer eller lengre utflukter i helgene, nettopp fordi de ansatte måtte tilbake til institusjonen for å foreta skift midt på dagen, på kvelden eller om morgenen. Ansatte opplevde også at det var vanskelig å motivere ungdommene til felles turer eller aktiviteter i fritiden, når det var så mange og hyppige arbeidsskift. Det ble for lite ro og stabilitet. Enkelte følte at institusjonen de arbeidet ved kunne gitt beboerne en bedre, mer fleksibel og opplevelsesrik fritid om den hadde valgt en annen arbeidstidsordning. Vi fant ikke den samme typen problematikk ved de institusjonene som praktiserte medleverturnus. Ansatte ved disse institusjonene opplevde ikke at arbeidstidsordningen begrenset eller «stjal» fritid/fritidsopplevelser fra beboerne, snarere tvert imot. Medleverturnusen, som innebar at de ansatte var til stede og arbeidet i institusjonen over flere døgn før det ble foretatt skift, åpnet opp for gode tur- og utfluktsmuligheter, og den la til rette for en mer fleksibel og allsidig fritid både i ukedager og helger sammenlignet med vanlig turnus.

Institusjonsstrukturer og tenkemåters betydning for fritidspraksis

Studsrød (2000) peker på at barneverninstitusjonene kan fortolke fritidsaktiviteter ulikt ut fra hvilke definisjoner de har på institusjonen. Om de ansatte definerer den som en behandlingsinstitusjon, eller om de definerer den som et hjem, vil ha betydning for hvordan fritiden blir forstått og hvordan den blir brukt. Hun fant blant annet at barneverninstitusjoner som evnet å skape en så «normal» hverdag som mulig for beboerne også evnet å skape «normale ungdommer». Våre tenkemåter modelleres av mange idé- og erfaringsbaserte aspekter. I en barneverninstitusjon vil for eksempel ansattes oppfatninger knyttet til beboernes fritid være berørt av de strukturer og rammer som er nedfelt innenfor settingen og som har blitt skapt og vedlikeholdt, gjerne over lang tid. Det er ikke tvil om at strukturene, rammene og organiseringen som gjaldt ved de fleste institusjonene som deltok i vår undersøkelse divergerte fra de som gjelder i mer «ordinære», hjemlige omgivelser. Like fullt hadde disse innflytelse på den tenkning som ansatte formidlet til oss om fritiden og fritidsmulighetene til beboerne. Når det er sagt var det ikke nødvendigvis slik at beboerne ervervet og tilegnet seg de ansattes tenkemåter. Mye var avhengig av hvordan og hvor mye de ansatte tilrettela for fritidssysler og mestringsopplevelser, og om de evnet å motivere beboerne til deltakelse.

Som nevnt tidligere i artikkelen var det én institusjon som skilte seg noe fra de andre. Den la stor vekt på betydningen av mestring i forbindelse med beboernes fritid, og sammenlignet med de øvrige institusjonene, søkte den mer direkte etter de veiene som kunne avstedkomme mestringsopplevelser. Den tenkning som lå til grunn for og styrte denne institusjonens vurderinger og valg i tilknytning til fritid/fritidsbruk, syntes å ligge nærmere beboernes enn det mange av de øvrige institusjonenes tenkemåter gjorde. I tillegg var institusjonen spesielt opptatt av «det normale». De ansatte så viktigheten av å tenke og gjøre ting så familielikt som mulig. De ansattes innstillinger syntes ikke i like stor grad å være preget av tanken om å opprettholde stramme strukturer og rammer, slik de kunne være i de andre institusjoneneV). Om en ønsker å ivareta viktige sider ved barn og unges medvirkningsrettigheter og legge til rette for at de som bor i institusjon skal kunne myndiggjøre seg selv under oppholdet, er denne typen fritidstenkning gunstig. Det synes med andre ord mulig å bygge opp om og styrke beboernes medvirkning, mestring og myndiggjøring også gjennom institusjonenes fritidstenkning og praksis.

Avslutning

Alle barn og unge har rett til fritid og lek uavhengig av om de bor hjemme hos sine foreldre eller er plassert utenfor foreldrehjemmet. Vår undersøkelse har imidlertid vist at det ligger en form for makt i ulike faktorer som er spesifikke for barneverninstitusjoner sammenlignet med «ordinære» hjem. Denne «makten» fortoner seg som begrensninger, og beboerne har som regel ikke et eierforhold til disse (jf. Sinding-Larsen 2007), siden de sjelden er med på å [ut]forme eller bestemme hvilke begrensninger som skal gjelde. Det synes i denne forbindelse å være rom – og behov– for et sterkere og mer aktivt arbeid ved institusjonene som tar sikte på å myndiggjøre beboerne ved å legge bedre til rette for innflytelse og reell medvirkning i hverdag og fritid, slik Lov om barneverntjenester, kvalitetsforskriften og rettighetsforskriften sier at de skal gjøre.

En meningsfylt fritid som byr på mestringsopplevelser for barn og unge som bor i institusjon synes å betinge ansatte som viser imøtekommenhet og engasjement, slik at det etableres et visst samsvar mellom forventninger og handlingsrepertoar. Ansatte som har forventninger til beboeres fritid som samsvarer dårlig med den enkeltes handlingsrepertoar, vil sannsynligvis ikke lykkes så godt i sitt arbeid; i slike tilfeller vil ansatte og beboere dra i ulike retninger. På samme måte vil institusjoner som sjelden ser muligheter – fordi de først og fremst beskjeftiger seg med å opprettholde strukturer og rammer – heller ikke lykkes med å tilrettelegge for en fritid hvor beboerne gis makt og innflytelse og kan oppleve myndiggjøring og mestring. Denne artikkelen har ikke engasjert seg direkte i miljøarbeidet og miljøterapien som bedrives i institusjonene, men det kan likevel være på sin plass her å minne om at miljøterapi i stor grad bør dreie seg om å organisere for å muliggjøre (Larsen 2004); ikke å organisere for å begrense eller hindre.

De fleste ungdommene som deltok i vår undersøkelse syntes å foretrekke den åpne, uformelle fritiden hvor det var rom for spontanitet. På den annen side ga de fleste ansatte uttrykk for at beboerne burde vist mer interesse for formell, organisert og planlagt fritid. Det viste seg også at en del strukturelle og organisatoriske ordninger ved institusjonene var av en slik karakter at de gagnet organisert fritid. De la føringer i forhold til hvilke aktiviteter de ansatte anså det mulig å gjennomføre, og de begrenset den tiden som beboerne kunne disponere fritt. Faktorene kunne være av både indre og ytre karakter; det være seg rutiner og regler innenfor institusjonssettingen, bestemte sanksjoner ved brudd på rutiner og regler, arbeidstidsordning blant ansatte, den enkelte beboers oppholdstid og/eller institusjonens lokalisering. De ansatte forholdt seg til og representerte på sett og vis institusjonens ordninger, og det er ikke tvil om at disse la premisser i forhold til beboernes faktiske fritid/fritidsbruk. Dette er også i tråd med funn som er gjort tidligere, i forbindelse med undersøkelser gjennomført både i Norge og Danmark (Säfvenbom 1998, 2005, Studsrød 2000 og Olsen og Dahl 2008).

Vår undersøkelse har vist at det er vanskelig å ivareta barn og unges rettigheter knyttet til fritid og lek, dersom en i hverdagen må forholde seg til mye byråkratisk, instrumentell institusjonstenkning og mange indre og ytre begrensninger. Colton (1988) viste for et par tiår siden at barn og unge som bor i institusjon tilpasser seg byråkratiske strukturer, og at det lett utvikler seg særegne kulturer med ubevegelige, stereotype holdninger innenfor institusjonssettingen. Dette betyr ikke at barneverninstitusjoner i 2011 og i årene som kommer ikke har anledning til «å være i bevegelse» og bli mer fleksible. Ut fra et medvirknings- og rettighetsperspektiv er det nettopp dette de bør tilstrebe slik at de barn og unge, som opplever å bo i barneverninstitusjon i kortere eller lengre perioder ev oppveksten, gis gode og reelle muligheter til aktiv deltakelse i forming av egen hverdag og fritid. Å oppleve frihet i tilknytning til fritid handler om valgmuligheter, og det handler om å forstå de begrensninger som gjelder og helst kjenne et eierforhold til disse.