På tide å revidere barnevernets begreper

Renee Thørnblad

Førsteamanuensis, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge - Nord, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

renee.thornblad@uit.no

Amy Holtan

Professor, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Nord, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

amy.holtan@uit.no

Språk er handling. Det vil si at vi gjør noe når personer og grupper omtales på bestemte måter.

Når begreper som «plassering», «omplassering», «omsorgsbase» eller «ettervern» brukes, beskriver dette ikke bare barnevernets virksomhet, men knyttes samtidig til personene virksomheten omhandler. Språk er makt. Dette innebærer at begrepsbruk gir bestemte konnotasjoner og kan bidra til uheldige og negative tilskrivninger av personene som omtales.

Opphavshistoriene til begrepene innen barnevernterminologien er forskjellige. Noen begreper var meningsfulle i sin tid. For eksempel var oppfostring i tidligere tider et alminnelig begrep som betegnet oppvekst. Andre begreper i barnevernet er hentet fra andre fagfelt – for eksempel «ettervern» som gir assosiasjoner til fengselsvesen og kriminalomsorg. Det er mulig at begrepene er funksjonelle for barnevernsystemet, men det må likefult stilles spørsmål ved hvilke utilsiktede virkninger begrepsbruken har for de det gjelder.

Ikke nøytrale begreper

Vi har i mange år i vår forskning brukt begrepet «fosterbarn» for å kategorisere gruppen som er gjenstand for vår forskning. Kategoriseringer benyttes for å forenkle og skape oversikt. Kategorier er benevnelser som grupperer personer som har felles kjennetegn. Slik som «fosterbarn», «adoptivbarn», «barnevernsbarn». Begrepene brukes ofte i det godes hensikt, for å få fram forskningsresultater, endret policy, nye tiltak, for å forbedre situasjonen til barna det gjelder. Men begrepsbruken er ikke nøytral, den muliggjør noen forståelser og begrenser andre. En utilsiktet slagside av de etablerte kategoriseringene er at de bidrar til tilskrivninger av kjennetegn eller egenskaper som kan fungere marginaliserende eller sågar stigmatiserende.

Begrepet «fosterbarn» er innarbeidet i fag- og forskningsfeltets språkbruk. Et søk på «fosterbarn», på Bufetats hjemmeside (http://www.bufetat.no/bufdir/) 17. oktober ga 335 treff. Samtlige doktorgradsavhandlinger, inklusive våre egne, og forskningsprosjekter knyttet til temaet anvender også begrepet. Forskningen om barn som bor i fosterhjem er i hovedsak innrettet mot å avdekke problemer i den hensikt at barns situasjon skal forbedres. Det pekes på mangler omkring psykisk helse, utdanning, sosial situasjon og marginalisering som voksne. Det er imidlertid like mange barn og unge med tiltak fra barnevernet som gjør det godt og trives på skolen, som har en god psykisk helse og et sosialt liv som barn flest og lever gode liv som voksne. Det alminnelige og vellykkede framholdes imidlertid sjeldnere når temaet er barn som mottar hjelp fra barnevernet.

Gjennom historien har grupper av barn blitt omtalt og kategorisert med referanser til foreldres normbrudd. Eksempler på dette kan være «lausunge», «nøkkelbarn» eller «skilsmissebarn».

Eksemplene har til felles at de peker på ulike typer normbrudd knyttet til familieliv og barns oppvekst. Begrepene peker på avvik fra datidens dominerende idealer for familieliv og hva en den gang anså som akseptable oppvekstforhold for barn. Med tiden har fødsler utenfor ekteskap, kvinners yrkesdeltakelse og samlivsbrudd blitt alminnelig. Disse kategoriseringene er dermed mer eller mindre tappet for innhold og har tapt sin stigmatiserende kraft.

Opprettholder skiller

Begrepet «fosterbarn», benyttes imidlertid fortsatt i dag som tidligere om barn som har hatt deler eller hele sin oppvekst i familier utenfor foreldrehjemmet. Statistisk sentralbyrå viser at per 31.12. 2012 bodde om lag 10.250 barn og unge i familier utenfor foreldrehjemmet og Bufetat melder om en årlig økning i behovet for fosterhjem på 10 prosent. Dette innebærer også endringer og differensiering av fosterhjemsinstitusjonen. I tillegg har det siden årtusenskiftet vært en økning i antall barn som vokser opp hos slektninger (som oftest mormor) og som inkluderes som fosterhjem. Kategorien fosterhjem er med andre ord utvidet i den forstand at den rommer flere og svært ulike hjem.

Betegnelsen «fosterbarn» ut-skiller disse barna fra barn som i større grad har en oppvekst i tråd med gjeldende familieidealer. Kategorien peker på avvik fra normen om oppvekst i kjernefamilien. Som vi vet er kjernefamilie i dag en samlekategori for svært ulike samlivsformer og foreldreskap. Benevnelsen «fosterbarn» er tross betydelige endringer i fosterhjemsinstitusjonen og i familiestrukturene i samfunnet for øvrig, like fullt uforandret. «Fosterbarn» som begrep opprettholder, i likhet med andre deler av barnevernterminologien, et uønsket skille mellom disse og andre barn i samfunnet. Et slikt skille bidrar ikke til sosial inkludering.

Fastholder avviksforståelse

Felles for barn som kategoriseres som «fosterbarn», er assosiasjoner til problembelastning og fare for skjevutvikling. En fortsatt bruk av begrepet bidrar til å fastholde problem- og avviksforståelser og marginalisering. Tilskrivningene som ligger i denne (avviks-) forståelsen har også betydning for hvilke forventninger som knytter seg til barna og til barnas egen selvforståelse. For mange gjelder det at de opplever at de må overbevise omverdenen om at de ikke er «problembarn» når de har vokst opp hos andre enn sine foreldre. Oppvekst utenfor foreldrehjemmet er litt uvanlig, men burde likevel betraktes som normalt. Å se på seg selv som normal er noe som er viktig for alle barn og unge. Forforståelser som ensidig legger vekt på problemer, avviksforståelser og negative tilskrivninger bidrar til det motsatte.

Spørsmålet som må stilles er om fagterminologien som benyttes i dag avspeiler holdninger og verdier som er gyldige for dagens barnevern. Er for eksempel «omsorgsbase», «omplassering», eller «ettervern» gode begreper? Vi tror ikke det - og vil oppfordre til en reflektert utvikling av begrepsbruk som ikke tilskriver klientidentiteter eller på andre måter marginaliserer barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet. Vårt forslag er å omtale barn som mottar hjelp fra barnevernet på samme måte som andre barn. For eksempel kan «fosterbarn» erstattes med barn som bor i fosterhjem.