Nyttig oppslagsverk om taushetsplikt, men lever ikke helt opp til forventningene

Anmeldt av

Eva Næsheim og Pia Moum Hellevik, universitetslektorer, Universitetet i Stavanger, eva.j.nesheim@uis.no, pia.m.hellevik@uis.no

Om boka

Liv Altmann og Kari Paulsrud (2023). Taushetsplikt i tverrfaglig samarbeid. Retten til å dele opplysninger i arbeid med barn og unge. Gyldendal Akademisk

I innledningen presenteres bokas tema og formål, samt en forklaring av begrepene som brukes. Her finner vi også en leserveileder, som gir en kort presentasjon av innholdet i de enkelte kapitlene. En del steder i boka henvises det til andre kapitler for nærmere opplysninger om et tema. Alt dette bidrar til å gjøre boka oversiktlig og leservennlig.

Gyldendal

Leser man boka i sammenheng, får man en fin innføring i bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, samt retten til informasjon i egen sak. Kunnskap om dette er viktig for å få til et best mulig samarbeid om barn og unge. Boka gir også en nyttig innføring i hvorfor tverrfaglig samarbeid om barn og unge er viktig, og hvordan taushetsplikten kan være til hinder for dette. Kapittelet om vitneplikt gir en kortfattet og god oversikt over tjenesteyteres plikt til å vitne i saker for barneverns- og helsenemnda og domstolene. Boka inneholder mange praktiske eksempler, og det kunne gjerne vært flere, blant annet om innsynsretten og unntak fra denne.

VIDERE HAR BOKA med noen nyttige oversikter, blant annet over sentrale samarbeidspartnere på ulike forvaltningsnivåer, og deres taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Oversiktene er pedagogiske og informative, og nyttige verktøy for de som arbeider innen denne sektoren.

Boka fungerer godt som oppslagsverk dersom man ønsker å finne ut om en selv eller en samarbeidspartner har taushetsplikt eller opplysningsplikt om noe, eller hvilke opplysninger bruker eller pårørende har rett til innsyn i.

Et viktig tema er taushetsplikten og muligheten til å dele opplysninger i arbeidet med barn og unge. Forfatterne gir en fremstilling av situasjoner der den personen opplysningene gjelder, samtykker i at opplysningene kan deles med andre. Samtykke er et viktig grunnlag for utveksling av taushetsbelagte opplysninger, og boka har med en oversikt over hvem som må samtykke, samt krav til samtykket.

FORFATTERNE SKRIVER imidlertid mindre om hvilke muligheter tjenesteytere har til å samarbeide uten å krenke taushetsplikten, og fremstillingen blir her noe uryddig og vanskelig tilgjengelig. Dette gjelder særlig kapittel 7, pkt. 7.3. Deler av dette kapittelet virker lite gjennomarbeidet, er uklart og vanskelig å forstå. Dette gjelder særlig med tanke på hvem som er oppgitt som målgruppen, nemlig alle som arbeider i velferdstjenesten.

Under omtalen av retten til å dele opplysninger med tjenesteytere i andre velferdstjenester savnes en fremstilling av barnevernsloven § 13-1, 3. ledd om barnevernstjenestens rett til å dele opplysninger med andre forvaltningsorganer og yrkesutøvere etter helsepersonelloven når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter barnevernsloven. Videre burde bestemmelsen om tilbakemelding til melder i barnevernsloven § 13–3 blitt noe grundigere behandlet i kapittel 8. Vi savner også en mer inngående beskrivelse av samarbeidet mellom barnevern og politi i straffesaker som gjelder vold og overgrep mot barn.

BOKA SKJEMMES noen steder av unødvendige feil. For eksempel viser forfatterne et sted til en bestemmelse i tidligere barnevernslov i stedet for någjeldende. Et annet sted bruker de deler av ordlyden om barns rett til medvirkning fra tidligere barnevernslov under omtalen av någjeldende bestemmelse i barnevernsloven § 1–4. Her ble det imidlertid foretatt en endring av ordlyden i ny barnevernslov.

Oppsummert er vår vurdering at boka er nyttig for målgruppen som en innføring i regelverket om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett, samt rett til informasjon i egen sak. Den fungerer mindre bra som veiledning til hvordan man kan samarbeide med og dele opplysninger med andre velferdstjenester.