Metoder for barnevernets undersøkelser – på tide med debatt

Bente Nes Aadnesen

Førsteamanuensis, Institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger

Bente.n.aadnesen@uis.no

I Fontene forskning nr. 2/2014 inviterer Vibeke Samsonsen og Elisabeth Willumsen til debatt om endringer i metoder for undersøkelsen i barnevernet. De skriver at det kan virke som om en vekkelsesbølge finner sted blant norske barnevernskontorer om at Kvello har svaret, og de stiller blant annet spørsmål om Norge er tjent med en så «tilfeldig» endring i barnevernets undersøkelse, uten debatt og uten nasjonale føringer for å sikre kvaliteten i undersøkelsesarbeidet?

Det er viktige spørsmål som reises av Willumsen og Samsonsen. Undersøkelsen i barnevernet er ingen presis vitenskap. Den kan gjøres på flere måter. Det har til dags dato ikke vært en generell mal eller metode som barnevernsarbeidere i Norge har orientert seg mot når de skal gjennomføre en undersøkelse (Juul 2011). Metodene for undersøkelsen i barnevernet i Norge er nå i endring. Ulike forhold ligger til grunn for dette. Flere rapporter viser at det nødvendig å forbedre kvaliteten på barnevernets undersøkelser (Riksrevisjonen 2012, Helsetilsynet 2012). Og barnevernet stilles i økende grad overfor krav om evidensbasering eller sagt med andre ord: krav om et kunnskapsbasert barnevern (NOU 2012:5).

Kunnskapsbasert er ikke en klart definert praksis. For å sikre kvaliteten i barnevernets undersøkelse er det derfor viktig at omstillingen til et kunnskapsbasert barnevern ikke blir tilfeldig. Det må legges til grunn et bevisst og velfundert forhold til kunnskap. Ulike vitenskapssyn representerer ulike syn på kunnskap. Hva som blir oppfattet som gyldig kunnskap i barnevernets undersøkelse, hvilken teori, empiri og metode som blir brukt, er avhengig av hvilket vitenskapelig ståsted som legges til grunn og hvilken tradisjon en velger å knytte seg til (Kvale & Brinkmann 2009; Aadland 2011).

Kvello tilbyr en metode og et teorigrunnlag for et kunnskapsbasert barnevern. Denne metoden benyttes etter hvert i mange barnevernstjenester (Skilbred 2014). Er denne modellen for barnevernets undersøkelse implementert i den enkelte barnevernstjeneste etter grundige overveielser over dens hensiktsmessighet? Er det slik barnevernet i Norge vil forstå og praktisere et kunnskapsbasert barnevern?

I dette bidraget til debatten om metoder for barnevernets undersøkelse, vil jeg rette fokus mot begrepet kunnskapsbasert og se det i lys av noen sider ved Kvellos modell for undersøkelsen i barnevernet.

Hva menes med et kunnskapsbasert barnevern?

Det er ulike forståelser av begrepet kunnskapsbasert barnevern, avhengig av hvordan evidensbasert defineres (Grimen & Terum 2009). Evidensbasering i barnevernet handler både om å forbedre barnevernets kunnskapsbase og om at barnevernets profesjonsutøvelse er basert på best mulig tilgjengelig kunnskap.

Det kan skilles mellom en snever og en utvidet evidensforståelse. Bache-Hanssen (2009) beskriver den snevre evidensen og en utvidet evidensforståelse som to ytterpunkter. Den snevre evidensen legger til grunn at kunnskap er god når den produseres i henhold til strenge kriterier som oppfyller krav til reliabilitet og validitet. Kvalitative studier rangeres her lavt, og utelukkes gjerne. Den utvidede evidensforståelsen inkluderer kvalitative studier. Praksisfeltets kunnskap og erfaringer utgjør en viktig del av kunnskapsbasen. Men denne er først kunnskapsbasert når den er forsket på.

I strategi for FOU-arbeidet i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2009-2012) defineres kunnskapsbasert som at fagutøvelsen i praksis skal baseres på best mulig tilgjengelig vitenskapelig kunnskap sammen med brukernes erfaringer. Altså en utvidet evidensforståelse.

En kunnskapsbasert praksis i undersøkelsen og Kvellos modell

Kvello (2010) representerer med sin metode en snever evidensforståelse, der kunnskapen som ligger til grunn for metoden defineres av forskere. Hans standardiserte kartleggingsmal er utviklet på bakgrunn av forskningsbasert kunnskap om barns utvikling, risiko- og beskyttelsesfaktorer, og bygger på transaksjonsmodellen om at barns utvikling foregår i relasjon til andre.

Kvello argumenterer i sine foredrag med at en undersøkelse ved hjelp av hans standardiserte verktøy blir mer målrettet, man blir trygg på at man har nok informasjon samt en mer korrekt konklusjon. Det kan stilles spørsmål til dette: Finnes absolutt kunnskap? Finnes en objektiv sannhet?

Svaret på disse spørsmålene vil være avhengig av vitenskapsteoretisk ståsted. Forskning og teori er ikke objektive størrelser. Som beskrevet innledningsvis er det viktig at barnevernet har et bevisst og velfundert forhold til kunnskap som ligger til grunn for vurderinger. Valg av Kvellos kartleggingsmal i undersøkelsen impliserer valg av forståelsesmåter. Modellen har et ensidig fokus på risiko. Et spørsmål er om det mulig alltid å predikere risiko? Forskning viser at det er betydelige problemer knyttet til å predikere risiko basert på kunnskap om risikofaktorer. Blant annet fordi det generelt er problematisk å bruke kunnskap fra gruppenivå til å predikere på individnivå (Christiansen 2011). Det kan også diskuteres om fokus bør endres, for eksempel mot å dekke barns behov. Dette er en pågående debatt i England (Samsonsen & Willumsen 2014).

Er barnevernet bevisst og kritisk til det teoretiske grunnlaget i Kvellos modell? Ifølge Rød & Hegglandsvik (2014) viser barnevernsarbeiderne i deres undersøkelse manglende teoribevissthet i undersøkelsen knyttet til Kvello-modellens teoretiske fundament, de føringer det får for hvilken informasjon som hentes inn og hvordan den tolkes. Kunnskapsgrunnlaget i undersøkelsene framstår uklart ved at barnevernet ikke klarer å kommunisere dette ut. Det er usikkert hvordan de kunnskapskildene Kvello bygger på, er forstått og vurdert på en kritisk måte av barnevernsarbeiderne. Undersøkelsen til Rød og Hegglandsvik reiser spørsmål om bruken av Kvellos mal for undersøkelsen forutsetter mer kompetanse hos barnevernsarbeiderne enn de faktisk besitter, herunder en kritisk analytisk kompetanse (Rød 2014).

Det er på tide med en debatt

Kvellos modell representerer en snever evidensforståelse. Dette er ikke i tråd med evidensforståelsen som legges til grunn for et kunnskapsbasert barnevern i sentrale dokument. Det er nødvendig å diskutere om evidensbasering i barnevernet skal baserere seg på en snever eller vid forståelse av evidens.

Sett fra mitt ståsted bør ikke barnevernet bare motta kunnskap, men også bidra med erfaringer som kan videreutvikle barnevernets praksiser. Slik er en utvidet forståelse av evidensbasert kunnskap nødvendig i barnevernet.

Skal dette kunne bli en realitet må praksisfeltet delta i utviklingen av et kunnskapsbasert barnevern gjennom kvalitative undersøkelser. Barnevernet arbeider i dag under sterkt tidspress. Skal barnevernet ha tid til å delta i kvalitative studier må de tilføres ressurser. Spørsmålet er da om det er vilje til å gi barnevernet ressurser for at dette skal kunne være gjennomførbart.

Et argument for Kvellos modell i undersøkelsen er, at barnevernet ved å benytte modellen blir mer trygg på at man har hentet inn nok informasjon samt en mer korrekt konklusjon i undersøkelsen. Modellen har et ensidig fokus på risiko. Det er et betydelig problem knyttet til det å bruke kunnskap fra gruppenivå til å predikere på individnivå. Kan barnevernet da være så trygg på sine konklusjoner? Bør fokus endres?

Det er på tide med en debatt for å sikre kvaliteten i undersøkelsesarbeidet.