Malin Jørgine Fævelen

Malin Jørgine Fævelen disputerte i 2024 ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) med avhandlingen «Normer for foreldreskap – Om sivilisering og motstand i norsk barnevern».

Privat

I dagens samfunn stilles det større forventninger til foreldrerollen enn det kanskje noen gang har blitt gjort i historien, og det å tilegne seg ekspertkunnskap har blitt en selvfølge. Foreldreskapsidealet har blitt svært barnesentrert, intensivt og ressurskrevende, både økonomisk, emosjonelt og tidsmessig. Samtidig som det finnes mye kunnskap om sammenhengen mellom foreldrepraksiser og barns velferd, har det også blitt rettet kritikk mot å behandle foreldreskap som et kontekstuavhengig fenomen.

Denne avhandlingen utforsker kritisk hva som skjer når barnevernet forsøker å få foreldre til å endre seg i tråd med rådende normer og kunnskap om godt foreldreskap. Den fokuserer særlig på relasjoner mellom barnevernet og foreldre med ulik klassebakgrunn, og den overordnede problemstillingen er: Hvordan utspiller normer for foreldreskap seg i en norsk barnevernskontekst?

Det empiriske materialet for studien består av en spørreundersøkelse besvart av 256 foreldre i kontakt med barnevernet, samt kvalitative intervjuer med 37 av disse foreldrene. I tillegg inngår kvalitative intervjuer med 16 barnevernsarbeidere som var i kontakt med 21 av de samme foreldrene. I en av artiklene blir én families kontakt med barnevernet benyttet som empirisk utgangspunkt, og her inngår det også et intervju med barnet i familien sammen med foreldrenes og barnevernsarbeiderens intervju.

Studien viser tendens til at foreldre i kontakt med barnevernet stort sett tilpasser seg de rådende foreldreskapsnormene, men at krav om tilpasning kan utspille seg på ulikt vis i møte mellom ulike foreldre og barnevernet. Avhandlingen retter særlig fokus mot mulige utilsiktede konsekvenser av barnevernets sterke fokus på tiltak for å bedre såkalte foreldreferdigheter, hvor stigmatisering spiller en viktig rolle. Avhandlingens løfter fram motstand som et understudert fenomen i sosialt arbeid, og hovedbidraget er en teoretisk og empirisk utforskning av nettopp foreldres motstand mot barnevernet, og det argumenteres for at motstand bør sees som en viktig og naturlig del av dynamikken i barnevernet

Avhandlingen består av fire artikler. I den første undersøkes det om det var sammenheng mellom foreldrenes sosioøkonomiske status og deres foreldreskapspraksiser. Analysene viste både foreldre med høy og lav sosioøkonomisk bakgrunn, svarte at de hadde høy grad av involverende / positive foreldrepraksiser, noe som kan sies å være i tråd med dagens foreldreskapsidealer. Men analysene viste også at lav sosioøkonomisk bakgrunn likevel var assosiert med noe høyere grad av positive / involverende foreldrepraksiser enn for foreldre med høy sosioøkonomisk bakgrunn. Dette viser et litt annet mønster enn det som har vært rapportert for den generelle populasjonen av foreldre som ikke har kontakt med barnevernet.

I artikkel 2 blir normer for foreldreskap tematisert med utgangspunkt i to barnevernsarbeideres narrativer om én middelklassefamilie hver som de har vært i kontakt med i sitt arbeid. Analysen viser hvordan de ofte tatt-for-gitte middelklassenormene kan spilles ut i barnevernets konstruksjoner av foreldrenes identitet. Begge familiene posisjoneres som ressurssterke, og barnevernsarbeidernes narrativer viser kjønnede og klassede beskrives av foreldrene, som sammenfaller med dominerende normer for intensivt morskap. Analysene viser hvordan (middelklasse) idealet for foreldreskap normaliseres, noe som også involverer konteksten for foreldreskapet, slik som eksempelvis levekår. Foreldrene gis stort aktørskap, og barnevernet får en noe mindre rolle. Metaforisk så vi på interaksjonen slik den utspilte seg, som seremonier som opprettholder foreldrenes status.

Artikkel 3 handler om uintenderte konsekvenser dreiningen mot foreldreskapet kan få i interaksjonen mellom barnevernet og familier som har komplekse levekårs- og helseutfordringer. Artikkelen er basert på intervjuer med foreldre, barn og saksbehandler i samme barnevernssak, og viser hvordan normer for foreldreskap kan utspille seg som en kraftfull form for makt, på tross av gode intensjoner. Stigma som fenomen kommer til uttrykk i kategoriseringer og nedvurderinger av foreldrene, og er også tett sammenvevd med politiske beslutninger om økonomisk omfordeling. Foreldrenes (og barnets) perspektiver ble devaluert, og barnevernet la til en viss grad begrensninger for deres aktørskap. Samtidig var det rom for å utfordre stigma: Barnevernsarbeideren demonstrerte noe refleksivitet knyttet til sine moralske nedvurderinger av foreldrenes livsstil, og foreldrene gjorde også motstand mot stigmamakten de opplevde.

Den fjerde artikkelen tematiseres foreldrenes rom for å handle annerledes. Fenomenet hverdagsmotstand blir utforsket både empirisk og teoretisk. Foreldrene i utvalget gjør motstand mot intervensjoner (eller mangler på det) og mot å bli posisjonert som ikke-vitende i interaksjon med barnevernet. De gjør motstand mot normer for foreldreskap, eksemplifisert med normer knyttet til hvordan gå kledd, psykologisering og profesjonalisering av foreldreskapet, og normer for matlaging. Motstand betyr ikke nødvendigvis at foreldre er misfornøyde med barnevernet som helhet, eller at de tar total avstand fra rådende normer for foreldreskap. Jeg argumenterer for at motstand bør bli akseptert og anerkjent som en viktig og naturlig del av dynamikken i barnevernet, og som et uttrykk for agens som det er viktig å ta på alvor.

E-postadresse: malin.favelen@ntnu.no