Maktforskyvning

Tekst og foto: Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Tidlig i juni er professor Willy Lichtwarck en tur sørpå for å sensurere neste generasjon sosionomer ved Diakonhjemmet høgskole i Oslo. Bak en tilbakelent fasade syder et viktig budskap til Fontenes lesere: Noe må skje med barnevernet!

– Det er vært viktig for meg å fremme perspektivene til grupper som ikke dominerer den faglige diskursen. De som dominerer diskursen i barnevernet er ikke klientene. De har ikke makten.

Maktforskyvning

Sosionomen (Høgskolen i Bodø, 1983), doktoren i sosialt arbeid (NTNU, 2000) og professoren (Høgskolen i Bodø, 2008) var i 2011 med og skrev artikkelen «Hvordan kan jeg ha planer om framtiden, når jeg ikke klarer dagen», om tidligere rusavhengiges møte med hjelpeapparatet ti år etter de ble nyktre. De møtte tjenester som krevde at de møtte opp og var rasjonelle individer til enhver tid. Resultatet ble dårlig hjelp, eller som det gjerne heter: Klientene var umotiverte.

– Den forskningen lærte meg at det å forandre noe krever lang tid.

Utenfor skjema

Lichtwarck kjenner det igjen fra egen forskning om personer med utviklingshemning og barnevernet.

– Klientene passer ikke inn i skjema, med disse nye metodene der alt skal endres på tre til seks måneder, sier han.

– Kanskje er godt, gammeldags sosialt arbeid med tett oppfølging over tid det en burde søke mot. Finne ut hvordan en tar klientene på alvor.

Klassebarnevernet

Lichtwarck har siden 2008 ledet prosjektet Det nye barnevernet, et samarbeid mellom Nordlandsforskning og høgskolene i Lillehammer og Sør-Trøndelag, samt 12 kommuner. Først intervjuet de 720 familier i kontakt med barnevernet og ansatte i barnevernstjenesten. De kartla hvem som blir klienter og om disse får den hjelpen de trenger.

Bare rundt 20 prosent av klientene har bakgrunn i middelklassen eller øvre samfunnssjikt. Hele 80 prosent tilhører arbeiderklassen eller lavere sjikt. Når de møter barnevernet, møter de likevel middelklassens normer om god barndom og oppdragelse. De alle fleste tiltakene i barnevernet er i dag hjelpetiltak i hjemmet, som Multisystemisk terapi (MST) og Parent management training, Oregonmodellen (PMTO).

– De er viktige og nødvendige metoder, men forutsetter relativt ressurssterke foreldre, påpeker forskeren.

Det er ikke sikkert barnevernet treffer blink da.

Ydmykes

Foreldrene er spesielt lite begeistret for ansvarsgruppene.

– Der sitter alle som har livet på stell og skal fortelle dem hvordan de skal gjøre det. Mødrene, for klientene er overveiende alenemødre, opplever dette som ydmykende. De vil heller ha samtalen med barnevernsarbeideren. Det er der tilliten ligger.

Hele 50 prosent av brukerne i barnevernet er såkalte langtidsklienter, med hjelpetiltak over flere år. Så mye som 70 prosent av langtidsklientene er foreldre som sliter med komplekse problemer som har røtter langt tilbake i tid. Opplevelser i barndommen eller tidlige voksenår har resultert i dårlig psykisk helse, dårlig økonomi, rus, lite nettverk. Og barna sliter, som det heter utenom forskningsspråket.

Det oppdaget Lichtwarck med flere i fase 2 av Det nye barnevernet, basert på kvalitative intervjuer med klienter.

Fattig arv

– Etter intervjuene var jeg overrasket over hvor stor tillit de hadde til barnevernet. Sju av ti sa de var fornøyd med hjelpen. Samtidig mente mange som var fornøyde at hjelpen egentlig ikke virker.

Det viser seg at såkalt lav ressurstilgang, altså fattigdom, fortsetter å gå i arv i disse familiene, tross alle årene med hjelpetiltak. Det kan tyde på at tjenestene ikke klarer å forankre tiltak i de sammensatte problemene familiene faktisk har.

Forventer effektivitet

Midt på 1980-tallet var Lichtwarck sosionom i en barneverntjeneste i Nordland, den gang en del av sosialtjenesten.

– Det ga oss muligheten til å se familien i en større helhet. Jeg mener Nav i mye større grad bør ha et familieperspektiv. De må se barna mer. Mange av mødrene forteller at Nav i liten grad tar hensyn til situasjonen deres. De møter lite forståelse for at det å ha syke barn krever mye av dem.

Verden i oppløsning

Barnevernet ser tydeligere enn noen andre effektene av innvandring og det globale arbeidsmarkedet, flere skilsmisser, nye familiemønstre, kolliderende oppdragernormer og utstøtingen fra konkurransesamfunnet. Har barnevernet verktøyene som trengs?

– Nei. Det kommunale barnevernet er presset på tid og regler. Det viktigste er å overholde undersøkelsesfristen og unngå bøter. De har ikke tid til å jobbe med langtidsklientene.

De som trenger mest hjelp, får altså minst

Oppsamleren

Jeg gjentar regnestykket: Langtidsklientene utgjør 50 prosent av foreldrene i kontakt med barnevernet. Av disse er det 70 prosent med sammensatte problemer med røtter enten i deres egen barndom eller tidlig voksen alder. Disse klientene havner ofte hos barnevernet, enda de burde fått mer hjelp andre steder, påpeker Lichtwarck.

– De opplever at barnevernet er den tjenesten som er åpen, mens skole, psykologisk pedagogisk tjeneste, Nav og psykiatri har ganske høye terskler for hjelp. Det kan se ut som at det blir for enkelt å overlate familiene til barnevernet. Andre instanser burde i mye større grad ta ansvar.

– De dumper vanskelige caser hos barnevernet?

– Det kan se ut som at når problemene er veldig komplekse, er det ingen som vil ha dem. Barnevernet blir da en oppsamler, for de har ikke noe annet valg enn å ta imot alt.

Det brenner

Forskningsrådet innvilget akkurat søknaden fra Lichtwarcks team om et innovasjonsprosjekt. De skal utvikle noe barnevernet kan bruke til mer treffsikre tiltak. Det skjer i tett samarbeid med fire barnevernstjenester.

I fjor sommer holdt forskningsarbeidet om Det nye barnevernet på å brenne opp. Teamet møttes på noen rorbuer på Vestvågøy, da bygningene brant ned. En kollega løp inn og reddet laptop-en med det seneste de hadde skrevet. Noen år før overlevde Lichtwarcks barnevernsforskning et hackerangrep. Det haster med å få forskningen ut og omgjort til praksis!