Kvifor bør studentar på barnevernspedagogutdanningane få tilbod om internasjonal praksis?

Ann-Iren Høgalmen

Høgskulelektor ved Institutt for sosialfag, Høgskulen i Volda, aih@hivolda.no

Det blir tatt til orde for at utveksling i høgare utdanning bidreg til ei anna og meir subjektiv læring som bidreg til utvida forståing av fattigdom, sosial ulikskap, migrasjon og marginalisering. Ei læring som er nyttig for profesjonane i velferdsstaten fordi det i vår globaliserte verd blir stadig viktigare å ha kunnskap og erfaring frå andre delar av verda (Klepp, 2010; Sjåfjell & Øydgard, 2022). Denne tenkinga ligg til grunn for at Høgskulen i Volda har vidareført tradisjonen for internasjonal praksis i barnevernspedagogutdanninga. Institutt for sosialfag har framleis som strategisk mål at ein tredel av studentane skal kunne gjennomføre praksisstudiane på internasjonale destinasjonar. Men vi opplever å få til dels kritiske spørsmål frå andre fagmiljø med referanse til Forskrift om nasjonale retningslinjer for barnevernspedagogutdanning (Kunnskapsdepartementet, 2019), som i § 17, 2. ledd seier «praksisstudiene bør gjennomføres innenfor kommunalt og statlig barnevern». Det er på tide å stille spørsmål ved om det er slik vi vil ha det?

Nasjonalt ser vi at internasjonalisering innanfor høgare utdanning er svært populært. På nrk.no (Bogen/nrk.no, 2024) kunne vi i juni lese at rekordmange studentar tek eit semester eller eit år i utlandet (Bogen/nrk.no, 2024). Oddmund Hoel (Sp), som då var forskings- og høgare utdanningsminister, seier i den same artikkelen at regjeringa vil prioritere å styrke utveksling. Grunngjevinga er at utveksling «bidrar til faglig og personlig utvikling, nye perspektiver og kulturforståelse». Denne grunngjevinga samsvarar med Høgskulen i Volda sine erfaringar, og ligg til grunn for at vi framleis tilbyr praksisstudium i Hellas, India, Kenya og Tanzania til studentar på barnevernspedagogutdanninga. 

Direktør Gro Tjore i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir.) er fornøgd med auken i talet på utvekslingsstudentar, og fortel at direktoratet ønsker at enda fleire studentar bør reise utanfor Europa (Johannesen/Nrk.no, 2024). Denne politiske retorikken samsvarar dårleg med føringane for praksis i Forskrift om nasjonal retningslinje for barnevernsutdanning (Kunnskapsdepartementet, 2019).

Basert på dei positive erfaringane vi i fagmiljøet kring barnevernspedagogutdanninga i Volda har med internasjonal praksis vel eg å vere kritisk til forventningane om lydnad til forskrifta sine føringar for at barnevernet bør vere praksisarena. Kvifor skal ikkje studentar på barnevernspedagogutdanningane få den same verdifulle læringa gjennom praksis i det globale sør som andre studentar har tilgang til?

Kompetansemål i barnevernspedagogutdanninga

Formålsparagrafen og kompetanseområda i Forskrift om nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanning (Kunnskapsdepartementet, 2019) signaliserer at utdanninga er retta mot oppgåver innanfor barnevernet. Forskrifta § 17 legg føring for at praksis «bør gjennomføres innenfor kommunalt og statlig barnevern. (..) samt utrede/undersøke, vurdere og fatte beslutninger i barnevernssaker». Sjølv om det i § 17 også ligg ei opning for utvida tolking av krava til praksis, gjennom at praksisstudia skal bidra til integrering av læringsutbytte for studieprogrammet, har utdanningsinstitusjonar vegra seg for å oppretthalde tilbod om internasjonal praksis for studentar på barnevernspedagogutdanningane. Fagmiljøa sin lojalitet til føringane i forskrifta styrer praksisstudiane inn mot kommunalt og statleg barnevern. Det er difor viktig å diskutere konsekvensane av ei slik dreiing.

Departementet sin intensjon er å sikre kvalitet i utdanning og yrkesutøving

Barnevernsfeltet har vore utsett for kritikk frå fleire hald, også frå internasjonale myndigheiter. Ein del av kritikkane har handla om svake fagleg fundamenterte vurderingar og avgjerder og utøving av skjønn. Fleire av sakene i media har handla om barnevernet sitt arbeid med familiar med anna etnisk bakgrunn. Eit tiltak frå departementet er auka kompetansekrav til utdanningane og barnevernet. Ny forskrift skal sikre felles sluttkompetanse i form av læringsutbytte frå utdanning til barnevernspedagog, medan masterkravet for tilsetting i barnevernet skal sikre betre kvalitet i tenesteytinga. Begge tiltaka bidreg til å sikre kompetanse for problemløysing innanfor barnevernet, noko som er bra.

Mine argument mot den einsidige strategien om auka utdanningskrav for å sikre kvalitet i barnevernsfagleg arbeid er tufta på 20 års erfaring med å utdanne barnevernspedagogar, og seks års erfaring med praksisoppfølging i Kenya og Tanzania. Der blir studentane utfordra både personleg og fagleg i møte med store sosiale problem i framande kulturelle kontekstar. Å stå i dette ukjende, som også kan vere ubehageleg, bidreg for dei fleste til styrka personleg handlingskompetanse og sensitivitet i møte med kulturelt mangfald. Denne erfaringa blir i liten grad fanga opp av departementet sine forventningar til læringsutbytte for uteksaminerte kandidatar, men er svært verdifull i ein yrkespraksis prega av komplekse og fleirkulturelle menneskemøte.

Kva erfaring har vi om læring i internasjonal praksis?

Våre erfaringar er at studentane som reiser ut blir utfordra personleg og fagleg på fleire område, og på andre måtar, enn studentar med praksis heime. Det å bu, pendle og arbeide under andre kulturelle rammevilkår bidreg til å utvikle større sjølvstende og god handlingskompetanse. Ei spørjeundersøking blant studentar med praksis i Kenya og Tanzania (Høgalmen og Øvrelid, under arbeid) gir innsikt i praksiserfaringar som har bidratt til utvikling av nye perspektiv på seg sjølv og eigne handlingsmønster, endra menneskesyn og forståing for kulturelt mangfald. Studentane fortel om læring om menneske sine ulike levekår som gjer inntrykk, og som kan bidra til djupare forståing for sentrale omgrep i sosialfagleg praksis. Det gjeld mellom anna omgrep som kultur, fattigdom, familie, migrasjon, kjønn, likestilling og minoritet.

Studentar vi har intervjua kjenner på høge forventningar frå praksisplassen, og at dei tidleg blir tildelt sjølvstendige og komplekse oppgåver. I tråd med Klepp (2010) finn vi at praksis i afrikanske kontekstar bidreg til at studentane utviklar ein styrka beredskap, i form av subjektiv læring og erfaring som ikkje kan kategoriserast som forbigåande. Slik kunnskap vil òg vere ein styrke inn mot framtidig profesjonsutøving. I tillegg erfara vi at studentane utviklar det Hillestad og Simonsen (2024, s. 4) kallar ei «dypere forståelse av andre kulturer enn selv de beste forelesninger» kan bidra med. Kultursensitivitet er ein subjektiv kompetanse det er vanskeleg å lese seg til, fordi kompetanseutviklinga skjer gjennom erfaring og kritisk refleksjon over eigne verdiar, fordommar og bakgrunn i møte med det som er annleis.

Internasjonal praksis byr på relevant læring og utvikling

Forskrift om nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanning (2019) legg føringar for at kommunalt og statleg barnevern bør vere kontekst for praksis. Bakgrunnen er truleg å sikre at studentane lærer om barnevernet sitt samfunnsmandat, helse- og sosialpolitikk, juss, vurdering av barnets beste, ulike former for bruk av kunnskap og metode. Dette er viktig kunnskap og kompetanse for ein barnevernspedagog i møtet med yrkesfeltet sin normative kompleksitet, men med to praksisperiodar har utdanningsinstitusjonane høve til å sikre både læring ute og læring heime.

Vi erkjenner at det kan vere ekstra utfordrande for utreisande studentar å skape meiningsfulle samanhengar mellom teoretisk kunnskap frå studiet og arbeidet på praksisplassar i det globale sør. Vi legg difor vekt på å kvalitetssikre praksisutvekslinga gjennom tett oppfølging før, under og etter praksis. Sjåfjell og Wisth Øydgard (2022) har liknande erfaringar og trekkjer fram at skriftlege oppgåver undervegs i studiet og gruppeprosessane i gruppene på dei ulike destinasjonane var viktige faktorar som kunne bidra til å skape refleksjon frå hendingar i praksis. Utreisande studentar frå Høgskulen i Volda har eige praksisførebuande opplegg, og får besøk av sin kontaktlærar i løpet av praksisperioden. I samband med praksisbesøka har vi også refleksjonsseminar med studentane i grupper basert på deira erfaringar frå praksis.

Ei spørjeundersøking i 2023-24 blant studentar med praksis i Tanzania og Kenya (Høgalmen & Øvrelid, under arbeid) gir innblikk i studentane si læring og personleg utvikling. Studentane trekkjer fram at dei har blitt utfordra på eigne verdiar, haldningar og fordommar, og har utvikla kreativitet, mot og auka beredskap i møte med dei tilsynelatande uendelege hjelpebehova. Studentane fortel at dei har blitt meir bevisste på kva verdiar som kjenneteiknar det norske samfunnet der heime. Vi finn forteljingar om personleg vekst, sjølvstende, kulturforståelse og -sensitivitet som viktige læringsutbytte. Denne eigenrapporterte læringa korresponderer godt inn mot forskrifta sine læringsutbytte under «ferdigheiter» og «generell kompetanse» for barnevernspedagogstudentar. Denne eigenrapporterte læringa er òg i tråd med det Bergersen (2013, s. 18) beskriv som «en dannelsesreise med verdifull tverrkulturell og samfunnsrettet profesjonskompetanse».

Mitt svar på spørsmålet i tittelen er altså at studentane på barnevernspedagogutdanningane bør få tilbod om internasjonal praksis, fordi dei studentane som har fått moglegheit til å reise, fortel om personlege erfaringar som har gjort dei sterkare rusta til arbeidslivet. Dei fortel at dei har blitt meir bevisste på eigne fordommar, meir tilpassingsdyktige, og fått utvida forståing for korleis minoritetsgrupper i Norge kan ha det (Straume, 2024).

Sjølvsagt kan ein argumentera for at praksis i Norge kan bidra til mykje av den same læringa og danninga inn mot dei framtidige profesjonsrollene til barnevernspedagogen. Men ikkje heilt og fullt, fordi studentane med praksis i Noreg bur og arbeider i eit kjent samfunn med føreseielege reglar for samhandling og samarbeid som ikkje utfordrar på same måten som ved internasjonal praksis. Ein av respondentane i vår studie (Høgalmen & Øvrelid, under arbeid) svarte slik på spørsmål om kva du har lært av å vere i internasjonal praksis som du ikkje hadde fått lære heime:

«Jeg har lært å tilpasse med en annen kulturell og sosial kontekst hvor ressursene er begrensede, og offentlige støtteordninger mangler. Jeg har fått erfaring med å jobbe direkte med mennesker som lever under helt andre levekår enn det jeg er vant til. Dette har lært meg å være fleksibel, kreativ og kulturelt sensitiv, og jeg har utviklet en dypere forståelse av hvordan samfunnets strukturer påvirker sosialt arbeid.»

Erfaring, læring og danning frå internasjonal praksis kan bidra med viktig kunnskapsgrunnlag for arbeid innanfor kommunalt og statleg barnevern; i ein yrkespraksis der dei representerer velferdsstaten sitt byråkrati og omsorgsrasjonale i møte med menneska og familiane i det etter kvart ganske så fleirkulturelle Norge. I dette skjeringspunktet mellom byråkrati og menneske har barnevernspedagogen makt og handlingsrom til å førebyggje, løyse og redusere sosiale problem på grunnlag av kartlegging og analyse av ressursar og behov. I eit normativt komplekst yrkesfelt som barnevernet vert allereie sårbare menneske enda meir sårbare viss arbeidet ikkje er tufta på mot, gode grunnverdiar og respektfulle haldningar til kulturelt mangfald.