Kompleksitet, relasjon og dialog som kritisk perspektiv

Anmeldt av
Randi Haugland

Dosent i sosialt arbeid, Institutt for barnevern og sosialt arbeid, UiT, Norges Arktiske universitet.

Om boka

Om boka

Sexualitet och socialt arbete. Lund: Studentlitteratur 2016

Bokas anliggende er å diskutere barnevernets beslutninger i enkeltsaker i lys av en kompleksitetsforståelse der dialogiske og tverrprofesjonelle perspektiver står sentralt. Den tar for seg hva beslutninger gjelder, juridiske og prosedyremessige forutsetninger, kjennetegn på gode beslutninger og betydningen av å forstå beslutninger som relasjonelle. Redaktørene Øivind Christiansen og Bente Heggem Kojan, har sammen med forfattere fra de fleste barnevernsfaglige forskningsmiljøene i Norge belyst ulike forhold som påvirker barnevernets beslutninger, og gitt ulike innspill til endringer av dagens praksis. For å pirre lesernes nysgjerrighet trekker jeg fram enkelte trekk ved kapitlene i boka.

I del 1 presenteres grunnlags-tenkningen for bokas kritiske perspektiv. I det første kapitlet beskriver redaktørene fire ulike former for kompleksitet: Den vitenskapelige kompleksiteten, som blant annet handler om at mangfoldet av forskningsbasert og teoretisk kunnskap om forhold som hemmer og fremmer utvikling er nyttig i beslutningsprosessen. Ettersom forskning ikke kan gi fasit i enkeltsaker, advares det mot bruk av teorier som forenkler brukernes liv på en slik måte at barnevernet mangler viktig informasjon i beslutningsprosessen.

DEN NORMATIVE kompleksiteten handler om hvordan ulike normkulturer knyttet til klasse, bosted, alder, kjønn og religion virker inn på omsorg for og oppdragelse av barn. Forfatterne viser her hvordan beslutningspraksis påvirkes av barnevernsarbeidernes forståelse av egne og andres verdier, og av regler og forventninger knyttet til barneoppdragelse og omsorg. Den menneskelige kompleksiteten handler om kognitive og relasjonelle aspekter som påvirker beslutningsprosessen. Forfatterne framhever at barnevernsarbeidere lett fester seg ved informasjon som bygger opp under egen grunnholdning, mens informasjon som peker i motsatt retning har en tendens til å bli oversett eller bagatellisert. Dette forsterkes også av manglende samarbeid med brukerne. Systemkompleksiteten handler om organisatoriske, strukturelle og politiske forhold i og utenfor kommunen. Ettersom barnevernet i likhet med andre kommunale hjelpetjenester er et familieorientert system, legger forfatterne vekt på at ledelse, koordinering og tverretatlig samarbeid har stor betydning for barnevernets beslutninger.

Oda Krogh Læret og Marit Skivenes problematiserer i kapittel 2 barns rettsikkerhet i et skjønnsbasert barnevern, men peker samtidig på at beslutninger basert på standardiserte undersøkelser og vurderinger kan være like problematiske. Deliberativ teori om begrunnelser presenteres som et nyttig grunnlag for en god beslutningsprosess, der kvalitet knyttes til hvilken informasjon som er innhentet, hvem man har snakket med, hvordan informasjonen og synspunktene er behandlet og hvordan beslutningstakerne har begrunnet sine vurderinger og kommet fram til en konklusjon (jfr. intern kontroll).

I kapittel 3 illustrerer Nicole Hennum kunnskapens makt i beslutninger ved hjelp av et kasus der ensidig bruk av et utviklingsteoretisk perspektiv marginaliserer en ung mor og bidrar til en snever forståelse av hennes omsorgskompetanse. Hun viser hvordan samarbeidende instansers bruk av samme teoretiske perspektiv, terminologi og analysemetode fører til at de bekrefter hverandre gjensidig i stedet for å utvide forståelsen av situasjonen.

BOKAS DEL 2 bygger på kompleksiteten fra den første delen ved å diskutere skjønnsutøvelse knyttet til brukerdeltakelse og tverrprofesjonalitet i alle fasene av en barnevernssak. I kapittel 4 viser Bente Heggem Kojan, Edgar Marthinsen og Øivin Christiansen viktigheten av tverrfaglig samarbeid i førmeldingsfasen. Konsultasjon, samarbeidsmøte og/eller tverretatlige konsultasjonsteam kan avklare om bekymringer for et barn bør føre til en barnevernsmelding og om flere tjenester må samarbeide med barnet og familien om sammensatt problematikk. Samtidig pekes det på at den korte fristen for gjennomgang av meldingen bidrar til at andre faktorer enn meldingens innhold har stor betydning for denne første skjønnsutøvelsen: for eksempel lokale rutiner, arbeidspress og kjennskapittel til melder eller familien fra tidligere.

Barnevernets behov for å forstå alle sider av en sak kommer også til uttrykk i kapitlene 5 og 6, som har fokus på undersøkelse og tiltak. Ved å henvise til egne og andres studier av beslutningsprosesser diskuterer Per Arne Rød og Inger Kristin Heggedalsvik standardiserte og skjønnsbaserte undersøkelsesmetoder. På grunn av svakheter med begge disse metodene anbefaler de en kombinasjon av begge tilnærminger, noe som forutsetter både fagkunnskap, analytisk kompetanse og rutiner for kontrafaktisk argumentasjon. De peker også på særlige utfordringer med brukerdeltakelse og samarbeid i undersøkelse av situasjoner med transnasjonale familier, når barnevernlov møter barnelov, når det dreier seg om vold i nære relasjoner og når barn og foreldre har kognitive begrensninger.

Christiansen og Heggem Kojan peker i sitt innlegg på at manglende samarbeid med foreldre og barn medfører at barnevernets tiltaksplaner både er vanskelig å konkretisere og å evaluere. De viser også til at mange foreldreveiledningsprogrammer appellerer til foreldre med høy utdanning, og at de derfor kan ha en fremmedgjørende virkning på marginaliserte grupper. Som en motvekt til standardiserte programmer viser forfatterne til kunnskap som peker på at både tverrfaglig samarbeid, langsiktighet, timing, tilgjengelighet (tett oppfølging) og fleksibilitet (flere komponenter) er vesentlig når barn og familier med komplekse problemer skal få hjelp som virker.

OGSÅ I KAPITTEL 7 om plassering utenfor hjemmet og i kapittel 8 om ettervern argumenterer forfatterne for brukermedvirkning og tverrfaglighet i alle faser, både for å sikre et godt nok beslutningsgrunnlag og for å finne riktige og fleksible tiltak. Oddmar Iversen viser sammen med redaktørene blant annet til at manglende samtykke til plassering kan handle om andre forhold enn uenighet om å flytte hjemmefra. Forfatterne vektlegger også barnevernets behov for kunnskap og kompetanse fra andre tjenester, og argumenterer for en utviklingsøkologisk modell for å forstå barnets og familiens komplekse situasjon, der barnets relasjoner på andre arenaer enn familien oppfattes som like viktig som tilknytningen til foreldrene. Også i dag er fattigdom og andre levekårsproblemer medvirkende til barnevernets omsorgsovertakelser, noe som gjør at bistand fra andre velferdstjenester kan være like viktig som barnevernets bistand.

Inger Oterholm skriver om det samme i forbindelse med ettervern, og viser til at barnevernsbarn har behov for bedre oppfølging enn de faktisk får. Kommunene har ulik praksis, men til tross for at Nav og barnevernet preges av ulike logikker og kriterier for bistand, overføres mange barnevernssaker til Nav når barna blir 18.

I BOKAS DEL 3 går forfatterne nærmere inn på barnevernets samhandling med barna og andre berørte parter/aktører som foreldre og det øvrige hjelpeapparatet. I kapittel 9 om barns deltakelse vektlegger Astrid Strandbu og Svein Arild Vis betydningen av at saksbehandler må tenke nøye igjennom hva som er formålet med barnets deltakelse: informasjon, mestring og forståelse av sammenheng i en vanskelig livssituasjon og/eller reell innflytelse på de beslutningene som fattes. De henviser til studier som dokumenterer at barn ikke deltar tilstrekkelig i egen barnevernssak, selv om de aldersmessig er modne nok, og at det i for liten grad legges vekt på deres meninger.

Bruken av familieråd i Norge er heller ikke i samsvar med nasjonale føringer. Karen J. Skaale Havnen redegjør i kapittel 10 for denne modellen, som legger til rette for barns og foreldres deltakelse og medvirkning i beslutningsprosessen. I tillegg gir den kunnskap om (stor)familiens og nettverkets ressurser, og den kan samtidig virke terapeutisk ved at kommunikasjonen mellom familiemedlemmer ofte bedres og at barn opplever seg sett og hørt i en trygg atmosfære. Samtidig framhever forfatterne at både foreldre og saksbehandlere kan være tilbakeholdne med å involvere den utvidede familien av frykt for konflikter. Manglende tillit til familiens ressurser, utfordringer ved å gi fra seg makt, og at familierådprosessen tar lang tid, nevnes også som årsaker til at barnevernet ikke bruker tilbudet i samsvar med Bufdirs ønsker.

HALVOR FAUSKE, Willy Lichtwarck, Camilla Benin og Bjørn Arne Buer tar i kapittel 11 for seg tverrfaglig samarbeid i barnevernets beslutningsprosess. Konkret samarbeid med andre tjenester ansees som nødvendig for å kunne analysere og handtere komplekse problemer, likevel omtales manglende tverrfaglig samarbeid som en vedvarende utfordring, både når det gjelder meldinger, undersøkelse og tiltak. Forfatterne knytter dette til utviklingen av et spesialisert barnevern med svak forståelse av kompleksitet, og til at barnevernets «særomsorg» bidrar til å skape uklare samarbeidsrelasjoner til andre tjenester. Som et alternativ til samarbeid basert på opplysningsplikten anbefaler forfatterne tverrprofesjonelt teamarbeid basert på en systembasert kompleksitetsteori og sortering av saker i «tame/wicked problems».

Barnevernssaker med mange og sammensatte problemer krever tverretatlig innsats både i analyse, situasjonsdefinisjon og ansvarsfordeling - noe som krever god kommunikasjon mellom partene. Dette er et lederansvar, noe Torill Moe og Kjell-Åge Gotvassli redegjør for i kapittel 12. De vektlegger at en forsvarlig beslutningspraksis krever at barnevernets leder kjenner tjenestens organisasjonskultur slik at både formelle og uformelle normer kan diskuteres og forbedres. Videre må leder være fysisk og mentalt tilgjengelig både i det daglige rutinearbeidet og i krisesituasjoner.

Avslutningsvis i kapittel 13 oppsummerer Elisabeth Backe-Hansen sammen med redaktørene hovedbudskapet i boka: at hele kjeden av beslutninger i en barnevernssak bygger på relasjoner, samarbeid og forhandlinger om forståelsen av barnets situasjon og barnets beste. Et viktig bidrag til fagutviklingen er forfatternes vektlegging av at profesjonell bevissthet og refleksivitet er nødvendig i hele beslutningsprosessen. Barnevernet må være særlig bevisst på hva et godt resultat i saken kan være, hva det kan forhandles om i beslutningsprosessen, på fordommer og forskjellsbehandling og at barnevernet faktisk kan ta feil. Forståelse av kompleksitet, fagkritikk, ledelse og intern kontroll er derfor helt sentralt for en forsvarlig fagutøvelse.

MIN VURDERING ER at denne boka kan bidra til en faglig opprustning av barnevernet i Norge. En langvarig og massiv kritikk av tjenestens kompetanse, samt åtte nye saker gjennom nåløyet til den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, viser at barnevernets beslutningsgrunnlag må forbedres. Boka er et «kinderegg» i den forstand at den bidrar til en kritisk diskusjon om de individuelle kliniske perspektivene som har fått stor betydning for barnevernets praksis de siste årene, samtidig som den redegjør for forskningsbasert teori om kompleksitet og arbeidsmodeller som kan håndtere ulike typer kompleksitet. Det kritiske blikket inkluderer fokus på at beslutningsgrunnlaget svekkes av fordommer, diskriminering og manglende informasjon. Tjenesteeiere og ledere må derfor legge til rette for underveis-refleksjon gjennom evaluering av både prosess og tiltak sammen med brukerne, samt gode rutiner for intern kontroll av forsvarlighet i tjenesten.

Bokas kritiske perspektiv kommer også til uttrykk gjennom å stille spørsmål ved barnevernet som «særomsorg». Det er derfor en svakhet at boka avgrenser seg til beslutninger i enkeltsaker basert på meldinger fra andre. Ettersom forfatterne peker på dårlige levekår som en viktig årsak til omsorgssvikt, ville det vært naturlig at boka inkluderte en diskusjon om barnevernets tilgjengelighet i det ikke-stigmatiserende «hverdagsbarnevernet». I en tid med statlig oppfordring til samarbeid om interkommunale barneverntjenester ville det også vært nyttig å få presentert eksempler på tverretatlig team-arbeid når barnevernstjenesten dekker mange kommuner og enda flere samarbeidssystemer. Også barnevernets styringssystem, Bufdir, og Fylkesnemnda for sosiale saker kunne vært grundigere behandlet i sammenheng med diskusjoner om kommunebarnevernets handlingsrom.

VITENSKAPELIGE antologier krever god koordinering av de ulike tekstene, slik at de supplerer hverandre uten for mange gjentakelser. Mange forfattere med henvisning til mange studier i inn- og utland gjør ikke arbeidet enklere. Her er det tydelig at både redaktørene og forlaget har gjort en grundig jobb ved at alle kapitler framstår som godt gjennomarbeidede samarbeidsprosjekter. Tekstenes sammensetning og rekkefølge er både logisk og lesbar ved at statistikk, faktabokser, modeller og situasjonsbeskrivelser (kasus) illustrerer problemstillinger som diskuteres i teksten. Boka har en pedagogisk utforming ved at hvert kapittel ender med refleksjonsspørsmål som egner seg både til teoretisk opplæring, ferdighetstrening og i veiledning av praktikere.

Bokas kompleksitetsperspektiv står støtt i sosialt arbeid, som alltid har hatt fokus på sammensatte problemer og tverrfaglighet. Sammen med forslag til ny barnevernslov, som legger sterke premisser for et dialogbasert barnevern, kan boka bidra til et kunnskapsmessig paradigmeskifte i barnevernet. Flere læresteder planlegger nå femårig barnevernspedagogutdanning for å bedre barnevernets kompetanse. Hvis dette handler om å utvide et snevert sosialpedagogisk kunnskapsgrunnlag, er det kanskje både økonomisk og faglig hensiktsmessig å slå sammen de to bachelorutdanningene som er rettet mot arbeid i barnevernet, sosionom og barnevernspedagog, men da med mulighet for spesialisering.

Uansett utdanningsmodell gir ikke en langsiktig strategi løsning på dagens utfordringer. Det må satses på tilgjengelige og gratis etterutdanninger i regi av Bufetat/Bufdir, der også Fylkesnemndas ledere (jurister) og sakkyndighetsutvalg (ofte psykologer) får tilgang til deliberativ teori og metoder for å forebygge og håndtere konflikter mellom systemer og mennesker. Ettersom forfatterne argumenterer godt for tverretatlig beskyttelse av barn, håper jeg at boka også når politikere og ansatte i alle departementer og direktorater med betydning for barnevernets organisering, kunnskapsgrunnlag og praksis.