JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

Kjærlighet – en anerkjennelsesrelasjon i arbeid med utsatt ungdom

11.06.2014
22.04.2022 12:42

Sammendrag

Artikkelen drøfter hvilken plass kjærlighet kan ha i en profesjonell barnevernspraksis basert på en studie med deltagende observasjon og intervjuer av 14 ungdommer i et barnevernstiltak. Ungdommenes historier følges fra de var i opprør og konflikt med omgivelsene, til deres erfaringer med å inngå i et samarbeid med sosialarbeidere som følger dem opp på arenaer som skole, arbeid, familie og fritid. Ungdommens perspektiver på hva kjærlighet i profesjonelle relasjoner kan innebære blir drøftet i lys av Axel Honneths teori om anerkjennelse der kjærlighet kan forstås som et fundament for utvikling av identitet og selvtillit. Artikkelen diskuterer til slutt hva kjærlighet kan tilføre sosialt arbeids praksisområde og særskilt i arbeidet med utsatt ungdom.

Nøkkelbegreper: ungdommens deltagelse, anerkjennelse, kjærlighet, solidaritet, relasjon

Noter

1) Fra intervju med statsråden i Dagsavisen 6/4-2013.

2) Tiltaket ble lagt ned i 2011, etter å ha eksistert i 10 år etter at det ikke fikk fornyet avtaler med en av sine oppdragskommuner. Se: www.newpage og (Irgan, 2007).

Summary

The article focuses on the role love can play in professional child welfare practices. It is based on participating observation and interviews with 14 young people in a child welfare institution. They are followed from a time when they were rebelling and in conflict with the environment, through their experiences of entering into a partnership with social workers who follow them at school and outside. The youths’ perspectives on what love in professional relationships may involve is discussed in light of Axel Honneth’s theory on recognition, where love can be seen as a foundation for the development of identity and self-esteem. The article finally discusses what love can bring to social work practices and, specifically, to work with vulnerable youth.

Keywords: youth participation, recognition, love, identity, relationship

Litteratur

Aubert, Anne-Marie, & Bakke Inger, Marie. (2008). Utvikling av relasjonskompetanse: nøkler til forståelse og rom for læring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Banks, Sara. (1998). Professional Ethics in Social Work - What Future? British Journal of Social Work, 28, no 2, 213-231.

Barnevernsproffene. (2011). Stortingsmelding nr.1. Fra barn og unge i Norge. Det gode barnevernet. Forandringsfabrikken.

Beckman, Svante. (1981). Kärlek pä tjänstetid. Om amatörer och professionella inom vården. Stockholm: Arbetslivscentrum Rapport 17.

Benard, Bonnie. (2006). Using strengths-Based Practice to tap the Resilience of Families. In D Saleebey (Ed.), Strengths Perspective in social Work Practice (pp. 197-220). Boston: Allyn & Bacon, www.ablongman.com.

Bradt, Lieve, & Bouverne-De Bie, Maria. (2009). Social Work and the Shift from Welfare to Justice. British Journal of social Work, 39, 113- 127.

Bunkholdt, Vigdis. (2004). Fosterhjemsarbeid: fra rekruttering til tilbakeføring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Chapman, Mimi, Wall, Ariana, & Barth, Richard (2004). Children’s voices: The perceptions of children in out-of-home care. American Journal of Orthopsychiatry, 74 (3), 293-304.

Clausen, Sten-Erik, & Kristofersen, Lars.B. (2008). Barnevernsklienter i Norge 1990 - 2005. En longitudinell studie, Nova rapport 3/2008. Oslo.

Currie, Elliott. (2005). The road to whatever: middle-class culture and the crisis of adolescence. New York: Metropolitan Books.

Duun, Dena Miller, Culhane, Sara E , & Taussig, Heather N. (2010). Children’s appraisal of their experiences in out-of-home care. Children and Youth services review 32 (10), 1324-1330.

Edvardsen, Øivind (1998). Hva gjør en miljøarbeider til en dyktig miljøarbeider?: «hun er gull og grønne skoger for meg». Norges Barnevern 4/1998.

Ericsson, Kjersti. (1996). Barnevern som samfunnsspeil. Oslo: Pax forlag.

Finstad, Liv. (1990). Den betalte familie: nye livsformer for folk i krise. Oslo: Pax forlag.

Fleer, Marilyn, Hedegaard, Mariane, Bang, Jytte, & Hviid, Pernille. (2008). Studying children: a cultural-historical approach. Maidenhead: Open University Press.

Follesø, Reidun, Hjermann, Reidar, Bunkholdt, Vigdis, Larsen, Erik, & Storø, Jan. (2006). Sammen om barnevern: enestående fortellinger, felles utfordringer. Oslo: Universitetsforlaget.

Fromm, Erich. (2003). Om kjærlighet. [Oslo]: Cappelen.

Helgeland, Ingeborg Marie. (2007). Unge med atferdsvansker blir voksne: hvordan kommer de inn i et positivt spor? [Oslo]: Unipub.

Henriksen, Jan-Olav. (2006). Nærhet og distanse: grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker (3.utg. ed.). Oslo: Gyldendal akademisk.

Honneth, Axel. (2008). Kamp om anerkjennelse: om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax.

Hooper, Carol-Ann, & Gunn, Robert. (2012). Recognition as a framework for ethical participatory research: developing a methodology with looked after young people. International Journal of Social Research Methodology. doi: http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/13645579.2012.753980

Humerfelt, Kristin. (2012). Brukermedvirkning i arbeid med individuell plan : anerkjennelse og krenkelse (Vol. 2012:334). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Høilund, Peter, & Juul, Søren. (2005). Anerkendelse og dømmekraft i socialt arbejde. København: Reitzel.

Irgan, Tom. (2007). Kartlegging av ungdommer i New Page Rapport nr. 1/07. www.newpage.no.

Jordan, Bill. (2001). Tough Love: Social Work, Social Exclution and the Third Way. British Journal of social Work, 31, 527-546.

Lie, Gro Th, & Granby, Inger. (2011). Mennesket bak rusen: om Selbukollektivets historie, ungdommenes utviklingsprosess og betydningen av anerkjennelse. Bergen: Fagbokforlaget.

Løgstrup, Knud Ejler. (1991). Den etiske fordring. Copenhagen: Gyldendal.

Marthinsen, Edgar. (2003). Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern. Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge, Trondheim.

Marthinsen, Edgar, & Skjefstad, Nina. (2011). Recognition as a viture in social work practice. European Journal of Social Work, 12, nr.2, 195-212.

Martinsen, Kari, & Wærness, Kari. (1991). Pleie uten omsorg?: norsk sykepleie mellom pasient og profesjon. Oslo: Pax.

NESH, & Kalleberg, Ragnvald. (2006). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. [Oslo]: Forskningsetiske komiteer.

Neumann Basberg, Cecilie. (2012). Omsorgsetikk i barnevernet. Sosiologi i dag, Årgang 42. Nr. 3-4, 104-124.

Nygren, Anders. (1966). Eros och agape. Stockholm: Verbum.

Pieper, Martha, Heineman, & Pieper, William. (1992). It's Not tough, It's Tender Love: Problem Teens Need Compassion that the «Tough-Love» Approach to Child-Rearing Dosen't Offer Them. Child Welfare Nr. 4, LXXI, 369-377.

Polkinghorne, Donald E. (1988). Narrative knowing and the human sciences. Albany: State University of New York Press.

Redmond, Mark. (2004). The Goodness Within Reaching Out to Trobled Teens with Love and Compassion: Paulist Press New York/ Mahwah, N.J.

Røkenes, Odd Harald, Tolstad, Ole, & Hanssen, Per-Halvard. (2006). Bære eller briste: kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker. Bergen: Fagbokforlaget.

Sagatun, Solveig. (2005). Vanlig og uvanlig: miljøarbeid hjemme med 14-18 åringer (Vol. 2005:220). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Sagatun, Solveig. (2007). Næromsorg i sør: en evaluering av et hjemmebasert tiltak for jenter i alderen 14-18 år (Vol. nr. 143). Kristiansand: Universitet i Agder.

Saleebey, Dennis. (2006). The Strengths Perspective in Social Work Practice: Extensions and Cautions. Social Work 41(3), 296-305.

Skirbekk, Gunnar. (1972). Politisk filosofi 2. Oslo: Universitetsforlaget.

St.prop. (2013. nr 106). Endringer i barnevernsloven Prop.106L. Oslo Det kongelige Barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Stepney, Paul. (2006). The paradox of reshaping sosial work as tough love in the Nordic welfare states. Nordisk sosialt arbeid 04, 293-305.

Thagaard, Tove. (2003). Systematikk og innlevelse: en innføring i kvalitativ metode. Bergen: Fagbokforlaget.

Thrana, Hilde Marie. (2008). Vil jeg bestemme? Om barn og ungdoms medvirkning. Oslo: Gyldendal akademisk.

Thrana, Hilde Marie. (2013). Kjærlighet - en kjernekompetanse i profesjonelt barnevernsarbeid? Tidskriftet Norges barnevern, 1/2013, 5-14.

Thrana, Hilde Marie, & Fauske, Halvor. (2013). The emotional encounter with Child Welfare Services; the importance of incorporating the emotional perspective in parents' encounters with child welfare workers [Taylor & Francis nline]. European Journal of Social Work, Published online 16 May. doi: 10.1080/13691457.2013.798628.

Tiller, Per Olav. (1998). Bysamfunnets omsorg for barn: barnevern i Trondheims historie. Trondheim: Strindheim trykkeris forl.

Tiller, Per Olav. (2000). Studier i barndom. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Winnicott, Donald, Shepherd, Ray, & Davis, Madeleine. (1997). Spædbørn og deres mødre. København: Hans Reitzels forlag.

Hilde Marie Thrana

Doktorgradsstipendiat ved Senter for barn og unges kompetanseutvikling, Høgskolen i Lillehammer

hilde.thrana@hil.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Kjærlighet som begrep har lenge vært fraværende i den faglige diskusjonen i barnevernet inntil nylig da daværende statsråd i forbindelse med siste stortingsmelding om endringer i barnevernsloven (St.prop. 2013. nr. 106), uttalte at kjærlighet er en viktig dimensjon i barnevernet1). Barn og unge som er i kontakt med barnevernet har i mange år påpekt betydningen av å bli møtt på en «kjærlighetsfull» måte ved at voksne viser at de er glad i dem og engasjerer seg i deres liv (Chapman, Wall, & Barth, 2004; Follesø, Hjermann, Bunkholdt, Larsen, & Storø, 2006; Lie & Granby, 2011). Særlig har organisasjonen Barnevernsproffene gitt en tydelig stemme inn i det offentlige rom hvor de sier at kjærlighet er helt sentralt hvis barnevernet skal lykkes i sitt arbeid med utsatte barn og unge (Barnevernsproffene, 2011). Samtidig som dette er et klart ønske fra barn og ungdom selv, så vil kjærlighet som en del av en profesjonell praksis gi mange spørsmål og ikke minst utfordringer for den profesjonelle rolle. Neumann (2012) kaller dette for et «kjærlighetskrav» som barnevernsarbeidere blir forventet å skulle ivareta og håndtere, og etterlyser en diskusjon om innholdet i kjærlighetsbegrepet og hva det kan innebære for barnevernsarbeideres omsorgs-etikk.

Denne artikkelen drøfter hva kjærlighet kan innebære i barnevernsfaglig arbeid basert på ungdommens egne erfaringer med å stå i nære relasjoner med sosialarbeidere. I artikkelen stilles følgende spørsmål; Hva betyr kjærlighet i en profesjonell relasjon sett fra ungdommens perspektiv? Og hvilken betydning kan kjærlighet ha i barnevernets praksis? Artikkelen tar utgangspunkt i en forståelse av kjærlighet som en form for anerkjennelse med bakgrunn i Axel Honneths kjærlighetsbegrep. Her blir kjærlighet satt i sammenheng med menneskets deltagelse i samfunnslivet (Honneth, 2008). Betydningen av ungdommens anerkjennelse både som en unik person og som deltager i samfunnet, vil være et aktuelt perspektiv i praktisk barnevernsarbeid og i arbeid generelt med utsatte barn og unge.

Kjærlighet og relasjonens betydning i arbeid med utsatt ungdom

Selv om kjærlighet ikke har hatt noen framtredende plass i den faglige diskusjonen i barnevernet i nyere tid, så ser vi ulike spor av kjærlighet når vi tar et tilbakeblikk på barnevernets historie i Norge. I Per Olav Tillers studier av barneomsorgens historie var begrepet «den opdragende kjærlighed» det botemidlet som kunne hjelpe barna fra en uheldig utvikling. Tiller refererer til tidsskriftet; Foreldre og børn fra 1902, hvor det står; «det er nettopp denne kjærlighed, som forsømte og forbryterske barn har måttet savnet» (Tiller, 2000, p. 78). Dette kunne bety at når foreldrene forsømte seg i å lære barnet oppdragelse, som blant annet innebar lydighet og det å være arbeidsomme, så sviktet oppdragelsen og man sviktet barnet. Samfunnet måtte da inn for å bøte på denne mangelen i foreldrenes «oppdragende kjærlighet».

Kjærlighet til andre barn enn sine egne blir ofte problematisert som vanskelig og en utfordring for fosterforeldre eller andre omsorgsutøvere (Bunkholdt, 2004; Ericsson, 1996, p. 67; Tiller, 1998). Det kan synes som kjærlighet i barnevernet i stor grad er blitt forstått som en «foreldrelignende kjærlighet» hvor det ligger en forventning om en emosjonell tilknytning til barnet. Kjærlighet knyttes altså til private/familiære relasjoner og i liten grad til profesjonell barneomsorg. Dette kan også være noe av grunnen til at kjærlighet som begrep er lite brukt i faglige sammenhenger og innen forskning i sosialt arbeid og barnevern.

Relasjonens betydning i arbeid med barn og unge har derimot vært gjenstand for forskning i barnevernsfeltet. I studier der relasjonen mellom ansatte og ungdom er tema, er det to ulike aspekter som kommer fram. På den ene siden er det de utfordringer de profesjonelle opplever med å inngå i nære og tette relasjoner med ungdom, der forholdet mellom nærhet, distanse og profesjonalitet er tema (Edvardsen, 1998; Finstad, 1990; Henriksen, 2006; Sagatun, 2005). Den andre siden er hvordan barn og unge selv opplever relasjonen med ansatte i barnevernet og hva de mener er viktige elementer i relasjonen mellom dem og ansatte (Chapman et al., 2004; Duun, Culhane, & Taussig, 2010; Follesø et al., 2006; Helgeland, 2007; Lie & Granby, 2011; Sagatun, 2007; Thrana, 2008). I disse studiene trekker ungdommene fram ulike kvaliteter i relasjonen hvor særlig betydningen av å bli sett og anerkjent som en er, blir framhevet som viktig i arbeidet med de unge.

Internasjonalt kan vi finne en del studier som beskriver kjærlighet som en kvalitet i relasjonen mellom sosialarbeidere og ungdom. I Elliot Curries (2005) studie av middelklasse ungdom i USA møter vi ungdom som er på kant med samfunnets normer i form av kriminalitet, rus og «dødsleker». Ungdommene forteller om presset og forventningene fra omgivelsene som de ikke makter å innfri og deres opplevelse av ikke å bli elsket og anerkjent som de er. Det de ønsker er å bli møtt av voksne som tar seg tid til å bry seg, og som vil engasjere seg i deres liv. I England har kjærlighetsbegrepet vært særlig drøftet som en del av begrepsapparatet i sosialt arbeid overfor ungdom med atferdsvansker (Bradt & Bouverne-De Bie, 2009; Jordan, 2001; Stepney, 2006). Kjærlighet blir her beskrevet som «tough love» som knytter kjærlighet til «den oppdragene kjærlighet», som vi kjenner igjen fra vergerådslovens tid. Andre røster som er kritiske til den disiplinerende formen for kjærlighet, hevder at kjærlighet vist som medfølelse, varme og forståelse er den tilnærmingen som er mest virkningsfull i arbeid med utsatt ungdom (Pieper & Pieper, 1992).

Kjærlighet som kvalitet i relasjonen mellom ungdom og sosialarbeider, er også et tema innen resilliensforskningen (Saleebey, 2006; Stepney, 2006). I Benards (2006) studie av styrkefaktorer hos utsatt ungdom, blir omsorgsfulle relasjoner og kjærlighet i arbeidet overfor ungdom med atferdsproblemer fremhevet som en sentral styrkefaktor som bidrar til å fremme en positiv utvikling for ungdommen. Dette gjelder enten det er kortvarige eller langvarige relasjoner i hjelpeforholdet. Det å vise medfølelse og kjærlighet signaliserer at man ønsker å se bak atferden for å la ungdommen som har det vanskelig i sin livssituasjon, bli sett (Benard, 2006, p. 200; Redmond, 2004).

Denne forskningen viser at selv om kjærlighet brukes lite direkte som begrep i den faglige diskusjonen innen sosialt arbeid og barnevern i Norge, er kjærlighet likevel en svært aktuell dimensjon som kvalitet i relasjonen mellom ansatte og ungdom både nasjonalt og internasjonalt. Denne artikkelen bidrar derfor til å gå dypere inn på hva kjærlighet kan være i en profesjonell relasjon, og hvilken betydning kjærlighet kan ha sett fra ungdommens eget perspektiv.

Nestekjærlighet og kjærlighet som en anerkjennelsesrelasjon

Noe som vanskeliggjør bruken av begrepet kjærlighet i profesjonelle relasjoner er at det ofte ikke avklares hvilket kjærlighetsbegrep som legges til grunn når kjærlighet blir fremmet som viktig i relasjonen. I hjelperelasjonen derimot har det historisk sett vært nestekjærligheten gjennom caritas som har vært det sentrale kjærlighetsbegrepet som betyr «den forbarmende kjærligheten». Denne forståelsen av kjærlighet er ikke grunnlagt på emosjonelle bånd i familien, men utøves fordi mennesket har en verdi i seg selv som menneske. Dette innebærer at nestekjærligheten ikke først og fremt bygger på en emosjonell binding mellom partene som er utgangspunktet i foreldre-barn-kjærligheten. Den bygger derimot på en moralsk forpliktelse man har i møte med andreigheten». Den bygger derimot på en moralsk forpliktelse man har i møte med andre uavhengig av hvem personen er, og den har et ideal om å virke uten å stille betingelser til den hjelpetrengende (Fromm, 2003; Løgstrup, 1991; Nygren, 1966).

I barnevernet vil nestekjærligheten ha en relevans fordi den fyller det etiske domene som peker på ansvaret sosialarbeideren har for å vise kjærlighet, ubetinget og uavhengig av å stille forutsetninger om endring av atferd eller væremåte hos ungdommene, noe som for øvrig er et sterkt fokus i barnevernets arbeid (Marthinsen, 2003). Det er en kjensgjerning at for mange barnevernsklienter endres ikke livssituasjonen seg varig til det bedre. I Clausen og Kristofersens (2008) rapport om hvordan det går med barnevernsbarn viser resultatene at barnevernsbarn som voksne er særlig utsatt for å utvikle psykisk og fysisk sykdom, oppleve vold, og mange er avhengig av offentlige ytelser for å klare seg. Her kan nestekjærligheten inngå som en moralsk kompetanse hos sosialarbeideren som innebærer å møte den andre med respekt og medfølelse uavhengig av om personen makter å endre sin livssituasjon (Banks, 1998).

Selv om nestekjærligheten er det mest kjente perspektivet for kjærlighet i hjelperelasjoner, så er Axel Honneths (2008, pp. 104, 116) begrep om kjærlighet som en form for anerkjennelse verdt å se nærmere på. Hans tanker har fått en økende interesse innen forskning i sosialt arbeid der hans teori har bidratt til å beskrive menneskers sosiale kamp for respekt og anerkjennelse i samfunnet (Hooper & Gunn, 2012; Humerfelt, 2012; Høilund & Juul, 2005; Marthinsen & Skjefstad, 2011). Sentralt i Honneths teori er at anerkjennelse beskrives gjennom de tre grunnformene; kjærlighet, rett og solidaritet.

Kjærlighet har sitt utgangspunkt i private/familiære relasjoner som innebærer at personen blir anerkjent som individ uavhengig av sin atferd, men for den unike personen man er. Dette skaper selvtillit hos personen (Winnicott, Shepherd, & Davis, 1997). Det er samtidig et poeng i Honneths teori at kjærlighet ikke kun tilhører familiære og private forhold, men at «erfaringen av å bli elsket[er] for ethvert subjekt en nødvendig forutsetning for å delta i det offentlige liv» (Honneth, 2008, pp. 47-48). Denne uttalelsen kan forstås når han forklarer at kjærlighet henger sammen med de neste formene for anerkjennelse; rett og solidaritet. Retten innebærer at man anerkjennes som borger som innehar visse rettigheter og man kreves for plikter i samfunnet. Dette fremmer selvrespekt for personen. Den tredje formen for anerkjennelse gjennom solidaritet, innebærer at personen har en plass i fellesskapet med sine individuelle særegenheter. Dette gir erfaringen av egenverd og opplevelsen av tilhørighet i samfunnet. Denne søken etter anerkjennelse og inkludering i samfunnet beskrives som en kamp for mennesket på disse tre ulike nivåene.

Han presenterer også tre former for ringeakt ved mangel på anerkjennelse på disse tre områdene som innebærer fysiske krenkelser, sosiale krenkelser som ekskludering og krenkelser av personens verdighet og ære (Honneth, 2008, p. 139). Disse formene for ringeakt kan vise ungdommens opplevelse av fysisk avvisning fra de nærmeste og det å oppleve seg ekskludert fra fellesskap som skole og nærmiljø, der de kan oppleve seg krenket fordi de ikke blir verdsatt som personer (Høilund & Juul, 2005). Det som er sentralt i Honneths teori er at de tre formene for anerkjennelse henger sammen og bygger på hverandre. Kjærlighet bidrar til å utvikle selvtillit som vil ha betydning for personens møte med omgivelsene både som rettsperson og som deltager i solidariske felleskap. Dette perspektivet er relevant for å forstå mange av de barn og unge som er i kontakt med barnevernet, som ikke nødvendigvis har etablert den grunnleggende anerkjennelse som man får gjennom kjærlighet fra familiære relasjoner. Honneths teori om anerkjennelse kan bidra til å forstå deres livsløp, hva som gikk galt for dem i en periode i livet, og hvordan kjærlighet i en profesjonell relasjon kan bidra til ungdommens deltagelse og gjenopprettelse av brutte forhold enten det er snakk om skole, arbeid eller ulike sosiale/kulturelle fellesskap.

Gjennomføring av feltarbeidet

Studien som denne artikkelen er basert på, er et doktorgradsprosjekt som har tittelen: «Hvilken plass har kjærlighet i barnevernets praksis?» Artikkelen bygger på et av delstudiene i prosjektet som er et feltarbeid i barnevernstiltaket Newpage2). Det empiriske grunnlaget for denne artikkelen er deltagende observasjon og intervju av 14 ungdommer i alderen 14 -21 år som har vært i kontakt med barnevernet over lengre tid. I tillegg er det gjennomført fokusgruppeintervju av ansatte i tiltaket som er beskrevet i artikkelen; «Kjærlighet – en kjernekompetanse i profesjonelt barnevernsarbeid?» (Thrana, 2013).

Det andre delstudiet i prosjektet er basert på en spørreundersøkelse blant foreldre i barnevernet som omhandler foreldres emosjoner i møte med barnevernet (Thrana & Fauske, 2013) .

Newpage er et hjemmebasert tiltak der hver ungdom har sin sosialarbeider som følger dem gjennom deres hverdag i skole, arbeid, fritid, i familien, eller i møte med hjelpeapparatet. I tillegg til individuell oppfølging hadde tiltaket et lokale hvor det foregikk faste aktiviteter som middagslaging, spill, hobbyvirksomhet og trening noen dager i uka. Dette tiltaket ble valgt fordi det vektla nære og tette relasjoner mellom ungdom og ansatt, og ble derfor ansett for å være egnet for å få fram ungdommens perspektiver på kjærlighet i profesjonelle relasjoner.

Feltarbeidet startet med deltagende observasjon som innebar deltagelse på sommerleir sammen med 40 ungdommer og cirka 30 ansatte fra tiltaket, og deltagelse i ulike oppfølgingssituasjoner med ungdom og sosialarbeider i en periode på 6 måneder. Det innebar vekking av ungdom i sitt private hjem, oppfølging av ungdom gjennom aktiviteter, og deltagelse i samtaler mellom ungdom og ansatt. Den deltagende observasjonen ble brukt som supplement for det ungdommene fortalte gjennom intervjuene og for å få et bredere blikk på deres hverdagsliv, noe som bidro til et mer helhetlig bilde av deres situasjon ved å møte dem i ulike settinger (Fleer, Hedegaard, Bang, & Hviid, 2008). Det å bli kjent med ungdom og ansatte gjennom deltagelse i oppfølgingen påvirket utformingen av intervjuene ved at spørsmålene ofte ble tatt ut fra konkrete hendelser i deres virkelighet. Den deltagende observasjonen inngår derfor både indirekte og direkte i analysene.

Intervjuene hadde som hovedformål å få fram ungdommens erfaringer av relasjoner i barnevernet. Dette innebærer i fenomenologisk forstand at det er deres beskrivelser av hendelser slik de framtrer for dem som er sentrale (Skirbekk, 1972). Tema for intervjuene var ungdommenes historier fra før de kom i kontakt med barnevernet, deres opplevelse av å være under oppfølging i et barnevernstiltak og deres tanker om hva kjærlighet kan innebære i profesjonelle relasjoner. Ungdommene ble rekruttert til intervju ved at de selv meldte fra om interesse for å delta, og i tråd med forskningsetiske retningslinjer (NESH & Kalleberg, 2006) ble det innhentet informert samtykke fra alle deltagerne. Dette inneholdt blant annet informasjon om deres mulighet til å trekke seg underveis i prosjektet og at personopplysninger ble anonymisert. Unge i barnevernet blir ofte karakterisert som sårbare grupper som det må tas spesielt hensyn til i forskningsprosjekt (pkt, 12 og 22 i NESH). Jeg opplevde at ungdommene til tross for sin vanskelige livssituasjon var svært interessert i å snakke om sine erfaringer fra barnevernet på godt og vondt og at temaet «kjærlighet i barnevernet» engasjerte dem.

I analysen av tekstmaterialet var det viktig å få fram ungdommens historier mest mulig sammenhengende. Dette indikerer en narrativ analyseform, som vil si å finne en meningsstruktur og helhet i det som studeres (Polkinghorne, 1988, pp. 17-19). I analysen har jeg fått fram ungdommens historier fra før de kom inn i tiltaket, og hva som har vært sentralt i oppfølgingen gjennom tiden de var i tiltaket. Dette er visuelt framstilt gjennom figur.1, som viser fram hovedtrekkene i fortellingene til ungdommene. I tillegg ble det gjennomført en temabasert analyse (Thagaard, 2003) av tekstmaterialet hvor temaene ble kategorisert i ulike grupper etter innhold ved bruk av analyseverktøyet Nvivo. Denne analysen fikk frem ulike erfaringer og variasjoner i materialet og bidro slik til en konkretisering av hvordan kjærlighet ble utrykt. Dette er gjengitt som sitater fra ungdommene.

En kvalitativ tilnærming basert på deltagende observasjon og intervju har bidratt til å vise fram hovedtrekk i relasjonen mellom ungdom og ansatte i et barnevernstiltak basert på hva ungdommene synes er viktig i oppfølgingen. Undersøkelsen har synliggjort sentrale trekk i ungdommens livshistorie og hvilken betydning kjærlighet har hatt i deres kontakt med barnevernet. I følge Polkinghorne kan narrative analyser ha en analytisk generaliserbarhet ved at den helhetlige historien kan synliggjøre en struktur og et mønster som vil være gjenkjennbart og ha en overføringsverdi til lignende settinger (Polkinghorne, 1988, pp. 175-177). Resultatene fra denne undersøkelsen kan derfor være gjenkjennbare og ha en overføringsverdi for arbeid generelt med barn og ungdom som er i behov for oppfølging fra hjelpeapparatet.

Kjærlighet i en profesjonell praksis slik ungdommen ser det

Ungdommenes fortellinger hadde noen tydelige fellestrekk fra de ble fanget opp av barnevernet og hvordan veien videre utviklet seg for den enkelte. Dette mønsteret i deres livshistorie har jeg valgt å inndele i fem faser (se fig 1). Den første fasen «i opprør og utenfor», er når ungdommen er i konflikt og opplever seg utenfor institusjoner som skole, miljø eller familie. Den andre fasen, kalt «inngripen» er når samfunnet reagerer ved at barnevern eller politi aksjonerer og fanger opp ungdommen enten ved akuttplassering, eller at ungdommen blir nødt til å møte barnevernet. Den tredje fasen, «utholdende relasjoner», er når et tiltak starter arbeidsprosessen med ungdommen. Her er det relasjonsbygging og arbeidet med de konkrete problemene til ungdommen som står i sentrum. Den fjerde fasen, «nye identiteter», har fokus på betydningen av trygghet og varighet i relasjonen der utvikling av ungdommens identitet er sentralt. Den femte og siste fasen, «deltagelse», handler om gjenoppretting av brutte forhold og etablering av nye relasjoner med foreldre, skole, venner og offentlige systemer.

Figur 1 viser fellestrekk i ungdommens historie inndelt i fem faser. Pilen indikerer utviklingen i deres liv i perioden de var i et spesifikt tiltak i barnevernet.

Figur 1

Figur 1

Kristin Margrethe Johansen

I opprør og utenfor

Ungdommene hadde mange fortellinger om hvordan det opplevdes ikke å passe inn. Med andre ord; opplevelsen av å være utenfor, ikke anerkjent eller elsket. I deres historier ligger det mange hendelser der de føler seg sviktet av de voksne rundt seg, både foreldre, lærere og av ulike hjelpere som har vært i livet deres i perioder. De forteller om opplevelsen av å være «utenfor» med å trekke inn enkelthendelser som viser hvordan deres hovedfølelse har vært i store deler av deres oppvekst. Tanita var ei av jentene som fortalte om det å være i opprør, da det var kampen mot institusjoner som skole, barnevern og politi som dominerte livet hennes (fase 1):

«..Det ble sånn at jeg skulka mer og mer skolen og stakk til byen i stedet for å være på skolen. Jeg ville hverken være på skolen eller hjemme. Ja, det ble så galt at jeg slutta helt på skolen i 8. klasse…. Det var en helg jeg ikke kom hjem, da ble jeg meldt savnet til politiet og barnevernet kom. I barnevernet ble alt verre, ja jeg holdt på i 6 måneder med at jeg ikke kom hjem og sånn, men stakk av. Da ble barnevernet veldig alvorlige og truet meg med å sende meg på institusjon. Det var da det ble at jeg kom dit for å møte dem…»

Tanitas historie beskriver en del av dette opprøret mot skole og hjem som var felles for de fleste av ungdommene. Situasjonen for ungdommen i denne fasen er uoversiktlig og kaotisk, og de opplever seg utenfor de vesentlige arenaer som familie, skole eller arbeid. I tillegg føler de at voksne ikke liker dem. Dette førte til en kamp mot de voksne som de ikke hadde tillit til, og ungdommens reaksjon ble ofte som i Tanitas tilfelle det å bryte med skolen og rømme hjemmefra. Noen beskrev også at de utforsket nye arenaer som rus og kriminalitet sammen med andre ungdommer med felles skjebne. Barnevernet ble til slutt noe de måtte forholde seg til, enten de ville eller ikke.

Inngripen

Ungdommene forklarte videre hva som skjedde da omgivelsene grep inn enten ved anholdelse fra politiet, eller ved at barnevernet grep inn på grunnlag av melding fra politi, skole eller foreldre. I denne perioden (fase 2) brukte flere av ungdommene mye energi på å rømme fra foreldre og barnevern, som vist i Tanitas fortelling. De beskrev en sterk skepsis og mistillit til voksne og hadde lite tro på at noen kunne hjelpe dem. Ensomhetsfølelsen som de hadde fra før kunne i denne aksjonsfasen også bli forsterket ved at tilhørigheten til gjengen og venner kunne bli brutt. I tillegg var de ofte svært redde og usikre på hva barnevernet kunne hjelpe dem med. De fleste ungdommene opplevde det første møtet med barnevernet som svært vanskelig:

«Hun barnevernsdama hadde ingen positive ting å si om meg. Hun hadde bare lest saken min og tok ikke initiativ til å spørre meg hvordan jeg følte meg nå.»

Ungdommene var svært opptatt av hvordan de ble møtt av barnevernet, der flere trakk fram den formelle settingen med papirer og meldinger som skremmende og vanskelig. Denne ungdommen etterlyser å bli møtt på sine følelser i dette møtet. Til tross for det belastende med å møte barnevernet aksepterte de fleste at de måtte være i barnevernet siden det meste hadde gått så galt for dem.

Utholdende relasjoner

Ungdommene fortalte videre hva som skjedde da barnevernet satte i gang oppfølgingen i tiltaket (fase 3). I starten opplevde de det noe underlig at en sosialarbeider skulle følge dem i hverdagen fra vekking om morgenen til fritidsaktiviteter på kvelden. De fleste hadde i den første perioden en utprøvingsfase der de på ulike måter nektet å samarbeide og de testet ut om sosialarbeideren var til å stole på. Dette ble særlig beskrevet gjennom vekke- situasjonen om morgenen da sosialarbeideren kom hjem til dem for å få dem på skole eller arbeid.

«Det ble at Nora [sosialarbeideren] satt der utenfor rommet hver morning klokka sju for å vekke meg. Først så krangla vi masse, jeg ville ikke, men så til slutt så ble jeg drittlei. Jeg visste at selv om jeg krangla så gikk hun ikke… så jeg måtte bare være oppe til hun kom, for når jeg bruker mindre tid på å skrike og slå, så får jeg mer tid til å fikse meg og sånn.»

Denne jenta peker på hvordan hun opplevde utholdenheten til sosialarbeideren. Hun begynte å samarbeide da hun innså at sosialarbeideren sto fast på sitt og var der uansett hvilken atferd hun selv viste. Gjennom den deltagende observasjonen i vekkesituasjoner sammen med sosialarbeider, snakket jeg med en gutt som fortalte at han var blitt vekket i fire år, og han mente at det var omsorg og kjærlighet i det å bli vekket hver morgen. Det at sosialarbeideren holdt ut i slike situasjoner, satte noen av ungdommene i sammenheng med kjærlighet som Anne her forteller:

«Når jeg ser meg selv hvor mye de strevde med meg, så ser jeg at alt dette er kjærlighet..når jeg tenker på tiden de har brukt, alle de dagene da jeg var tverr og vanskelig og ikke ble gitt opp.»

Betydningen av at sosialarbeideren viser engasjement og står i vanskelige situasjoner kom fram gjentatte ganger gjennom intervjumaterialet. Ungdommen opplever å bli sett ikke bare gjennom sin atferd, men for den personen man er bak den ytre atferden. Det var først etter flere slike situasjoner at ungdommene begynte å stole på den voksne og relasjonen ble etablert.

En annen viktig side i relasjonen var kroppskontakt og fysisk bekreftelse. Flere av ungdommene pekte på at det å bli møtt med smilende blikk-kontakt, klemmer og omfavnelser som viste at de ansatte likte dem og brydde seg om dem. Fysisk kontakt var det også mye av gjennom sport, lek og aktiviteter i tiltaket. Den fysiske kontakten ble for noen av ungdommene også en bekreftelse på aksept og på kjærlighet i fellesskapet. Truls sier det slik:

«For å si det sånn, det er mye kjærlighet her. De viser på ekte at de bryr seg, ja de både sier det og viser det med å klemme ungdommer og hverandre.»

Denne ektheten i de ansattes væremåte ble også et tegn på kjærlighet. Flere ungdommer hadde eksempler på hvor mye det betydde at de ansatte inviterte dem i sitt private hjem og slik viste at de ønsket å dele litt av sitt liv med ungdommene. Med dette signaliserte den ansatte at han/hun likte å være sammen med ungdommen. Dette var synlig sa flere av ungdommene og de merket på de ansatte om engasjementet var ekte eller ikke. Michelle forklarer ekthet i relasjonen fra den ansattes side med å bruke begrepene å være helhjertet og halvhjertet.

«Det er mest vanlig for de som har tiltak for ungdom å lage opplegg og metoder, men ungdom ønsker seg ikke dit. De kan være hyggelige, men de er ikke helhjertet. De er halvhjertet for de tør ikke komme for nær ungdommen i tilfelle de får for god kontakt og finner ut at de ikke er i stand til å hjelpe ungdommen.»

Hun forteller videre hva som kjennetegner en relasjon preget av kjærlighet:

«Det er når det er gjensidig fra begge at kjærligheten kommer. Da har man lyst til å være sammen, da blir du sett. Ja, hun gjør jobben sin, arbeidet sitt, men hun gjør det fra hjertet.»

Disse eksemplene som ungdommene forteller om peker på et skille mellom en relasjon bestående av et helhjertet og et ekte engasjement, og et mer halvhjertet forhold der avstand og ikke-involvering kjennetegner relasjonen. Michelle koblet det å være helhjertet til kjærlighet, ved at relasjonen er gjensidig mellom ungdom og sosialarbeider. Hun viser også at det er viktig at de ansatte involverer seg nært ungdommen uansett om de klarer å hjelpe ungdommen eller ikke. Kan denne jenta ha et viktig poeng som kan forklare hvorfor nærhet og involvering kan være vanskelig for mange i den profesjonelle rolle? Hun beskriver beskyttelse av den profesjonelles egne følelser som en begrunnelse for å være «halvhjertet”.

Nye identiteter

Flere av ungdommene fortalte om betydningen av at relasjonen med den ansatte varte over tid slik at det ikke bare var den ytre atferden som endret seg, men at de begynte å forandre seg innvendig ved å se seg selv på en annen måte (fase 4). Man begynner med andre ord å finne seg selv. Tora sier:

«Det viktigste er at hun (sosialarbeideren) klarte å roe meg ned, ved å trekke ut meg selv, finne meg i meg, hvem jeg var og hva jeg ville. Hun hjalp meg til å begynne å lese og male. Det var noe nytt som jeg fant. Jeg fikk utfordringer, ikke som en trussel at jeg måtte. Dette gjorde meg sterkere, og dermed kunne jeg gå videre med meg selv.»

Tora snakker om en dyptgående endring som handler om å finne sin identitet og hvem man er. Det var gjennom nye interesser som hun mestret at hun fikk selvtillit og et nytt syn på seg selv. For denne jenta kan det synes som indre og ytre endring henger sammen og dette til sammen gir henne den nødvendige trygghet til å gå videre med seg selv. Lignende historier om hvordan identiteten endret seg, kom fram i historiene fra flere av ungdommene. Denne identitetsendringen innebar å gi ungdommene erfaringer som gjorde at de fikk en ny opplevelse av seg selv, og at det var mulig å være en annen enn en «skoletaper», «bråkmåker», eller en «umulig ungdom». For dem var det helt sentralt at de fant ut av seg selv, ved å bli sett og bekreftet av de ansatte.

Deltagelse i felleskap

Selv om relasjonen og tilliten mellom ungdom og sosialarbeider var viktig i seg selv, så var ungdommene opptatt av at det måtte skje noe med deres livssituasjon som kunne innebære å starte opp en avbrutt skolekarriere, komme i arbeid, etablere nye vennskap eller gjenopprette brutte familierelasjoner (fase 5). Her var fellesskapet flere av ungdommene opplevde i tiltaket viktig i den perioden de hadde mistet tilhørighet til sin egen familie og/eller skole og vennemiljø. Dette gav dem positive erfaringer av å være en del av et fellesskap som de kunne bygge videre på når de skulle etablere seg i felleskap utenfor tiltaket. Ismael sa det slik:

«Det har vært fint å ha noen en kan komme hjem til når jeg har vært i bråk. Han er som en storebror som jeg slapper av sammen med. Jeg har etter hvert fått mye støtte fra min familie. Det er en god ting som har skjedd.»

Flere snakket om fellesskapet i tiltaket som en familie, slik Ismael her gjør ved å kalle sin sosialarbeider for storebror. Det å tilhøre dette fellesskapet kunne gi dem selvtillit og styrke for å gjenopprette brutte relasjoner på ulike arenaer utenfor tiltaket. I Ismaels tilfelle var hjelp til å bedre forholdet til familien et sentralt element.

Ungdommenes historier fra før de ble tatt hånd om av barnevernet, gjennom oppfølging i tiltaket og til deltagelse i samfunnet, skaper en sammenheng i deres historier som illustreres i figur 1. I alle fasene var anerkjennelsen av dem som personer som er verdt noe i seg selv, viktig for å etablere selvtillit nok til at de tok steget ut i nye arenaer som skole eller arbeid. Samtidig viste også intervjuene at ikke alle hadde etablert en trygg relasjon til sosialarbeideren der de opplevde at de fikk hjelp på disse områdene. En gutt understrekte at det var kun hans egen innsats som var grunnen til at det gikk godt med ham på arbeidsplassen. Det var verken tiltaket eller barnevernets fortjeneste. Han mente tvert imot at barnevernet hadde ødelagt livet hans for en periode. Samtidig viste hans uttalelser at han begynte å få en sterk identitet som en som mestrer jobben sin, hvor han hadde en tydelig identitet som en «arbeider».

Hva kan ungdommens perspektiver og kjærlighet som en form for anerkjennelse bidra med i barnevernets praksis?

For å undersøke nærmere hva kjærlighet kan bidra med i arbeid med utsatt ungdom skal jeg se nærmere på ungdommenes erfaringer i lys av Honneths begrep for anerkjennelse, gjennom kjærlighet, rett og solidaritet (Honneth, 2008, p. 139). Anerkjennelse gjennom kjærlighet er en emosjonell bekreftelse av personen som innebærer at man blir bekreftet som en unik person og akseptert slik en er, uavhengig av ytre atferd. For ungdommen vil det innebære at den anerkjennelse de får gjennom kjærlighet er nødvendig for å utvikle selvtillit «til å gå alene med seg selv», som Honneth (2008, p. 112) utrykker det. Dette innebærer ikke å bli overlatt til seg selv, men bygger på en dobbel prosess som består både av en affektiv tillit til andre og en frigjørende prosess der personen har utviklet uavhengighet til å delta i solidariske felleskap med andre (Honneth, 2008, p. 116). For ungdommene innebærer det i praksis at de blir møtt på det emosjonelle plan både ved at den ansatte møter deres følelser, men også at de ansatte viser sine følelser ovenfor dem. Det var særs viktig for ungdommene å bli sett som den personen de er, og ikke som en sak eller som en atferds- problematisk ungdom. De konkrete utrykkene for kjærlighet kunne være det å få en klem, et godt blikk, tid sammen i lek og utfoldelse og gjerne at de ansatte viste at de likte å være sammen med dem. Samtidig var utholdenhet i relasjonen fra den ansattes side, det tegnet på kjærlighet som sterkest ble framhevet av ungdommene. Dette ble ofte den optimale testen på om man virkelig var verdt å elske. I intervjuene med de ansatte var også utholdenhet i relasjonen ett av de viktigste tegnene på kjærlighet slik de så det (Thrana, 2013).

I den neste form for anerkjennelse gjennom retten (Honneth, 2008, p. 139), kreves ungdommene til ansvar for sine handlinger og de søker anerkjennelse gjennom å bli ansett som en borger med rettigheter i samfunnet. Det vil innebære å hjelpe ungdommene til å innpasse seg etter samfunnets normer slik at de kan bli anerkjent av omgivelsene som moralsk tilregnelige personer. Det kan for eksempel være gjennom å forplikte seg til å fullføre skolen, eller avstå fra kriminelle handlinger, noe som kan bidra til å skape selvrespekt hos ungdommen. Honneth forklarer at utvikling av selvrespekt bygger på den «intersubjektive kjærlighetserfaringen». Dette begrunner han med at gjennom kjærligheten bygger en grunnleggende tillit til en selv, og som en også vil ta med seg når man inngår i samhandlinger med omgivelsene (Honneth, 2008, p. 116).

For ungdommene var det viktig at de opplevde reell inkludering og deltakelse i ulike samfunnsfelleskap. Honneths tredje form for anerkjennelse forteller om betydningen av å bli anerkjent gjennom solidaritet som innebærer at man inkluderes med sine særegenheter i ulike samfunnsfellesskap. Ungdommene hadde mange erfaringer av å føle seg utenfor de ordinære institusjonene i samfunnet, som skole eller det å være i ordinært arbeid. De følte seg anerkjent da de opplevde at de kunne delta i ulike fellesskap på lik linje med andre ungdommer. Dette innebar å bli sett som en person med kvaliteter som det er bruk for i et arbeidsforhold eller i et sosialt/familiært fellesskap. Et eksempel på dette var den jenta som oppdaget at hun hadde evner til å male bilder, noe som gav henne opplevelsen av mestring og følelsen av å være verdsatt med sine kvaliteter. Honneth forklarer at anerkjennelse gjennom solidaritet skaper opplevelse av egenverd med grunnlag i at andre ønsker å ha deg med i fellesskap fordi det er bruk for deg. Solidaritet har slik mange likhetstrekk med kjærlighet, der forskjellen er at det er fellesskapet som «omfavner» og inkluderer personen og ikke først og fremst enkeltindividet som emosjonelt bekrefter personen.

Det å se ungdommens historie i lys av Honneths teori om anerkjennelse kan vise kjærlighet som en forutsetning for at ungdommene skal oppleve anerkjennelse gjennom retten og solidaritet. Innen relasjonsforskningen er det ofte innholdet i relasjonen mellom enkeltindivider som er det sentrale (Aubert & Bakke, 2008; Martinsen & Wærness, 1991; Røkenes, Tolstad, & Hanssen, 2006). Honneths teori utvider dette perspektivet og setter en sammenheng mellom nære relasjoner mellom enkeltindivider, til å favne menneskets deltagelse i samfunnet. Intervjuene med ungdommene kan peke på en slik sammenheng der kjærlighet bidrar til at ungdommen bygger nødvendig selvtillit for videre å kunne delta i samfunnslivet. For ungdom i barnevernet er dette særs relevant da utgangspunktet for mange er at de ikke har etablert den nødvendige selvtilliten som skapes gjennom relasjoner bestående av kjærlighet som fås i sin nære familie. Som vi kan lese av ungdommens historier, så har anerkjennelsen gjennom kjærlighet en betydning for at også ungdommens ytre handlinger endrer seg i takt med deres indre selvoppfattelse. Det å begynne å se seg selv hvem man er og hva man vil, blir ofte springbrettet for å ville endre seg selv av eget ønske fordi ungdommen ser hensikten med sin egen deltagelse i ulike samfunnsfellesskap.

Kjærlighet i barnevernets praksis

Ungdommens etterspørsel av en «kjærlighetsbærende» praksis vil utfordre praksisfeltet i barnevernet. Først og fremt utfordres den enkelte sosialarbeider i møte med ungdommen med å inngå i nære relasjoner der man viser kjærlighet både gjennom fysisk bekreftelse, emosjonell nærhet til ungdommene og det å stå i utholdende relasjoner som viser at man holder ut med ungdommen uavhengig av ungdommens atferd. Det å komme nært innpå menneskers liv og livskamp vil alltid utfordre profesjonaliteten til den enkelte fagarbeider. Kan det være noe i det Neuman (2012) hevder at kravet om kjærlighet i barnevernet kan bidra til å svekke profesjonaliteten ved at det forventes at man skal inngå i en foreldrelignende relasjon som det er vanskelig å forene med det å være en profesjonell sosialarbeider? Beckman (1981) hevder i boken: «Kärlek på tjänstetid» at det er et paradoks at den offentlige velferdstjeneste har overtatt flere av de nære omsorgsoppgavene som ligger i en «kjærlighetsdimensjon», og til familien, uten at man har tatt innover seg hvordan profesjonelle utøvere kan utføre oppgaver innen omsorgs- og kjærlighetsdimensjonen (Beckman, 1981, pp. 91-95).

Denne utfordringen om å utøve kjærlighet i den profesjonelle rolle, er samtidig vanskelig å unnslippe for de ansatte i barnevernet. Nettopp fordi barnevernet bryter inn i den nære familiære relasjonen mellom foreldre og barn og overtar deler eller hele omsorgsansvaret for barn og unge. Spørsmålet som bør stilles er derfor ikke om kjærlighet har en plass i barnevernets praksis, men hva det vil innebære for den profesjonelle å utøve kjærlighet i møte med barn og unge i barnevernet? Her er det viktig å tydeliggjøre hva slags kjærlighet man forventer i en profesjonell rolle. Det er tydelig at bekymringen om at kjærlighet kan bidra til å svekke profesjonaliteten bygger på en forståelse av kjærlighet som en «foreldrekjærlighet» som indikerer en emosjonell tilknytning mellom sosialarbeider og den unge, noe som vil være vanskelig å kreve av den profesjonelle utøver.

I intervjuene med ungdommene forventes det ikke en foreldrekjærlighet av de ansatte. I deres kjærlighetsforståelse er det ofte de små tegnene og det lille ekstra som var et tegn på kjærlighet i relasjonen med de ansatte. Det kunne være den ekstra klemmen, det varme smilet som møter dem når de kommer, eller at den ansatte bruker ekstra tid på jobb når ungdommen har behov for det. I denne sammenhengen kan derfor kjærlighet forstått som nestekjærlighet og Honneths teori om anerkjennelse gi et annet perspektiv på hvordan kjærlighet både kan forstås og utøves i en profesjonell praksis.

Betydningen av nestekjærlighet som en etisk tilnærming er lite nevnt i barnevernet. Den viser en dimensjon i kjærligheten der mennesket er verdt å behandles med respekt og barmhjertighet i møte med hjelpeapparatet selv om det ikke har oppnådd å lykkes ut fra samfunnets forventninger til endringer (Thrana, 2013). Slik ungdommene fortalte det hadde kjærligheten en betydning også når de mislyktes og ikke oppnådde målet om endring av atferd. Dette er et viktig perspektiv tatt i betraktning av Clausen og Kristofersens (2008) undersøkelse som viser at svært mange av barnevernsbarna ble værende i en vanskelig livssituasjon også som voksne. Nestekjærligheten har mange sammenfallende trekk med Honneths solidaritets begrep; dette begrepet forteller om betydningen av å bli inkludert i fellesskapet selv om en er annerledes og ikke tilhører majoriteten av befolkningen som har lyktes gjennom familieprosjektet og samfunnsinstitusjoner som skole og arbeidslivet.

Samtidig viser ungdommene gjennom intervjuene at kjærlighet er en viktig dimensjon også for deres utviklingsprosess. Det å få bekreftelse av seg selv som person som gis gjennom kjærlighet kan hjelpe ungdommene til å se seg selv med nye øyne og det kan bidra til å styrke deres selvtillit til å gå videre på sin utviklingsvei. Dette innebærer samtidig et syn på den profesjonelle rolle som vil kreve et følelsesmessig engasjement, involvering og høy grad av utholdenhet av de ansatte (Thrana, 2013). Kjærlighet må derfor ikke nødvendigvis sees på som et krav, men heller som en del av den etiske kompetansen i sosialarbeiderrollen.

Det å lytte til ungdommens livsfortellinger i lys av Honneths anerkjennelsesperspektiv minner oss på at det kan være vel så faglig og profesjonelt å anse at kjærlighet har stor betydning for ungdommens identitetsutvikling og deltagelse i samfunnet.

Sammendrag

Artikkelen drøfter hvilken plass kjærlighet kan ha i en profesjonell barnevernspraksis basert på en studie med deltagende observasjon og intervjuer av 14 ungdommer i et barnevernstiltak. Ungdommenes historier følges fra de var i opprør og konflikt med omgivelsene, til deres erfaringer med å inngå i et samarbeid med sosialarbeidere som følger dem opp på arenaer som skole, arbeid, familie og fritid. Ungdommens perspektiver på hva kjærlighet i profesjonelle relasjoner kan innebære blir drøftet i lys av Axel Honneths teori om anerkjennelse der kjærlighet kan forstås som et fundament for utvikling av identitet og selvtillit. Artikkelen diskuterer til slutt hva kjærlighet kan tilføre sosialt arbeids praksisområde og særskilt i arbeidet med utsatt ungdom.

Nøkkelbegreper: ungdommens deltagelse, anerkjennelse, kjærlighet, solidaritet, relasjon

Noter

1) Fra intervju med statsråden i Dagsavisen 6/4-2013.

2) Tiltaket ble lagt ned i 2011, etter å ha eksistert i 10 år etter at det ikke fikk fornyet avtaler med en av sine oppdragskommuner. Se: www.newpage og (Irgan, 2007).

Summary

The article focuses on the role love can play in professional child welfare practices. It is based on participating observation and interviews with 14 young people in a child welfare institution. They are followed from a time when they were rebelling and in conflict with the environment, through their experiences of entering into a partnership with social workers who follow them at school and outside. The youths’ perspectives on what love in professional relationships may involve is discussed in light of Axel Honneth’s theory on recognition, where love can be seen as a foundation for the development of identity and self-esteem. The article finally discusses what love can bring to social work practices and, specifically, to work with vulnerable youth.

Keywords: youth participation, recognition, love, identity, relationship

Litteratur

Aubert, Anne-Marie, & Bakke Inger, Marie. (2008). Utvikling av relasjonskompetanse: nøkler til forståelse og rom for læring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Banks, Sara. (1998). Professional Ethics in Social Work - What Future? British Journal of Social Work, 28, no 2, 213-231.

Barnevernsproffene. (2011). Stortingsmelding nr.1. Fra barn og unge i Norge. Det gode barnevernet. Forandringsfabrikken.

Beckman, Svante. (1981). Kärlek pä tjänstetid. Om amatörer och professionella inom vården. Stockholm: Arbetslivscentrum Rapport 17.

Benard, Bonnie. (2006). Using strengths-Based Practice to tap the Resilience of Families. In D Saleebey (Ed.), Strengths Perspective in social Work Practice (pp. 197-220). Boston: Allyn & Bacon, www.ablongman.com.

Bradt, Lieve, & Bouverne-De Bie, Maria. (2009). Social Work and the Shift from Welfare to Justice. British Journal of social Work, 39, 113- 127.

Bunkholdt, Vigdis. (2004). Fosterhjemsarbeid: fra rekruttering til tilbakeføring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Chapman, Mimi, Wall, Ariana, & Barth, Richard (2004). Children’s voices: The perceptions of children in out-of-home care. American Journal of Orthopsychiatry, 74 (3), 293-304.

Clausen, Sten-Erik, & Kristofersen, Lars.B. (2008). Barnevernsklienter i Norge 1990 - 2005. En longitudinell studie, Nova rapport 3/2008. Oslo.

Currie, Elliott. (2005). The road to whatever: middle-class culture and the crisis of adolescence. New York: Metropolitan Books.

Duun, Dena Miller, Culhane, Sara E , & Taussig, Heather N. (2010). Children’s appraisal of their experiences in out-of-home care. Children and Youth services review 32 (10), 1324-1330.

Edvardsen, Øivind (1998). Hva gjør en miljøarbeider til en dyktig miljøarbeider?: «hun er gull og grønne skoger for meg». Norges Barnevern 4/1998.

Ericsson, Kjersti. (1996). Barnevern som samfunnsspeil. Oslo: Pax forlag.

Finstad, Liv. (1990). Den betalte familie: nye livsformer for folk i krise. Oslo: Pax forlag.

Fleer, Marilyn, Hedegaard, Mariane, Bang, Jytte, & Hviid, Pernille. (2008). Studying children: a cultural-historical approach. Maidenhead: Open University Press.

Follesø, Reidun, Hjermann, Reidar, Bunkholdt, Vigdis, Larsen, Erik, & Storø, Jan. (2006). Sammen om barnevern: enestående fortellinger, felles utfordringer. Oslo: Universitetsforlaget.

Fromm, Erich. (2003). Om kjærlighet. [Oslo]: Cappelen.

Helgeland, Ingeborg Marie. (2007). Unge med atferdsvansker blir voksne: hvordan kommer de inn i et positivt spor? [Oslo]: Unipub.

Henriksen, Jan-Olav. (2006). Nærhet og distanse: grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker (3.utg. ed.). Oslo: Gyldendal akademisk.

Honneth, Axel. (2008). Kamp om anerkjennelse: om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax.

Hooper, Carol-Ann, & Gunn, Robert. (2012). Recognition as a framework for ethical participatory research: developing a methodology with looked after young people. International Journal of Social Research Methodology. doi: http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/13645579.2012.753980

Humerfelt, Kristin. (2012). Brukermedvirkning i arbeid med individuell plan : anerkjennelse og krenkelse (Vol. 2012:334). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Høilund, Peter, & Juul, Søren. (2005). Anerkendelse og dømmekraft i socialt arbejde. København: Reitzel.

Irgan, Tom. (2007). Kartlegging av ungdommer i New Page Rapport nr. 1/07. www.newpage.no.

Jordan, Bill. (2001). Tough Love: Social Work, Social Exclution and the Third Way. British Journal of social Work, 31, 527-546.

Lie, Gro Th, & Granby, Inger. (2011). Mennesket bak rusen: om Selbukollektivets historie, ungdommenes utviklingsprosess og betydningen av anerkjennelse. Bergen: Fagbokforlaget.

Løgstrup, Knud Ejler. (1991). Den etiske fordring. Copenhagen: Gyldendal.

Marthinsen, Edgar. (2003). Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern. Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge, Trondheim.

Marthinsen, Edgar, & Skjefstad, Nina. (2011). Recognition as a viture in social work practice. European Journal of Social Work, 12, nr.2, 195-212.

Martinsen, Kari, & Wærness, Kari. (1991). Pleie uten omsorg?: norsk sykepleie mellom pasient og profesjon. Oslo: Pax.

NESH, & Kalleberg, Ragnvald. (2006). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. [Oslo]: Forskningsetiske komiteer.

Neumann Basberg, Cecilie. (2012). Omsorgsetikk i barnevernet. Sosiologi i dag, Årgang 42. Nr. 3-4, 104-124.

Nygren, Anders. (1966). Eros och agape. Stockholm: Verbum.

Pieper, Martha, Heineman, & Pieper, William. (1992). It's Not tough, It's Tender Love: Problem Teens Need Compassion that the «Tough-Love» Approach to Child-Rearing Dosen't Offer Them. Child Welfare Nr. 4, LXXI, 369-377.

Polkinghorne, Donald E. (1988). Narrative knowing and the human sciences. Albany: State University of New York Press.

Redmond, Mark. (2004). The Goodness Within Reaching Out to Trobled Teens with Love and Compassion: Paulist Press New York/ Mahwah, N.J.

Røkenes, Odd Harald, Tolstad, Ole, & Hanssen, Per-Halvard. (2006). Bære eller briste: kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker. Bergen: Fagbokforlaget.

Sagatun, Solveig. (2005). Vanlig og uvanlig: miljøarbeid hjemme med 14-18 åringer (Vol. 2005:220). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Sagatun, Solveig. (2007). Næromsorg i sør: en evaluering av et hjemmebasert tiltak for jenter i alderen 14-18 år (Vol. nr. 143). Kristiansand: Universitet i Agder.

Saleebey, Dennis. (2006). The Strengths Perspective in Social Work Practice: Extensions and Cautions. Social Work 41(3), 296-305.

Skirbekk, Gunnar. (1972). Politisk filosofi 2. Oslo: Universitetsforlaget.

St.prop. (2013. nr 106). Endringer i barnevernsloven Prop.106L. Oslo Det kongelige Barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Stepney, Paul. (2006). The paradox of reshaping sosial work as tough love in the Nordic welfare states. Nordisk sosialt arbeid 04, 293-305.

Thagaard, Tove. (2003). Systematikk og innlevelse: en innføring i kvalitativ metode. Bergen: Fagbokforlaget.

Thrana, Hilde Marie. (2008). Vil jeg bestemme? Om barn og ungdoms medvirkning. Oslo: Gyldendal akademisk.

Thrana, Hilde Marie. (2013). Kjærlighet - en kjernekompetanse i profesjonelt barnevernsarbeid? Tidskriftet Norges barnevern, 1/2013, 5-14.

Thrana, Hilde Marie, & Fauske, Halvor. (2013). The emotional encounter with Child Welfare Services; the importance of incorporating the emotional perspective in parents' encounters with child welfare workers [Taylor & Francis nline]. European Journal of Social Work, Published online 16 May. doi: 10.1080/13691457.2013.798628.

Tiller, Per Olav. (1998). Bysamfunnets omsorg for barn: barnevern i Trondheims historie. Trondheim: Strindheim trykkeris forl.

Tiller, Per Olav. (2000). Studier i barndom. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Winnicott, Donald, Shepherd, Ray, & Davis, Madeleine. (1997). Spædbørn og deres mødre. København: Hans Reitzels forlag.

11.06.2014
22.04.2022 12:42