Karen var med på å endre barnevernet

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Karen Skaale Havnen visste tidlig at hun ville jobbe med mennesker. Det sto mellom lege og sosionom. Kanskje ble interessen trigget av en lærer som sa at hun aldri ville komme inn på sosionomutdanningen. Studieplanen lokket også.

– Det hørtes både mystisk og spennende ut. Det var liksom ikke måte på hva man skulle lære. Det virket lurere enn å fordype seg i ett fag, sier Havnen.

Men hun syntes ikke hun lærte stort om sosialt arbeid i studietida, og hun var ikke forberedt på den virkeligheten som ventet på 1980-tallets sosialkontor.

– Det var et sjokk for en landsens jente som meg, sier Havnen, som er fra Rosendal.

Hennes første praksisveileder konkluderte med at unge Havnen var «litt umoden, men har potensial». Det skulle vise seg å stemme godt.

– For tøft

Som nyutdannet fikk hun jobb ved et lite sosialkontor i Tromsø. Her ble hun sjef etter tre måneder. På denne tida var det økende oppmerksomhet men lite kunnskap om incest, og det lå noen saker med den merkelappen og ventet.

– Jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg hadde ikke lyst til å åpen den skuffen i det hele tatt. Det som berget meg var kontakt med ansatte i BUP, som tok seg av samtaler og det faglige, mens jeg mer var en slags administrator, minnes hun.

Hun flyttet tilbake til Vestlandet og fikk jobb i Loddefjord, en drabantby i Bergen med store sosiale problemer. Sosialkontoret der var kjent for krevende saker, og da sosionomen fikk egne barn, ble det umulig å fortsette.

– Det ble rett og slett en for stor følelsesmessig belastning. Å ha egne barn som jeg bare ville alt det beste for, og så se alle de barna som absolutt ikke fikk det. Det ble for tøft rett og slett.

Havnen, som var skoleflink i oppveksten og glad i teori, hadde trolig uansett utdannet seg bort fra førstelinja. Nå grep hun de sjansene hun fikk til å være med på å bygge opp en sosionomutdanning og seinere til å forske. Hun tok doktorgrad om psykisk helse blant barn under barnevernets omsorg.

Det første store forskningsprosjektet ved Barnevernets utviklingssenter på slutten av 90-tallet handlet om beslutninger i barnevernsarbeid. Sammen med kollega Øyvin Christiansen fant hun at det manglet både vurderinger og begrunnelser for mange av vedtakene. Lignende problemer fant hun og kollegene igjen 20 år seinere.

– Det mest slående var at selv om det nå var gjort både vurderinger og begrunnelser, så var det vanskelig å se sammenhengen mellom bekymringen og vedtaket som ble fattet.

Eivind Senneset

Utydelige vurderinger

Fra omtrent 2010 var Kvello-modellen rådende i undersøkelsessaker i norsk barnevern. Den listet opp en lang rekke risiko- og beskyttelsesfaktorer i den enkelte familie, men tok lite hensyn til miljøet rundt. Havnen og andre dokumenterte svakhetene ved denne måten å jobbe på, og anbefalte å ta i bruk andre metoder. Barnevernsmyndighetene svarte med å innføre Barnets behov i sentrum i 2023.

– Vi skal ha litt av æren for den kunnskapsmodellen som brukes i dag, sier Havnen.

Hva er en beslutning? Hvilken analyse ligger bak? Hvilke perspektiver har du med deg? Slike spørsmål har vært en rød tråd i hennes forskning gjennom mer enn tre tiår.

Utallige rapporter og prosjekter har sakte, men sikkert satt sitt preg på lovverket og praksisfeltet, for eksempel gjennom det såkalte tjenestestøtteprogrammet. Det er et opplæringsprogram som alle kommuner kan sende ansatte på. Havnen har undervist og veiledet hundrevis av ansatte.

– Det har virkelig vært meningsfylt for meg, særlig det å jobbe med bevisstgjøringsprosesser. Det er så viktig for ansatte å vite hva som preger analyser og beslutninger.

– Lærer de ikke dette på utdanningen?

– Ikke på grunnutdanningen. Jeg var sensor seinest i år, og jeg har inntrykk av at studentene lærer mye. Men dette med analyse og beslutningsarbeid kommer de skikkelig inn på først på masternivå. Det tar tid å jobbe med dette, fastslår Havnen.

– Det høres ut som en svakhet ved utdanningen siden det å ta beslutninger er en så sentral del av jobben?

– Ja, utydelige vurderinger er fortsatt en svakhet.

– Funnet en nisje

Opplæringsprogrammet er nå digitalisert. Det var det siste Havnen bidro med før hun ble pensjonist på tampen av fjoråret. Pensjonist er kanskje en overdrivelse. Forskning har nemlig ikke bare vært en jobb, men også en hobby. Hun slutter ikke med faglig arbeid selv om hun ikke lenger står på lønningslista til forskningsinstituttet.

Havnen fortsetter som medlem i fagredaksjonen i Fontene forskning.

– Jeg liker å bidra i vurdering av vitenskapelige artikler og akademisk skriving. Og det er en fin måte å holde seg orientert om ny forskning på, sier Havnen.

Hun fortsetter også med egen forskning.

– Fordelen med å være pensjonist er at jeg selv velger om jeg vil si ja eller nei til et oppdrag, sier hun.

– Hva er det du liker så godt ved forskning?

– Jeg har alltid likt å gå i dybden på ting, og så har jeg funnet en nisje der jeg har kunnet bidra til kvalitetsheving. Som forsker har du en stemme, og du kan påvirke utviklingen i samfunnet.

– Apropos påvirkning: Du var aktiv i Unge Venstre på 80-tallet og kunne blitt politiker?

– Den gangen kunne jeg nok det, men med årene har jeg mindre og mindre klare svar enn før. For meg passer det bedre å være forsker og komme med solide argumenter. Å være forsker så tett på praksisfeltet har jeg opplevd som veldig meningsfylt, sier Havnen.

Lønna må opp

Hun gleder seg over det hun kaller en kolossal faglig utvikling på feltet hun har fulgt tett siden hun var ferdig utdannet sosionom i 1979.

– Synes du barnevernet får for mye kjeft?

– Ja, barnevernet er bedre enn sitt rykte. Det var tittelen på en artikkel jeg skrev. Den handlet om at de som har vært i kontakt med barnevernet er klart mer positive enn de som ikke har hatt kontakt. Barnevernet er helt klart på riktig vei.

– Men det går kanskje litt sakte framover, siden utydelige vurderinger fortsatt er et problem?

– Ja, sannelig er det mange problemer som dukker opp i dag som jeg også opplevde for 30 år siden. Særlig gjelder det mangelen på samarbeid på tvers av profesjoner og etater. De snakker fortsatt for dårlig sammen. Jeg tror vi trenger et felles språk for alle i oppvekstsektoren.

– En annen gjenganger er at ansatte slutter, slik du gjorde. Hva skal til for å holde på dem?

– Det har vi diskutert i alle år, og svaret er vel fortsatt mindre arbeidsbelastning og mer trygghet, og så må statusen og lønna opp. Kommunene har så mange oppgaver og så lite penger. Hvis politikerne virkelig vil satse på barnevernet, tror jeg det må statlige tilskudd til.

Eivind Senneset