Inviterte ungdom med som forskere

Tekst: Mia Paulsen

fontene@lomedia.no

Foto: Tommy Ellingsen

fontene@lomedia.no

De unge medforskerne ønsket seg en ordentlig bok, med harde permer. Til høsten, to år etter avhandlingen, kommer boka.

– Det var kjempeinteressant å se hvordan vi kunne få fram poengene i et mye enklere, og kanskje bedre språk. Jeg håper jeg har lært mye om hvordan det er mulig å formidle seg på en enklere måte, sier Wenche Hovland.

Samarbeidet med journalist Lin Iren Giske Andersen har resultert i en empirinær kommunikasjon hvor ungdommene kan kjenne igjen mønstrene sine. Kanskje vil noen gå videre og lese doktoravhandlingen.

Mer kreativ formidling

Hovland synes det er synd at hun følte seg forpliktet til å presentere resultatene i avhandlingsform først. En bok i hverdagsspråk gir jo ikke poeng i akademia. Dette bør endres, mener hun.

– Formidling bør inngå som del av doktorarbeidet, og den må bli mer kreativ. Jeg er ikke sikker på om tekst er den viktigste formidlingsmåten. I min egen forskning kunne jeg tenke meg kanaler som når ungdommen mer, små videosnutter for eksempel.

Unge i barnevernet var tema, medforskere og informanter i doktorarbeidet hennes. Metoden defineres som deltakerbasert.

– Barnevernsungdom var medforskere og informanter. Hva er egentlig forskjellen?

– Noe jeg ikke var helt klar over før jeg begynte, var at ungdom som jeg inviterte inn som medforskere også ble informanter. Jeg møtte åtte ungdommer over en lengre periode. De trakk inn sine egne erfaringer. Men de 14 informantene ble ikke medforskere.

Medforskerne var med og drøftet hvor fokus i studien skulle være. Men det var etter at Hovland hadde laget prosjektskisse og søkt om støtte.

– Det er en svakhet, det utfordrer idealet om at de skal være med fra starten. Da jeg spurte hva de syntes var interessant, svarte noen at de gjerne ville høre foreldrenes reaksjon på at de ble flyttet hjemmefra. Men jeg hadde jo ikke invitert inn de biologiske foreldrene. Det var ungdommens perspektiv jeg var ute etter.

Sjefsforsker Hovland gjorde analysene, leste litteraturen, førte avhandlingen i pennen.

– Idealet i deltakerbasert forskning er å strekke seg så langt det er mulig for å oppnå størst mulig grad av likestilling. Men full likestilling er ikke mulig. Det er fortsatt slik at du er voksen og de er ungdommer. Å bruke medforskere er en strategi for samarbeid, men er ikke det rette for all forskning, understreker hun.

Alltid barnevern

Hovland har vært støttekontakt og fostermor, og jobbet både på institusjon og i barnevernstjeneste.

– Jeg er en av de jentene som har lyst til å hjelpe. Under barnevernspedagogstudiet hadde jeg praksis-jobb med gatebarn i Mosambik og Bolivia. Allerede da jeg ble støttekontakt som 17-åring opplevde jeg jobben som berikende. Du får mye tilbake, forsikrer hun.

Tema for doktoravhandlingen utkrystalliserte seg etter hvert. Hovland var interessert i hverdagslivene til barnevernsungdommen, og hva det vil si å ha tilhørighet. Forskeren selv har vokst opp få hundre meter fra sin nåværende bopel. Bortsett fra fem år i Kuala Lumpur har hun stort sett oppholdt seg rundt Sola.

– Mange barnevernsungdom flytter så mye. Jeg ble opptatt av betydningen av stedstilhørighet. Vi måtte tegne tidslinjer for å få oversikt over alle fosterhjemmene de hadde bodd i. Hvordan virker det rent eksistensielt å stadig bli revet opp fra sin tilværelse?

I transitt

Hovland observerte hvor viktig det var for de unge å sammenligne seg med andre unge, klare seg på skolen, få til noe.

– De kommer litt i gang med det, så blir de revet ut igjen og kommer inn i en transittprosess, blir kanskje stående og dirre, på vent i flere måneder. De har ingen å identifisere deg med. Da kan offerrollen komme veldig tydelig fram.

For noen ender det godt, med et hjem de opplever som sitt og en tilhørighet til stedet. De kan presentere seg som barnevernsbarn uten å se det som stigmatiserende, forklarer Hovland.

Andre blir værende i transitt, får problemer med skole og går inn i en ond sirkel. Atter andre kan oppleve stedstilhørighet uten hjemfølelse.

Teorien og begrepet identitetsarbeid er inspirert av den britiske forskeren Richard Jenkins, som har skrevet om arbeiderklasseidentitet og nasjonal identitet.

Mange kamper

Å ville eller ikke ville ha samvær med biologiske foreldre er også tema i den kommende boka. En håndfull ungdommer av gruppa på 14 informanter sa at de ikke ville ha kontakt med foreldrene, men ble ikke hørt.

En ungdom forteller at han har sagt fra gang på gang uten å bli hørt. Han har det vanligvis ganske bra, men når samværene nærmer seg, blir han urolig og syk.

Andre har ført harde kamper for å få samvær. Den ene var sterkt knyttet til en rusmisbrukende mor og ville helst bodd med henne til tross for at det ville bety dårlig omsorg.

Voksen arena

– Ungdommene er til dels sterkt kritiske til barnevernet. Kan du selv kjenne igjen måter du har jobbet på som barnevernsarbeider?

– Boka er ikke en kritikk av barnevernet. Noen av ungdommene ble faktisk med i prosjektet fordi de var lei av all kritikken. Selv kjenner jeg meg igjen i hvordan barnevernet inviterer ungdommene inn i saken: De blir invitert inn på en voksen arena hvor de ikke får til å kommunisere. Kanskje blir de lagt til på epostlista og får være med på ansvarsgruppemøte. Så får de møtereferatet i posten, og kjenner seg ikke igjen. Det var jo ikke det de hadde tenkt å si. Jeg forstod nok ikke selv hvor vanskelig dette var for ungdommer da jeg selv jobbet i barnevernet. Vi pålegger dem for store oppgaver. Kanskje det å delta er noe annet enn å være med på et møte?

– Generelt: Hvordan bør barnevernet møte de kritiske utspillene som er så i vinden for tiden?

– Selv om man ikke kan kommentere enkeltsaker, kan man gi et generelt bilde. Barnevernloven stiller tydelige vilkår for omsorgsovertakelse. Det skal mye til. Og hvis man har tolket feil, må det gå an å si at det er gjort en feil.

Hovland påpeker at det trengs dialog for å få bort de farlige mytene om hva barnevernet er.

– Vi må stå opp for at vi i Norge ikke aksepterer omsorgssvikt. Vi eier ikke disse ungene. Vi som jobber med å utdanne barnevernsarbeidere har kanskje en oppgave her. Utdanningene bør lære studentene å bygge tillit i samfunnet og formidle barnevernet i offentligheten, sier Wenche Hovland.