Interessant og nyttig – og reiser en god del spørsmål

Anmeldt av Elisabeth Backe-Hansen

Forsker I emerita, NOVA/OsloMet

Om boka

Judith van der Weele og Kjersti Karlsen (2022) (2. utg.) Analyse i komplekse barnevernssaker - fra magefølelse til kritisk tenkning. Gyldendal

Bokas målsetting er å belyse hvor mangefasetterte beslutningsprosesser i barnevernet kan være, og i det hele tatt å sette temaet beslutningsprosesser på dagsorden. Forfatterne har hentet inspirasjon fra politiets arbeid med å forebygge følgefeil, og på den måten ledes leseren gjennom praktiske grep som bidrar til strukturering av det høyst nødvendige analysearbeidet komplekse barnevernssaker egentlig forutsetter. Kliniske eksempler bidrar så til konkretisering av nødvendige beslutningsprosesser.

Gyldendal

I og med at komplekse barnevernssaker er et grunntema, er det viktig at forfatterne gir en rekke eksempler på slike saker. Men tenker de seg at noen komplekse saker faktisk er mer komplekse enn andre, eller er det rett og slett det at de er sammensatte? Og, ville de hatt noen eksempler på saker som ikke er komplekse og hvordan de kan håndteres?

Vi vet at beslutningsprosesser i barnvernssaker kan være både mangefasetterte, kompliserte og emosjonelt belastende. Følgelig blir det å skulle belyse kompleksiteten egentlig å slå inn åpne dører. Spørsmålet er kanskje heller om ideen med å hente inspirasjon fra beslutningsteori og politiets arbeid kombinert med kliniske eksempler bidrar med en ny tilnærmingsmåte, og derigjennom ny kunnskap om hvordan saksansvarlige i barnevernstjenesten kan håndtere de beslutningssituasjonene de møter.

Boka har ni kapitler, og det er ikke rom for å gå like grundig inn på alle kapitlene her. Jeg har derfor valgt å kommentere mer utdypende på noen sider ved det som absolutt er både en interessant og lærerik bok, om enn en bok som også reiser en del kritiske spørsmål hos meg.

Aller først vil jeg imidlertid trekke fram en ting jeg har stusset over, og det er den gjennomgående mangelen på henvisning til barnevernloven i boka. Ethvert barnevernsvedtak må hjemles i lov, hvilket betyr at informasjonen i saken må kunne subsumeres under en av paragrafene i loven, enten ut fra barneverntjenestens egne vurderinger eller ved at en formell beslutningsinstans foretar vurderingen. I saken om Sandra har man konkludert med at hjelpetiltak er tilstrekkelig, noe som også stemmer overens med lovens intensjon. Men hva fikk en til å ikke foreslå omsorgsovertakelse? Hvilke forhold måtte da vært til stede? Var det noen tvil om konklusjonen, og var det snakk om evaluering av hennes omsorgssituasjon etter noe tid? Hvis det skulle komme en tredje utgave av boka, er dette noe som bør med, sammen med effekter av det sterkt økte fokuset både juridisk og barnevernfaglig på barn og unges rett til medvirkning i egen sak. Det litt underlig at dette ikke nevnes, selv i et avsnitt som handler om å ta barn på alvor (side 49-50).

I innledningen omtales forskning om kvaliteten i barnevernets beslutningsprosesser. Her kunne jeg ønsket meg mange flere referanser og eksempler på faktisk forskning om barnevernets beslutningsprosesser, både nasjonalt og internasjonalt. Det blir litt magert når forfatterne refererer til en del offentlige utredninger og ellers bare nevner Kvellomalen. Kvellomalen har vært svært populær en periode, men har aldri blitt forskningsmessig validert. Mellom 2000 og 2010 ble det i hvert fall forsvart to norske doktorgrader som begge handlet om beslutningsprosesser i saker som gjelder omsorgsovertakelse, ved siden av at en rekke praktikere har diskutert spørsmål de opplever som vanskelige i norske fagtidsskrifter. Disse er ikke nevnt. Ei heller nevner forfatterne en prosess som har hatt stor innflytelse på engelsk barnevern, nemlig Eileen Munros arbeid som i utgangspunktet handlet om akkurat det forfatterne her er opptatt av, nemlig fallgruver i beslutningsprosesser, hva de kan føre til og hvordan man kan unngå dem. Her gir kapittel 2 en god og lett tilgjengelig gjennomgang, selv om man også her kunne brukt flere referanser. Samtidig er det forståelse hvis forfatterne har ønsket å få fram budskapet uten å overlesse leserne med referanser. Men tenker forfatterne at disse fallgruvene bare gjelder komplekse barnevernssaker, er de vanskeligere å motvirke da, eller er det det at konsekvensene blir verre? Som forfatterne påpeker helt til slutt i boka, har ingen av dem jobbet med beslutningsteori på overordnet nivå. Kanskje ville de hatt glede av å diskutere med noen som har gjort det akkurat når det gjelder den teoretiske overbygningen.

I kapittel 3 omtales en analysemal for komplekse barnevernssaker. Jeg synes det er et godt grep å presentere politiets mal for systematiske analyser. Jeg er enig i at prosessene har mye felles, og at man derfor kan lære mye av hverandre. Modellen på side 62-63 gir en dekkende beskrivelse av prosessen. Dog to kommentarer: Det er i delen om «det analytiske spranget» hvor konklusjonen trekkes at loven må kobles inn. Som tidligere nevnt, er det loven all bearbeidet informasjon og hypoteser og hypotesetesting skal måles mot. Men det er jo også slik, særlig i komplekse saker der det kan være aktuelt med fylkesnemndsbehandling, at man blir opptatt av hva man tror går gjennom i nemnda.

For det andre hadde det vært interessant om forfatterne hadde sett nærmere på inngangen til barnevernet, eller håndtering av bekymringsmeldinger. Fra statistikken vet vi at hvis man blir meldt til barnevernet, er det mest sannsynlige utfallet at ingenting skjer. Andelen meldinger som ender med vedtak om tiltak er under 40 prosent. Det betyr at det tas en rekke beslutninger om å ikke gripe inn som sannsynligvis har med mange ulike forhold å gjøre, absolutt med den eller de som melder, men også med opplevelsen av at det meldes til barnevernet uten at melder selv har prøvd å gjøre noe med forholdene, at det meldes fordi den som melder kanskje vil ha «ryggen fri», at barneverntjenesten er i en presset situasjon og derfor kan heve terskelen for å iverksette tiltak, osv. Som forfatterne også påpeker, kan det være vanskelig å skille ut hva som er barnevernets og andre instansers anliggende ut fra barns symptomatikk. Følgelig hadde det vært interessant å prøve ut modellen på et utvalg med meldinger for å se om den ville hjelpe saksbehandlere, som jo er barnevernets portvakter, til bedre å finne ut hvem som bør inkluderes.

Forfatterne påpeker ganske riktig at oppdatert fagkunnskap er en viktig kilde til generering og spesifisering av hypoteser (s. 74). Her hadde det vært interessant med en nærmere diskusjon av hva fagkunnskap innebærer, ikke minst i dagens klima for kunnskapsbasert praksis der bestemte kunnskapstyper får forrang framfor andre. Det gjelder jo ikke bare tematikken, men også hvordan kunnskapen har framkommet og hva den bygger på. Selv om tanken om hypotesetesting er veldig god, kan det ligge noe i at det også stiller krav til stringensen i den kunnskapen man bygger på? Eller er utrykkene om hypoteseformulering og hypotesetesting rett og slett en måte å formulere krav til faglige diskusjoner på? Vi vet jo at fagkunnskap kan være omstridt, og at man i et kollegium eller i et samarbeidsforum kan ha høyst ulike kunnskapsteoretiske ståsteder som igjen kan føre til ulik praksis. Da vil spørsmålet være hvordan man håndterer konflikt om hva som er den beste kunnskapen, og hvordan man kommer fram til et felles resultat som igjen kan gi retning til den beslutningen som skal tas. På dette punktet synes jeg kapittel 4 om kultur og differensialdiagnostikk er viktig, særlig den delen som handler om kultur. Det viser med all ønskelig tydelighet hvordan kunnskap er dynamisk og avhenger av «øynene som ser», noe man også må tore å snakke om i en beslutningsprosess. Dermed blir også kapittel 8 om integrering av kulturell annerledeshet i analyse viktig. Når det først blir snakk om kultur, hadde det for øvrig igjen vært en god ting å nevne retten til å ivareta kultur, etnisitet, språk og religion, som nå er nedfelt i barnevernloven.

Helt til slutt sier forfatterne at de ser boka som en start på noe, blant annet fordi de ser beslutningskompetanse i barnevernet som et felt som trenger videreutvikling. De håper boka kan bane vei for mer sofistikerte beslutningsmodeller i barnevernet. Jeg er veldig enig med dem. Men ettersom manglende beslutningskompetanse har vært påpekt om og av barnevernet i flere tiår, tror jeg videre utvikling vil avhenge av en rekke andre faktorer også, som lovgivning, betydningen av at et rettighetsperspektiv har fått mye innpass, samfunnets syn på hva som er «normalt» foreldreskap og barnevernets status og posisjon i samfunnet og i forhold til andre tjenester, bare for å nevne noen.

Oppsummering

• Når boka målsettingen om å belyse kompleksitet? Absolutt, men det er ikke en veldig ambisiøs målsetting.

• Bidrar boka med praktiske grep? Analysemodellen kombinert med kliniske eksempler og en pedagogisk framstillingsform gir mange innspill til praktikere.

• Samtidig reiser framstillingen en del spørsmål knyttet til en mer utdypende definisjon av kompleksitet, koblet med en forståelse av hva som eventuelt ikke er komplekse barnevernssaker, samt hvordan man skal håndtere konflikter og uenighet om hva som er nyttig faglig kunnskap. Her kommer boka med sitt bidrag, men det finnes flere.

• En mer omfattende presentasjon av forskning om barnevernets beslutninger, både nasjonal og internasjonal forskning hadde vært en fordel. Det samme gjelder behovet for diskusjon om hva kunnskap er for barnevernet, og hva kunnskap kan brukes til.

• Jeg savner en helt nødvendig kobling til barnevernloven, for å gi de juridiske rammene for beslutningene som skal tas.

• Dessuten savnes nødvendige henvisninger til rettigheter knyttet til kultur, etnisitet, språk og religion, samt barn og unges rett til medvirkning i egen sak.