Hva skal til for å lykkes med medvirkning?

Solfrid Rød

solfrid@lomedia.no

Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

– Det er tankevekkende at det fortsatt er en stor utfordring. Det har mange forklaringer, men jeg er blitt opptatt av at ledelse betyr mye. Det er litt urettferdig at saksbehandlerne får kritikk for manglende medvirkning. Det er et overordnet ansvar, og man lykkes ikke hvis ikke ledelsen forventer og etterspør medvirkning i alle ledd, sier Tor Slettebø, professor i sosialt arbeid på VID vitenskapelige høgskole.

Avhenger av arbeidsmiljøet

Slettebø påpeker at det er en klar sammenheng mellom hvordan de ansatte har det på jobben og hvor godt de lykkes med medvirkning. Hvis ansatte opplever anerkjennelse og innflytelse, har de gode forutsetninger. Hvis de derimot mistrives i et dårlig arbeidsmiljø, er det liten sjanse for at brukerne av tjenesten vil oppleve seg sett og hørt.

– Medvirkning krever tid til å utvikle trygge relasjoner. I noen barnevernstjenester er det en turnover på opp mot 40 prosent, og familiene får hele tiden nye saksbehandlere. Da sier det seg selv at det er vanskelig å få til medvirkning, sier Slettebø.

Denne sammenhengen slo ham også da han nylig studerte medvirkning for personer med demens på et sykehjem, men da med et positivt fortegn. Måten han ble tatt imot på og ledelsens opptatthet av medvirkning gjenspeilte seg i alle hverdagens små hendelser. For eksempel ble beboerne ikke presset til å ta medisiner mot sin vilje. I stedet satte pleierne seg ned og snakket med dem. Kanskje fant de ut hva motstanden bunnet i, og kunne gjøre noe med det. Kanskje måtte de bare prøve igjen seinere.

Rett rygg

Slettebø utdannet seg til sosionom i Skottland fra 1978 til 1981, og ble inspirert av community work, samfunnsarbeid på norsk. Etter 12 år i ulike sosialtjenester, gikk han over til å forske og undervise. I år har han jubileum og kan se tilbake på 30 år på VID vitenskapelige høgskole, med empowerment og medvirkning som rød tråd.

Barnevernets makt og myndighet utfordrer gode intensjoner om medvirkning, og Slettebø rettet tidlig sitt forskerblikk mot foreldre som har mistet omsorgen. Han var med på å starte et gruppetilbud for dem i Drammen. På forhånd ble han advart om at foreldre som hadde mistet omsorgen bare tenkte på seg selv, men han skjønte raskt at foreldrene hadde mye å gi både hverandre og fagfolk.

– Det verste de hadde opplevd i livet, fikk plutselig en verdi, noe som kan brukes til å hjelpe andre, og til å gjøre barnevernet bedre. Ansatte fra barnevernstjenesten var flinke til å lytte, og foreldrene kunne endelig rette seg opp i ryggen, minnes Slettebø.

Overlatt til seg selv

Deltakerne i foreldregruppa hadde svært vanskelige livssituasjoner, og hadde mye oppdemmet frustrasjon. Hvert eneste møte startet med en runde «Speakers corner», der deltakerne fikk lufte det de hadde på hjertet. Foreldrene hadde, ifølge Slettebø, ikke fått hjelp til å bearbeide sorg og sinne og komme videre i livet etter at de mistet omsorgen.

– De var egentlig overlatt til seg selv, og mange av dem var veldig ensomme, erindrer han.

I gruppa så han hvordan foreldre som var fastlåste i sitt krav om å få barnet hjem, bli korrigert av andre. Slik kom de på andre tanker; kanskje hadde guttungen blitt for stor og bodd for lenge i fosterhjem? Kanskje var det ikke lenger riktig å få ham hjem? Kanskje var det bedre med mer samvær?

Simen Aker Grimsrud

Bedre på både/og

Barne- og familievernstjenester har blitt mer opptatt av foreldrene, ikke minst på grunn av EMD-dommene, ifølge professoren. Men det er for lite systematisk arbeid med gjenforening, og den norske velferdsstaten er fortsatt ikke god nok på å ivareta foreldre som blir fratatt omsorgen, mener Slettebø.

Han skrev doktorgrad om foreldre som har mistet omsorgen og sitter i fagrådet til Organisasjon for barnevernsforeldre (OBF).

Slettebø ser problemer med at den samme instansen som vurderer omsorgen, også skal følge opp foreldrene som sitter knust tilbake etter en omsorgsovertakelse. Men han er ikke overbevist om at oppsplitting vil gi dem bedre hjelp. Kontinuitet er også avgjørende for å jobbe godt med samvær og eventuell tilbakeføring, mener han.

– Når barnevernet setter inn hjelpetiltak, rettes typisk oppmerksomheten mot hele familien, med fare for å overse barnets behov. Ved omsorgsovertakelser, derimot, ser man ofte bare barnet, og glemmer foreldrene. Barnevernet må bli bedre på både/og-perspektiver, sier han.

Mobiliserer slekta

Slettebø er varm tilhenger av familieråd, en modell der familie, slekt og venner samles med offentlige hjelpere for å definere problemer og finne løsninger sammen. Når barnevernstjenesten bruker familieråd, får barnet medvirke på konkrete og praktiske ting som hvor møtet skal foregå og hva man skal spise. Slikt kan virke smått, men er ofte viktig for barn, påpeker Slettebø.

– Det viktigste er likevel at barnet også utvikler spørsmål som familierådet skal ta stilling til og at de kan ha med seg en støtteperson.

Både barn og foreldre gir uttrykk for at familieråd oppleves konkret og nyttig. Ifølge Slettebø kan familieråd ofte være kilde til mer kreative løsninger enn hjelpeapparatet tradisjonelt kommer med på egen hånd. I en sak med mistanke om vold fra far, ble det for eksempel bestemt at far skulle flytte ut i stedet for at barnet skulle plasseres i beredskapshjem.

– En annen positiv effekt er at når du mobiliserer familie og slekt, så er det flere som vil følge med på hvordan det går med barnet i tida etterpå, påpeker han.

Også i akuttsaker

Slettebø har evaluert bruk av familieråd i akuttsaker, og funnet ut at erfaringene er positive. Når barn hentes ut av hjemmet brått, oppleves det traumatisk for både barn og voksne. I slike saker er det ekstra viktig at barnevernet jobber godt med medvirkning, særlig i oppfølgende familieråd, mener Slettebø.

En akuttsak er ofte begynnelsen på en langvarig plassering utenfor hjemmet. Foreldre som har fått medvirke gjennom familieråd, har et bedre utgangspunkt for å takle livet etter omsorgsovertakelsen, viser evalueringen.

– Kritikere av familieråd sier at barnevernet har abdisert, at familien bestemmer alt. Det er ikke sånn det foregår. Men en skånsom tilnærming gjør det lettere for foreldrene å akseptere situasjonen. Da har man i hvert fall prøvd. Forskningen viser også at familieråd gir mer stabilitet og kontinuitet i barnas liv, sier han.

– Medvirkning er ferskvare

I omtrent halvparten av akuttsakene flytter barna hjem igjen etter kort tid. Hvis de har følt seg overkjørt av barnevernet én gang, er det en fare for at de ikke vil be om hjelp igjen, advarer Slettebø.

Han ser tegn til at ansatte i barnevernet snakker mer med barn nå enn før, selv om de ikke alltid er like flinke til å dokumentere det.

– Men det er viktig å huske at medvirkning er ferskvare. Det nytter ikke å kartlegge barnets behov her og nå, og så ikke følge opp. Medvirkning må jobbes med hele tiden, avslutter Slettebø.