Hva er nytt i Det nye barnevernet?

Anmeldt av
Tor-Johan Ekeland

Professor, dr.philos, Høgskulen i Volda, Avdeling for samfunnsfag og historie

tje@hivolda.no

Om boka

Edgar Marthinsen og Willy Lichtwarck (red.). Det nye barnevernet. Universitetsforlaget 2013

Tittelen på denne boka kan skape mange slags assosiasjoner. Å «bli ny» er en utbredt øvelse i vår tid, enten varianten er ekstrem makeover eller bare nytt utenpå og likt inni, slik nyliberal markedsføring er så full av. Hva er det «nye» i Det nye barnevernet? Det pirret min faglige nysgjerrighet. Mer om det senere.

Tittelen er imidlertid sammenfallende med et stort forskningsprosjekt, der redaktørene av denne boka, Edgar Marthinsen og Willy Lichtwark, har vært i prosjektledelsen sammen med blant annet Graham Clifford og Halvor Fauske. Prosjektet, som gikk fra 2007 til 2012, har hatt grunnfinansiering fra Bufdir og involvert mange samarbeidsparter, både forskningsmiljøer (Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Lillehammer, Nordlandsforskning, Universitetet i Stavanger) og 12 ulike kommuner fra Bodø i nord til Kristiansand i sør.

Prosjektet inneholder ulike delprosjekter og er basert både på surveydata fra «barnevernsfamilier» (N=720), intervju og følgestudie av et utvalg (N=100) slike familier samt intervju med barnevernets profesjonsutøvere fra 12 ulike tjenester. Prosjektet omtaler seg selv som «et av Europas største forskningsprosjekter i barnevernet». Mulig det, men da må også legges til den bemerkelsesverdige mangelen på tung og bred forsking i dette feltet, tatt i betraktning barnevernets samfunnsmessige betydning.
Større forskningsprosjekter på barnevernstjenesten, som andre offentlige tjenester, har tradisjonelt hatt et «top-down» preg, initiert med tanke på svar relevant for styring og politikk. Slik relevans har også dette prosjektet, men man har klart å være mer induktiv i og med at problemstillinger i større grad bygges opp «nedenfra» gjennom data fra foreldre og barn, og fra profesjonsutøverne i barnevernet. Så all ære til dem som har fått dette til.

Det er imidlertid ikke forskningsprosjektet i seg selv som her skal anmeldes. Det har materialisert seg i ulike akademiske produkter som en doktoravhandling, flere mastergrader og forskningsartikler, alt tilvist til i denne boka hvis ambisjon er å formidle til allmenheten hva prosjektet handlet om og hva man kom frem til. Hva er det som fører til at noen blir klienter? Hvilke utfordringer står ansatte overfor i dette arbeidsfeltet, og hva kjennetegner dem som er mest fornøyde med barnevernet? Dette var sentrale spørsmål. Ja, overraskende kanskje for allmenheten: De fleste (80 prosent) som har hatt med barnevernstjenesten å gjøre har stor tillit til den, og tilliten øker med økende involvering. Når tilsvarende tillit fra normalbefolkningen til barnevernet er på 23 prosent, vil en med et moderne begrep kunne hevde at barnevernet har et omdømmeproblem.

At den største andelen av familier som er i kontakt med barnevernet ikke er det på grunn av omsorgssvikt, men på grunn av levekårsvansker av ulike slag som barnevernet har en hjelpende og forebyggende strategi i forhold til, er trolig for dårlig kommunisert til allmennheten. På den annen side, barnevernets velkjente dilemma som hjelper og kontrollør kan og bør vel heller ikke skjules i omdømmebyggingens kortsiktige strategi. Dilemmaer kan som kjent ikke løses, men må håndteres. Barnevernets legitimitet kan ikke bare være knyttet til dens hjelpende funksjon, dens samfunnsoppdrag er i høy grad også normativt som forvalter av en vertikal orden med moralske budskap om hva som ikke tåles/tolereres overfor barn.
Det er et velkjent trekk ved moderniteten at livsverdens moralske språk blir utvannet til fordel for fagenes tilsynelatende nøytrale og objektive diskurs, ikke minst psykologiens allehånde uttrykk for menneskelige væremåter. Slik føres ikke bare makt over til fag og profesjon – baksiden er også at ansvar og forbindelse til mandatets nødvendige samfunnsmessige og politiske forankring svekkes og tilsløres. Slik kan for eksempel politikere stille seg på utsiden av det de faktisk har et ansvar for, og skape inntrykk av at det er fagene som svikter, ofte i kritisk duett med tabloidpressens kortsiktige interesser om oppmerksomhet.

Det er neppe dette dilemmaet som er «nytt» i Det nye barnevernet, men jeg skulle gjerne sett problematikken spissere artikulert i kontekst av en nyliberal tidsånd der offentlig «nytale» i handlingsplaner og kvalitetsutviklingsstrategier for robuste og kunnskapsbaserte tjenester ofte tilslører mer enn de viser hva praktikeren og hennes brukeres verden handler om.
Hva er da «nytt»? Det kan neppe være at barnevernet er klasserelatert, at barnevernet fortsatt handler om fattigdom, marginalisering og kapitalunderskudd av både sosial og økonomisk karakter. Det betyr ikke at barnevernet ikke også involveres i familier med høy sosial klasse, men at det der oftest skjer senere, enn i «lavklassefamilier». I disse familiene blir tiltaket oftere fosterhjem enn institusjon dersom plassering er aktuelt, og «høyklassefamilier» blir enige med barnevernet om plassering utenfor hjemmet i 45 prosent av tilfellene, mens dette gjelder bare for 10 prosent av de med lav status. Det kan handle om at de med høy klasse trolig har større evne til å forhandle med barnevernet i forbindelse med plassering, eventuelt at barnevernet er mer innstilte på å forhandle med disse foreldrene, er en av konklusjonene i boka.

Hvorvidt barnevernet bevisst forskjellsbehandler sine brukere/klienter utfra klassebakgrunn, kan Det nye barnevernet likevel ikke si noe konkluderende om. At det likevel er en problemstilling kan vi imidlertid ta for gitt utfra det velkjente funn fra hjelpearbeid generelt, at jo større sosial og kulturell avstand mellom hjelper og hjelpetrengende, jo mer vil stereotype oppfatninger av den andre gjøre seg gjeldende. Hjelperne i vårt tilfelle er vel i hovedsak middelklassedefinerte og hvite?
Man kunne ha tippet at «det nye» handlet om vår flerkulturelle situasjon, og om hvordan barnevernets normer forvaltes i forhold til brukere hvis normative ballast er forankret i andre kulturers tradisjoner for både familieliv og barneoppdragelse. Men nei, dette er ikke noe spesifikt tema i denne boka. Likedan er det neppe en «nyhet» at de fleste av barnevernets langtidsklienter er ”multiproblemfamilier” (oftest enslige mødre med lav inntekt, uten arbeid og ustabile boforhold) med høyere forekomst av helsevansker, psykiske problemer og barn med lærevansker. Det er neppe heller overraskende at rusproblemer også er omsorgsproblematikk, og at mange av foreldrene (les mødrene) med tunge byrder av risikofaktorer er slitne, nedstemte og på grensen til å fremstå som traumatiserte. Likevel er de svært engasjert i sine barns ve og vel, og kanskje overraskende vurderer de jentenes problemer som mer alvorligere enn guttenes, og de foretrekker å ha kontakt med barnevernet fremfor andre instanser som skolen eller psykisk helsevern. Verdt og merke seg er likevel at det ikke er en klar sammenheng mellom dårlig fungerende foreldre, og dårlig fungerende barn. Kontakten med barnevernet, trass generell tillit, er imidlertid høyst variabel, der mangel på kontinuitet og oppfølging er et av ankepunktene. Paradokset synes å være at de barna som er mest utsatte, får lite oppfølging. På den annen side finnes regionale eksempel på at opptil 80 prosent av et kontors arbeidstid kan gå med til fem prosent av klientene.
Boka er en antologi, delt i to hoveddeler og er bygd opp av ni kapitler. Det er mange som har bidratt. Bente Heggem Kojan skriver om hvordan klasse og levekår påvirker praksis (kapittel 3), Graham Clifford og Line Øyen tar for seg tiltaksprofil og tiltaksutvikling i kommunalt barnevern (kapittel 4), og fedrenes situasjon tas opp i kapittel 5 skrevet av Anita Skårstad Storhaug og Åse Bratterud. De fornøyde brukerne er tema for Gunnhild Johnsen (kapittel 6), og barnehagenes bekymringsmeldinger analyseres av Ann Christin Eklund Nilsen i kapittel 7. Barnevernslederen som forvalter, nettverksbygger og portvokter er tema for Ragnhild Collin-Hansen i kapittel 8, og Edgar Martinsen besørger i det avsluttende kapittelet en gjennomgang av forskningsprosjektet.

Boka er rikt utstyrt med referanser, og spørreskjemaet fra surveyen er vedlagt. I forordet opplyses det at mange av tekstene er omarbeidet fra akademisk vitenskapelig tekst «til en mer analytisk og reflekterende stil» – et noe underlig skille. I så måte er tekstene likevel ujevne, og redigeringen handler kanskje mest om sammensetning av tema og forfattere. Lesere vil kunne velge kapitler utfra interesser, men her anbefales likevel de to første som ”obligatoriske”. Kapittel 2 er rett nok mat først og fremst for den forskningsinteresserte, idet Edgar Marthinsen, Graham Clifford, Halvor Fauske og Bente Heggem Kojan gjennomgår og reflekterer over de viktigste funnene fra Det nye barnevernet.

Kapittel 1, skrevet av prosjektlederne Marthinsen, Litchwark, Fauske og Clifford er i tillegg rik på overordnede perspektiver, historiske, samtidsrelevante så vel som fremtidsrettede. Det er også her en finner begrunnelsen og diskusjonen av begrepet «det nye barnevernet». Rett nok er noe nytt, for eksempel at barnevernet i økende grad også må bistå ressurssterke foreldre og at barnevernet dras inn i samlivsbrudd, for eksempel ved at fedre kontakter barnevernet for mer samvær.
I realiteten har likevel sentrale trekk ved barnevernet ikke forandret seg vesentlig de siste 20 årene. Derimot har det vært en påfallende vekst. Når 10 prosent av alle barn blir involvert i en eller flere former for tiltak før fylte 18 år, er barnevernet i ferd med å alminneliggjøres. Forfatterne gjør først en strukturering ved å skille mellom fire nivåer. De to første utgjør det de kaller «kjernebarnevernet», definert av et juridisk og faglig akseptert rom for tiltak. «Det nye barnevernet» handler om nivå tre, der «smak og moral» i større grad enn vitenskapelig tyngde gjør seg gjeldende. Det kan være moralsk indignasjon over barns levekår som utløser bekymringer. Det fjerde nivået er ikke nødvendigvis utløst av noens åpenlyse bekymringer, men foreldrene selv ser muligheten for bistand som kan legge forholdene bedre til rette for barna deres.

Kanskje handler dette ikke så mye om et «nytt barnevern», men om samfunnsmessige endringer barnevernet både må forholde seg til, og som det formes av. Det er på den ene siden et samfunn med nye premisser for liv og oppvekst, men også et samfunn preget av individualisme, av medikalisering og risikodiskursers generering av bekymringer. «Screen and interveen» er en internasjonal trend, legitimert av den enkle retorikken at forebygging er bedre enn reparasjon, og da må tiltakene settes inn jo før jo bedre.

Problemene med denne tilsynelatende riktige logikken er likevel mange, for eksempel i helsevesenet, der man nå bruke mer og mer tid på friske pasienter, og at mange helt unødvendig må leve med medisinske regimer for å unngå en marginal statistisk risiko for fremtidige helseproblemer. Bekymringen vis a vis et utvidet barnevern er at forebyggende tiltak også der mer og mer rettes mot enkeltindivider, og i mindre grad mot levekår og strukturelle forhold.
Sosialt arbeid var i sin tid forvalter av en slik kontekstuell diskurs – en diskurs som i dagens situasjon dessverre er på defensiven til fordel for individrettet behandlingsdiskurs. Og barnevernet er på glid til også å bli en del av den terapeutiske kultur.

Når boka er lest, er jeg slik i tvil om betegnelsen «det nye barnevernet» er god – kanskje rett og slett misvisende? Muligens kunne «bekymringsbarnevernet» vært like relevant. Mest dekkende er trolig «det utvidede barnevernet». Barnevernets ekspansjon – er det en ønsket utvikling? Se, det kan ikke forskere avgjøre. Derimot kan en synliggjøre problemstillinger, og gi premisser for samfunnsdebatter. Det kan denne boka bidra til, og det er i så måte å håpe at den når utover feltet selv.