Fra barn til voksen

TEKST: Harald Henmo

harald.henmo@lomedia.no

FOTO: Ingrid Aas

fontene@lomedia.no

Vi er på Nova for å snakke om longitudinelle studier. I 2008 ga Kristofersen og Sten-Erik Clausen ut «Barnevernsklienter i Norge 1990-2005 – en longitudinell studie», som var banebrytende innen feltet – et felt de selv åpnet med «Barnevernbarn i perioden 1990-1993. Analyse av statistikk og barnevernkarrierer» (sammen med Wenche Jonassen) i 1996.

Longitudinelle studier, altså.

– Det betyr rett og slett observasjoner på flere tidspunkter for samme person, forteller Kristofersen.

– Minimum er tre tidspunkter. Nå har vi registerdata for de som har vært i barnevernet fra 1990 til 2010, og analysene pågår til sommeren 2013, forteller han.

Det er et solid materiale – med (avidentifiserte) data om barn og unge som tidligere har vært i barnevernstiltak, og som nå er helt opp mot slutten av 30-årene. De er ikke «kilder», siden dette ikke er kvalitative studier. Ingen er intervjuet om sine erfaringer. I Statistisk sentralbyrå er det foretatt registerkoblinger i forhold til målbare levekårskriterier: Utdanning, inntekt, arbeidsledighet og bruk av sosiale hjelpetiltak. De som har hatt barnevernstiltak sammenlignes med en gruppe unge voksne i tilsvarende aldre som ikke har hatt tiltak i barnevernet. Og konklusjonen er ikke så overraskende.

– De som har hatt tiltak i barnevernet kommer ganske mye dårligere ut på disse variablene. Da vil vel noen si at dette er typisk sosiologer; å bruke masse tid og arbeid på å finne ut det alle vet. Men saken er jo at uten disse undersøkelsene vet vi det ikke. Vi hadde ikke tall på dette før våre studier, sier Kristofersen.

DEN 60 ÅR GAMLE SOSIOLOGEN er forskningsleder for barn og barnevern på Nova, som står for Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Det har han vært i to år. Før det var han forsker samme sted i fire år. Og før det…

– Jeg jobbet først med helsestatistikk i Statistisk sentralbyrå. Senere var jeg 20 år i Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Det var der vi begynte dette arbeidet. Jeg hadde jobbet med helse, men ble etter hvert interessert i å studere livsløp, hele livsløp, forteller Kristofersen.

Som forskningsleder får han ikke forsket mer enn knapt halv tid selv, og vil helst trekke fram alt det de andre på avdelingen driver med.

– Da vi gikk inn i 2012 hadde vi 33 forskningsprosjekter i avdelingen for barn og barnevern. Noen er i samarbeid med andre, som for eksempel Fafo og RKBU (Regionalt kunnskapssenter for barn og unge) i Bergen, sier Kristofersen, som understreker at avdeling for barn og barnevern ikke bare forsker på sistnevnte.

– Vi er opptatt av barn som har det bra óg! Forskning om barn, barnehager og familier tilligger også seksjonens forskningsområde. Også samarbeidet mellom ulike instanser og tjenester på dette feltet. Samt voldsforskning.

MEN DET ER BARNA med problemer som har hatt størst plass i Kristofersens egen forskning. Han viser oss rapporten om barnevernsklientene (Nova Rapport 3 2008), altså den longitudinelle studien, og tallene er klare: Tidligere barnevernsklienter har lavere utdanning og inntekt, og høyere bruk av sosialhjelp enn sammenligningsgruppen.

Uten at barnevernet skal ha skylden for det.

– Det er viktig å understreke at vi ikke evaluerer barnevernstiltak, sier han.

– Og dette er ingen kausalanalyse, der vi påpeker årsak og virkning. Vi er ofte litt usikre på hva årsakene er. Det er mange ulike grunner til at folk har behov for tiltak fra barnevernet.

Man skal altså vokte seg vel for å dra en såkalt «spuriøs» årsaksforklaring, av typen «Jo flere brannmenn, desto større brannskader – ergo bør vi sende færre brannmenn», når størrelsen på brannen er årsak til både antallet og skadene (som var lærebokeksempelet da Fontenes journalist gikk på skolen).

Kristofersen er også klar på at de longitudinelle levekårsstudiene utfyller andre, kvalitative studier om livskvalitet. Alt kan ikke måles på avstand:

– Det er mange faktorer som faller utenfor våre studier, som vennskap, familie, deltakelse i demokratiet… Viktige ting, som andre forsker på, med andre metoder, sier han.

Likevel er tallene såpass entydige at han tar av seg forskerhatten og beveger seg over i politikken.

– Vi mener at disse forskjellene er for store i forhold til den nordiske velferdsmodellen.

IKKE BARE TAR forskningslederen stilling til forskningsresultatenes normative relevans, han har også klare anbefalinger for hvordan de kan rettes på.

– Vi anbefaler i to av våre rapporter at myndighetene vurderer å heve alderen for ettervern fra dagens grense på 22 år. Som 22-åring har du ikke kommet veldig langt i voksenlivet, sier han.

– Blant studiene vi har gjort her, er blant annet en som viser hyppighet av unaturlig død – ulykker, selvmord o.l. – og der er forskjellen stor mellom tidligere barnevernsklienter i alderen 18-23 år, og sammenligningsgruppen. Tallene er heldigvis små, men forskjellen stor. Og det er i nettopp denne alderen man mister barnevernstilbudet, og eventuelt går over i ettervern.

Ettervern er i dag frivillig, og med angremuligheter. Men Kristofersen er ikke sikker på om den muligheten alltid er reell.

– En del kommuner er presset på økonomi, og det kan være vanskelig å få ettervern senere, hvis man først har sagt nei, sier han.

– Men vi ser at ettervern er viktig. Blant de fire-fem levekårskriteriene vi har fulgt i vår longitudinelle studie, er det klare forskjeller mellom dem som har hatt ettervern og dem som ikke har hatt det.

Også tidlig i oppveksten er det ting å hente, ifølge Kristofersen. Barnevernet gir mange tilbud i dag, men de kan bli både flere og mer varierte.

– Vi har sett at Barne- og ungdomspsykiatrien har vokst siden 1988, at brukertallene er blitt høyere. Det kan tyde på at det i 1988 var mye usette behov. Vi kan se for oss en fortsatt økning i brukertallene i barnevernet, hvis vi får et enda bedre samarbeid mellom forskjellige tjenester, som skoler, barnehage, politi og andre – og barnevernet, sier han.

– Det kan jo virke paradoksalt at et av verdens rikeste land ser ut til å ha økning i disse behovene. Men det er jo nettopp fordi vi er rike at vi kan bygge ut et tilbud til dem som trenger det.

FØR VI BEVEGER OSS ut i Frognerparken for å ta bilder, spør vi Kristofersen om det er noe som har overrasket ham gjennom mange års studier av tidligere barnevernsbarn. Eller gledet ham. Det kan jo høres ut som et nedslående forskningsfelt, og når metoden i tillegg har rykte for å bekrefte det «alle» kan tenke seg, er det lett å tenke at det er langt mellom de gledelige nyhetene.

Men forskningslederen har en. Og den er god.

– Det som har overrasket oss mest, er at det faktisk, i våre registerdata, går bra med så mye som en tredel av tidligere barnevernsklienter, forteller han.

– Disse skal vi forske mer på – for å finne ut hvorfor de klarer seg bra mot dårlige odds.