Forlenget barndom og forlenget foreldreskap

Riina Kiik

Ph.d, professor i sosialt arbeid Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU.

riina.kiik@svt.ntnu.no

Ingunn Barmen Tysnes

Ph.d i sosialt arbeid. Førsteamanuensis Institutt for sosialfag og vernepleie, Høgskolen i Bergen.

ibt@hib.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Hensikten med denne artikkelen er å beskrive hvordan man kan forstå barnevernets ettervernfase i lys av begrepene forlenget barndom og forlenget foreldreskap. Vi har fokus på oppfølging etter 20 års alder, og det er særlig avslutningen av barnevernssakene som interesserer oss.

For ungdom som har hatt tiltak fra barnevernet, åpner Lov om barnevernstjenester for at tiltak kan opprettholdes fram til 23 års alder (Lov om barnevernstjenester, 1992), men i praksis har det vært få som har fått tilbud om tiltak etter 20 års alder (Kristofersen, 2009). En studie der ungdom var blitt plassert ved tvang i institusjon etter Lov om barnevernstjenester § 4.24 og der bakgrunnen for plasseringen i det vesentlige var ungdommenes rusproblemer, bekrefter også denne praksisen (Tysnes 2014).

De siste årene har det vært økt fokus på at unge har behov for hjelp og støtte også i unge voksne år. Hellevik (2005) har betegnet dette fenomenet som forlenget barndom. Å bevege seg fra å være barn til å bli voksen innebærer i vårt samfunn overganger på en rekke områder: fra å være elev til å bli student, fra skole til arbeidsliv, fra å bo sammen med foreldre til å bo for seg selv, og etablere egen familie. Tradisjonelt har det vært vanlig å forstå overgangen som en utvikling som går over et visst antall faser, hvor en beveger seg framover (Coles, 1995, Furlong, Woodman & Wyn, 2011). Overgang er også et begrep som er blitt brukt for å beskrive den fasen hvor ungdom går fra å være under barnevernet til å stå på egne bein. Ungdom i barnevernet ser i mindre grad enn andre barn ut til å få delta i en slik forlenget barndom, og overgangen skjer fortere enn for andre unge. Et annet begrep som blir brukt i denne sammenhengen er ettervern som kan defineres som «innsats på vegne av myndighetene for å støtte barnevernsungdom gjennom overgangen til en selvstendig tilværelse» (Hjort & Backe-Hansen, 2008, s.44).

Forlenget barndom og forlenget foreldreskap

Oppvekst handler om det å vokse opp og inn i et samfunn og dets kultur (Nygren, 2008). Begreper som barndom og oppvekst kan slik sett forstås som kontekstavhengige og sosialt konstruerte fenomener (King, 2007). I vårt samfunn er oppvekst en livsfase som varer i cirka 20 år, og rommer den biologiske utvikling fra spedbarn til ung voksen, samt tilegnelsen av ferdigheter og kunnskaper som den enkelte er avhengig av for å kunne fungere i samfunnet (Øia & Fauske, 2010).

Unge i dag bruker gjerne lengre tid på overgangen fra ungdom til voksen enn tidligere og kan ha behov for støtte av sine foreldre i en lengre fase enn tidligere (Hellevik, 2005; Höjer & Sjöblom, 2010; Settersten & Ray, 2010). I den første perioden etter at ungdommene har flyttet hjemmefra, er det heller ikke uvanlig at de flytter hjem igjen i korte perioder (Stein, 2008). Hellevik (2005, s.194) beskriver den første tiden etter at ungdommene har flyttet ut av familiehjemmet som «forlenget barndom», og knytter begrepet særlig til den økonomiske støtten som foreldre bidrar med i denne fasen. I denne perioden kan foreldrene også utgjøre et sikkerhetsnett ved at barna har tiltro til at foreldrene vil kunne støtte dem i en krisesituasjon. Foreldrene gir også følelsesmessig og praktisk støtte, men Hellevik (2005) anser disse formene for å være preget av større grad av gjensidighet. Vi har valgt å bruke begrepet forlenget barndom om all den støtten som foreldrene gir barna den første tiden etter de er flyttet ut fra foreldrehjemmet, og inkluderer således den praktiske og emosjonelle støtten i tillegg til den økonomiske støtten. For at barn skal kunne ta del i en forlenget barndom, kreves det at noen gir dem mulighet til å få en gradvis overgangsfase. Dette krever at noen er villig til å ta på seg et «forlenget foreldreskap» (Tysnes, 2014) ved å være viktige støttespillere både sosialt, praktisk og økonomisk i denne overgangsperioden. Vi har valgt å ta utgangspunkt i begrepene forlenget barndom og forlenget foreldreskap nettopp fordi det gir oss mulighet til å peke på betydningen av at om unge skal motta støtte i unge voksne år, så kreves det at noen er villig til å gi den støtten.

Vår bruk av begrepet forlenget barndom kan sees i sammenheng med at overgangen til voksenlivet gjerne beskrives som en ikke-lineær overgang (Furlong, Cartmel, Biggart, Sweeting & West, 2003, s.85) eller som halvveis uavhengige og jojo-overgang, der en kan bevege seg mellom det å være selvstendig og å det ha behov for støtte (Biggart & Walther, 2006, s.44- 45). Mens enkelte velger en slik overgang selv og kan gjøre det som følge av økonomiske, sosiale og personlige ressurser, blir andre tvunget inn i en slik overgang (Biggart & Walther, 2006). Rogers (2011) argumenter med at unge som er på vei ut av barnevernsystemet, ikke får ta del i denne ikke-lineære overgangen og synes dermed ikke å ta del i den samme fleksible, gradvise overgangen til voksenlivet som andre unge, (Geenen & Powers, 2007; Mendes & Moslehuddin, 2009; Stein, 2006; Wade & Dixon, 2006). Overgangene deres skjer over kortere tid, og de har heller ikke samme mulighet til å flytte hjem igjen som andre barn og unge. De har også mer ustabile og sårbare nettverk enn andre barn, slik at de generelt ikke har mulighet til å få samme støtte i familien som andre barn gjerne får. I stedet opplever de en overgang til «instant adulthood» (Rogers, 2011, s.423), det vil si en raskere overgang til voksenlivet. De har også liten mulighet til å gå tilbake til barnevernet hvis de ikke klarer seg alene, og er dermed mer sårbare for å komme i en krisesituasjon (Rogers, 2011). I en gjennomgang av nordisk, britisk og amerikansk forskning (Hjort & Backe-Hansen, 2008) beskrives USA og England som forskningsfronten innen dette området. Overgangen fra barn til voksen og mer spesifikt overgang fra barnevernsbarn til voksen, vil også måtte vurderes ut fra situasjonen, samt de krav en møter og den støtten en får. Paradoksalt nok tyder en svensk undersøkelse på (Höjer & Sjöblom, 2010) at det er mindre fokus på behov for ettervern i Sverige enn i Storbritannia. De svenske forskerne tror dette kan skyldes at man i Sverige antar at velferdssystemet vil fange opp dem som har behov for det. Dette synes å være sammenfallende med Kristofersen (2009), som finner at ettervernsatsingen i Norge synes å være i utakt både med den nordiske velferdsmodellen og engelsk barnevern hvor en åpner opp for oppfølging fram til 25 års alder.

Unge som har vært i barnevernet, synes også å være mer utsatt på grunn av lite utdannelse og vansker med å få innpass på arbeidsmarkedet, samt lav inntekt som gir økt behov for offentlige stønader (Mendes & Moslehuddin, 2009; Stein, 2006, 2008). Det at barn som har vært under tiltak av barnevernet, opplever utfordringer i det å skulle bli voksne, støttes også av norsk forskning. Den longitudinelle studien til Clausen og Kristofersen (2008) viser at barn som har vært i barnevernet, kommer dårligere ut av det som voksne enn de som ikke har vært i kontakt med barnevernet. Dette bildet opprettholdes også i en nyere rapport fra samme forskningsgruppe (Kristofersen, 2014). Ungdom som har vært plassert i institusjon etter barnevernlovens § 4.24, befinner seg i en overgang på flere områder: De skal forsøke å mestre en mer selvstendig tilværelse utenfor institusjonene og barnevernet i tillegg til skole/jobb, og familie. For ungdommene innebærer overgangen også at de skal forsøke å mestre en hverdag, uten bruk av rusmidler og eventuelt kriminalitet.

Datagrunnlag og metode

Forskningsgjennomgangen viser at det finnes lite forskning på plasseringer etter Lov om barnevernstjenester § 4.24. Artikkelen bygger på «Ungdommenes opplevelse av plassering opphold og ettervern», en studie av institusjonsplasseringer etter lovens § 4.24 (Tysnes, 2014). Studien hadde eksplorerende tilnærming og var en kvalitativ undersøkelse basert på intervjuer, gjennomgang av fylkesnemndsaker og barnevernsdokumenter i etterkant av fylkesnemndsakene. Vi tar her utgangspunkt i ett av studiens tre forskningsspørsmål: Hvordan opplevde ungdommene å flytte fra institusjonen, og hvilken oppfølging fikk de i den perioden? De andre forskningsspørsmålene som studien berørte, var følgende: Hva var bakgrunnen for at ungdommene ble plassert i institusjon i henhold til Lov om barnevernstjenester § 4.24?

Og hvordan opplevde ungdommene å være plassert i en institusjon?

Prosjektet ble godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste i 2008, og deltakelse i studien bygger på ungdommenes eget samtykke. Informantene ble rekruttert via barnevernstjenester og institusjonstiltak i perioden vår 2008 til vår 2010, og det var barnevernstjenestene og institusjonene som tok den første kontakten med informantene med informasjon om studien. Deretter ble det tatt kontakt med de ungdommene som samtykket til det. Ungdommene ble gitt både skriftlig og muntlig informasjon om studien. Totalt ble det gjennomført 18 dybdeintervjuer med en varighet på 1,5-2 timer. 16 av informantene samtykket også til innsyn i fylkesnemndsak og barnevernsdokumenter i etterkant av plasseringen. Dokumentgjennomgangen ble gjennomført i barnevernstjenesten og tok cirka to dager per sak. Alle dokumentgjennomgangene ble foretatt i etterkant av intervjuene, og ungdommenes beskrivelser var slik sett med å danne grunnlag for gjennomgang av dokumentene. Ved gjennomgang av sakene viste det seg at en barnevernstjeneste hadde valgt å trekke en sak etter at den var sendt til Fylkesnemnda. Saken ble tatt ut, og dermed har utvalget bestått av 17 intervjuer med ungdommer, og gjennomgang av 15 mapper. Det var 12 gutter og fem jenter, som ble plassert i institusjon i henhold til Lov om barnevernstjenester § 4.24 i årene 2002-2008. Gjennomsnittsalderen ved plassering var 16,3 år, der den yngste var 14 år, og de eldste var 17,5 år. Intervjuene har hovedfokus i studien, men det illustreres også med funn fra dokumentene. Dette har sammenheng med at vi særlig har vært opptatt av å løfte fram ungdommenes egne opplevelser og erfaringer. Men i kombinasjon av de to datagrunnlagene gir de et mer helhetlig bilde av problematikken.

I studien er det foretatt en direkte anonymisering av informantene ved utskriving av intervju og ved gjennomgang av barnevernsdokumentene. Alle ungdommene ble gitt fiktive navn, mens andre bare er omtalt ved funksjon som for eksempel mor. I analysen er de fiktive navnene enkelte steder tatt med, men i denne artikkelen har vi ikke valgt å bruke de fiktive navnene.

Med utgangspunkt i IPA, «interpretative phenomenological analysis» (Langdridge, 2007), som kan oversettes med fortolkende fenomenologisk analyse, ble materialet i tilknytning til forskningsspørsmålet gjennomgått i sin helhet, og temaene ble kategorisert i NVivo (et dataprogram som brukes innen kvalitativ forskning). Å kategorisere dataene er ifølge Kvale og Brinkmann (2009) den vanligste formen for analyse hvor man gjerne beveger seg fra deskriptive mot mer tematiske og analytiske kategorier. Den første analyserunden var i stor grad preget av temaanalyse og ble utgangspunktet for andre runde i analysen hvor temaene ettervern, avslutning av institusjonsoppholdet og avslutning av barnevernssakene ble utforsket videre. Da vi så på kategoriene/mønstrene i materialet på nytt, framsto det analytiske begrepet overgang som en klar fellesnevner og ble et sentralt begrep. Å bevege seg mellom empiri og teori, runddansen som Wadel (1991) kaller det, kan sees på som en del av den fortolkende delen av analysen. I den videre analysen valgte vi å se avslutningen av institusjonsopphold, ettervern og avslutning av barnevernssakene i lys av begrepet overgang, og der begrepet forlenget barndom framsto som sentralt. Gjennom dette vokste også begrepet forlenget foreldreskap fram som et mer analytisk begrep.

Resultater

Ut fra analysen syntes avslutningen av barnevernssakene å følge to ulike mønstre: enten at ungdommene ble overført til andre etater samtidig som Bufetat trakk seg ut, og eller at ungdommene klarte seg selv.

Funn fra intervjuer tyder på at ungdommene hadde behov for støtte utover fylte 20 år, og da særlig: 1) ro til å gjøre ferdig skolegangen, 2) støtte når de flyttet tilbake til hjemstedet og 3) mulighet til å prøve seg på egen hånd.

Fram til 20 års alder fikk ungdommene i stor grad tilbud om videre oppfølging av barnevernet gjerne som et samarbeid mellom barnevernstjenestene, Bufetat og institusjonene og eventuelt andre aktører. Etter 20 års alder fikk de imidlertid lite tilbud om støtte, trass i at Lov om barneverntjenester åpner for opprettholdelse av tiltak fram til 23 års alder, og ungdommene ønsket videre tiltak.

Ønske om mer støtte – en forlenget barndom utover 20 år

Ro til å gjøre ferdig skolegang

Ønske om ro til å gjøre ferdig skolegang er noe som framgår i flere saker. Ungdommene etterspør støtte slik at de får mulighet til å kunne gjøre seg ferdig med videregående skole. I to av sakene fylte ungdommene 20 år cirka en måned før de etter planen skulle være ferdig med andre året på videregående skole. Bufetat var i begge sakene tydelige på at de bare ville følge ungdommene fram til den dagen de fylte 20 år. Barnevernstjenestene var mer utydelige på om de var villige til å gi videre støtte etter 20 år. Etter hvert ble det laget avtaler om at ungdommene kunne få være tilknyttet institusjonen, ved oppfølging i hybel, fra miljøarbeidere fram til skoleslutt. Ungdommene måtte imidlertid selv skaffe seg hybel i nærheten av institusjonen, og de ser ikke ut til å ha fått den tryggheten som var nødvendig for å kunne fokusere på skolegangen. I den ene saken var det framdeles uklart hvor ungdommen skulle flytte fram til han fylte 20 år, mens den andre ungdommen valgte å avslutte institusjonsoppholdet cirka to måneder før han fylte 20 år.

«Jeg synes at barnevernet burde vært lengre inne i forhold til vedtaket mitt her, at jeg burde fått lov til å ha gjort ferdig skolen. Fordi det er jævlig stressende nå som jeg er midt i eksamenstiden og står uten et sted å bo. Det skaper veldig mye stress i forhold til skolen, jeg får ikke konsentrert meg ordentlig og gjort alt det jeg skal. Så det blir veldig tungt og slitsomt, synes jeg».

Det at Bufetats ansvar avsluttes ved 20 års alder og at det kan skje midt i et skoleår, kan ut fra ungdommens beskrivelser se ut til å ha skapt mye unødig stress og gjort det vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet. De fleste ungdommene i denne undersøkelsen hadde droppet ut av skolen. Det å komme godt i gang med videregående skole er slik sett svært positivt, særlig når en tar i betraktning at barn i barnevernet i mindre grad enn andre fullfører videregående skole (Backe-Hansen, Madsen, Kristofersen & Hvinden, 2014).

Ungdommene som hadde droppet ut, hadde også behov for å kunne ta igjen tapt skolegang. Wade og Dixon (2006, s.207) vektlegger at ungdommer i barnevernet av denne grunn vil kunne ha behov for støtte i en lengre periode for å kunne få et fotfeste i utdanning eller jobb. I denne undersøkelsen ser det ikke ut til å ha vært lagt til rette for at ungdommene skulle få en slik oppfølging. Samtidig fikk enkelte av ungdommene videre oppfølging når de kjempet for å få det, slik som en jente:

«Først var det diskusjon om jeg skulle få lov til å være der etter jeg ble 20 år. Da trakk fagteamet (Bufetat) seg ut, og de betalte halvparten. Så da måtte jeg sende brev og styre og ordne og be på mine knær om å få lov til å bli der et år til. Noe som egentlig var helt absurd. Men etter det så gikk det greit, fordi institusjonen klarte å gjøre en avtale med barnevernet, om de bare betalte halvparten. Ikke spør hvordan de gjorde det, men de fikk det i hvert fall til. Og jeg har fått ettervern siden det har kostet veldig mye mindre enn hva det egentlig gjør».

Tilbake til hjemstedet

De fleste ungdommene var plassert på institusjon et stykke unna hjemstedet, og da barnevernstjenestene tok initiativ til å avslutte sakene, var det framdeles elleve som ikke hadde flyttet tilbake til hjemstedet. I elleve av sakene der det forelå informasjon om bosted noen år senere, framstår det imidlertid som et mønster at ungdom flyttet tilbake til hjemstedet etter relativt kort tid. Dette mønsteret tydeliggjøres også ved å se på de sakene der ungdommene søkte om forlengelse av ettervernstiltakene når barnevernet ønsket å avslutte sakene, da også to av disse ungdommene etter hvert flyttet hjem til sitt hjemområde. Å overføre ungdommene til Nav i det området hvor ungdommene var plassert på institusjon, ser således ut til å sikre ungdommene tjenester kun i en kort periode. Spesielt en ungdom gir rike beskrivelser av tiden etter overgangen fra barnevernet til Nav-systemet. Han opplevde at barnevernstjenesten forsøkte å legge til rette for at det skulle bli en god overgang til Nav i oppholdskommunen.

«Det var kun min egen feil. Det har ingenting med barnevernet å gjøre egentlig. De gjorde egentlig alt for at jeg skulle få en veldig fin overgang. Men jeg flyttet jo hjem, og sa på en måte nei til alt».

Han flyttet etter en periode tilbake til hjemstedet og etter noen få måneder videre til nabokommunen. I den perioden mottok han rehabiliteringspenger, men han var ikke klar over at han selv måtte søke på nytt når vedtaket gikk ut. Ut fra de beskrivelser som ungdommen selv gir, kan det framstå som han hadde hatt behov for tettere oppfølging i den perioden.

«Jeg ble bare videreført fra Nav. For da gikk jo jeg på trygd, og så ble jeg bare videreført til Nav-Trygd. Utbetalingene kom jo sånn som de skulle uten at jeg måtte gjøre noe særlig, til vedtaket gikk ut. Og så måtte jeg søke på nytt, men det var ingen som fortalte meg».

Ungdommens beskrivelse av overgangen viser at overgangen til Nav-systemet innebar nye krav som han ikke var i stand til å mestre på egen hånd. Nav-systemet ser ut til å kreve at ungdommen i større grad tar ansvar selv, for eksempel søker om videre tiltak, og at konsekvensen av ikke å gjøre dette er frafall av tjenester. Samtidig forteller ungdommene om at det var vanskelig å be om hjelp selv, noe som også framgår i Rogers (2011).

Å prøve seg på egen hånd

I den forlengede barndom er det å utforske sin selvstendighet ved å forsøke å ta egne valg en del av prosessen fra å være barn til å bli voksen. Et eksempel er en ungdom som bare ønsket litt støtte når han flyttet hjem, men som i ettertid ga utrykk for at han hadde hatt behov for mer støtte i denne fasen likevel. Forskning tyder på at ungdommene har større tro på at de skal kunne mestre en selvstendig tilværelse enn institusjonsansatte og barnevernsarbeiderne (Bratterud & Storhaug, 2008; Casey et al., 2010; Oterholm, 2008). Ungdommer kan dermed ha et behov for å få lov til å prøve seg litt på egen hånd, for å kunne erfare hva de har behov for hjelp til og hva de klarer på egen hånd.

Å utforske sin selvstendighet kan også innebære at man enkelte ganger kan gjøre uheldige valg, og at man derfor har behov for ekstra støtte. Samtidig kan det med utgangspunkt i denne undersøkelsen se ut til at ungdommenes forsøk på å klare seg på egen hånd, for eksempel ved å flytte ut før vedtak går ut, ikke møte til samtaler, eller tilbakefall til rus, blir brukt som argument for å avslutte saken på bakgrunn av at ungdommene ikke følger opp. Slik framgår det ut fra dokumentene i en sak:

«Hverdagen min er usedvanlig travel, slik at dersom hun ikke følger opp de avtaler jeg gjør med henne, kommer jeg ikke til å springe etter henne eller purre henne opp. Hun mottar et hjelpetiltak/tilbud hos oss, og når hun går i sitt 20. år forventes det at hun klarer å følge avtaler. (...) Jeg legger til grunn at når jeg ikke hører noe fra henne, så er det fordi hun klarer seg på egen hånd og ikke har bruk for vår assistanse. Hun har framdeles et tilbud og siste avtale fulgte hun som sagt ikke opp».

En slik tolkning kan det imidlertid stilles spørsmål ved, ut fra at ungdommen gjennom svært mange år hadde mottatt omfattende tiltak fra barnevernstjenestens side. I denne undersøkelsen sto flere av ungdommene overfor utfordringer på flere livsområder i forhold til bolig, arbeid, utdanning, rus og psykisk helse.

Barnevernstjenestens foreldreskap og ansvar etter fylte 20 år

Barnevernstjenestene synes i liten grad å være villige til å gi oppfølging og ta ansvar etter fylte 20 år og velger ofte å avgrense sitt foreldreskap, i en sak ble begrunnelsen:

«Barnevernstjenesten har ikke intensjoner om å avslutte saken når jenta fyller 20 år, men påtar seg heller ikke det formelle ansvaret etter fylte 20 år.»

I en annen sak som barnevernstjenesten forsøkte å avslutte, gir barnevernstjenesten avslag på søknad om videre oppfølging etter fylte 20 år. Barnevernets begrunnelse er:

«Barnevernstjenesten har behandlet søknaden og vurdert at på bakgrunn av at ungdommen selv har valgt et videre løp i en annen by med massiv oppfølging etter fylte 20 år, er ikke barnevernstjenesten sitt ansvar. Vi hadde tilbudt gutten oppfølging dersom han kom tilbake til X.»

I sitt avslag la barnevernstjenesten vekt på at ungdommene hadde behov for «massiv oppfølging etter fylte 20 år», og at ungdommen hadde valgt et etterverntilbud et annet sted. Barnevernstjenesten hadde i liten grad vært delaktig i planleggingen av ettervernstilbudet, mens institusjonen på sin side hadde forsøkt å involvere barnevernstjenesten i prosessen. Hvilke etterverntilbud barnevernstjenesten hadde vært villig til å legge til rette for hvis ungdommen hadde flyttet tilbake til hjemkommunen, framgår det ingen informasjon om. Det at ungdom i større grad vil kunne få tilrettelagt et etterverntilbud via barnevernstjenesten hvis de flytter til hjemstedet, er også noe som framgår i Höjer og Söblom (2010).

Det at Bufetat trekker seg ut, ser ut til å være det sterkeste mønsteret for avslutning av barnevernssakene. I vår studie avslutter barnevernstjenesten elleve av sakene samtidig som Bufetat trekker seg ut, samt tre andre innen et år er gått. Lov om barnevernstjenester åpner for at den kommunale barnevernstjenesten i motsetning til Bufetat kan følge ungdommen fram til fylte 23 år. Det at barnevernstjenesten velger å avslutte sakene når Bufetat trekker seg ut, framstår imidlertid også som et mønster i de sakene hvor Bufetat trakk seg ut av sakene før 20 års alder. Gjennom dette gis det et inntrykk av at barnevernstjenestene i liten grad legger til rette for ettervernstiltak i etterkant av institusjonsopphold for ungdom som har vært plassert etter § 4.24. Det at Bufetat trekker seg ut, blir i liten grad brukt som begrunnelse, men det begrunnes mer med at ungdommene er overført til andre etater, klarer seg selv, eller eventuelt er fylt 20 år.

Samtidig som Bufetat trekker seg ut, bidrar barnevernstjenesten til at ungdommene får etablert et hjelpeforhold til Nav, dette skjer i cirka halvparten av sakene. I flere av sakene ser dette også ut til å ha vært planlagt, slik det blant annet framgår i et brev fra barnevernstjenesten et halvt år før ungdommen fyller 20 år:

«Barnevernstjenesten vurderer at ungdommen har krav på individuell plan og behov for massiv støtte fra det offentlige i årene som kommer. Barnevernstjenesten må trekke seg ut når gutten fyller 20 år. Vi har derfor kort tid til å få ting på plass.»

Gjennom Nav får ungdommene støtte til bolig/livsopphold, «rehabiliteringspenger» og videre rusbehandling i noen saker. Det at andre instanser er inne i saken, blir også brukt som et argument fra barnevernstjenestens side for å avslutte saken, slik denne saken viser:

«Barnevernstjenesten har fått opplyst at du nå får oppfølging fra nødvendige instanser i XX. I og med at du er fylt 20 år, anser barnevernstjenesten det derfor som naturlig å avslutte saken ved kontoret.»

Som vi har vist i denne artikkelen, ønsker ungdom i barnevernet å kunne ta del i en forlenget barndom. Samtidig krever dette at noen er villig til å inngå i et forlenget foreldreskap. Ved at barnevernets foreldreskap avgrenses på en annen måte enn foreldres foreldreskap, skaper dette utfordringer for ungdom i barnevernet som ønsker å få hjelp og støtte som unge voksne.

Diskusjon

Barnevernets foreldreskap

Barnevernets foreldreskap kan karakteriseres som et «vedtaksfestet foreldreskap» ved at det er barnevernstjenestens vedtak som er med å definere, avgrense og ramme inn barnevernets foreldreskap. Barnevernets foreldreskap knyttes dermed til vedtakenes varighet og den juridiske forpliktelsen.

Tidligere har Storø (2012, s.27-29) ved å se på det offentlige som foreldre for barnet en har tatt omsorg for, brukt begrepet «offentlig foreldreskap». Han finner at et slikt fokus i større grad åpner for å kunne fokusere på nærhet og omsorg, og ikke bare de juridiske forholdene. Ved å vise til Bakketeig (2008) ser Storø at det offentlige som foreldre kan forstås både som en leverandør av velferdstjenester og som omsorgsgiver, og at dette er to komplementære funksjoner som ikke kan sees uavhengig av hverandre. På bakgrunn av vår empiri finner vi det mer hensiktsmessig å benytte begrepet «vedtaksfestet foreldreskap». Barnevernstjenesten kan utøve ulike grader av foreldreskap for barn og unge, enten det dreier seg om støtte til barnets foreldre eller andre hjelpetiltak, plasseringer utenfor hjemmet eller omsorgsovertakelser. Hensikten med tiltakene kan i stor grad anses å være å styrke barnet eller den unges omsorgsituasjon. En slik begrepsbruk vil også tydeliggjøre at det vil være en omsorgsdimensjon som barnevernet må ivareta overfor ungdom som plasseres utenfor hjemmet som følge av alvorlige atferdsvansker. Samtidig som det her også er og bør være et fokus på ungdommens behov for behandling.

Foreldre er i henhold til barneloven § 68 (Lov om barn og foreldre, 1981) forpliktet til å forsørge barna fram til de er 18 år. Dersom barna er under utdannelse, strekker denne forsørgelsesplikten seg også utover 18 års alder, uten at det i loven framgår noen øvre aldersgrense. I tillegg vil også foreldre være viktige støttespillere i overgang til voksenliv (Hellevik, 2005) både økonomisk, praktisk og emosjonelt. Barnevernets foreldreskap rammes dermed inn og avgrenses på en helt annen måte enn foreldreskap i den private sfæren.

Det kan være grunnlag for å stille spørsmål om hvor langt barnevernets foreldreskap og ansvar strekker seg i en situasjon der ungdom etter 18 års alder befinner seg i en situasjon hvor de kan ha behov for hjelp fra det offentlige i mange år framover. Vil det ikke være mer riktig av barnevernet å legge til rette for overføring til andre etater og at overføringen skjer senest når Bufetat trekker seg ut av saken ved 20 års alder? Som det framgår i Ot.prp. nr. 61 (1997-98, s. 5) var ikke hensikten med utvidelsen av ettervernet fra 20 til 23 år at barnevernstjenesten skulle bli noen ny sosialtjeneste for ungdom. Det kan dermed være i tråd med intensjonen i forarbeidet til loven at ungdom med sammensatte problemer overføres til Nav. I vårt materiale framgår det at barnevernstjenestene har vært flinke til å hjelpe ungdommene med å få etablert kontakt med andre deler av hjelpeapparatet, eventuelt med støtte fra institusjonstiltakene. Barnevernstjenestene ser således ut til å ivareta sitt særlige ansvar for å hjelpe ungdommene til å komme i kontakt med hjelpeapparatet.

Å overføre ungdom til Nav ser i funnene bare delvis ut til å sikre ungdommene den hjelp de har behov for. Barnevernstjenesten har et ansvar for å følge med, evaluere og vurdere om tiltak skal opprettholdes eller endres, mens det i Nav forventes at ungdommene selv må være mer aktive i forhold til å søke om forlengelse av tiltak og vedtak. Barnevernstjenesten kan slik sett anses å ha en klarere omsorgsdimensjon enn Nav. Det kan dermed se ut til å være et «kulturelt gap» mellom tjenestene, slik hva Van Staa et al. (2011, s. 826) fant i en undersøkelse der man så på overgangen fra barneavdelinger til voksenavdelinger ved sykehus i Nederland. Det kan antas at en overføring til Nav i mindre grad gir ungdommene mulighet til å delta i en forlenget barndom ved at det stilles større krav til at de selv klarer å følge opp. I en fersk rapport fra Nav framgår det at unge med bakgrunn i barnevernet er en særlig utsatt gruppe, og det etterlyses et bedre samarbeid mellom barnevernet og Nav for å skape en bedre overgang for den gruppen (Ekspertgruppen, 2015).

Overføring til Nav innebærer også at ungdom som bosetter seg i en annen kommune enn hjemkommunen, blir overført fra barnevernstjenesten i hjemkommunen til Nav i bostedskommunen. Dette gjøres fordi tiltak fra barnevernstjenesten gis med utgangspunkt bostedskommune på plasseringstidspunktet, mens tjenester fra Nav gis med utgangspunkt i bostedskommune på søknadstidspunktet. I etterkant av institusjonsoppholdet ønsket flere av ungdommene å bli boende i nærheten av institusjonen, samtidig som de valgte å flytte hjem etter relativt kort tid. Ved etablering av ny hjelpetilhørighet i ny kommune kan det se ut til at ungdommene selv må innta en mer aktiv rolle, og i større grad er overlatt til seg selv. Slik sett kan det stilles spørsmål om ikke barnevernstjenesten burde fulgt disse ungdommene over litt lengre tid, ettersom det var barnevernstjenesten som i utgangspunktet bidro til å plassere ungdommen borte fra sitt lokalmiljø.

Et annet spørsmål som kan stilles, er om overføring til Nav bidrar til at ungdommene i større grad blir avhengige av offentlige ytelser. I de senere år har det særlig vært en økning blant unge som mottar ulike trygdeytelser (Hyggen, 2010). Både det å motta offentlige stønader over tid og mangel på sosial integrasjon i ungdomstiden, ser ut til å være momenter som peker mot senere arbeidsuførhet. Hammer og Hyggen (2011) finner at økt uførhet blant unge har sammenheng med rus og psykiske problemer. Kristofersen (2014) viser også en høyere forekomst av uførhet blant unge som har mottatt ulike barnevernstiltak enn unge som ikke har vært i barnevernet. Det kan således være gode grunner for at barnevernet tar på seg det forlengede foreldreskapet for denne gruppen, og at de i større grad gir tiltak fram mot 23 års alder, slik loven åpner for. Dette gjelder særlig i saker hvor ungdommenes situasjon ved avslutningspunktet er preget av stor grad av usikkerhet, eksempelvis når sakene ble avsluttet uten at bolig eller skoleplass/jobb var på plass.

Formålet med ettervernstiltak i barnevernet er å kunne gi ungdommene støtte i overgangen til en selvstendig tilværelse (Hjort & Backe-Hansen, 2008). Dette understrekes også i det nye rundskrivet Q-13/2011 om ettervern: «Målsetningen med å gi tiltak til ungdom i barnevernet etter fylte 18 år, er at også disse ungdommene skal få nødvendig hjelp og støtte i overgangsfasen til en selvstendig tilværelse» (Barne-, familie- og likestillingsdepartementet, 2011, s.2). Å avslutte en sak i en periode preget av ustabilitet, framstår heller ikke som å være i tråd med målene for ettervern.

En overgang fra barnevernstjeneste til Nav ser ut til å bidra til brudd og ustabilitet i en periode hvor ungdommene befinner seg i en svært sårbar fase. Ungdommene i denne undersøkelsen ønsker oppfølging av barnevernet både for å få ro til å gjøre ferdig skolegang, støtte når de flytter hjem og mulighet til å prøve seg på egen hånd. De hadde hatt behov for at barnevernstjenesten kunne ha bidratt med kontinuitet gjennom å utøve det forlengede foreldreskapet. Når ungdommene overføres til Nav, ser de ikke ut til å få ta del i en forlenget barndom på samme måte som andre barn, ved at Nav forholder seg til ungdommene som voksne aktører, og dermed ikke går inn i samme type foreldreskap som barnevernet. Backe-Hansen et al. (2014) viser også at barn og unge som har mottatt barnevernstiltak, trenger lengre tid for å få gode fotfester i voksenlivet, slikt som arbeid og utdanning.

Fransson og Storø (2011) påpeker at fordi ungdom som har vært under omsorg, konstruerer overgangen på ulike måter, er det viktig å gi ungdommene tid og rom i overgangsprosessen. Stein og Munro (2008) legger vekt på at ungdom som forlater omsorg, bør få mulighet til en vanlig overgang, på lik linje med andre unge, og at de trenger støtte på veien mot voksenlivet fra 21-25 år og ikke bare gjennom den tiden da de forlater omsorgen (Stein, 2008, s.303). Det at ungdommene som har vært under omsorg, har behov for oppfølging over en lengre periode, er også noe som framgår i Geenen og Power (2007) og Rogers (2011). Forskning tyder også på at de som har fått slik oppfølgning, klarer seg bedre i overgangen til voksenlivet enn de som ikke har fått slike tilbud (Hjort & Backe-Hansen, 2008).

Som nevnt innledningsvis skal ungdom som har vært plassert etter § 4.24 både mestre en selvstendig tilværelse og en hverdag uten bruk av rusmidler og eventuelt kriminalitet. I Tysnes (2014), som denne artikkelen bygger på, framkom det at 16 av de 17 ungdommene hadde utfordringer med rus i forkant av plassering. Kristofersen (2014) finner at ungdom som har vært plassert i institusjon på bakgrunn av rusproblemer, har den høyeste dødsrisikoen. Antall dødsfall stiger bratt fra 14-15 års alder fram til 19 års alder, men antallet er også høyt etter fylte 20 år. Ungdom med rusproblemer kan således anses å være særlig sårbare i overgang til voksenlivet.

Barnevernstjeneste som koordinerende instans for å sikre ungdommene en forlenget barndom

Vi vil løfte fram barnevernstjenestens rolle som en koordinerende instans, som en mulighet, for å kunne gi ungdom i barnevernet en forlenget barndom. At barnevernstjenesten ikke alene vil påta seg ansvaret for ungdom som har behov for koordinerte tjenester, er forståelig. Samtidig kan det stilles spørsmål ved barnevernstjenestenes praksis når de velger å avslutte sakene, og i liten grad ser ut til å påta seg rollen som den koordinerende instans. Hevingen av ettervernalderen fra 20 til 23 år kom også på bakgrunn av det manglende samarbeidet mellom barnevernstjenesten og sosialtjenesten. Barnevernstjenestens rolle som en koordinerende instans er blitt løftet fram flere ganger slik som i Ot.prp. nr. 61, 1997-98) og i ettervern rundskrivet om ettervern Q-13/2011 (Barne-, familie- og likestillingsdepartementet, 2011). I Ot.prp. nr. 61(1997-98, s.15) heter det:

«I de tilfeller den enkelte i tillegg har behov for tiltak som først og framst hører under andre deler av hjelpeapparatet, som f.eks. sosialtjenesten, bør barnevernstjenesten ha et særlig ansvar for å bistå den unge i kontakten med andre deler av hjelpeapparatet og for å koordinere tiltakene.»

Utfra denne studien framstår det som hensiktsmessig å løfte fram betydningen av koordinerte tiltak for denne gruppen unge. At barnevernet ivaretar rollen som en koordinerende instans, kan være en måte å bidra til et forlenget foreldreskap på, innen rammen av barnevernets vedtaksfestede foreldreskap. Dette ville i større grad gitt ungdommene mulighet til å delta i en forlenget barndom på linje med andre unge. Kristofersen (2009) tar til orde for å skape mer sømløse overganger mellom hjelpetjenester, særlig rundt livsoverganger. Barnevernet bør ikke bare gi aktiv bistand ved oppvekst eller livskriser, men også ved overganger i livet for sine aktive brukere (Kristofersen, 2009, s.133). Forskjellige kulturer i hjelpeinstansene kan også være med på å vanskeliggjøre overgangen fra barnetjenester til voksentjenester, og det er dermed et behov for å styrke overgangen (Van Staa et al., 2011).

Ungdom som overføres fra barnevernstjenesten til Nav, har gjerne svært sammensatte behov. Ifølge undersøkelsen til Bratterud og Storhaug (2008) om overgang til voksenliv i Trondheim opplevde Nav det som en utfordring å gi ungdommene god nok oppfølging, og de kviet seg for å ta imot ungdommene fordi de var dyre og arbeidskrevende. Ungdom som har vært plassert under tvang etter § 4.24, kan anses å være en særlig sårbar gruppe som følge av utfordringer knyttet til rus, kriminalitet og atferdsproblemer. For å bidra til at ungdommene blir i stand til å ta aktivt del i samfunnet og ikke dropper ut av skole/ arbeid, vil de kunne ha behov for tiltak med mye støtte og koordinerte tiltak i et tett samarbeid mellom ulike tjenester. En dreining vekk fra institusjonsplasseringer ser ut til å ha resultert i at ungdom blir overført tidligere fra barnevernstjenesten til andre etater (Bratterud & Storhaug, 2008). Dette øker behovet for samarbeid, og synliggjør at det kan være et behov for at barnevernstjenesten følger ungdommene litt lenger. Ved å ta på seg rollen som den koordinerende instans kan de bidra til at ungdommene får mulighet til å delta i en forlenget barndom.

Vi har i denne artikkelen satt fokus på ungdoms behov og ønske om støtte også utover 20 års alder, i lys av begrepene forlenget barndom og forlenget foreldreskap. Begrepene forlenget barndom og forlenget foreldreskap kan anses som sosiale konstruksjoner. Forlenget barndom peker på at ungdom har behov for hjelp og støtte i overgangen til voksenlivet, mens forlenget foreldreskap viser til at dersom ungdommer skal få ta del i en slik forlenget barndom, må noen være villig til å gi denne støtten, og påta seg en slik støttefunksjon. En slik begrepsbruk kan også bidra til å løfte fram og tydeliggjøre at ettervern i forbindelse med barnevern handler om støtte i overgangen til voksenlivet, og at dette er en fase som tar tid.

Ungdom som har vært plassert under tvang etter barnevernlovens § 4.24, vil som følge av sammensatte problemer gjerne møte større utfordringer i overgangen til voksenlivet enn andre unge som har vært under tiltak av barnevernet. Samtidig vil spørsmål som hvor lenge barnevernet skal være involvert, og hvilke typer tiltak barnevernet skal yte, være relevant for alle barnevernsbarn som nærmer seg 18 års alder. Vi mener at det vil være behov for flere både bredere og mer representative undersøkelser.