JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

Foreldres opplevelse av et foreldreskap på avstand

03.12.2009
28.04.2022 09:49

Sammendrag

Når barn blir plassert i fosterhjem og vokser opp der, møter foreldrene mange utfordringer som truer deres foreldrerolle. De vil møte disse utfordringene forskjellig i forsøk på å bevare sin identitet som foreldre og som personer. Det er uklart hvilke rettigheter og forpliktelser foreldrene har i behold etter en omsorgsovertakelse. Vi anser en faglig gjennomtenkning og avklaring av hva som bør ligge i foreldreansvaret for langtidsplasserte barn som nødvendig. Denne artikkelen vil belyse hvordan 20 foreldre som har barn i fosterhjem opplevde sitt foreldreskap på avstand.

Nøkkelbegreper: barnevern, foreldreskap, fosterbarn, omsorgsovertakelse, langtidsplassering

Summary

Parenting while apart - how parents with children in foster care feel about their identity as parents

When children grow up in foster care, the parents will face a lot of challenges and threats to their parenting role. They will meet these challenges in different ways to preserve their identity as parents and humans. It is unclear which rights and commitments the parents will retain after placement of child into foster care. We consider it necessary to have a professional consideration and clarification of these issues. This paper will reflect how 20 parents with children in foster care, experienced their parenthood.

Keywords: child welfare, parents of children in foster care, permanent placement

Litteratur

Alpert, Lily T. (2005): Research review: Parents’ services experience – a missing element in research on foster care outcomes. Child and Family Social Work, 10, pp 361-366.

Alvær, Bente G. (1990): Creating the source through folkloristic fieldwork, a personal narrative. Helsinki: Suomalainen tiedeakatemia Distributors: Tiedekirja [and] Akateeminen kirjakaupp

Angel, Bjørn Ø. (2007): Det vanskelige foreldreskapet. Skriftserien. Kristiansand, Høgskolen i Agder.

Backe-Hansen, Elisabeth (2001): Morsbilder i barnevernet. Tidskriftet Norges Barnevern, 78, 2, 3-14.

Backe-Hansen, Elisabeth. (2003): Biologi, barnevern og beslutninger: Kritisk refleksjon over det biologiske prinsippet. Tidskriftet Norges Barnevern, 80, 3, 3-15.

Barne- og likestillingsdepartementet (2009): Veileder. Oppfølging av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller på institusjon

Ben-Zeèv, Aaron (2000): The subtlety of emotions, Cambridge, Mass: The MIT press.

Bendiksen, Lena R. L. (2008): Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer – foreldreansvar og adopsjon. Oslo: Fagbokforlaget.

Breakwell, Glynis (1986): Coping with Threatened Identities. London: Metheun.

Bunkholdt, Vigdis (2002): Mellom relasjonell kontinuitet og relasjonell stabilitet: Et dilemma for barnevernet. Tidsskriftet Norges Barnevern, 79, 2, 13-21.

Christiansen Øivin & Norman Anderssen (2009): From concerned to convinced: reaching decisions about out-of-home care in Norwegian Child Welfare Services. Child & Family Social Work (in press).

Croghan Rosaleen & Dorothy Mill (1998): Strategies of resistance: «Bad» mothers dispute the evidence. Feminism and Psychology, 8, 445-465.

Egelund, Trine (1997): Beskyttelse av barndommen. København: Hans Reitzels Forlag.

Egelund, Trine & Anne-Dorthe Hestbæk (2003): Anbringelse av børn og unge uden for hjemmet. En forskningsoversikt. København: Socialforskningsinstituttet. 03:04.

Ellingsen, Ingunn T. (2006): Mor uten Barn – Oppfølging etter omsorgsovertakelsen. Master i Sosialt Arbeid, Høgskolen i Bodø.

Eriksen, Erik O. & Marit Skivenes (1998): Om å fatte riktige beslutninger i barnevernet. Tidsskrift for samfunnsforskning. Vol. 3.

Fergussen, Sandra K. (1994): Mothers without children: implications for practice. Affilia: Journal Of Women and Social Work, 9, 101 – 117.

Haight, Wendy, James Black, Sarah Mangeldorf, Grace Giorgio, Lakshmi Tata, Sara Schoppe & Margareth Szewczyk (2002): Making visits better: The Perspectives of Parents, Foster Parents and Child Welfare Workers Child Welfare, Vol LXXX, 2, March, April.

Haavind, Hanne (2006): Midt i tredje akt? Fedres deltakelse i det omsorgsulle foreldreskap. Tidsskrift for norsk psykologforening, 43, 683-693.

Havik, Toril & Bente Moldestad (2002): Etter plasseringen: samvær og samarbeid. I Backe-Hansen, E. (red.), Flytting i barnevernets regi. Oslo: Gyldendal Akademisk, in press.

Havik, Toril (2003): Barnets beste – har vi noen holdepunkter? Tidsskriftet Norges Barnevern, 80, 4, 14-17.

Hennum, Nicole (2002): Kjærligheten og autoritetens kulturelle koder. Om å være mor og far for norsk ungdom. Rapport 19.

Holtan, Amy (2002): Barndom i fosterhjem i egen slekt. Doktorgradsavhandling, Institutt for sosiologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Tromsø.

Holtan, Amy & Sissel H. Eriksen (2006): The brittle attraction: Women deprived of the custody of children. International Journal of Child Family Welfare, 3, 178 - 193.

Hydén, Margareta & Lars-Christer Hydén (2002): Samtal om den nya familjen och det eviga föräldraskapet. Stockholm: Natur och Kultur

Höjer, Ingrid (2007): Föräldrars röster – hur är det att ha sina barn placerade i fosterhem? Brukare och forskare samverkar. Stifelsen Allmänna Barnhuset, Skriftserie 2007: 2.

Kielty, Sandra (2008). Non-resident motherhood: managing a threatened identity. Child and Family Social Work, 13, pp 32 – 40.

Kufeldt, Kathleen & James Allison (1990): Fostering children – fostering families. Community alternatives. International Journal of Family Care. 2(1) 1-17.

Lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) med endringer.

Mathiesen, Thomas (1972): The Defences of the Weak. A Sociological Study of a Norwegian Correctional Institution. London: Tavistock Publications.

Moldestad, Bente (2002): Samvær sett fra foreldrenes ståsted – utfordringer for barnevernet. Tidsskriftet Norges Barnevern, 79, 3, 17-28.

Moldestad, Bente (2007): Å være foreldre til barn i fosterhjem. Tidsskriftet Norges Barnevern, 84. 2, 15 - 23.

Neil, Elsbeth (2006): Coming to Terms with the Loss of a Child: The Feelings of Birth Parents and Grandparents About Adoption and Post-Adoption Contact. Adoption Quarterly, Vol 10 (1), pp 1-23.

Quinton, David, Rushton, Alan, Dance, Cherilyn & Debbie Mayes (1997): Contact between Children Placed away from Home and their Birth Parents: Research Issues and Evidence. Clinical child psychology and psychiatry, 2 (3), 393-413.

Rød, Per A., Ekeland, Tor-Johan & Frode Thuen (2008): Barns erfaringer med konfliktfylte samlivsbrudd: Problemforståelse og følelsesmessige reaksjoner. Tidsskrift for norsk psykologforening, 45, 555-562.

Rønbeck, Knut: Konflikt og forsoning – en evalueringsundersøkelse. Doktorgradsavhandling. Institutt for psykologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Oslo.

Schofield, Gillian og Mary Beek (2005): Risk and Resilience in Long-term Foster Care. British Journal of Social Work, 351 – 19.

Sinclair, Ian (2005): Fostering now. Messages from Research. London: Department for Education and Skills.

Skivenes, Marit (2003): Et innlegg mot det biologiske prinsipp i barneverntjenesteloven. Tidskriftet Norges Barnevern, 80, 1, 23-25.

Slettebø, Tor (2008): Foreldres medbestemmelse i barnevernet. En studie av foreldres erfaringer med individuell og kollektiv medvirkning. Doktorgradsavhandling, Fakultet for samfunnsvitenskape og teknologiledelse, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap. NTNU.

Trulsson, Karin. (1998): Det är I alla fall mitt barn. En studia om att vara missbrukare och mamma. Stockholm: Carlsson bokfölag.

Wallerstein, Judith, Julia Lewis & Sandy Blakeslee (2000): The unexpected legacy of divorce: A twenty-five years landmark study. New York: Hyperion.

Wolkind, Stephen & Alan Rushton (1994) Residential and Foster Family Care. I M. Rutter, E. Taylor& L. Hersov (Eds.): Child and Adolescent Psychiatry. Modern Approaches. 3rd. edition. Oxford: Blackwell science.

Bente Moldestad

forsker, Unifob Helse, Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet

bente.moldestad@ bus.uib.no

Dag Skilbred

forsker, Unifob Helse, Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet

dag.skilbred@bus.uib.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Synet på hvordan man bør være foreldre påvirkes av mange forhold, som rådende familiepolitikk, dominerende psykologiske og sosiale teorier, hvordan familier fremstilles i pressen og av folks egen erfaring med familieliv. Foreldre med barn i fosterhjem påvirkes også av barnevernets syn på det gode foreldreskap. Med foreldreskap menes her både sosiale og kulturelle forventninger til foreldre og praktiske omsorgshandlinger fra foreldre til barn (se Hennum 2002). Det er delte meninger blant fagfolk hvor stor mulighet foreldre som er fratatt sine barn skal ha til å delta i barnas hverdagsliv og «leve ut» sitt foreldreskap. Det stilles spørsmål om hvorvidt kontinuitet i relasjonen til foreldre går på bekostning av stabil og god omsorg i fosterhjemmet (Bunkholdt 2002, Backe-Hansen 2003, Havik 2003, Skivenes 2003). Forskning har dokumentert at konfliktnivået mellom voksne omsorgspersoner utgjør en risiko for barns trivsel og utvikling (Wallerstein m.fl. 2000, Schofield og Beek 2005, Rød m.fl. 2008). Det er derfor viktig for barna at samarbeidet mellom foreldre og fosterforeldre gir barna gode utviklingsbetingelser. Forskning har ikke påvist klare indikasjoner på hvilken innvirkning samvær med foreldrene har på barns trivsel og utvikling når de bor i fosterhjem. Det avhenger av det enkelte barn og situasjonen det er i (Wolkind og Ruhston 1994). Hvordan foreldrene forholder seg overfor barnet og fosterforeldrene og hvordan de ser på plasseringen, er også medvirkende (Quinton m.fl. 1997, Sinclair 2005). Man må anta at hvordan barneverntjenesten møter foreldrene og legger til rette for deres foreldrerolle også har betydning for hvordan samværene oppleves av involverte parter.

Mens det foreligger relativt mye forskning om hvordan barn påvirkes av en plassering utenfor hjemmet, finnes det lite forskning nasjonalt og internasjonalt om hvordan situasjonen blir for barnas foreldre når barna bor i fosterhjem (Egelund og Hestbæk 2003, Alpert 2005, Höjer 2007). Den forskningen som finnes, er i hovedsak mindre kvalitative undersøkelser som samlet gir innsyn i foreldrenes situasjon. Haight m.fl. (2002) finner at mødrene uttrykte følelser av sjokk, sorg, og depresjon etter omsorgsovertakelsen. De følte at deres følelsesmessige situasjon ble lite anerkjent av saksbehandlerne, og flere var fiendtlig innstilt til sosialarbeideren som hadde deltatt.

Forskningsoversikten til Egelund og Hestbæk (2003) viser at foreldre opplevde å bli latt alene uten hjelp til å bearbeide krisen omsorgsovertakelsen medførte for dem. De følte seg lite informert om barnevernsaken. De opplevde seg lite forstått og respektert som foreldre og at kunnskapen deres om barna ble lite etterspurt av barneverntjenesten og fosterforeldre. Det finner også Angel (2007), Højer (2007) og Slettebø (2008). Højer (2007) finner videre at foreldrenes situasjon i mange tilfeller ble forverret etter omsorgsovertakelsen og at skyld og skam var et sentralt tema for mødre som hadde mistet omsorgen for barna på grunn av stoffmisbruk. Mens forskningen over finner at foreldrene ønsket mer informasjon om barnas liv i fosterhjemmet og mer deltakelse, har Slettebø (2008) vist at foreldrene har ønsket å medvirke i barnevernsaken videre og påvirke forholdene for barna. Studien hans om foreldres medbestemmelse og medvirkning gir et mer nyansert bilde av foreldrene ved at ressurser, som refleksjon, evne til å lytte og lære og bidrag til kreative løsningsforslag kom til syne. Det ga saksbehandlerne som deltok i studien, tro på at foreldre kunne medvirke og få større innflytelse på egen sak.

Metode

Artikkelen bygger på data fra intervjuundersøkelsen «Foreldreskap på avstand – når barn er i fosterhjem». 20 foreldre, 16 kvinner og fire menn med til sammen 36 barn, er intervjuet. Undersøkelsen har to hovedproblemstillinger: hvordan ser foreldre med barn i fosterhjem foreldreskapet sitt? Og hvilken støtte ønsker de fra barneverntjenesten og andre? Denne artikkelen behandler den første problemstillingen. Den andre behandles i en egen artikkel.

Vi valgte intervju som metode, fordi vi søkte kunnskap om foreldrenes subjektive opplevelse av å være foreldre i en situasjon hvor barna ikke bodde hos dem. Fordi en undersøkelse av denne art sannsynligvis ville vekke til live vanskelige følelser forbundet med plasseringssaken, intervjuet vi ansikt til ansikt slik at eventuelle reaksjoner kunne fanges opp og tas hånd om i møtet. Foreldrene valgte selv intervjusted, som i de fleste tilfeller ble på intervjuerens kontor. Tre intervjuer ble gjort per telefon. Hvert intervju tok mellom to og tre timer og fulgte en guide med åpne spørsmål hvor foreldrene hadde mulighet til å bringe inn sine egne temaer. Vi utforsket foreldreskapet fra vissheten om graviditeten, via plasseringen til dagen i dag ut fra en forståelse av at en får best innsikt i personers erfaringer når de belyses i en bredere kontekst (Alvær 1990).

Artikkelen analyserer tema fra intervjuene med fokus på foreldrenes opplevelse av å være foreldre på avstand, som: hvordan de så på seg selv som foreldre og hvilke forhold de vurderte hadde betydning for foreldrerollen.

Rekruttering og utvalg

Erfaringsmessig er det vanskelig å få kontakt med målgruppen for undersøkelsen. Det ble brukt ulike metoder for å oppnå kontakt. Informasjon om undersøkelsen og innbydelse til deltakelse ble lagt ut på venterommet til åtte barneverntjenester og åtte sosialtjenester. De samme barneverntjenestene sendte ut informasjonsbrev til mødre og fedre som hadde barn i fosterhjem. Svarkonvolutt stilet til forskerne var vedlagt. Det ble annonsert i en større distriktsavis etter deltakere. De som ble intervjuet, ble bedt om å invitere foreldre i samme situasjon til å kontakte oss. Utvalget besto av foreldre som ble rekruttert på alle disse måtene. Når foreldre kunne henvende seg til forskerne uavhengig av barneverntjenesten, mener vi det lå til rette for at foreldre med forskjellig forhold til barneverntjenesten kunne delta. Dette kan ha gjort at vi har fått noen flere foreldre som var sterkt uenig med barneverntjenesten og opplevde store samarbeidsvansker som de ønsket å formidle. Med unntak av to som meldte seg svært sent, fikk alle som ønsket det avtale om intervju.

En fjerdedel av dem som sa seg villig til å delta, møtte ikke opp til intervju. De meldte avbud på grunn av egen sykdom, sykdom i familien og andre plutselig inntrufne hendelser. Avtaler om å ringe dem senere for ny avtale, førte ofte til at telefonen ikke ble tatt, eller beskjed om at nummeret ikke lenger var i bruk. Ingen ga beskjed om at de hadde ombestemt seg og ikke ville intervjues. Av dem som ble intervjuet, møtte de fleste ikke til første avtale av liknende grunner. Disse forhold kompliserte rekrutteringen og førte til at intervjuprosessen strakte seg over svært lang tid. Dette har trolig sammenheng med intervjutemaets art, men trolig også med at en del foreldre har problemer som gjør oversikt og planlegging av dagliglivet vanskelig.

Foreldrene varierte i alder fra 21 til 56 år. En tredjedel var i fullt arbeid, vel en tredjedel hadde uføretrygd eller sosialhjelp, en var under attføring, to studerte og to var i morspermisjon. De fleste bodde alene. Ingen bodde med barnets andre forelder. Foreldrene i utvalget hadde bodd med barna fra fødselen og frem til plasseringstidspunktet, i gjennomsnitt ti år. Unntaket var to fedre som aldri hadde bodd med barna. To av mød-rene hadde fått barnet sitt plassert tidlig og deretter tilbakeført, for så å miste omsorgen igjen etter kort tid. Alle foreldrene hadde samværsavtaler.

De fleste foreldrene mente at vanskelighetene de hadde på plasseringstidspunktet, var tilbakelagt eller i bedring. De som hadde hatt rusproblemer, var enten rusfrie, eller hadde legemiddelassistert rehabilitering. Flere hadde vært utsatt for vold av kjærester eller av personer de møtte i et brutalt gatemiljø. Dette var nå forandret. I de tilfellene psykiatriske lidelser var problemet, var foreldrene under behandling og følte de hadde kontroll. Egen voldelig atferd hadde vært problemet for to av de fire fedrene. De var under behandling. De som hadde mistet omsorgen på grunn av generell omsorgssvikt, mente med unntak av en, at de aldri hadde utøvd omsorgssvikt.

Analyse og funn

Intervjuene ble tatt opp på bånd, lyttet på og transkribert av de samme to forskerne som utførte intervjuene. Ved gjennomlesningen av tekstene ble foreløpige refleksjoner nedtegnet. Sammendrag av hvert enkelt intervju ble skrevet etter hukommelsen og sjekket mot de transkriberte intervjuene. Tema som gjaldt oppfatning av foreldreskapet og som spesielt gikk på foreldresituasjonen i dag, ble identifisert og kategorisert. Utskriftene ble lest på tvers for å se hva materialet samlet uttrykte.

I det følgende presenteres hovedfunnene i foreldrenes opplevelser av et foreldreskap på avstand. Hovedbudskapet er at foreldrene fremdeles føler seg, og regner seg, som barnas foreldre. Sentral var også deres opplevelse av en barneverntjeneste som oppførte seg umenneskelig og lite hjelpende både før og etter omsorgsovertakelsen, og som la hindringer i veien for utøvelse av foreldreskapet.

Regnet de seg som foreldre fortsatt?

Alle foreldrene hadde en sterk bevissthet om at de var barnas foreldre og ønsket å bli betraktet som det. Foreldrebevisstheten var uavhengig av om barna oppfattet dem som foreldrene sine. De begrunnet følelsen av å være foreldre med at de faktisk var foreldrene. Relasjonen de hadde til barna, understreket i tillegg foreldrefølelsen. En mor uttrykte det slik:

Vi har dem i hodet hele veien. Det har vel alle foreldre, tror jeg. Jeg tror ikke det er så stor forskjell om de er i fosterhjem eller ikke, om man tenker på dem.

At mødre til fosterhjemsplasserte barn fortsatt oppfatter seg som mødre, viser også annen forskning (Holtan 2002, Moldestad 2002, Ellingsen 2006). Holtan og Eriksen (2006) benevner mødrenes følelse av bindingen de hadde til et barn i fosterhjem som de sjelden møtte, som «den sprø dragningen».

Foreldrene hadde oppfattet barneverntjenestens målsetning om at barna skulle være i fosterhjem res-ten av oppveksten. Dette påvirket ikke ønsket om et fortsatt foreldreskap. Med få unntak ønsket alle større tilgjengelighet til barna. De som hadde fått barna plassert mot sin vilje mens barna var spedbarn, var ambivalente til å opprettholde kontakten.

Hvordan de så seg selv som foreldre

De fleste var opptatt av at de selv var og hadde vært gode foreldre. Slik uttalte to foreldre seg:

Ja, jeg mener jo at jeg er snill, men rettferdig. Kjærlig.

Jeg vet at jeg er en god mor, og det vet ungene mine òg.

De viste for eksempel til at barna deres var sosiale, flinke og godt likt både før og etter at de kom i fosterhjem. Foreldre som på plasseringstidspunktet var aktive rusmisbrukere og selv hadde sørget for å få barna plassert, mente at misbruk av rusmidler ikke var forenlig med omsorg for barn. De så det som god omsorg at de fikk barna plassert, fordi det fremsto som den beste løsningen for barna. Foreldrene hadde lagt vekt på å være i barnas liv fortsatt og på å opprettholde en følelsesmessig kontakt med dem. De som aktivt kjempet mot barnevernets plassering av barna, regnet denne kampen som tegn på godt foreldreskap.

Foreldrene mente at familie og venner anså dem som gode foreldre for barna. Noen fortalte om god respons på sin omsorgsutøvelse fra fagfolk utenfor barnevernet. Fedrene som ikke hadde bodd med barna og hadde hatt lite kontakt med dem, følte seg sikre på at de ville ha vært gode fedre hvis de hadde fått omsorgen for barnet. Kommentarer fra venner om at de hadde godt lag med barn og var gode onkler for nieser og nevøer, mente de bekreftet dette. Bare noen få nyanserte bildet. En sa at hennes omsorg på plasseringstidspunktet var for dårlig totalt sett, en annen at hun var for stresset, slik at det ble kaotisk hjemme. De som så at barnevernet hadde noe rett i sin vurdering av dem som foreldre, mente likevel at barnevernet hadde overreagert med et for sterkt inngrep.

Flere foreldre uroet seg for om barna fikk nok kjærlighet i fosterhjemmet. Noen så at fosterforeldrene var flinke til å følge barna opp praktisk og i aktiviteter utenfor hjemmet, men mente de ikke hadde den føl-elsesmessige nærheten som barnet også trengte, og som de selv syntes var viktigst. Det førte til en uro hos flere foreldre om hvordan barnet egentlig hadde det i fosterhjemmet. Dette kan tolkes som omsorgsfull bekymring fra foreldrene.

Disse fortellingene uttrykte hva foreldrene reelt følte. Samtidig kan de sees som en beskyttelsesstrategi mot barnevernets syn på dem som dårlige foreldre. De kjempet for sin selvaktelse og ville vise at de hadde rett og barnevernet feil. En av dem sa det slik:

Så jeg føler at det er den viktigste kampen i ditt liv, at du faktisk må renvaske deg og vise at du er skikket til omsorgen, for å si det sånn.

Prosessen frem mot omsorgsovertakelsen hadde vært en påkjenning for selvfølelse og egenverd, ifølge foreldrene. Påkjenningen gjaldt sakkyndighetserklæringene, drøftingene med barnevernet i saksforberedelsen og vitneførselen under nemndsbehandlingen. Det ansees viktig og vanlig å forsvare seg mot angrep på identitet for å opprettholde egenverd (Breakwell 1986). Backe-Hansen (2001) viser at å yte motstand mot barnevernets syn på dem som dårlige mødre, er en funksjonell strategi mødre i barnevernet kan benytte for å vise seg ansvarlige og være innenfor hva som er akseptert som godt foreldreskap.

Synspunkt på plasseringen

Tre hovedmønstre fremsto blant foreldrene når det gjaldt hvordan de så på omsorgsovertakelsen: sinne og motstand, resignasjon og positiv akseptering. Tilsvarende inndeling fant Neil (2006) for foreldre til barn som var bortadopterte av barnevernet. Vel en tredjedel av foreldrene i vårt utvalg var sterkt imot omsorgsovertakelsen. De mente at barnevernet hadde løyet om dem, brukt foreldete opplysninger og at vedtakene i fylkesnemnda eller tingretten var fattet på feil grunnlag. De påpekte at barnevernet ikke hadde fulgt loven og satt inn tilstrekkelig og tilpasset hjelp på forhånd. Disse foreldrene ønsket sterkt at barna ble flyttet hjem igjen, og hadde formelt krevd tilbakeføring på intervjutidspunktet. Noen hadde engasjert seg i et nettverk mot barnevernet. Nok en tredjedel hadde resignert og motstrebende sagt seg enig i plasseringen. Deres følelser i forhold til barnevernet var i hovedsak negative, men de ga også uttrykk for at de hadde møtt forståelse og hjelp av enkeltmennesker i barnevernet. Også i denne gruppen mente flere at barnevernet ikke hadde hatt gode nok grunner til å foreslå omsorgsovertakelse.

Den siste tredjedelen var enig i at barna ble plassert. Av disse var noen få helt komfortable med ordningen. De følte at de hadde kontroll; de hadde selv bedt om denne løsningen, og også valgt plasseringsstedet. De øvrige hadde flere forhold de var uenig med barneverntjenesten eller fosterforeldrene i, men så at det beste for barnet totalt sett var å bo i fosterhjemmet. Disse delte i hovedsak barnevernets forståelse av plasseringsgrunnene. Ellingsen (2006) fant at enighet i beslutningen om omsorgsovertakelse, var viktig for mødrenes tilfredshet med kontakten med barneverntjenesten.

Hvordan fortelle til andre om foreldreskapet?

Foreldrene forholdt seg ulikt til om de snakket med andre om barna de hadde i fosterhjem. Halvparten syntes det var greitt å fortelle det, mens den andre halvparten syntes det var svært ubehagelig. Når det ble stilt spørsmål om de hadde barn, så likevel de fleste seg sine folk an før de fortalte at de hadde barn som var i fosterhjem. Som uttrykt av denne moren:

Det er knallhardt å fortelle andre at en har barn i fosterhjem. Om jeg gjør det, spørs hvem det er. Det spørs hvordan jeg kjenner dem. Treffer jeg fremmede, og det blir snakk om barn og sånn, da snakker jeg om mine unger, men jeg nevner ikke at de er i fosterhjem. Nei, for det at de kan få inntrykket at det er min feil. At det må være en grunn for at de er tatt, ikke sant?

Det er gjerne forbundet med skam å stå frem som foreldre når barnet ikke bor hos deg. Skamfølelsen bunner i at en opplever seg som et dårlig menneske (Ben-Zeèv 2000). Det gjelder både for foreldre som er fratatt omsorgen av barnevernet, og for foreldre, særlig mødre, som ikke vinner frem i barnefordelingssaker (Trulsson 1998, Kielty 2008). Skillet mellom hva som forventes av deg og hva du faktisk gjør på viktige livsområder, gir grunnlag for stigmatisering, påvirker selvoppfatningen og kan medføre ulike forsvarsmekanismer. Det ser vi blant annet hos mødre som velger å la barna bli igjen hos far etter en skilsmisse. De har følt samfunnets misbilligelse og avvisning (Kielty 2008).

De som mente det gikk bra å fortelle andre om sine barn i fosterhjem, mente de gjorde det i alle sammenhenger og regnet seg som sterke nok til å tåle de reaksjoner som måtte komme. I denne gruppen var fedrene og de foreldrene som selv hadde sørget for å få sine barn plassert. Ingen av disse var underkjent som foreldre av barnevernsmyndighetene, noe de passet på å flette inn når de fortalte fremmede om sine barn i fosterhjem. Ved nærmere ettertanke hadde likevel foreldrene i denne gruppen eksempler på at de ikke alltid fortalte sannheten, som for eksempel til arbeidsgiver eller i jobbintervju.

Selv om foreldrene fryktet stigmatisering, ga ingen eksempler på at de hadde erfart avvisning fra arbeidskamerater eller bekjente. En av foreldrene kommenterte det slik:

Og det er jo og det at du føler i utgangspunktet at du har liksom stemplet i pannen: Udugelig, ubrukelig, kastet på søppelhaugen, ferdig, bort, vekk. Jeg har veldig den der følelsen der, selv om jeg personlig aldri har opplevd å bli møtt med det. Nei, aldri, ikke fra noen. Det er noe du føler inne i deg, selv om ingen har gitt uttrykk for det i ord eller handling. Ja, ja, bortsett fra det som jeg kaller systemet (barnevernet).

Dette kan komme av at de først fortalte om barna når de allerede følte seg forstått og akseptert. Men det kan også være at foreldrene hadde venner og bekjente med større toleranse, fordi de hadde livserfaringer som gjorde at de forsto bakgrunnen for en omsorgsovertakelse. At folk vanligvis er høflige og tilbakeholdne overfor et så vanskelig tema, vil trolig også spille inn.

Skilsmisse er blitt vanlig, samboerskap likeså, og ekteskap mellom mennesker av samme kjønn er legalisert. Barn med skilte foreldre kan bo halve tiden hos far og halve hos mor. Foreldrene var inne på at utviklingen av nye familieformer gjorde tilværelsen som besøksfor-eldre mindre stigmatisert. Det kan ha gjort at en del av foreldrene ikke så sterkt opplevde sin familiesituasjon som avvikende og skamfull. Også andre familier faller utenfor kjernefamilien som fremdeles synes å være målestokken for den gode familie (Egelund 1997, Hydén og Hydén 2002).

Hvordan viste de barna at de fortsatt var foreldrene?

Foreldrene opplevde at de hadde få muligheter til å være foreldre, fordi deres tilgjengelighet til barna og informasjon om barnas situasjon var svært begrenset. Unntaket var de få som selv hadde foreslått plasseringen og som følte de hadde reell innflytelse. For de øvrige ble det viktig når de så barna så lite, at barna skulle vite at foreldrene var glade i dem. Det fortalte de hver gang de møtte barna; de nærmest innprentet det. En mor som var imot at barnet var i fosterhjem, sa det slik:

Du kan ikke gjøre det på annen måte enn å forsikre han om dette hver gang han er hjemme, du gjentar jo hver gang han er hjemme at du er glad i ham, du gjentar hver gang at du kjemper videre for at han skal komme hjem igjen, hver gang han spør og det gjør han mange ganger i løpet av et samvær, så forsikrer vi om at vi aldri kommer til å gi opp.

Foreldrene var opptatt av at samværene skulle være gode. De ville gjøre noe som barna hadde lyst til og som kunne få dem til å huske samværene som noe spesielt. De fortalte om interesser de ville dele med barna, som gleden ved å lese bøker, naturvern, håndarbeid og matlaging. Det var likevel noe uro forbundet med rollen som morsom samværsforelder. De følte seg ikke som ordentlige foreldre hvis samværene kun besto av aktiviteter. Det var viktig også å få snakket med barna om noe vesentlig; om hva barna var opptatt av og om hvordan de hadde det på skolen og i fritiden. De som hadde bodd med barna i lengre tid før plasseringen, mente de hadde en kontakt med barna som gjorde det mulig å snakke med dem om holdningsspørsmål. Det syntes de foreldre skulle gjøre. De var glade når barna viste dem fortrolighet.

Foreldrene som kjempet aktivt for å få barna hjem igjen, syntes å se denne kampen som hovedinnholdet i foreldreskapet. Gjennom rettssakene, advokatsamtalene og møtene med saksbehandlerne viste de barna at de var foreldre. De handlet ut fra en overbevisning om at barna ville hjem og følte de måtte gjøre dem trygge på at de arbeidet for det. Samtidig som dette var en måte å vise barna sin kjærlighet, kan det ses som en måte å kjempe for egen selvaktelse. Ved å kjempe denne kampen, fikk de styrke og fikk vist den.

Hindringer for foreldreskapet

Selv om de følte at de var barnas foreldre, opplevde mange at «systemet» hindret dem i å være foreldre. Noen hadde blitt oppfordret av saksbehandler til å se på seg selv som en tante eller slektning. Det opplevde de som sårende. Andre opplevde at ønsker de hadde for samværene ikke ble respektert, selv om disse ikke burde skape vanskeligheter. Andre fortalte at de ikke ble tatt med på råd, fikk informasjon eller ble inkludert i begivenheter i barnas liv (se Ellingsen 2006). En mor uttrykte det mange av respondentene var opptatt av:

Det er komplett umulig (å forme en foreldrerolle) sånn som barnevernet bevisst har lagt det opp. De går inn for å bryte all kontakt, hvilket de også har klart, sant, til tross for påpekninger om det stikk motsatte; at dette har de ikke rett til.

Både de som fortsatt kjempet mot plasseringen og de som hadde akseptert den, mente de ble hindret i å utføre foreldreomsorg. De hadde til dels svært sterke synspunkt på dette. De mente at saksbehandlerne ikke ga dem de rettigheter de hadde etter Lov om barneverntjenester. Mens barnevernloven gir anledning til å klage på vedtak, opplevde de at de ble straffet for å benytte denne muligheten. De fikk ikke gjennomslag for ønskene eller kravene sine og tapte i tillegg rettigheter de allerede hadde. De fikk mindre samvær og knappere tilgang til fosterhjemmet i form av «brev- og telefonforbud». To utsagn formidlet frustrasjonene mange følte:

Du må huske på at de (barnevernet) aldri har gått til noe sak om å redusere de åtte samværene. Det har kommet i forlengelsen av at jeg har gått til sak for å øke dem.

…når det gjelder de juridiske rettighetene, blant annet med foreldreansvaret – så er det ikke verdt papiret det er skrevet på – vi får ikke komme på møter – alt blir prøvd holdt vekk fra meg.

De opplevde at de ble mislikt når de uttrykte sin uenighet. En mor sa det slik:

De er veldig sånn: hvis du er enig med dem, da er du så fantastisk flink og har sånn innsikt at det ikke er måte på, men hvis du viser at du har egne meninger, så uff, nei. Da er det ikke mye med deg.

Når foreldrene krever barna tilbakeført eller klager på vedtak, kan barnevernet oppfatte at de bekrefter de negative bildene av seg selv (Taylor i Trulsson 1998). De negative bildene kan handle om forskjellige forhold, som rusmisbruk, umodenhet og personlighetsforstyrrelser. Resultatet blir at deres muligheter til medvirkning i saken strammes inn. Saksbehandlere fremmer ofte ikke forslag om mindre samvær selv om det ville vært riktigst for barnet, fordi de ønsker å beholde ro i sakene. Når foreldrene fremmer saker for nemnd, er roen allerede forstyrret. Da benytter barnevernet anledningen til å legge frem problemene med samvær og til å foreslå innskrenkninger (Havik og Moldestad 2002).

Å snakke om systemet i urettferdighets- og rettferdighetstermer kan være en måte å forsvare seg på (Mathiesen 1972). Man bruker mot systemet at det feiler i forhold til egne krav og idealer. Her for eksempel idealene om likhet for loven og om det biologiske prinsipp. Kritikk kan føre til at representanter for systemet gir etter for kritikken. I foreldrenes fortellinger syntes ikke anklagene mot barnevernet å føre til positive forandringer, men heller å stresse forholdet mellom forelder og saksbehandler.

Foreldre som hadde fått sine babyer eller småbarn plassert, opplevde foreldrerollen på avstand som særlig vanskelig. De hadde ikke deltatt i barnas utvikling og kjente dem lite. En mor så det slik:

Det er veldig sårt, det er ikke en ønskelig situasjon i hele tatt, jeg har lyst til å kjenne ham, jeg har lyst til at han skal kjenne meg også.

Det var vanskelig for småbarnsforeldrene at de ikke fikk formidlet til barna at de var deres foreldre. Hvordan de kunne holde dette ut, var et stadig tilbakevendende tema i tankene. De skjønte de ikke kunne forvente at barna skulle se på dem som foreldrene, og de skjønte de ikke kunne «buse på» dem og klemme dem under samværene, fordi barna opplevde dem som fremmede. Foreldrene var opptatt av at barneverntjenesten og fosterforeldrene måtte legge til rette for at foreldre og barn kunne være sammen på en god måte. Fosterforeldrene burde bli fortalt at de ikke måtte demonstrere barnets tilhørighet i fosterhjemmet så sterkt under samværene, slik denne moren hadde erfart:

Som mor får jeg ikke gjort noe. Ingenting, absolutt ingenting, jeg får ingen kontakt med A, for fostermoren hun vil at A skal gjøre alt mulig som synge, klappe, hele tiden vise hva han kan, overdøver A på alt. Jeg kan ikke sitte og leke eller snakke med ham, fordi de (fosterforeldrene) er der hele tiden, jeg får aldri noe tid alene.

Vanskelighetene småbarnsforeldrene opplevde med å få være foreldre, prøvde de å løse ved å søke om mer samværstid. De overveiet hele tiden å søke barna tilbakeført. To hadde gjort det. Den ene innså at det bød på problemer hvis barnet ble tilbakeført, fordi barnet var knyttet til en annen mor. Men hvis barn kunne knytte seg til en fremmed fostermor, måtte det kunne knytte seg til en fremmed mor. Den andre hadde søkt tilbakeføring i frustrasjon over hele situasjonen, men visste med seg selv at det ikke ville bli imøtekommet. Hun antydet at en romsligere holdning fra barneverntjenestens side ville spart alle for en krevende tilbakeføringssak.

Konflikter som utspiller seg i og om samvær er et stort tema i det praktiske barnevernsarbeidet. For disse foreldrene innebar samværene opplevde gleder og problemer i møte med barna. De fremhevet ikke fosterforeldrene som hindring for eget foreldreskap. Når de opplevde at fosterforeldrene la hindringer i veien, mente de det var barnevernet som skulle opplyst dem og lagt bedre til rette.

Også barna kunne bidra til at det var vanskelig å være foreldre på avstand. Noen foreldre fortalte at barna ikke avsatte mye tid til mor eller far og viste ikke tristhet når samværet var over. For tenåringsbarna regnet foreldrene at slik var ungdom generelt, men var inne på at barna kunne ha opplevd så mange skuffelser med dem, at de var blitt mer likegyldige. For et noe mindre barn, regnet moren at det var en effekt av at barnet hadde knyttet seg i fosterhjemmet og at få og korte samvær hadde gitt kontakten med henne dårlige vekstvilkår.

Diskusjon

Foreldrene i undersøkelsen anså seg som gode foreldre. De knyttet foreldreskapet til hva de følte for barna og hvordan de forsto dem – ikke til sine personlige problemer. Det er iøynefallende at de hadde et så lite nyansert bilde av seg som foreldre på tross av at de hadde vært igjennom en prosess med å bli fratatt sine barn. Som oftest hadde de også hatt flere nemnds- og rettsavgjørelser som hadde støttet barnevernets vurdering av deres omsorgsutøvelse. At de følte seg som gode foreldre kan ha sammenheng med at de følte seg lite sett som foreldre av barneverntjenesten utover det negative, lite hørt når det gjaldt sine verdier og synspunkt vedrørende barna og lite involvert i barnas liv i dag. Når deres erfaringer ble etterspurt i intervjuet, og de ble lyttet til med interesse, ble det maktpåliggende å få frem sine gode sider som foreldre (se Backe-Hansen 2001, Höjer 2007). At de fortsatt ønsket å være foreldre og at de trofast hadde fulgt opp samværene med barna, mener vi også medvirket til hvordan de så på seg selv som foreldre.

Også kampen for et positivt selvbilde kan ha virket inn på deres opplevelse og beskrivelse av seg selv som foreldre. Det er innen rammen av felles verdier vi konstruerer vår identitet, for kvinner for eksempel innen verdien å være en god mor (Backe-Hansen 2001). Det er også på grunnlag av oppfyllelse av felles verdier vi skaper vår selvrespekt.

Det syntes ikke å være et alternativ for foreldrene å avslutte foreldreskapet selv om barna skulle forbli i fosterhjemmet. Forventningene til hvordan foreldre skal ivareta og ha gode og kjærlige relasjoner til sine barn, er sterke i vårt samfunn. Dette gjelder spesielt mødrene, men også i økende grad fedrene, fordi forestillingen om hva som gjør en mann til en god far, har forandret seg med mer krav om involvering i barnets hverdagsliv (Haavind 2006). Relasjonen til barna kan i det senmoderne samfunnet bli særlig betydningsfull både for kvinner og menn, fordi den ansees varig, mens andre nære relasjoner brytes alt etter følelsesstyrken i dem (Hydén og Hydén 2002, Höjer 2007). Styrken i foreldrenes ønske om å være foreldre kan også forstås ut fra det.

Forståelig nok har foreldre størst vanskeligheter med å tilpasse seg den nye foreldrerollen når omsorgsovertakelsen skjer mot deres vilje (Ferguson 1994). De bruker kreftene på å forsøke å endre situasjonen og på å forsvare sin identitet. Backe-Hansen (2001) har vist at saksbehandlere i barneverntjenesten ofte beskriver mødre negativt og legger vekt på egenskaper og problemer når de vurderer barns omsorgssituasjon. Hun viser til Croghan og Mill (1998) som sier at det sannsynligvis vil «være mer produktivt å velge tilnærmingsmåter som ivaretar deres selvfølelse og som lar dem beholde så mye som mulig av sin autonomi» (Backe-Hansen 2001, s. 12). I vår undersøkelse hadde mødrene og fedrene i hovedsak samme opplevelse av sine møter med barnevernsystemet. Av deres fortellinger kan trekkes ut at det er viktig å ha sin selvrespekt i behold, eller få støttet opp under den for å kunne tilpasse seg en ny og annerledes foreldrerolle. Tiden rundt plasseringen synes å være særlig kritisk: foreldrene følte seg lite hørt og lite verd. Da er det viktig at barnevernet anerkjenner dem som foreldre og ivaretar dem som personer.

I fylkesnemnden hvor omsorgsovertakelsene besluttes, hører partene alle argumenter som legges frem. De har mulighet til å forstå hvilke synspunkt som får avgjørende betydning. Imidlertid ligner systemet en domstol, og partene kan lett opptre som om de var i en rettssal og interessekamp kan bli fremtredende, «i motsetning til en genuin søken etter den beste løsning for barnet» (Eriksen og Skivenes 1998, s. 370). Når barnevernets saksfremstillinger til fylkesnemnden har fokusert på foreldrenes utilstrekkelighet og patologi, tapper forhandlingene foreldrenes selvfølelse. Foreldrene starter negativt ut i sin nye foreldrerolle hvor de skal ivareta barna fra en annen posisjon. I sin nye rolle er det forventet at de skal samarbeide godt med både barneverntjeneste og fosterforeldre. Forhandlingene i fylkesnemnden skal først og fremst ivareta barnas interesser, men det er viktig at foreldrene behandles på en måte som gir dem en reell sjanse til å være noe for sine barn fortsatt. Det synes ikke som forhandlingene har gjort det i tilstrekkelig grad for disse foreldrene.

Tiden etter omsorgsovertakelsen var problematisk for foreldrene ved at barneverntjenesten fremdeles ikke hørte på dem eller la forholdene godt til rette for samvær. Mens foreldreansvar og samvær bestemmes i fylkesnemnd og rettssystem, er det barneverntjenesten som avgjør hvor mye foreldrene i praksis skal få delta sammen med barna. Saksbehandler avgjør hvilken informasjon foreldrene får og hvilke beslutninger de får være med å ta. Man kan være enig i Christiansen og Andersens (2009) betraktning om å etablere rutiner som sikrer at vurderinger og beslutninger løftes ut av relasjonen mellom foreldre og saksbehandler. Deres betraktning gjaldt beslutninger om å plassere barn utenfor hjemmet. Begrunnelsen deres er at den type vurderinger tas i krevende situasjoner, at kunnskapsgrunnlaget for beslutningene gir lite entydige handlingsanvisninger og at temaområdet er sterkt verdiladet. De samme betraktninger kan gjøres gjeldende når det gjelder saksbehandlers samarbeid med barnas foreldre om barna og foreldrerollen.

Når foreldre og barneverntjeneste ser så forskjellig på sentrale forhold i barnevernsakene som vist av foreldrene i denne undersøkelsen, må muligheten til å forstå hverandre gis bedre vilkår. Foreldrene kan trenge å komme i en mer likeverdig samhandling med barneverntjenesten hvor man drøfter situasjonen de og barna er i og forhold foreldre og saksbehandler ser forskjellig. Situasjonen ville vinne på at en kyndig person uten egne interesser i saken ledet disse drøftingene og sørget for at begge parters interesser og forslag til endringer ble drøftet (Moldestad 2007, se også Rønbeck 2008).

Christiansen og Andersen (2009) stiller spørsmål om de barnevernansatte alltid er nøye med å vurdere når uenigheten mellom dem og foreldrene bunner i foreldrenes manglende forståelse og innlevelse i barnas situasjon, når den bunner i ulikheter i posisjon og forståelse og når den er en reaksjon på møtene med barnevernets makt. Dette er viktige spørsmål. Foreldrene i vår undersøkelse var opptatt av forskjellene i forståelse mellom dem og barneverntjenesten, og de var opptatt av barnevernets makt. De mente barneverntjenesten sjelden etterspurte deres kompetanse og demonstrerte maktarroganse ved ikke å lytte til de synspunkt foreldrene likevel ga. De mente også at barnevernet demonstrerte sin makt ved ikke å anerkjenne rettigheter de mente de som foreldre hadde etter barnevernloven. Hva som er til det beste for barnet, kan foreldre og saksbehandler være uenige om, men man fremmer ikke nødvendigvis ro og stabilitet for barnet ved å begrense foreldrene mest mulig, noe som foreldrene i denne undersøkelsen følte seg utsatt for.

Med noen få unntak syntes foreldrene å være ganske alene om å forme sin rolle som foreldre på avstand. Indirekte fikk de likevel «hjelp» til å forme foreldrerollen ved alle restriksjonene barnevernet ga som reaksjoner på krav de fremmet eller måter de oppførte seg på i saken. Foreldrerollens innhold bør være et åpent og forpliktende tema i den enkelte barnevernsaken, slik det anbefales i Barne- og likestillingsdepartementets veileder om oppfølging av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem (2009). Foreldrerollen kan ikke utarbeides av foreldrene alene. Heller ikke fosterforeldrerollen av fosterforeldrene. Rollene må formes i samarbeid med de øvrige partene i barnevernsaken og prøves ut. Kufeldt og Allison (1990) hevder at det er stor fare for at foreldrene vil bli ekskludert hvis ikke rollene mellom foreldre og fosterforeldre er klart definerte. At foreldrene ekskluderes er ikke i overensstemmelse med samværsbestemmelsene i Lov om barneverntjenester.

Foreldrene beholder foreldreansvaret etter omsorgsorgsovertakelsen, men med begrensninger i rettigheter og forpliktelser. Det er uklart hvilke rettigheter og forpliktelser foreldrene har i behold. Det finnes ikke noen klargjørende praksis her (Bendiksen 2008). I vår undersøkelse kommer denne uklarheten tydelig frem. Foreldrene mente de hadde mange rettigheter i forhold til barnet som de fant at barnevernet urettmessig tok fra dem. Ut fra foreldrenes erfaringer kan det se ut som det også var uklart for saksbehandlerne hva foreldrene hadde rett til i kraft av foreldreansvaret. Barneverntjenesten kan av eget tiltak gi foreldre større deltakelse så lenge det ikke strir mot intensjonen i fylkesnemndens vedtak og større deltakelse er til barnets beste. I tillegg til en juridisk avklaring, ser vi en faglig gjennomtenkning og avklaring av hva som bør ligge i foreldreansvaret for langtidsplasserte barn som nødvendig.

Avslutning

De synspunkt som kommer frem i denne undersøkelsen er ganske overensstemmende med hva som er funnet i andre undersøkelser om foreldreskap på avstand. Det understreker ytterligere behovet for et mer systematisk foreldrearbeid. Endringen i Lov om barneverntjenester som gir barneverntjenesten plikt til å følge opp foreldrene etter en omsorgsovertakelse, er en viktig begynnelse. Det er også den statlige veilederen til det kommunale barnevernet om oppfølging av foreldre med barn i fosterhjem. Etter vår mening er en veileder imidlertid ikke forpliktende nok til å sikre et bedre foreldrearbeid.

Det som synes nytt i denne undersøkelsen, er foreldrenes samstemte følelse av å være gode foreldre til tross for et underkjent foreldreskap. Dette resultatet kan tolkes på ulike måter. Vi har hørt det som et budskap fra foreldrene om at de regner seg som betydningsfulle for sine barn og kan delta mer i deres liv. Undersøkelsen får også frem et mer nyansert budskap når det gjelder følelsen av skam og skyld. Det kan se ut som dagens nye familieformer hjelper noen foreldre til å leve bedre med sin situasjon. Kanskje det frigir ressurser til bedre samarbeid om barna i fosterhjem?

Vi vet i dag for lite om hva et annerledes foreldrearbeid vil kunne gi når det gjelder deltakelse i barnas liv utover avtalefestet samvær. Foreldrearbeidet for barn under omsorg har vært lite satt i system og lite forsket på ut fra dette perspektiv. Foreldrene i denne undersøkelsen hadde ulik grad av forståelse for barnevernets beslutninger. Samarbeidet deres med barnevernet var også ulikt. Undersøkelsen viste at det var interessemotsetninger mellom foreldre og barneverntjeneste under barnevernets oppfølging av barnevernsakene – også der foreldrene forsto bakgrunnen for omsorgsovertakelsen. Å oppnå et fullt harmonisk samarbeid mellom foreldre og barneverntjeneste om barnets tilværelse i fosterhjemmet, tror vi ikke lar seg gjøre. Foreldrene var heller ikke opptatt av det. Men alle foreldrene ønsket at barneverntjenesten skulle anse dem som foreldre, forstå og ta hensyn til dem og deres situasjon som foreldre. Man kan tenke seg at flere foreldre gjennom det ville kunne komme i bedre samarbeid og ha større nytte og glede av det enn det som er tilfelle i dag. Den muligheten viste Slettebø (2008) i sin undersøkelse om medvirkning. Mer fornøyde foreldre, tror vi også vil komme barna til gode i fosterhjemmet.

Ut fra funnene i denne undersøkelsen vil det være av interesse å utforske saker hvor samarbeidet fungerer til tross for at foreldrene er uenig i plasseringen eller har følt seg motarbeidet i foreldrerollen. Hva har bidradd til et godt fungerende samarbeid? Har det hatt omkostninger for barna, foreldrene og barneverntjenesten? Og i hvilken grad er utfordringene foreldrene i denne undersøkelsen peker på, tatt hensyn til?

Sammendrag

Når barn blir plassert i fosterhjem og vokser opp der, møter foreldrene mange utfordringer som truer deres foreldrerolle. De vil møte disse utfordringene forskjellig i forsøk på å bevare sin identitet som foreldre og som personer. Det er uklart hvilke rettigheter og forpliktelser foreldrene har i behold etter en omsorgsovertakelse. Vi anser en faglig gjennomtenkning og avklaring av hva som bør ligge i foreldreansvaret for langtidsplasserte barn som nødvendig. Denne artikkelen vil belyse hvordan 20 foreldre som har barn i fosterhjem opplevde sitt foreldreskap på avstand.

Nøkkelbegreper: barnevern, foreldreskap, fosterbarn, omsorgsovertakelse, langtidsplassering

Summary

Parenting while apart - how parents with children in foster care feel about their identity as parents

When children grow up in foster care, the parents will face a lot of challenges and threats to their parenting role. They will meet these challenges in different ways to preserve their identity as parents and humans. It is unclear which rights and commitments the parents will retain after placement of child into foster care. We consider it necessary to have a professional consideration and clarification of these issues. This paper will reflect how 20 parents with children in foster care, experienced their parenthood.

Keywords: child welfare, parents of children in foster care, permanent placement

Litteratur

Alpert, Lily T. (2005): Research review: Parents’ services experience – a missing element in research on foster care outcomes. Child and Family Social Work, 10, pp 361-366.

Alvær, Bente G. (1990): Creating the source through folkloristic fieldwork, a personal narrative. Helsinki: Suomalainen tiedeakatemia Distributors: Tiedekirja [and] Akateeminen kirjakaupp

Angel, Bjørn Ø. (2007): Det vanskelige foreldreskapet. Skriftserien. Kristiansand, Høgskolen i Agder.

Backe-Hansen, Elisabeth (2001): Morsbilder i barnevernet. Tidskriftet Norges Barnevern, 78, 2, 3-14.

Backe-Hansen, Elisabeth. (2003): Biologi, barnevern og beslutninger: Kritisk refleksjon over det biologiske prinsippet. Tidskriftet Norges Barnevern, 80, 3, 3-15.

Barne- og likestillingsdepartementet (2009): Veileder. Oppfølging av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller på institusjon

Ben-Zeèv, Aaron (2000): The subtlety of emotions, Cambridge, Mass: The MIT press.

Bendiksen, Lena R. L. (2008): Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer – foreldreansvar og adopsjon. Oslo: Fagbokforlaget.

Breakwell, Glynis (1986): Coping with Threatened Identities. London: Metheun.

Bunkholdt, Vigdis (2002): Mellom relasjonell kontinuitet og relasjonell stabilitet: Et dilemma for barnevernet. Tidsskriftet Norges Barnevern, 79, 2, 13-21.

Christiansen Øivin & Norman Anderssen (2009): From concerned to convinced: reaching decisions about out-of-home care in Norwegian Child Welfare Services. Child & Family Social Work (in press).

Croghan Rosaleen & Dorothy Mill (1998): Strategies of resistance: «Bad» mothers dispute the evidence. Feminism and Psychology, 8, 445-465.

Egelund, Trine (1997): Beskyttelse av barndommen. København: Hans Reitzels Forlag.

Egelund, Trine & Anne-Dorthe Hestbæk (2003): Anbringelse av børn og unge uden for hjemmet. En forskningsoversikt. København: Socialforskningsinstituttet. 03:04.

Ellingsen, Ingunn T. (2006): Mor uten Barn – Oppfølging etter omsorgsovertakelsen. Master i Sosialt Arbeid, Høgskolen i Bodø.

Eriksen, Erik O. & Marit Skivenes (1998): Om å fatte riktige beslutninger i barnevernet. Tidsskrift for samfunnsforskning. Vol. 3.

Fergussen, Sandra K. (1994): Mothers without children: implications for practice. Affilia: Journal Of Women and Social Work, 9, 101 – 117.

Haight, Wendy, James Black, Sarah Mangeldorf, Grace Giorgio, Lakshmi Tata, Sara Schoppe & Margareth Szewczyk (2002): Making visits better: The Perspectives of Parents, Foster Parents and Child Welfare Workers Child Welfare, Vol LXXX, 2, March, April.

Haavind, Hanne (2006): Midt i tredje akt? Fedres deltakelse i det omsorgsulle foreldreskap. Tidsskrift for norsk psykologforening, 43, 683-693.

Havik, Toril & Bente Moldestad (2002): Etter plasseringen: samvær og samarbeid. I Backe-Hansen, E. (red.), Flytting i barnevernets regi. Oslo: Gyldendal Akademisk, in press.

Havik, Toril (2003): Barnets beste – har vi noen holdepunkter? Tidsskriftet Norges Barnevern, 80, 4, 14-17.

Hennum, Nicole (2002): Kjærligheten og autoritetens kulturelle koder. Om å være mor og far for norsk ungdom. Rapport 19.

Holtan, Amy (2002): Barndom i fosterhjem i egen slekt. Doktorgradsavhandling, Institutt for sosiologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Tromsø.

Holtan, Amy & Sissel H. Eriksen (2006): The brittle attraction: Women deprived of the custody of children. International Journal of Child Family Welfare, 3, 178 - 193.

Hydén, Margareta & Lars-Christer Hydén (2002): Samtal om den nya familjen och det eviga föräldraskapet. Stockholm: Natur och Kultur

Höjer, Ingrid (2007): Föräldrars röster – hur är det att ha sina barn placerade i fosterhem? Brukare och forskare samverkar. Stifelsen Allmänna Barnhuset, Skriftserie 2007: 2.

Kielty, Sandra (2008). Non-resident motherhood: managing a threatened identity. Child and Family Social Work, 13, pp 32 – 40.

Kufeldt, Kathleen & James Allison (1990): Fostering children – fostering families. Community alternatives. International Journal of Family Care. 2(1) 1-17.

Lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) med endringer.

Mathiesen, Thomas (1972): The Defences of the Weak. A Sociological Study of a Norwegian Correctional Institution. London: Tavistock Publications.

Moldestad, Bente (2002): Samvær sett fra foreldrenes ståsted – utfordringer for barnevernet. Tidsskriftet Norges Barnevern, 79, 3, 17-28.

Moldestad, Bente (2007): Å være foreldre til barn i fosterhjem. Tidsskriftet Norges Barnevern, 84. 2, 15 - 23.

Neil, Elsbeth (2006): Coming to Terms with the Loss of a Child: The Feelings of Birth Parents and Grandparents About Adoption and Post-Adoption Contact. Adoption Quarterly, Vol 10 (1), pp 1-23.

Quinton, David, Rushton, Alan, Dance, Cherilyn & Debbie Mayes (1997): Contact between Children Placed away from Home and their Birth Parents: Research Issues and Evidence. Clinical child psychology and psychiatry, 2 (3), 393-413.

Rød, Per A., Ekeland, Tor-Johan & Frode Thuen (2008): Barns erfaringer med konfliktfylte samlivsbrudd: Problemforståelse og følelsesmessige reaksjoner. Tidsskrift for norsk psykologforening, 45, 555-562.

Rønbeck, Knut: Konflikt og forsoning – en evalueringsundersøkelse. Doktorgradsavhandling. Institutt for psykologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Oslo.

Schofield, Gillian og Mary Beek (2005): Risk and Resilience in Long-term Foster Care. British Journal of Social Work, 351 – 19.

Sinclair, Ian (2005): Fostering now. Messages from Research. London: Department for Education and Skills.

Skivenes, Marit (2003): Et innlegg mot det biologiske prinsipp i barneverntjenesteloven. Tidskriftet Norges Barnevern, 80, 1, 23-25.

Slettebø, Tor (2008): Foreldres medbestemmelse i barnevernet. En studie av foreldres erfaringer med individuell og kollektiv medvirkning. Doktorgradsavhandling, Fakultet for samfunnsvitenskape og teknologiledelse, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap. NTNU.

Trulsson, Karin. (1998): Det är I alla fall mitt barn. En studia om att vara missbrukare och mamma. Stockholm: Carlsson bokfölag.

Wallerstein, Judith, Julia Lewis & Sandy Blakeslee (2000): The unexpected legacy of divorce: A twenty-five years landmark study. New York: Hyperion.

Wolkind, Stephen & Alan Rushton (1994) Residential and Foster Family Care. I M. Rutter, E. Taylor& L. Hersov (Eds.): Child and Adolescent Psychiatry. Modern Approaches. 3rd. edition. Oxford: Blackwell science.

03.12.2009
28.04.2022 09:49