«Foreldrefremmedgjøring» anerkjennes som begrep i foreldretvister – men det advares mot feilvurdering og tunnelsyn

Eivind Meland

Professor emeritus, Universitetet i Bergen, lege og veileder for spesialistkandidater i allmennmedisin

«Foreldrefremmedgjøring» er et omstridt begrep, men selve fenomenet er kjent for barneverns- og familievernsansatte og har stor relevans i rettspleien knyttet til barneverns- og barnerettssaker. Begrepet innebærer at noen barn som avviser en forelder, gjør det fordi de har blitt manipulert av den favoriserte forelderen til å skape og opprettholde falske og forvrengte tanker og følelser mot den avviste forelderen. Fenomenet kalles ofte «triangulering» innen systemisk familieterapi, mens foreldrefremmedgjøring er en ytterliggående form for triangulering med tilleggskriterier slik at det skal være gjenkjennbart som en subtil form for psykisk vold mot barn og rammede foreldre (Harman et al., 2018).

Barne- og likestillingsdepartementet ga i 2008 ut et informasjonsskriv til dommere, advokater og rettssakkyndige der forfatterne advarte mot å ha tillit til rettsparter som henviste til foreldrefremmedgjøring i rettstvister. En slik henvisning kunne gjøre det vanskelig for kvinner utsatt for vold, å være åpne om volden (Torsteinson et al., 2008). Selv om skrivet mante til å undersøke hver sak konkret, bidro det til at det i rettspleien og myndighetsutøvelsen ble gitt «forkjørsrett» til påstander om andre typer vold, og foreldrefremmedgjøring havnet i skyggen, til stor skade for barn og foreldre som urettmessig har mistet kontakt med hverandre.

Det synes nå å være vilje til å skape felles forståelse for begrepet foreldrefremmedgjøring i et polarisert fagmiljø. Nå har Frafjord sammen med van der Weele, en av psykologene som sto for informasjonsskrivet i 2008, skrevet en tankevekkende artikkel der foreldrefremmedgjøring anerkjennes som et reelt eksisterende fenomen som krever oppmerksomhet både i rettspleien, i myndighetsutøvelse og i behandlingsinstansene (Frafjord & van der Weele, 2025). I årene etter 2008, og spesielt i de ti siste årene, er forskningen knyttet til foreldrefremmedgjøring blitt vesentlig styrket (Harman et al., 2022). Dette har ført til at fenomenet i økende grad er blitt anerkjent, også i norsk myndighetsutøvelse innen barne- og familievern (Frafjord et al., 2020). I Danmark er begrepet introdusert i familielovgivningen som en form for destruktiv foreldreatferd som får følger for fastsettelse av bosted for barn etter skilsmisse (Foreldreansvarsloven § 4, 2).

I denne debattartikkelen blir viktig innhold fra artikkelen til Frafjord og van der Weele (2025) gjengitt med spesiell vekt på hvordan fremmedgjøring blir forstått og hvordan det kan identifiseres. Jeg sammenligner innholdet i artikkelen med hvordan foreldrefremmedgjøring forstås innen den forskningstradisjonen som har utviklet den vitenskapelige teorien om fenomenet, slik denne tradisjonen er referert i en nylig publisert offisiell artikkelsamling fra Parental Alienation Study Group, PASG (2025).

Tunnelsyn og feilvurderinger

Frafjord og van der Weeles artikkel tar utgangspunkt i omsorgs- og samværstvister etter skilsmisser der den ene kan henvise til «barnets beste» som utgangspunkt for å beskytte barnet fra den andre forelderen, mens denne forelderen hevder å være utsatt for falske eller overdrevne anklager. Når «barnets beste» er mangelfullt definert og forstått, blir barnet noen ganger stående alene med avgjørelser der det er tvilsomt om «egne meninger» er veloverveide og tjener barnet på sikt. Selv om «å bli hørt» er forankret i både Grunnlovens § 104, barnekonvensjonens artikkel 12 og i barnelovens § 31, er det tvetydig i hvor sterk grad barnets vilje skal ha bestemmende innflytelse. Artikkelforfatterne frykter at konsekvensen kan bli at barn må fortsette å leve i skadelige omsorgsforhold, og/eller kan miste viktige familierelasjoner.

Forfatterne diskuterer så påstandene om at voldsutsatte mødre kan miste troverdighet når voldelige relasjoner blir omdefinert til «konflikt». De hevder at dokumentert vold og omsorgssvikt sjelden blir underkjent i rettspleien, og de påpeker at påstander om vold kan tilhøre et spekter fra sanne, til overdrevne, til gjensidige og til direkte usanne. Artikkelen etterlyser evnen til å differensiere alvorlighetsgrader av vold. Noen ganger er redselen for å bagatellisere vold så påtrengende at barnet mister kontakt med en forelder som har god nok selvinnsikt til å beklage seg og reparere skaden slik at et omsorgsfullt forhold kan gjenetableres.

Barn som mister gode omsorgsrelasjoner

Frafjord og van der Weele (2025) drøfter så den dynamikken som kan resultere i at et barn blir fremmedgjort fra en god omsorgsperson. Forfatterne skriver:

En bitter og hevngjerrig forelder kan bruke barnet for å ramme ekspartneren ved å skape et uriktig bilde av den andre forelderen som ond, farlig eller uegnet som forelder. Vi har sett flere eksempler på at barn følger i en voldsutøvers fotspor, og opptrer nedlatende og utagerende overfor en forelder de tidligere hadde en nær relasjon til. Denne mestringsstrategien, også kalt overgriperidentifisering i traumepsykologien, gir en allianse til den som er farlig – og en opplevd trygghet i forlengelsen av det. Den psykologiske prisen for dette er svært høy og kan ha langsiktige konsekvenser for barnet (Frafjord & van der Weele, 2025).

Forfatterne drøfter så hvordan manipulasjon og barns tilpasning til manipulasjonen ikke trenger være basert på bevisst regi. Voksne med personlighetsproblematikk har vansker med å se og anerkjenne andres behov. Heller ikke barnets behov anerkjennes i en dynamikk der egne behov er styrende. Slik dynamikk er viktig å avdekke tidlig, hevder de. Det er ikke minst viktig fordi slik konfliktdynamikk er vanskelig å endre gjennom veiledning og mekling.

Å nyansere begrepet «foreldrefremmedgjøring»

Frafjord og van der Weele er tydelige på at fremmedgjørende atferd fra en forelder eksisterer og at barn skades av slik atferd. Samtidig skriver de at noen foreldre kan bruke begrepet til å skjule seg og sin egen omsorgssvikt bak. De anerkjenner at forskere og andre aktører som arbeider for at fremmedgjøringsbegrepet godkjennes, understreker betydningen av å avgrense begrepet til de tilfellene der det er relevant og dekkende. Det er også i forskningslitteraturen dokumentert at falsk bekreftelse av fremmedgjøring forekommer (Warshak, 2020). Samtidig virker det selvmotsigende at Frafjord og van der Weele refererer til Reem Alsalem for å nyansere FF-begrepet. Alsalem (2023) representerer et ytterliggående tunnel-perspektiv der foreldrefremmedgjøring alltid blir forstått som en uberettiget og undertrykkende manøver rettet mot voldsutsatte mødre og barn.

Den vitenskapelige kritikken av foreldrefremmedgjøringsbegrepet er det imidlertid ikke vanskelig å anerkjenne som saklig. Begrepet kan fremstå som et resultat i en rettlinjet årsakskjede. Det kritiseres som et binært enten-eller-produkt som kan bidra til økt konflikt og ansvarsfraskrivelse. Forfatterne etterlyser en mer omforent forståelse som også anerkjenner barnas mestringsforsøk i konfliktfulle samlivsbrudd. De påpeker de vitenskapelige manglene ved den eksisterende forskningen, men uten at de anerkjenner at observasjonsevidens alltid vil være metodisk feilbefengt.

Multifaktoriell årsaksforståelse og mestringsforsøk

Frafjord og van der Weele (2025) presenterer et systemisk syn på samlivskonflikter knyttet til samlivsbrudd. Det er ikke bare årsaksforholdene som er multifaktorielle, men i systemisk teori er det viktig å anerkjenne at aktørene er drevet av hensikter og mestringsforsøk. Mestringsforsøkene har som oftest gode intensjoner, men er ofte dysfunksjonelle ved at unnvikelse fører til funksjonsfall og redusert relasjonell kompetanse hos dem som tyr til denne type mestringsatferd.

Forfatterne presenterer mange dynamikker som kan føre til kontaktvegring overfor foreldre i forbindelse med samlivsbrudd. De viktigste er egenbeskyttelse, reaksjon på samlivsbruddet, forskjeller mellom hjemmene, feilslått validering av barnets følelser, devaluerende emosjonssmitte, polarisering og splitting, overtilpasning og rolleforstyrrelser (som for eksempel parentifisering, adultifisering, overbeskyttelse og sykeliggjøring) og endelig unnvikelsesatferd (Frafjord & van der Weele, 2025).

Forfatterne advarer mot å oppfatte barns fortellinger som objektiv sannhet. De etterspør en erkjennelse av at barn, i likhet med voksne, ikke er nøkterne obser­vatører av eget liv. Å være troverdig betyr ikke nødvendigvis at det man forteller, er pålitelig. Barn som voksne kan overdrive, blande minner, utvikle falske minner, lyve for å beskytte noen, påvirkes av andres fortellinger og orientere seg etter voksnes forventninger.

En offisiell artikkelsamling

Seksten forfattere som tilhører fagmiljøet som i flere tiår har fremmet kunnskap om psykologiske, relasjonelle og juridiske sider ved fenomenet foreldrefremmedgjøring, har nylig presentert en offisiell kunnskapssammenstilling (Parental_Alienation_Study_Group, 2025). Disse forfatterne har alle vært sentrale aktører i organisasjonen Parental Alienation Study Group (PASG). De definerer «Parental Alienation theory» slik:

Teorien om foreldrefremmedgjøring hevder at noen barn som avviser en forelder, gjør det fordi de har blitt manipulert av den favoriserte forelderen til å opprettholde falske og forvrengte tanker og følelser mot den avviste forelderen. Teorien omhandler årsakene til foreldrefremmedgjøring, manifestasjoner av fremmedgjøring, konsekvenser av denne tilstanden for barnet og deres familiemedlemmer, forekomst av foreldrefremmedgjøring, forebygging av og intervensjoner for fremmedgjøring, sosiopolitiske perspektiver, juridiske implikasjoner, lignende og relaterte psykologiske fenomener, underbygget av kvalitativ og kvantitativ forskning (Parental_Alienation_Study_Group, 2025).

I likhet med Frafjord og van der Weele advarer organisasjonen PASG mot stereotypier og overfladisk bruk av begrepet foreldrefremmedgjøring. For at begrepet kan brukes, skal det være fem hovedkriterier som må innfris: kontaktvegring eller -nekting, et tidligere omsorgsfullt forhold, ingen dokumentert vold, misbruk eller omsorgssvikt, fremmedgjørende atferd fra den favoriserte forelderen og tydelige psykologiske og atferdsmessige tegn hos barnet som indikerer at det er fremmedgjort. I beslutningsteori vil flere kriterier for å bekrefte en tilstand føre til at spesifisiteten øker og risikoen for falsk bekreftelse reduseres. Beslutningsteoretisk forskning viser høy treffsikkerhet, men en svakhet med denne forskningen er at den er utført på forhåndsdefinerte grupper (Miller, 2012).

Fagmiljøet knyttet til foreldrefremmedgjøring består hovedsakelig av psykologer, psykiatere og andre leger, samfunnsvitere og jurister. De er, i likhet med Frafjord og van der Weele, opptatt av at tilfeller av kontaktvegring blir undersøkt konkret og kompetent, slik at tunnelsyn og bekreftelses-feilslutninger kan begrenses så mye som mulig. Kunnskapsoppsummeringen nevner hvilke tilstander som ikke feilaktig bør identifiseres som foreldrefremmedgjøring: Normale preferanser, lojalitetskonflikt, et engstelig og deprimert barn, et barn som lett tyr til trass som mestring, og barn som er eller har vært utsatt for sviktende omsorg. Dynamikker som er knyttet til fremmedgjøring, kan være preget av repetitiv indoktrinering med nedsettende innhold. Noen ganger kan dette være så uttalt at det dreier seg om delte vrangforestillinger. I oppsummeringen er det beskrevet hvordan rettssakkyndige og helsepersonell konkret kan undersøke hver enkelt sak mest mulig fordomsfritt ved å ha alle muligheter åpne i utredningens innledende faser for så å snevre inn fokus etter flere møter med barn, foreldre og andre komparenter.

Diskusjon og konklusjon

Det er ikke treffende å karakterisere foreldrefremmedgjøring som et enten-eller-begrep. Fagmiljøet knyttet til foreldrefremmedgjøring har lenge skilt mellom lett, moderat og alvorlig fremmedgjøring, og anviser differensiert håndtering av tilstanden avhengig av alvorlighetsgrad.

Frafjord og van der Weele har skrevet en artikkel som er et godt utgangspunkt for å få til en omforent forståelse av foreldrefremmedgjøring eller alternative begreper som kan velges i situasjoner der barn kan frarøves kontakt med en god nok forelder og denne forelderens familie. De har et tydelig systemisk utgangspunkt i forståelsen av samlivskonflikter og samlivsbrudd. I foreldrefremmedgjøringsmiljøet vil de fleste være skolerte i denne forståelsesmodellen. Dette miljøet går et skritt videre ved at de understreker betydningen av at terapeuter, rettssakkyndige og dommere får et konseptuelt rammeverk til å forstå når barn utsettes for slik omsorgssvikt, som ofte er tilforlatelig forkledd som «beskyttelse» og «nær tilknytning».

I utviklingspsykologien er et felles omdreiningspunkt ubetinget kjærlighet som en grunnleggende ressurs for barns utvikling og modning som relasjonelt kompetente medmennesker. I den dynamikken som kjennetegner foreldrefremmedgjøring, er kjærligheten betinget av at barnet tar avstand fra en forelder som kunne ha vært en ressurs for barnet. Det representerer en vesentlig hindring for det enkelte barns utvikling (Harman et al., 2018), påfører foreldre og familier vesentlig belastning (Lee-Maturana et al., 2020) og utfordrer vår folkehelse og samfunnet som helhet.