Femårig utdanning som krav til arbeid i barnevernet

Inge Kvaran

1. amanuensis, Program for barnevernspedagogutdanning, Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Nestleder i Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning for barnevernspedagogutdanningen i UHR.

inge.kvaran@hist.no

Hvorfor er det behov for en femårig grunnutdanning/en profesjonsrettet master for barnevernspedagoger? Spørsmålet og kravet er reist av mange barnevernspedagoger, blant annet i FO og av Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet i Unio (BiA).

Barnevernet er et felt med behov for flere profesjoner som arbeider sammen med barnevernspedagogene, for eksempel jurister, psykologer og sosionomer. Dette innlegget handler mest om hvordan barnevernspedagogutdanningen må svare opp kompetansebehovene i barnevernet, og hvordan dette kan gjøres. Jeg håper de andre profesjonene også reiser debatten på vegne av egen profesjon og utdanning, da min overbevisning er at barnevernsfeltet og utsatte barn og unge trenger det.

Styrking av barnevernsfeltet

Barnevernspedagoger arbeider primært innenfor områder og tjenester som berører forholdsvis få i samfunnet, ofte med svake interesseorganisasjoner. Politiske myndigheter har ikke satset bredt på utdanningene selv om flere fagmiljøer, forskningsmiljøer, bruker- og interesseorganisasjoner og blant annet FO, de senere år har avdekket at det er store behov. Noe av behovet handler om et kompetansegap mellom tjenestenes behov for kompetanse og den sluttkompetansen for eksempel en barnevernspedagog har som nyutdannet.

Det er målgruppenes behov som må være styrende for utvikling av profesjonalitet, hvor profesjonen selv må være med og sette premissene. For barnevernspedagogene er utsatte barn, ungdom og foreldre den sentrale målgruppen. Dagens utdanning har fokus på god ivaretakelse av barn og foreldres rettigheter, yrkesetikk, teoretisk og praktisk kunnskap, utøvelse av faglig skjønn, kommunikative ferdigheter, relasjonskompetanse, samhandling og kritisk refleksjon rundt egen yrkesutøvelse. I Rammeplan og forskrift for treårig barnevernspedagogutdanning (2005) uttrykkes det på denne måten: «Formålet med barnevernspedagogutdanningen er å utdanne brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kvalifisert for omsorg, oppdragelse, behandlende og forebyggende arbeid med risikoutsatte barn og unge samt deres foreldre» (s.18).

Diskusjon om behovet for kompetanse i framtidens barnevern er viktig og nødvendig. Det er en profesjons samfunnsansvar alltid å evne kritisk å vurdere egen kompetanse og kvalitet i arbeidet, samt å være pådriver for å sette ambisjoner og skape utvikling. Ansvaret hviler både på hver enkelt barnevernspedagog, på utdanningsinstitusjonene og på de som organiserer profesjonen, i tillegg til at arbeidsgivere har et sentralt ansvar.

Problematiske premisser

Det er bred enighet om at utdanningene skal være tydelig praksisrettet, at fagemner bør styrkes eller innføres, og at finansieringen av utdanningene bør bli bedre. Kravet om master for en eller flere profesjoner i framtidens barnevern, er det mange som er enige om, men debatten har en tendens til å gå i stå. Noen tilbakevendende retoriske argumenter gjør diskusjonen utfordrende. Noen stiller spørsmål om et krav til master i barnevernet er det viktigste for å bedre barnevernet i dag. Til dette er svaret sannsynligvis nei, men spørsmålets hensikt synes å være å så tvil om behovet for videre diskusjon. Problemet med premisset i spørsmålet er selvfølgelig at det er mye som er riktig, selv om det ikke er viktigst. Et annet spørsmål er om det ikke er viktigere at dagens bachelorutdanning styrkes. Svaret på dette er ja, men spørsmålet impliserer en avvisning av at det kan være fornuftig både å jobbe for å styrke dagens utdanning og samtidig planlegge for en framtidig masterutdanning. Det er viktig for feltet at en diskusjon om barnevernspedagogutdanning på masternivå kan pågå, sammen med diskusjon om andre viktige virkemidler, for eksempel kompetansekrav i barnevernet.

Målet må være at det også etter hvert tas beslutninger som bringer barnevernsfeltet framover, og gir økt kvalitet i barnevernet. Alle de store offentlige utredningene på kompetanse- og barnevernsområdet peker én vei. I St.meld. nr. 40 (2001-2002) for så mye som 14 år siden, var konklusjonen at barnevern er så komplekst at det krever at ansatte har minst bachelor og to år videreutdanning for å løse oppgavene.

Kompetansebehovet i barnevernet

NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet (Befringutvalget) er en sentral kilde til vurdering av kompetansebehovet og utdanningsspørsmålet. Bakgrunnen for NOUen var å se på sammenhengen mellom kompetanseutbyttet ved utdanningene og kravene til kompetanse i feltet. Kunnskapsbehovene i barnevernet hadde økt de siste årene, og det var bekymring for kvaliteten på kompetansen og målsettingen om et kunnskapsbasert og likeverdig barnevern over hele landet.

Samlebetegnelsen «barnevernsutdanninger» benyttes i utredningen, og omfatter barnevernspedagogutdanningen og sosionomutdanningen. En spørreundersøkelse blant 22 av 24 studieledere viste at de har en klar innvending mot at: «…utdanningene favner over for mange emneområder uten mulighet for å fordype seg tilstrekkelig, verken i praksisfaget eller i relevante teoretiske fagområder» (NOU 2009:8, 83). Verken barnevernspedagog- eller sosionomutdanningene svarer godt nok på oppgaven. Her dokumenteres behovet for en styrking og mer spesialisert kunnskap og kompetanse innen barnevernsfeltet, mer enn en generalistorientering med samordning med andre fag og fagfelt.

Barnevernspedagogene er den største yrkesgruppa både i det kommunale og det statlige barnevernet, og dette gir utdanningen et særskilt ansvar. Derfor har mange av utdanningene arbeidet med å bruke Befrings anbefaling om 14 sentrale kompetanseområder inn i revideringen av sine fagplaner, selv om det fra nasjonalt hold ikke er stilt krav om dette.

I NOU-en gjennomgås barnevernets ansvars- og problemfelt og det gis tilrådninger om kompetanse, rekruttering, faglig innhold og kvalitetskrav til studieopplegg for utdanningen til barnevernet. Den omfatter også anbefalinger om master- og doktorgradsstudium og faglig og vitenskapelig kvalitetsutvikling på barnevernsområdet. Utvalget diskuterte utdanning på masternivå, men rammen for ekspertutvalgets anbefalinger var satt til å være innenfor et treårig bachelorløp. Men utvalget foreslo, under henvisning til de ordninger som gjelder for leger og andre profesjoner innen helsevesenet, å innføre en turnusordning for kandidater som har fullført en treårig bachelorutdanning for kvalifisering til arbeid i barnevernet.

Barnevernpanelet (2011) som var bredt sammensatt av praktikere, brukerorganisasjoner, ledere, interesseorganisasjoner og akademikere kom fram til det samme. På bakgrunn av en bred analyse kom panelet fram til at utdanningene av barnevernspedagoger og sosionomer burde høynes til masternivå innen 2025.

KS, som er barnevernspedagogenes største arbeidsgiver, gikk allerede i 2010 offentlig ut og mente at utdanningen av barnevernspedagoger måtte bli mer forsk-ningsbasert og praksisnær, og at den burde gå over et fireårig utdanningsløp. De vurderte allerede den gang at det var behov for mer fordypende kompetanse innenfor kommunenes ansvar for barnevern, av hensyn til oppgavene barnevernet skal løse.

Mer spesialisert

I Meld. St. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd konkluderte et samlet storting med at utviklingen av velferdstjenestene må få konsekvenser for utdanningenes utvikling. Brukernes stadig mer sammensatte behov, store forventninger om kunnskapsbaserte tjenester, krav til å sikre brukernes rettsikkerhet, økte forventninger til at tjenestene skal ha positiv effekt og økte krav til brukermedvirkning er noen av momentene som ble påpekt. Konklusjonen var mer samhandling og spesialiserte utdanninger samt en vurdering av økt behov for flere ansatte med utdanning på masternivå.

Det fastslås i Utdanning for velferd at barnevernspedagogutdanningen skal bestå og styrkes. Meldingen peker på utviklingsbehov, og sier følgende:

«Barnevernspedagogutdanningen bør videreutvikles med utgangspunkt i Befring- utvalgets utredning om kompetansebehovene i barnevernet. Imidlertid vil ingen utdanning alene kunne dekke alle kompetansebehovene i barnevernet, og derfor må også andre utdanninger vurdere å ta opp i seg enkelte av de emneområdene utvalget beskriver. Likeledes er sosialpedagogikken som barnevernspedagogutdanningen er basert på, også relevant for andre deler av helse- og velferdstjenestene. Utdanningen bør derfor ikke anses som en etatsutdanning for barnevernet, men som en utdanning som også kvalifiserer for arbeid med barn og unge i andre sammenhenger» ( Meld. St. 13 (2011-2012, 83))

Stortingsmeldingen fastslår altså at framtidens barnevernspedagogutdanning bør videreutvik-les med utgangspunkt i Befringsutvalgets utredning. Stortingsmeldingen understreker også behovet for at barnevernet i mange tilfeller vil trenge kompetanse utover bachelornivå for å sikre kvalitet.

I Prop. 106 L (2012-2013) Endringer i barnevernloven ble det i kapitlet om kompetansebehov i barnevernet slått fast at det i framtidens barnevern (både barnevernstjenesten og institusjon) blir behov for flere med utdanning på masternivå.

Utsatte barn og unge krever en spesialisert utdanning

Dagens barnevernspedagogutdanning har et målgruppeorientert samfunnsoppdrag. I rammeplanen kan en lese at barnevernspedagogenes hovedoppgave er å sikre og forbedre levekårene for barn og unge. Barnevernets oppgaver er kanskje velferdssamfunnets mest komplekse arbeidsfelt. Både rollen som saksbehandler i barnevernet, i klinisk og miljøterapeutisk arbeid med barnevernets barn og andre barn og i andre typer arbeid med barn og unge, er det behov for profesjonsutøvere med spesialisert kunnskap om barn og ungdom, og kompetanse for å sikre faglig forsvarlighet inkludert medvirkning.

Gjennom ulike lovverk og offentlige dokumenter stilles det store krav til barnevernspedagogens profesjonsutøvelse. Barnevernspedagogens yrkespraksis skal være kunnskapsbasert, og yrkesutøvelsen skal i stor grad dokumenteres. Det forventes treffsikre og effektive tiltak. Barnevernspedagogen må tilegne seg ny kunnskap om barn og unges utvikling og fare for skjevutvikling, og kunne vurdere hvilke kunnskapsbaserte metoder som er virksomme i arbeidet med den enkelte. Samarbeid, involvering og medbestemmelse, innsyn og barnets perspektiv og stemme skal ivaretas bedre og på nye måter. Det er økte krav til juridisk kompetanse, rettsliggjøring og innfrielse av frister. Kontinuerlig oppmerksomhet fra media og kravet om åpenhet er voksende. Det forventes at barnevernspedagogen bidrar i forskningsprosjekter og medvirker til kunnskaps- og metodeutvikling. Dette er ikke uttømmende krav, men setter fokus på noen sentrale utfordringer og endringer som har skjedd de siste 20 årene i kravene til profesjonsutøvelsen.

Det barnevernsfaglige i fagfeltet, utdanningene og i forskningen må utvikles i tråd med det som anses som faglig forsvarlig. Å sikre et spesialiseringsnivå i barnevernspedagogutdanningen vil etter min mening styrke de barnevernfaglige perspektivene og utviklingen av barnevernet som felt.

Det finnes i dag ikke kompetansekrav for å arbeide i barnevernet. Barnevernloven sier ikke noe om hvilke kvalifikasjoner en saksbehandler i barnevernet, eller en leder, skal ha. Innenfor barnehage, skole og helsevesen er det tydelige krav til kompetanse. Slik burde det også være for det kommunale barnevernet. Det arbeides nå med ny barnevernlov, og lovutvalgets leder har uttalt at det er viktig hvilken kompetanse som finnes i barnevernet og hvilke ressurser det har tilgjengelig for å gjøre en god jobb.

Bredde og dybde

Med en grunnutdanning på masternivå for barnevernspedagoger sikres bedre muligheter til å utvikle kvalitet på kunnskap, kompetanse, holdninger og ferdigheter i arbeidet med utsatte barn og unge, som en treårig grunnutdanning ikke har. Dette vil øke barnevernspedagogenes kompetanse i den mangfoldige og komplekse yrkesutøvelsen de står i, men også evnen til å tilrettelegge for utvikling, og evnen til å reflektere over egen og andres praksis.

For barnevernspedagoger er faglig bredde en forutsetning for profesjonen, da en barnevernspedagog alltid vil søke samhandling med andre profesjoner, og dette står ikke i motstrid til å utvikle profesjonen gjennom etablering av en profesjonsmaster.

Barnevern anerkjennes som det mest komplekse av velferdstjenestenes områder, men mens vi ikke ser konkrete kompetansetiltak for vår profesjon, har utdanningsnivået hos noen søsterprofesjoner økt i takt med lønn og anseelse. Det gjelder for eksempel lærerutdanningen som er blitt mer spesialisert og øker fra en fire- til en femårig praksisrettet masterutdanning. Det gjelder helsesøstre som har et fireårig utdanningsløp og også en masterutdanning. Og nå jobber barnehagelærere for å få utdanning på masternivå. Hvordan skal vi i fortsettelsen sikre at framtidens unge velger en utdanning som barnevernspedagog, når sammenlignbare utdanninger både har en tydeligere faglig profil og gir bedre lønn og anseelse?

Å styrke profesjonen er å styrke arbeidet for utsatte barn og unge

Jeg er bekymret for at en passiv videreføring av en 3+2-strategi for utvikling av masterutdanninger ikke i tilstrekkelig grad vil styrke barnevernspedagogens fagfelt eller profesjonsutøvelse. Selv om det de siste årene er opprettet en master i barnevern blant annet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Universitetet i Tromsø, og Universitetet i Bergen har hatt det i mange år, vil jeg mene at barnevernet vil tjene på at det opprettes profesjonsmastere som gir anledning til faglig bredde og dybde i et sammenhengende utdanningsløp. Det bør i framtiden ikke være et privat valg å ta en lengre utdanning i et felt som roper etter kompetanseutvikling, men myndighetenes ansvar. Slik situasjonen er i dag fører det til at mange selv må bære kostnaden ved å ta en mastergrad, ofte også uten lønnskompensasjon. Dette er ikke i barnevernets interesse, og myndighetene bør utvikle en strategi som sikrer et høyere kompetansenivå.

Det er altså ingen større offentlige utredninger de siste 15 årene om tjenestene for utsatte barn og unge, eller barnevernet spesielt, som har konkludert med at det ikke trengs en kompetanseheving og utvidelse av barnevernspedagogutdanningen. Er det slik at det vi nå mangler er politisk vilje til å ta grep om utdanningspolitikken og barnevernspolitikken? For hvilke argumenter trumfer St.meld. nr. 40 (2001-2002), NOU 2009:8, Meld. St. 13 (2011-2012) og Prop. 106 L (2012-2013) og et bredt sammensatt barnevernspanel?

Skal utsatte barn og unge tas på alvor og skal barnevernsfeltet tas på alvor, må det nå tilrettelegges for at barnevernspedagogutdanningen utvides til en femårig fagintegrert og klinisk orientert masterutdanning, en profesjonsrettet master for fremtidens barnevernspedagoger.