Fagbok om barnevernsarbeid, kvalitet tvers igjennom

Anmeldt av
Liv Marit Kleppe

Klinisk spesialist i barn og unges psykiske helse, høgskolelektor, Høgskulen på Vestlandet, Campus Sogndal

limak@hvl.no

Om boka

Inge Kvaran, Ingunn Studsrød, Veronika Paulsen og Kate Mevik (red.) (2019) Barnevernspedagog. En grunnbok. Universitetsforlaget.

Boka inneholder 18 kapitler og er ment å være en grunnbok for studenter ved barnevernspedagogutdanningen. Den er inndelt i tre deler. Del 1 handler om barnevernspedagogens historikk og kunnskapsgrunnlag. Del 2 handler om barnevernspedagogens forståelseshorisonter, og del 3 handler om barnevernspedagogen som profesjonsutøver. Grunnboka er en av få bøker som er skrevet hovedsakelig av og for barnevernspedagoger.

Boka er bygget opp svært strukturert hvor alle kapitlene følger en pedagogisk form med tydelige mål for hvert kapittel som alltid avsluttes med oppsummering av innholdet. Det gjør at boka framstår som helhetlig selv om den er skrevet av 18 ulike fagpersoner. I tillegg er det lagt ved spørsmål til refleksjon etter hvert kapittel. På den måten får man testet ut om man har fått med seg det vesentlige fra hvert kapittel før man går videre.

Redaktørene sier at målet med boka er at bidragene skal kvalifisere barnevernspedagoger til å foreta gode kritiske, juridiske, verdimessige og faglige vurderinger. Kapitlene i boka skal også være relevante uansett hvor du jobber. De beskriver viktige kompetanseområder en barnevernspedagog kan trenge enten man jobber i den kommunale barnevernstjenesten, ved private eller offentlige institusjoner eller i et tiltak som for eksempel følger opp enslige mindreårige.

Boka starter med to hilsener som er skrevet av barn og foreldre med erfaringer fra barnevernet. Både foreldre fra Erfaringsformidlergruppa i Stavanger, en gruppe foreldre som har eller har hatt kontakt med barnevernstjenesten, og barn fra Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB), en organisasjon for og av barnevernsbarn, formidler synspunkter og råd til deg som arbeider i barnevernet. Budskapet fra begge gruppene er et ønske om å få tilgang til rett hjelp til rett tid gjennom et godt samarbeid, hvor både barn og foreldre får mulighet til å være aktive deltakere i eget liv.

Det er vanskelig å trekke fram enkeltkapitler, rett og slett fordi alle kapitlene er viktige og holder høy kvalitet. Likevel velger jeg å trekke fram enkelte kapitler jeg har hatt spesiell glede av å lese. I kapittel 2 har Veronika Paulsen og Ingunn Studsrød fokus på ulike barneperspektiver og hvordan det påvirker i hvilken grad barn blir sett på som selvstendige individer med egne rettigheter. Barnet har behov for både beskyttelse, omsorg og deltakelse. Barnevernsarbeiderens oppgave blir å reflektere kritisk over når og hvorfor vi gjør som vi gjør, og hvilke følger dette kan få for barnet.

Kapittel 6 handler om refleksjon og er skrevet av Sigrid Nordstoga. Kapittelet setter fokus på barnevernsarbeid som et komplekst felt, på kunnskapsgrunnlagene og hvilke verdivalg barnevernsarbeideren tar. Forfatteren drøfter spesielt fire tilnærminger til refleksjon; teknisk, praktisk, kritisk og profesjonell eksistensiell refleksjon.

Kapittel 7 er skrevet av Hulda Mjøll Gunnarsdottir og Ingunn Studsrød. Forfatterne setter søkelys på hvordan du kan forstå den emosjonelle dimensjonen som utøvende barnevernspedagog. Forfatterne gjør rede for hvordan utfordrende emosjonelt arbeid kan ha mulige negative konsekvenser i form av utbrenthet og omsorgstretthet. Kapittelet avslutter med hvordan du selv og ledelsen kan bygge opp under positive forhold og skape mestring ved å legge til rette for kollegastøtte, veiledning og opplæring. Dette er kunnskap jeg gjerne skulle visst mer om som nyutdannet sosialarbeider.

I kapittel 15 skriver Karsten Brynildsrud om barnevernsarbeideren som rettsanvender. Forfatteren gjør rede for hvordan vi går fram for å ta rettslige avgjørelser, og hvilke overordnede normer og verdier som er særlig viktige å ta hensyn til ved bruk av barnevernsloven. Brynildsrud gjør rede for barnets beste-prinsippet, det biologiske prinsippet, det mildeste inngreps prinsipp og medvirkningsprinsippet. Forfatteren legger vekt på at hvilken egenvekt de ulike prinsippene får, vil variere fra sak til sak, og at det ikke er noe enkeltprinsipp som kan bestemme utfallet av saken alene. Selv ikke prinsippet om barnets beste.

Ved å spesielt ta fram disse eksemplene håper jeg at jeg har vekket nysgjerrighet og interesse hos deg til å lese boka og gå dypere inn i de ulike temaene den tar for seg.

Selv om jeg har lest boka med et kritisk blikk har jeg funnet svært lite å sette fingeren på. Hvis jeg skal kritisere noe må det være tittelen, Barnevernspedagog, en grunnbok. Bokas innhold passer til flere profesjoner enn barnevernspedagogene. Jeg er redd for at tittelen kan føre til den ikke blir lest av studenter og fagfolk innenfor andre profesjoner som arbeider med barn, ungdom og familier som har kontakt med barnevernfeltet. Det er synd, da dette er en bok som bør leses av mange.

Boka har til hensikt å gi bakgrunnskunnskap for å forstå kompleksiteten i møte med sårbare barn og familier, og den gir kunnskap om hvordan man kan gå fram for å kunne møte den enkelte på best mulig måte. Den vil egne seg godt som pensum på en rekke utdanninger, enten i sin helhet eller i form av kapitler. Jeg håper at bokas tittel vekker interesse for aktuelle lesere selv om de ikke er barnevernspedagoger.