Et mer moderne barnevern, eller bare mer barnevern?

Anmeldt av
Jorunn Gjedrem

Universitetslektor, Universitetet i Agder

jorunn.gjedrem@uia.no

Om boka

Willy Lichtwarck og Graham Clifford (red). Modernisering i barnevernet. Ideologi, kontekst og kompetanse. Oslo: Universitetsforlaget 2010

Lichtwarck og Clifford har skrevet en viktig bok om noen av de utfordringene vi står overfor i moderniseringen av kommunale barneverntjenester. De stiller spørsmålet om det er mulig å etterkomme de kravene som bør stilles til en tjeneste som har hjemler til å gripe inn i folks liv. Boka handler på mange måter om dette spørsmålet, og de belyser det med ulike innfallsvinkler. De baserer mye av teksten på egen forskning, dessuten har de tatt inn to kapitler som bidrag fra andre forfattere. Halås og Solstad har skrevet et kapittel om fagutvikling og Ellingsen et om oppfølging etter omsorgsovertakelse. Forfatterne peker på mange temaer det er nødvendig å gripe fatt i, i denne bokanmeldelsen har jeg valgt å fokusere på disse tre:

- sterk økning i antall klienter i barneverntjenesten uten tilsvarende økning av ressurser til bemanning og tiltak,

- utfordringene knytta til at ulike levekår i kommunene ikke får utslag på bemanningen i barneverntjenesten,

- forhold knytta til kompetanseutvikling i tjenestene.

Disse områdene har stor betydning for hvordan vi møter barn, unge og foreldre som er brukere av tjenestene.

Økning i antall klienter i barneverntjenesten. Det har nesten vært en tredobling i antall barn som mottar tiltak de siste 20 årene. I 1990 hadde 15 300 barn tiltak, mens tallet i 2008 var 44 200. Tallet på plasseringer har vokst med 42 prosent i perioden 1995-2007. Beregninger viser at barnevernet, for å tilpasse seg rammene (vekst i antall stillinger og vekst i omfanget av arbeidsoppgaver i tidsrommet 1996-2006), måtte ha brukt 19 prosent mindre tid på hver undersøkelse og 20 prosent mindre tid pr tiltak. Skal alle barn som meldes til barneverntjenesten få hjelp, må flere få hjelp i begrenset grad og over kortere tidsrom. Mye tyder på at det faktisk skjer, hevder Lichtwarck og Clifford. De påviser en stor gjennomstrømning av brukere. En måte å møte økning i aktivitet på er å bli mer effektive, noe som i noen sammenhenger kan være ønskelig. Samtidig kan dette også øke risikoen for feilvurdering. De peker på at det de siste årene har blitt stilt tydeligere krav til kvalitet og kvalitetssikring, og at forventninger om et kunnskapsbasert barnevern uttales i mange sammenhenger.

Clifford har sett på sammenhengen mellom tiltaksmengde, tiltakstype og sosiale forhold (levekår) i samtlige kommuner i Norge. Han viser at barnevernet produserer et omfang av omsorgstiltak som tilsvarer ulike grunnbetingelser i lokale sosiale forhold, uavhengig av om bemanningen i kommunen er god eller dårlig. Omfanget av hjelpetiltak har derimot en sterk sammenheng med omfanget av personalressursene barnevernet rår over. Det ser ut til at det er hjelpetiltakene og den forebyggende innsatsen i familiene som nedprioriteres når presset øker. Hypotesen så langt, skriver forfatterne, må være at de brukerne som trenger mye hjelp, får mindre hjelp.

Levekår har til tross for dette ikke fått mye plass i diskusjoner om tjenestetilbudet til barn og unge. Forfatterne antyder at dette kan ha ideologiske årsaker, for eksempel at samfunnsperspektiv på problemer som rammer individ og familier ikke er vektlagt. Det kan henge sammen med ensidig vekt på mikroperspektiver både i faglig arbeid, administrativ innsats og utdanning, slik at effektivitet, økonomi, resultatfokus samt styring av innsats krever det meste av oppmerksomheten. Eller kan det ha å gjøre med laber interesse for sosiale forskjeller generelt, både hos folk flest og hos politikere? Dette er viktige spørsmål, fordi forhold som bidrar til utvikling og opprettholdelse av omsorgssvikt er ulikt fordelt i befolkningen. Dersom vi skal kunne gi god hjelp til de som trenger det, må fokuset også løftes utover mikronivået og over på et samfunnsperspektiv. Barnevernet er et sosialt anliggende fordi de grunnleggende krefter som utløser behov for tjenesten er: sosial ulikhet, sosiale omkostninger som skriver seg fra verdiskapning i samfunnet, og fordelings- og velferdspolitikk. Barnevernet handler i stor utstrekning om de fattige, altså de fattige i utvidet forstand, som også mangler sosial kapital og nettverk, påpeker forfatterne.

Kompetanseutvikling. Barneverntjenesten har gjennomgått store endringer de siste 20 årene. Forfatterne peker på tre store statlige programmer/reformer som har hatt betydning: St.m 72 (1984/85) om barne- og ungdomsvernet, nasjonalt program for styrking av barnevernet (1991-1993 og regjeringens langtidsprogrammer 1990-1997) og etableringen av Bufetat i 2004. Videre peker de på ny Lov om Barneverntjenester i 1993, med innføring av fylkesnemnder, meldeplikt og økte krav til samordning og samarbeid mellom ulike tjenester. Et annet forhold de peker på er at 55 prosent av kommunene i Norge har under 5000 innbyggere, mens 35 prosent har under 3000 innbyggere. Tall fra SSB viser at i 2008 hadde 18 prosent av kommunene en ansatt eller mindre, og 35 prosent hadde to årsverk eller mindre. Dette spiller også inn i forhold til hvordan en kan legge opp strategier for kompetanseutvikling i barneverntjenestene. Problematiserer Lichtwarck og Clifford dette?

Lichtwarck og Clifford har sett på tallmateriale for hvordan tiltaksutviklingen i barnevernet har vært de siste årene. Selv om statistikken har sine klare begrensninger, kan en ut fra dette ikke se en dreining i tiltakssammensetningen i barnevernet i perioden 1990-2007, til fordel for intensive hjemmebaserte tiltak.

Et viktig spørsmål Lichtwarck og Clifford stiller angående tiltak, er om kommunene er i stand til å generere nok innsats for de mer sårbare familiene? Tiltakende press på barneverntjenesten vil kunne gjøre det vanskelig å generere tiltak, i hvert fall mer selektive og ressurskrevende tiltak som barnevernet selv utfører og kvalitetssikrer. Presset vil også kunne føre til rasjonering av tiltak, slik at økonomien vil kunne bli styrende for hva som kan settes i verk.

Lichtwarck og Clifford peker på at de ansatte i barnevernet stort sett har sosialfaglig bachelor-kompetanse med vektlegging av generalistens tilnæring til problemene. Det preges av svake utdanningstradisjoner og få muligheter til spesialisering for den bredden en trenger for å bistå de mest utsatte barn og unge. De skriver at barnevernet benytter seg av konserverende læringsformer, som tradisjonell undervisning og veiledning. Videre hevder de at det er en motsetning i de kravene som stilles til kompetanse i barnevernet, ved at det i liten grad er tilrettelagt og strukturert for vitenskapelig kunnskap. Dette henviser medarbeiderne til å ta ansvar for egen kompetanse, fordi kunnskapsaktiviteten ikke er institusjonalisert, og dermed ikke verdsatt.

Alt dette, skriver de, har konsekvenser for hvordan vi tilnærmer oss sentrale problemstillinger i feltet, som også innbefatter praktiske utfordringer som kan få store konsekvenser for enkelte barn og unge og deres familier. Kommunene er satt i en vanskelig situasjon, der de på den ene siden skal levere godt forebyggende barnevern til befolkningen slik at en i størst mulig grad kan forebygge og avhjelpe omsorgssvikt, noe som krever dyktige og faglig kompetente ansatte. På den andre siden har den sterke økningen i klienter, økt fokus på effektivitet, trang kommuneøkonomi og ujevn fordeling av ansatte og ressurser i f.t levekår og kommunestørrelse, ført til at mange kommuner må prioritere å hjelpe de som trenger det mest og i liten grad yter hjelpetiltak. I tillegg har tjenestene svake tradisjoner for kunnskapsutvikling, og vil med en så stor økning i press, også ha få muligheter til å ta egne initiativ på dette feltet.

Dersom vi ønsker en modernisering av barneverntjenesten, må det tas hensyn til disse forholdene. Det vil kreve en styring nasjonalt, men også regionalt og kommunalt. Forfatterne hevder at ytre krefter i form av prosjekter og forskningsfremstøt må til, men anbefaler at dette skjer i nært samarbeid med tjenestene, slik at barnevernansatte selv kan medvirke i kunnskapsproduksjonen og være kunnskapsleverandører.

Noen kritiske merknader. Boka er noe ujevnt skrevet. I noen avsnitt og kapitler er det gode redegjørelser for teori og kildehenvisninger, mens i andre (for eksempel i kapittel 1 og 2) går det ikke fram hvilken forskning de henviser til eller hvilken teori de baserer seg på. Dette er en svakhet, det er viktig for leseren å få henvisningene, sånn at vi kan gå til primærkildene for fordypning i tematikken. I forordet skriver de riktignok at de baserer seg primært på egen forskning, men det er fortsatt like viktig at det går tydelig fram i teksten hvilken forskning og hvor og når den er publisert.

Avslutning. Overskriften til denne bokanmeldelsen er en overskrift fra et kapittel i boka, den fanger på mange måter noe som kunne vært en problemstilling for boka: Et mer moderne barnevern, eller bare mer barnevern? Hvis vi ønsker å realisere visjonen om et kunnskapsbasert barnevern, må det gjøres noen grep på overordna nivå, altså på samfunnsnivå, men det må også gjøres grep i de enkelte regioner og kommuner. Med den jevne økningen i meldinger, undersøkelser og tiltak i barneverntjenestene, blir det for snevert å sette som politisk mål at en skal klare å holde budsjettene – som i de fleste kommunene er for trange. Da blir det bare mer barnevern – altså flere klienter i barnevernet, men med mindre tid til hvert barn, og særlig til de barna som trenger det mest. De barnevernsbehov som ikke dekkes lokalt kan gi store konsekvenser. Forfatterne viser hvor sentralt det er at barna får riktig hjelp så tidlig som mulig, og at dette fordrer samarbeid og tilgang på gode tiltak i barneverntjenesten, i Bufetat og i BUP. Det krever også kompetanseutvikling som er i tråd med familienes behov. Forfatterne peker på at dette i stor grad er mangelvare og at det i stor grad er opp til den enkelte medarbeider.

Boka anbefales til ledere i barneverntjenesten, i Bufetat og i BUP, og til politikere og ansvarlige for utdanningene til disse instansene.