JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Et konkret bidrag til praksisutvikling

IGFH-Eigenverlag

04.12.2013
25.04.2022 10:42

Referanse

Sievers, B. (2013). Migrationssensibler Kinderschutz, Anregungen aus Grossbritannien, Internationale Aspekte. Internationale Gesellschaft für erzieherische Hilfen. Frankfurt/Main: IGFH-Eigenverlag.

Anmeldt av
Hanne Ingerslev

Cand.polit/master i sosialt arbeid

hanne.ingerslev@gmail.com

Om boka

Birgt Jagush, Britta Sievers og Ursula Teupe (red.). «Migrationssensibler Kinderschutz – Ein Werkbuch». IGFH-Eigenverlag 2012

TITTELEN Migrationssensibler Kinderschutz - Ein Werkbuch kan oversettes til Innvandrersensibelt (eller minoritetssensibelt) barnevern – en arbeidsbok. Boka er en sammenfatning av de mest sentrale funnene fra et treårig prosjekt med samme navn. Den gir et nyansert og faglig bidrag til hvordan barnevernet kan bli tryggere i arbeid med familier med innvandrerbakgrunn, hvordan de kan møte innvandreres frykt og usikkerhet i enkeltsaker, og hvordan de kan samarbeide med innvandrerorganisasjoner, rådgivningssteder og frivillige i det sivile samfunn.

Prosjektet ble gjennomført av Institut für Sozialpedagogische Forschung i samarbeid med Internationale Gesellshaft für erziehrische Hilfen. Bokas fem bidragsytere er forskere med lang erfaring i barnevernforskning og kunnskap om utlendingslovgivning, internasjonal rett, barnevern over landegrenser, migrasjonspedagogikk, antidiskrimineringsarbeid og tverretatlig samarbeid.

PROSJEKTET tok utgangspunkt i at nesten hver femte innbygger i Tyskland har innvandrerbakgrunn uten at dette gjenspeilet seg i kompetansehevingstiltakene som fulgte i kjølvannet av en ny barnevernlovgivning i Tyskland fra 2005. Samtidig som forskerne ønsket å bidra til å fylle dette tomrommet, la de vekt på å unngå å overbetone, men heller ikke ignorere, mulige forskjeller i de utfordringer barnevernet møter når de arbeider med familier med eller uten innvandrerbakgrunn.

Prosjektet var et praksisforsknings- og utviklingsprosjekt utført i tre modellkommuner. I prosjektet inngikk også utvikling av en videreutdanning i hvordan et innvandrersensibelt barnevern kan styrkes. Prosjektperioden varte fra 2008 til 2011. Prosjektet besto av kvantitative og kvalitative undersøkelser som tok utgangspunkt i alle nye barnevernssaker, i alt 718, som ble startet i de tre modellkommunene i løpet av 2008. Disse ble analysert kvantitativt gjennom en såkalt målgruppeanalyse som så på type omsorgssvikt, samarbeid med familiene og så videre. Alle saker ble gjennomgått like grundig uavhengig av om barnet kom fra en innvandrerfamilie eller ikke. Denne målgruppeanalysen ble etterfulgt av kvalitative studier av enkeltsaker. Her var siktemålet å komplementere fagfolkenes perspektiv, slik de kom til uttrykk gjennom målgruppeanalysen, med familienes perspektiv. Utvalg av enkeltsaker ble gjort på grunnlag av funnene fra målgruppeanalysen og i dialog med prosjektkoordinatorene i modellkommunene.

I denne delen av studien ble det gjennomført 12 kvalitative semistrukturerte telefonintervjuer med familiemedlemmer (barn og foreldre). Flere intervjuer var planlagt, men lot seg ikke gjennomføre da familiene var skeptiske til å la seg intervjue. Intervjuene ble supplert med gruppediskusjoner med prosjektgruppene. For øvrig ble alle funn i studien drøftet med prosjektgruppene for å avklare om og på hvilken måte funnene kunne komme til anvendelse. Denne framgangsmåten er et eksempel på praksisutvikling der praktikere blir medforskere samtidig som forskningskunnskap gjøres relevant for praksisfeltet.

MÅLGRUPPEANALYSEN og intervjuene i enkeltsakene er basis for de viktigste funnene i prosjektet. Aspekter av betydning for utvikling av praksis er behandlet i egne kapitler. Gjennom denne flerdimensjonale fremstillingen vises modellprosjektets karakter, hvordan det empiriske grunnlaget er behandlet, og hvordan funnene kan være et bidrag til praksisutvikling.

Funnene gjengis i en praksisnær form. Det gis først en grundig gjennomgang av hvordan barnevernoppdraget utføres i familier både med og uten innvandrerbakgrunn. Deretter gjennomgås utfordringer barnevernet møter uavhengig av om familiene har innvandrerbakgrunn, hvor utfordringene er forskjellige, og hvor det må tas i bruk supplerende tilnærminger for å ivareta barnevernoppdraget også overfor barn med innvandrerbakgrunn.

SOM TITTELEN SIER, er boka utformet som en arbeidsbok som i tillegg til å formidle resultatene fra prosjektet, reiser spørsmål til diskusjon og refleksjon, gir tips til videre lesning og nyttige internettadresser, og også viser til hvor god praksis kan finnes. Boka gir konkrete anbefalinger om hvordan barnevernet kan møte familier med innvandrerbakgrunn på saksbehandler- og ledelsesnivå i barnevernet, i tverretatlig samarbeid, og på lokalsamfunns- og storsamfunnsnivå. Den gir en grundig framstilling av et tema som er dagsaktuelt også i Norge.

I prosjektets startfase ble det gjennomført en studie av hvordan barnevernet i Storbritannia arbeider med migrantfamilier. Storbritannia har i mange år arbeidet systematisk med dette temaet, og forskerne ønsket å dra nytte av disse erfaringene i prosjektet. Denne studien er utgitt som egen bok (Sievers, 2013) .

I bokas innledende kapittel forklares hvordan uttrykket innvandrersensibilitet ble utviklet som en del av prosjektet. Begrepet forstås som en grunnleggende selvrefleksiv holdning hos sosialarbeidere. Fokuset er både rettet mot egen bakgrunn og egne normer, og mot de virkninger migrasjonsprosesser kan ha på den enkelte når det gjelder psykoemosjonelle, sosioøkonomiske, rettslige, kulturelle og utdanningsmessige områder.

INNVANDRERSENSIBILITET forstås som en ferdighet i å åpne seg for familier og deres bakgrunnshistorie, og, i dialog med familien, undersøke hva som er av betydning for den situasjonen de enkelte medlemmene befinner seg i. I tillegg dreier det seg om å ha kunnskap om hvilke spesifikke forhold som kan sette barnets helse og utvikling i fare. Innvandrersensibilitet forstås derfor som en balansegang mellom å ha oppmerksomhet rettet mot relevante kulturelle forskjeller eller særegenheter, og samtidig ta hensyn til at mange aspekter i familiers liv er like, enten de tilhører majoritet eller minoritet.

Boka er delt i fire deler: Del 1 «Faglige rammer» inneholder artikler om vesentlige funn i prosjektet. Del 2 «Innvandrersensibelt barnevern i praksis» drøfter prosjektfunnene i forhold til saksgangen i barnevernsaker og gir anbefalinger om hvordan et innvandrersensibelt barnevern kan se ut. Del 3 «Juridisk rammeverk» belyser sentrale rettslige aspekter av relevans for barnevernets arbeid med barn og unge med migrasjonsbakgrunn. Del 4 «Samarbeidsflater og forankring» belyser hva som skal til for å forankre et innvandrersensibelt barnevern i barnevernet selv og i et lokalt tverretatlig samarbeid

I DEL 1 DISKUTERER Mike Seckinger grunnleggende problemstillinger av relevans for prosjektets innretning. Han setter blant annet et kritisk blikk på de forsøk som gjøres for å redusere kompleksiteten i barnevernet gjennom standardiseringsverktøy. Seckinger viser til britiske erfaringer der bruk av standardiseringsverktøy har ført til en fremmedgjøring av barnevernarbeidet og tap av kyndighet i å bedømme livssituasjonen til familien i sin helhet. Dette er særlig foruroligende overfor familier med innvandrerbakgrunn, som har vist seg vanskeligere for barnevernet å forstå. Seckinger tar til orde for at det tyske barnevernet ikke må gjenta de britiske erfaringene. Hans utgangspunkt er at det ikke finnes enkle løsninger. Barnevernarbeid er og blir et arbeid preget av usikkerhet. En kan minske risikoen for å handle feil gjennom en refleksiv praksis i dialog med familiene det gjelder. Gjennom en slik praksis vil det bli lettere å forstå familiene. Med en slik forståelse blir det også lettere å foreslå alternativer som kan føre til varig endring. Varige endringer krever at familiene selv opplever endringene som meningsfulle.

DE SENTRALE FUNNENE fra prosjektet gjennomgås av Ursula Teupe. Et viktig funn var at i hver tredje barnevernundersøkelse kunne barnevernet verken bekrefte eller avkrefte om barnets helse og utvikling var i fare. I slike situasjoner, det vil si når konklusjonen på undersøkelsen var uklar, førte halvparten av tiltakene til en bedring av barnets situasjon. Barnevernets undersøkelse av omsorgssituasjonen til barn med innvandrerbakgrunn endte oftere med en uklar konklusjon enn når det gjaldt barn uten innvandrerbakgrunn. Med andre ord var tiltak i innvandrerfamilier mindre treffsikre enn tiltak for barn uten innvandrerbakgrunn. Undersøkelser som ble avsluttet uten en klar konklusjon gjaldt nesten annet hvert barn over ni år.

Eksempler på andre interessante funn er:

• Barnevernet mottok sjelden melding om jenter med migrasjonsbakgrunn under 12 år. Når jentene ble eldre økte andelen, i tillegg kom da en stor andel av meldingene fra jentene selv.

• Omsorgssvikt var det viktigste inngrepskriteriet i familier uten innvandrerbakgrunn, mens vold i hjemmet var et hyppigere inngrepskriterium i innvandrerfamilier.

• Saksbehandlerne i barnevernet hadde sjelden satt seg inn i hvilken oppholdsstatus familiene hadde. Dette sto i kontrast til at nesten 12 prosent av familiene hadde en usikker oppholdsstatus.

Med utgangspunkt i disse og andre funn peker boka på områder som bør videreutvikles. Barnevernets samarbeid med tolker er ett slikt område. Det bør bygges opp et system med kvalifiserte tolker som har kunnskap om barnevernets samfunnsoppdrag, oppbygging og arbeidsmåter. Barnevernet bør også innlede samarbeid med språk- og kulturformidlere.

ET ANNET OMRÅDE er fagfolkenes gjennomgående usikkerhet i arbeidet med familier med innvandrerbakgrunn. Her kan forbedring av risikoavveiningsprosesser i undersøkelsesfasen redusere usikkerheten. Det er også behov for aldersspesifikk fokusering for å nå barn over ni år. Unge jenter må gis større oppmerksomhet i et tverretatlig samarbeid slik at hjelp kan settes inn i tide. Her kan det være nyttig å etablere samarbeid med innvandrerorganisasjoner. Generelt anbefaler forskerne at innvandrerorganisasjoner trekkes inn i forebyggende familiearbeid og i lokale samarbeidsprosjekter. I kapitlet om nettverksarbeid belyser Jagush hindringer og muligheter i et samarbeid mellom innvandrerorganisasjoner og barnevernet.

Målgruppeanalysen tydeliggjorde også at barnevernet trenger kompetanse i utlendingslovgivningen. Barnevernet bør øke sin kompetanse på dette området i samarbeid med utlendingsmyndighetene og/eller med lokale rådgivningssteder for asylsøkere.

Britta Sievers utdyper i eget kapittel hvordan barnevernet i den første kontakten med familien kan bygge relasjoner som kan bidra til en felles forståelse av familiens problem og hjelpebehov. Hun beskriver også hvordan barrierer kan nedbygges og hvilke døråpnere som kan benyttes.

I kapitlet om migrasjons- og kultursensibel diagnostikk (forstått som oppklarings- og sorteringsprosess) går Ursula Teupe nærmere inn på det hun kaller sosialpedagogisk diagnose. Hun peker på hvordan barnevernet kan arbeide for å forstå stressmomentene som preger migrasjonsprosesser, og familienes mestringsforsøk. Denne framstillingen gir en nyansert og transparent beskrivelse av en sentral del av barnevernets arbeidsmåter.

I kapitlet om forståelse og kommunikasjon beskriver Birgit Jagush hvordan språk- og kulturformidlere kan bidra til at familiene får tillit til barnevernet samtidig som barnevernet tilføres kunnskap om «etno-nasjonale-kulturelle» aspekter. Det gis også en beskrivelse av en utdanning av språk- og kulturformidlere som gjennomføres flere steder i Tyskland.

I BOKAS SISTE kapittel beskriver Jagush hvordan et innvandrersensibelt barnevern kan implementeres gjennom en såkalt interkulturell åpning. Interkulturell åpning forstås som en prosess med målsetting om å forandre arbeidsmåter, oppgaveområde, tilbud og strukturer i hele organisasjonen. Det er ikke tilstrekkelig å tilby kurs for medarbeidere i interkulturell kompetanse eller å publisere brosjyrer på flere språk. Ledelsen må tilrettelegge for en flerdimensjonal utviklingsprosess som skaper langsiktige og bærende forandringer. Boka beskriver hvordan en slik prosess kan gjennomføres steg for steg.

Forskerne ønsker med denne boka å inspirere til praksisutvikling. De vil vekk fra stereotypier og anbefaler at innvandrerbakgrunn bare blir et av flere aspekter som barnevernet vurderer når de mottar en bekymringsmelding. Boka viser hvordan økonomi, alder, kjønn, personlig livshistorie og migrasjonserfaringer spiller sammen. Det er dette barnevernet bør undersøke når de skal vurdere om det foreligger grunnlag for barneverntiltak og hvilken hjelp som bør settes inn.

Boka gir kunnskap på ulike nivåer og områder, og er først og fremst praktisk rettet. Den viser helt konkret hvilke spørsmål barnevernet bør stille seg selv og barnet/foreldrene, og hvor de kan vende seg for å drøfte problemstillinger.

Samtidig er boka analytisk. Den peker for eksempel på noen uheldige konsekvenser som enkelte lovparagrafer og samfunnsstrukturer kan ha på enkeltmennesker. De tyske forskerne oppfordrer barnevernet til å posisjonere seg etisk-moralsk, stå på familiens side og både selvbevisst og selvkritisk delta i den offentlige diskusjon om eget fag og utformingen av sosialpolitikken.

Jeg har funnet denne boka svært lærerik, og stiller derfor spørsmålet om den har kvaliteter som gjør at deler av den faktisk bør oversettes til norsk. En annen mulighet kan være å sette i gang et tilsvarende forskningsprosjekt her til lands, som kan gi kunnskap og bidra til praksisutvikling tilpasset den norske virkeligheten.

Referanse

Sievers, B. (2013). Migrationssensibler Kinderschutz, Anregungen aus Grossbritannien, Internationale Aspekte. Internationale Gesellschaft für erzieherische Hilfen. Frankfurt/Main: IGFH-Eigenverlag.

04.12.2013
25.04.2022 10:42