Et aktuelt og innsiktsfullt kunnskapsbidrag om hverdagslivets betydning i barnevernets praksis

Anmeldt av Marina Snipsøyr Sletten

Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold, marina.sletten@hiof.no

Om boka

Lena A. Ulfseth, Anne-Berit Lorentsen-Dybdal og Willy Lichtwarck (2025). Hverdagslivsforståelse i møte med familiene i barnevernet. Universitetsforlaget. Barnevernsbiblioteket.

Boken Hverdagslivsforståelse i møte med familiene i barnevernet fokuserer, som tittelen antyder, på hverdagslivet, og henvender seg først og fremst til studenter og ansatte i barnevernsfeltet. Etter mitt syn har boken også relevans utover det. Boken er skrevet av Lena A. Ulfseth, Anne-Berit Lorentsen-Dybdal og Willy Lichtwarck, og er en av de første bøkene i serien Barnevernsbiblioteket.

Universitetsforlaget

Formålet med boken er å gi økt forståelse av betydningen av hverdagslivet i barnevernsfaglig arbeid, og det vi ofte tar for gitt i møte med barn og familier. Boken søker å utvide vår kunnskap om hverdagslivet som sosialt fenomen, og gjør dette gjennom konseptet hverdagslivsforståelse. Forfatterne viser hvordan hverdagslivsforståelse kan brukes for å få en helhetlig forståelse av familiens situasjon.

Hverdagslivet er ofte oversett i barnevernslitteraturen, og boken er derfor et viktig kunnskapsbidrag. Gjennom bruk av fortellinger og praktiske eksempler som knyttes til hverdagslivsforståelsen, blir vi påminnet om betydningen av det subjektivt erfarte hverdagslivet, det trivielle, så vel som det komplekse hverdagslivet. Forfatterne skriver lettfattelig og binder praksis og teori sammen på en god måte.

Boken har syv kapitler og er en relativt kort bok på i underkant av 150 sider. Hvert kapittel avsluttes med noen spørsmål til refleksjon. I kapittel 1 innleder forfatterne boken med fortellinger fra tre familier, alle fra mors perspektiv. Fortellingene gir oss et innblikk i hverdagslivet til familier med komplekse problemer. De er skrevet i subjektiv form, et godt grep for å engasjere leserne i de daglige erfaringene og utfordringene slik familiene selv opplever dem. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved hvorfor hverdagslivet avgrenses til mødrenes perspektiv. Videre i kapittelet redegjør forfatterne for begrepet hverdagslivsforståelse, som de beskriver gjennom tre dimensjoner: perspektiv, kompleksitet og hverdagslivsteori. Disse dimensjonene danner en bærebjelke i boken. Forfatterne understreker betydningen av å aktivt utforske hverdagslivet for å oppnå en dypere forståelse av familienes situasjon, noe som er bokens hovedmål.

I kapittel 2 inntar forfatterne et historisk blikk på familiene i barnevernet, familier som hovedsakelig har tilhørt arbeiderklassen og vært marginaliserte. Forfatterne problematiserer hvordan barnevernet de siste årene har nedtonet sosiale forhold, og oversett kontekstuelle faktorer til fordel for utviklingspsykologi, samspill og mål-middel-rasjonalitet. Det er en gjennomgående kritikk av barnevernet i boken. Den introduserer ulike familiekategorier med særlig fokus på de som utfordrer hjelpeapparatet mest, men som også er dem som mottar minst hjelp.

I kapittel 3 presenterer forfatterne tre teorier om hverdagslivet. De fremhever først betydningen av teori og teorienes relevans som analytiske verktøy for å reflektere over og forstå hverdagslivet i barnevernet. Kapittelet introduserer tre klassiske teoretiske tilnærminger som gir innsikt i hverdagslivet som vi ofte tar for gitt. Først redegjør de for Alfred Schütz’ fenomenologiske tilnærming, en teori som vektlegger den subjektive meningsdannelsen og hverdagsvirkeligheten, i tillegg til å løfte frem det vi tar for gitt. Deretter utforsker forfatterne Ervin Goffmans mikro-interaksjonistiske teori for å forstå samhandlingen mellom mennesker. De retter oppmerksomheten mot Goffmans metaforer «frontstage» og «backstage», der vi inntar ulike roller i frykt for å tape ansikt. Forfatterne demonstrerer hvordan disse konseptene kan brukes i barnevernspraksis for å forstå hvordan normer, roller og forventninger oppstår. De argumenterer for at teorien er relevant for å få innsikt i maktforholdene og de sosioøkonomiske utfordringene foreldre står overfor i møte med barnevernet. Til slutt utdyper forfatterne Dorothy Smiths kritiske teori om hverdagslivets strukturer, hvor betydningen av ståsted til den det gjelder er vesentlig. I denne teorien er betydningen av subjektive erfaringer og opplevelser for å synliggjøre maktstrukturer i samfunnet sentralt. Forfatterne argumenterer for at tilnærmingen om hverdagslivets strukturer er viktig i refleksjoner over hvordan barnevernets makt kan påvirke familiers hverdagsliv.

Forfatterne gjør en god jobb med å presentere teoriene på en tilgjengelig måte for lesere som ikke er kjent med dem. De viser særlig godt hvordan teoriene utfyller hverandre, og tydeliggjør deres relevans for praktisk barnevernsarbeid. Dette grepet fortsetter gjennom boken, hvor forfatterne anvender teoriene i praksis på en effektiv måte.

I kapittel 4 drøfter forfatterne hvordan det å rette blikket på selvfølgeligheter, eksempelvis rutiner eller overskudd til daglige gjøremål, kan gi en bedre forståelse av familienes forhold. Oppmerksomheten er særlig rettet mot mødrenes perspektiv, mødre som står overfor komplekse utfordringer og mangler overskudd til å oppfylle samfunnets foreldreskapsnormer. Forfatterne utforsker hvordan mødrene opplever selvfølgeligheter som de ikke klarer å innfri, og hvordan de utvikler selvbeskyttende strategier. Gjennom teoretiske perspektiver og eksempler utforsker forfatterne spenningen mellom mødrenes hverdagsliv og de belastningene normene om «gode nok foreldre» medfører. Forfatterne utfordrer spesielt de rådende omsorgsperspektivene i barnevernet, som er forankret i utviklingspsykologien. Her benytter forfatterne i tillegg Bech-Jørgensens konsept om symbolsk orden, som kan forstås som normer, vaner og rutiner innad i en familie eller i relasjon til omgivelsene. Selv om perspektivene som løftes frem er interessante, kan man stille spørsmål ved om det kan bli litt mange teoretiske innganger og konsepter å forholde seg til for leseren.

I kapittel 5 drøfter forfatterne hvordan de perspektivene vi bruker påvirker vår forståelse av familien. Spesielt fremhever de hvordan normative oppfatninger om godt foreldreskap kan forme barnevernets beslutningspraksis. De argumenterer for en praksistilnærming som fokuserer på familiens levde liv, og hvordan ulike perspektiver, som harmoni-, konflikt- og forvaltningsperspektivene, både kan åpne og begrense vår forståelse av familiens hverdagsliv. Videre understreker de viktigheten av å ha kunnskap om den kompleksiteten som utspiller seg i familiene, hvor mange kan ha sammensatte problemer og trenge flere tjenester. Forfatterne påpeker betydningen av å se familien som et komplekst adaptivt system og å avsette tid i familiearbeidet, og de advarer mot den mål-middel-rasjonaliteten som ofte preger barnevernets arbeid.

I kapittel 6 viser forfatterne hvordan hverdagslivsforståelse kan integreres i praktisk barnevernsarbeid, med eksempler fra forskningsprosjekter i Sverige og Norge. I Familjelotsen-prosjektet viser forfatterne hvordan sosialarbeidere bruker tid sammen med familier for å få innsikt i deres hverdagslivserfaringer, noe som skaper tillit og dermed styrker hjelpen de tilbyr. Med utgangspunkt i kompleksitetsteori og teori om «wicked problems», drøfter forfatterne betydningen av praktisk og relasjonelt sosialt arbeid, noe som får mindre oppmerksomhet i dagens barnevernsarbeid. Det andre prosjektet som presenteres, LIFE-prosjektet, har til hensikt å innføre nye tilnærminger i barnevernsarbeid ved å anvende både familie- og hverdagslivsperspektivet. LIFE-prosjektet utfordrer det tradisjonelle forvaltningsperspektivet som er kjennetegnet ved mål-middel-rasjonalitet. Et budskap i dette kapittelet er hvor viktig det er å bruke tid og bygge tillit for å forstå familiens hverdagsliv. Et moment som kunne vært løftet enda mer frem i denne sammenhengen, er betydningen av refleksjon.

Bokens avsluttende kapittel oppsummerer hovedpoengene: At hverdagslivet er både trivielt og komplekst, at kontekstuelle faktorer er viktige, og betydningen av familienes subjektive opplevelser for å forstå deres situasjon. Forfatterne gir en god oppsummering og innramming av boken, og de har en klar appell til barnevernsarbeiderne om å anvende et hverdagslivsperspektiv for å kunne hjelpe den enkelte familie bedre. Selv om oppfordringen er betimelig, savner jeg at forfatterne i større grad også utfordrer barnevernets organisatoriske og systemiske forhold, og deres ansvar for hvordan familier i utsatte situasjoner blir ivaretatt.

Gjennom boken tar forfatterne et oppgjør med mål-middel-modellen i barnevernsfaglig arbeid, en kritikk som støttes av mange innen feltet. De argumenterer for at standardiserte løsninger begrenser barnevernsarbeiderne fra å møte familier ut fra deres eget ståsted, og overser at familier er komplekse adaptive systemer med gjenstridige problemer. I kapittel 6 spør forfatterne om det er mulig å arbeide annerledes enn med et «tradisjonelt forvaltningsperspektiv». De viser til betydningen av å tilbringe mer tid i familiene og å tilby praktisk bistand i familien. Dette forslaget er det nok mange barnevernsarbeidere som vil støtte, meg selv inkludert. Samtidig kan løsningen virke noe forenklet. Ansatte i barnevernet må ofte navigere realitetene med maler og standardiserte løsninger. Derfor savner jeg en dypere refleksjon over hvordan man kan støtte familier og anvende kompleksitetsperspektivet, selv når man må bruke standardiserte løsninger. Jeg savner også diskusjoner om hvordan barnevernet kan fokusere på familienes levde liv innenfor hverdagslivsperspektivet, fremfor kun å advare mot mål-middel-modellen og standardiseringen. Siden boken handler om forståelse av hverdagslivet, savner jeg videre at forfatterne tar opp spørsmålet om digitalisering og dens innvirkning på hverdagslivet til barn, unge og familier.

Det som gjør boken relevant, og som er bokens styrke, er hvordan den med sitt kritiske perspektiv på dagens praksis både utfordrer og forklarer de underliggende normstrukturene i samfunnet, og hvordan disse strukturene virker inn på familienes hverdagsliv, så vel som på barnevernets praksis i møte med familiene. Gjennom å analysere eksempler fra hverdagslivet sammen med teoretiske konsepter, bidrar de til å utvikle vår forståelse av hverdagslivets betydning i barnevernsarbeid. Deres fokus på familienes subjektive opplevelser fremhever betydningen av relasjoner i samhandling mellom barnevernsarbeidere og familiene.